Norske skoler er gode på noe

I dag slås ICCS-studien opp i Aftenposten. Målet med studien er å undersøke "hvordan ungdom blir forberedt på rollen som medborger." (UiO) Norske niendeklassinger kommer på 5. plass (skjønt det er uklart av Aftenpostensaken om de da "konkurrerer" med elever i andre land med tilsvarende alder, i og med at norske åttendeklasser er med i samme tabell - på 17. plass).

Uansett bekrefter undersøkelsen inntrykket fra tidligere om at norske elever er gode på demokrati. Dette er viktig å legge merke til: i noen av de sentrale områdene for norsk skole er resultatene middelmådige (som å lære elevene å lese og regne), mens i andre er resultatene gode (som demokrati). Dermed blir det for unyansert når Rolf Mikkelsen ved ILS, UiO uttrykker at han ikke er i tvil om at "undersøkelsen gjenreiser statusen til norske lærere". Mer riktig er det vel å si at undersøkelsen bekrefter inntrykket vi tidligere har hatt av at norsk skole har både områder den er god på og områder med stort forbedringspotensiale.

For øvrig er det interessant å se at vi blir "slått" av land som Taiwan og Sør-Korea. Begge er land med relativt tvilsomme demokratiske tradisjoner men som nå er velfungerende demokratier, og det kan kanskje forklare at det er stor oppmerksomhet om demokrati der. Samtidig er begge landene bevis på at det ikke er noen motsetning mellom å gjøre det godt på demokrati og å gjøre det godt i matematikk, for eksempel. Ihvertfall har Taiwan gjort det godt også i TIMSS-undersøkelsen.

Homofili på pensum (Sexologi 2/2010)

Kommer du over Sexologi nr. 2/2010, kan du glede deg over artikkelen "Homofili på pensum" av undertegnede. Den er en presentasjon av ressurspakka om homofili som er skrevet for profesjonsutdanningene.

(Se Norsk Forening for Klinisk Sexologi.)

HPM Newsletter 74

HPM Newsletter 74 er nå klart.

Dette nummeret er litt tynt, men inneholder blant annet informasjon om noen nye bøker, masse nye artikler og om konferanser som kommer. Jeg kan vel love at neste nummer blir mindre tynt - det vil blant annet inneholde inntrykk fra sommerens konferanse ESU6.

(HPM er den internasjonale gruppa som studerer forholdet mellom matematikkens historie og pedagogikk/matematikkdidaktikk.)

Gatas Parlament og sommerlunsj

Arrangementer som "sommerlunsj" på jobben kan være krevende. Innslag som allsang, taler som oppsummerer studieåret som har gått og mat av typen som serveres på alle arrangementer på jobben er ikke nødvendigvis jubelgrunn.

Årets sommerlunsj var litt annerledes. Et fiffig grep var å invitere Gatas Parlament til å underholde underveis. De er jo knallgode. Hvordan vi har råd til det? Det er jeg spent på å få se når årsregnskapet kommer, men jeg tipper at det hjelper at moren til to av parlamentsmedlemmene jobber hos oss.

Så var det taler, men slett ikke av den verste sorten. Og til og med kaka var annerledes enn de to typene som vi får alle andre ganger det er kake å få.

Og dermed er semesteret offisielt slutt, antar jeg. Uheldigvis har jeg ikke ferie før om en måneds tid, riktignok...

Hvorfor er allmennlærere minst fornøyd med utdanningen sin?

Nifu Step har gjort en undersøkelse om hvor fornøyd studenter er med studiene sine. Allmennlærerne er minst fornøyd, slår Aftenposten opp. Riktignok er svarprosenten blant allmennlærerne beskjedne 45 prosent, hvilket utgjør 569 ferdigutdannede allmennlærere som uttaler seg et halvt år etter eksamen, ser jeg i rapporten.

Undersøkelsen viser at 29 prosent av allmennlærerne sier seg "svært fornøyd" med utdanningen sin, 45,9 prosent sier seg "litt fornøyd", mens 2,8 prosent er "svært misfornøyd" og 12,8 prosent er "litt misfornøyd". (s. 55)

Det er for øvrig interessant å merke seg at alle de andre utdanningene som er med i undersøkelsen er høyeregradsutdanninger.

La oss gå ut fra at allmennlærerne faktisk er er minst fornøyd, slik undersøkelsen antyder. Hva kan årsakene være? Her er tre kandidater (det finnes sikkert flere):

• Ideen om allmennlærerutdanning er for ambisiøs. Det er for ambisiøst å utdanne studentene til fullkvalifiserte lærere i alle fag for hele den tiårige grunnskolen - i løpet av fire år. Når lærerne da kommer ut i jobb, ser de at store deler av det de lærte i studiene ikke er direkte relevant for det klassetrinn og de fag de har fått.
  
• For mye av det som undervises er rett og slett ikke relevant for praksis.
  
• Læreryrket har i stor grad utfordringer som man vanskelig kan lære å takle på utdanningsstedet, men som heller ikke arbeidsgiver har systemer for å gi opplæring i. Det kan være alt fra samarbeid med PPT og barnevern, ulike spesialbehov, samarbeid med foreldre, osv.
  

Jeg tror den første av forklaringen er sentral. I dag må studentene for eksempel ha 30 studiepoeng matematikk, og de studiepoengene skal dekke alt fra innlæring av tallsymboler i 1. klasse til likningssett og sannsynlighetsregning i 10. klasse. Dermed blir det ikke nok tid til å fordype seg i noe. Jeg tror det er et godt grep at studentene heretter (fra høsten) må velge å fordype seg i 1-7. trinn eller 5.-10. trinn - og at de dessuten får bedre muligheter til å fordype seg ytterligere i enkelte fag. Den andre forklaringen tror jeg mindre på. Det er lite av innholdet på utdanningen som er direkte irrelevant for praksis. Imidlertid kan det definitivt være ting som ikke tas opp i utdanningen og som har blitt mer relevant de siste årene. Og den tredje forklaringen har nok noe for seg. Når alle nyutdannede lærere skal få veiledning det første året i praksis, vil man kanskje kunne rydde litt opp i hva utdanningen skal ha ansvar for og hva arbeidsgiver skal ha ansvar for. Et annet interessant funn i rapporten er for øvrig følgende: "Mens 6,1 prosent av høyere grads kandidater var arbeidsledige et halvt år etter eksamen, gjaldt det bare 0,2 prosent av allmennlærerne." (s. 16) (Se for øvrig også antologien "Kvalifisering til læreryrket", som jeg riktignok ikke har lest enda.) (Oppdatering 8. juni: I dag har Aftenposten et oppslag hvor en student ved HiO intervjues om dette. Han peker på at det har vært et veldig negativt fokus på lærerutdanningen i media, og at det også kan være en viktig årsak til at studentene er kritiske.)

KrF: Utdanningsdirektoratet bedriver hjernevask

Vårt Land skrev i går om Utdanningsdirektoratets nye ressurshefte for undervisning om seksualitet, som jeg har skrevet om før. KrF-politiker Øyvind Håbrekke kaller heftet "løgn og propaganda", "makkverk" og "hjernevask".

Jeg synes det er positivt at dette ressursheftet får mer oppmerksomhet. Men jeg mener at Håbrekke systematisk feiltolker ressursheftet. For eksempel sier han at "Utdanningsdirektoratet er derimot kronisk opptatt av å minimalisere betydningen av kjernefamilien til bare ett av flere valg. Det fremstilles som at det er hipp som happ om du har en foreldre eller to foreldre. Ansvar og forpliktelse er erstattet med et sammensurium av babyfrø og babyegg."

Poenget er ikke om det er best å ha to foreldre eller en forelder. Poenget er at man som lærer har elever med begge foreldresituasjoner, og at det da naturligvis ikke er noen oppgave for læreren å fortelle elevene at de som har to foreldre er mer "normale" eller nødvendigvis har det så mye bedre enn de som har én.

Tilsvarende skriver Espen Ottosen: "At det skal legges vekt på seksuell orientering i undervisningen er vel og bra. Men det blir helt feil om en skal tre ned over hodet på elevene at homoseksualitet er noe de kanskje bør vurdere å prøve ut og er nøyaktig like bra som heteroseksualitet."

Igjen: man kan gjerne mene at homofili er "bedre" enn heterofili eller omvendt, men overfor elevene (som har hver sin oppfatning av egen seksuelle orientering helt utenfor lærerens kontroll) er det helt håpløst å framholde at en legning er mindreverdig. Vi vet nok til å kunne slå fast at slik læreradferd ikke er bra for elevene.

(Jeg har ikke selv vært med på å skrive ressursheftet, men har vært med på den forberedende planleggingen og også kommentert enkelte utkast. Så er den "inhabiliteten" nevnt.)