mandag 8. februar 2021

Framoverlente arbeidsplasser

I helga har jeg lest en mulighetsstudie om hvorvidt det er mulig å presse flere ansatte sammen i Pilestredet. Spoiler alert: det er mulig. Men la nå det ligge et øyeblikk: det jeg tenkte å blogge om var språkbruken. For den er irriterende.

At folk har sine favorittløsninger, det er greit. Men hadde det ikke vært opplysende om de brukte reelle argumenter, og ikke bare fant på superlativer og andre godord uten innhold? "Aktivitetsbaserte arbeidsplasser" er ett eksempel. Ingen kan være uenige i at aktivitetsbaserte arbeidsplasser er fint. Jeg har tidligere skrevet et eller annet sted om at jeg oppfatter min arbeidsplass (pre-korona) som ganske aktivitetsbasert: en del av tida underviser jeg 30-40 studenter, og da har jeg en arbeidsplass som kalles "undervisningsrom". Andre ganger veileder jeg en eller to studenter av gangen. Da har jeg en arbeidsplass som kalles "kontor". (Hvis jeg ikke hadde hatt kontor, måtte jeg ha lett etter et grupperom.) Ganske mye av arbeidstida holder jeg på med forskning alene, hvor jeg fordyper meg i datamateriale som av og til er konfidensielt og må være innelåst, eller jeg leser forskningsartikler i fred og ro. Den aktiviteten passer også på et kontor. Ganske ofte må jeg disktuere ting med kolleger - det kan som oftest også gjøres på kontoret - eller hvis det er for mange som må diskutere samtidig, har vi møterom (som igjen ofte må letes etter). Men det artige er at når konsulenter snakker om "aktivitetsbaserte arbeidsplasser", snakker de for det første om en helt annen organisering, og for det andre snakker de ikke konkret om mine arbeidsoppgaver. 

Andre irriterende ord er "framoverlente". For tida forsker jeg en del på utdanningshistorie, og da er jeg usikker på om jeg lener meg framover eller bakover. Men uansett: hvis en løsning er "framoverlent" er det vel i kraft av en eller annen egenskap som må kunne beskrives i ord. I samme kategori kommer "framtidsrettede". Å kalle en løsning mer framtidsrettet enn en annen, betyr jo at man på forhånd har bestemt seg for hva som er den beste løsningen. For hvis man faktisk - etter å ha vurdert de faktiske behovene vi har - kommer fram til at den jobben vi gjør, gjøres bedre på enkeltkontorer, grupperom, møterom og undervisningsrom, er det jo ikke særlig framtidsrettet å rive ned veggene bare for å måtte sette dem opp igjen om noen år.

Jeg er en stor tilhenger av en saklig debatt om hva som er de beste arkitektoniske løsningene for framtidas arbeidsliv. Men vær så snill å dropp de meningsløse adjektivene som avslører at "fasit" allerede er utarbeidet. Da føles det mer meningsfullt å gå inn i en konstruktiv diskusjon hvor vi blant annet kan få fram hva som er behovene som må løses.



torsdag 17. desember 2020

Teachers' transdisciplinary competence - en systematisk litteraturgjennomgang

 Jeg har glemt å nevne i denne bloggen at jeg i 2020 har fått publisert - sammen med kollega Astrid Gillespie - en artikkel basert på en systematisk litteraturgjennomgang (systematic review) om forskning på læreres transdisiplinære kompetanse: Dimensions of teachers’ transdisciplinary competence based on a systematic review of three transdisciplinary areas. De tre områdene som er nevnt i tittelen er mangfoldskompetanse, FoU-kompetanse og digital kompetanse. 

Jeg liker begrepet "deficit view" (mangelsyn?) - forskningen viser at en del lærere har et syn på elevene hvor de bare ser begrensningene elevene har og ikke ressursene de har. (Typisk: man ser flerspråklighet bare som at elevene har svak kompetanse i undervisningsspråket, og ikke at de ofte har høy kompetanse i andre språk.) Et av funnene jeg synes er interessant, er at vi finner et tilsvarende mangelsyn blant forskere, hvor de bare er opptatt av hvilken kompetanse lærerne mangler, og ikke har forskningsmetoder som gjør at de får innblikk i hva slags ressurser lærerne har i møte med utfordringene i lærerhverdagen.

Veldig mange kolleger har vært med på å lese sammendrag og fulltekstartikler som del av arbeidet med dette prosjektet, det er ikke noe Astrid og jeg kunne ha gjort på egen hånd. (Artikkelen har utspring i forskningsprosjektet TEQ21, støttet av Norges Forskningsråd.)

 

onsdag 2. desember 2020

Et lite kurs i kvantitativ metode for lærerstudenter

Denne høsten hadde jeg ansvaret for den kvantitative metoden i et emne i vitenskapsteori og metode for lærerstudenter (MGVM4100) ved OsloMet - storbyuniversitetet. På grunn av korona ble alle forelesningene mine - som egentlig skulle vært i Store auditorium (siden det er nesten 400 studenter på emnet) - gjort om til små videoer som studentene kunne se når de ville. Videoene ble lagt ut på YouTube, og jeg tenkte det kunne være greit å legge ut info om dem her i bloggen min. (I YouTube må man vite hva man ser etter for å få se dem i en logisk rekkefølge...)

For ordens skyld: pensum i den kvantitative delen av emnet er i hovedsak Peter M. Nardis bok "Doing Survey Research", 4. utgave. Dette synes jeg er en veldig god bok, men eksemplene er dessverre ikke fra utdanningsforskning/fagdidaktikk. Videoene mine er naturligvis basert på erfaringene jeg har hatt med å undervise emnet et par ganger før. Det sentrale målet for meg har vært å gi nok bakgrunn for kvantitativ metode til at studentene kan forholde seg til kvantitativ forskning i egen yrkesutøvelse og i arbeidet med tidligere forskning i masteroppgaven - og i tillegg ha et grunnlag for å sette seg inn i mer kvantitativ metode hvis de skal bruke slike metoder i egen masteroppgave. I undervisningen har jeg lagt vekt på å bruke reelle eksempler fra publisert forskning knyttet til de ulike skolefagene, og dessuten laget egne eksempler basert på reelle data. Ved å vise noen eksempler på hvordan ting gjøres i SPSS håper jeg også å avmystifisere akkurat det, slik at studentene tør å gå løs på SPSS hvis de trenger det. Men dette emnet er ikke noe SPSS-kurs.

Uke 1

Uke 2

Som alle forstår, så er dette et lite utvalg av det som kunne blitt sagt - når man skal fylle cirka to timer i uka i tre uker, må det prioriteres hardt. Mange ville sikkert prioritert annerledes. Men kanskje videoene likevel kan være til nytte for noen?

Det er naturligvis også konkrete feil i videoene. Etter at mine nesten 400 studenter har hatt tilgang til dem i noen uker, er det riktignok bare én helt konkret feil som er blitt oppdaget (det gjelder videoen som heter Hypotestesting, hvor jeg har lagt inn en korreksjon i beskrivelsen av videoen på YouTube.)

 

 

 

tirsdag 3. november 2020

Om valget og sannsynligheter

Det blir en spennende natt (og eventuelt noen dager og uker) før vi får vite hvem som skal være president i USA de neste fire årene. Den beste pekepinn på hvordan det vil gå, er nok meningsmålingene, og ikke minst de nettstedene som slår sammen mange meningsmålinger til en samlet modell. For eksempel gir fivethirtyeight Joe Biden rett under 90 prosent sannsynlighet for å vinne.

Dette betyr ikke at Biden vinner. Trump kan fortsatt vinne.

Utsagnet i forrige setning betyr ikke at det - siden både Biden og Trump kan vinne - er 50/50. Det er 90/10.

Meningsmålinger kan ta feil, og det har de før også. Denne gangen må de riktignok ta enda mer feil enn de for eksempel gjorde for fire år siden. (De tok egentlig ikke så veldig feil da heller, for alle de som hørte etter på mer enn at "Clinton er favoritt til å vinne.") Men tar de feil, så kan det jo hende at det går i Bidens favør også. Ifølge fivethirtyeights modell, er det like sannsynlig at Biden får minst 419 valgmenn (mot Trumps maks 119), som at Trump vinner.

Det er altså tre misforståelser om sannsynlighet jeg synes jeg ser i Facebookfeeden og andre steder:

  • Å påstå at noe har 90 prosent sannsynlighet for å skje, betyr det samme som å påstå at det er det som vil skje.
  • Å påstå at det er to mulige utfall, betyr at begge har 50 prosent sannsynlighet for å skje.
  • Å påpeke at det er usikkerhet i et anslag over sannsynligheter, betyr at sannsynlighetene sannsynligvis er jevnere fordelt.

Alle tre misforståelsene kan tyde på at man ikke har fulgt med i sannsynlighetsundervisningen i skolen (eventuelt at sannsynlighetsundervisningen har handlet for mye om å lære formler og for lite om å forstå hva sannsynlighet er).

Den siste misforståelsen har en variant som jeg også har vært borti når det gjelder fartsgrenser: folk som påstår at de godt kan kjøre 10 prosent over fartsgrensen, for når politiet måler, så trekker de fra en sikkerhetsmargin. Joda, men den sikkerhetsmarginen er vel der nettopp fordi måleinstrumentet faktisk kan måle litt feil, og at den målingen også kan være høyere enn det du faktisk kjører?

Så må jeg for ordens skyld legge til at det naturligvis er en del som begrunner sin skepsis mot meningsmålingene med andre argumenter. Det er fair, det, men for egen del har jeg mer tro på det å spørre folk rett ut hva de vil stemme enn å prøve å gjette på hva de vil stemme ut fra hva jeg har lest om den politiske situasjonen i media - selv om vi jo alle er USA-eksperter ei uke eller to hvert fjerde år.

søndag 19. juli 2020

8 flights i året (var 30)

I fjor hadde jeg et innlegg her om at jeg på et år (juli 2018-juni 2019) hadde om lag 30 flights, hvorav 22 flights med jobben. Jeg bestemte meg for å skjerpe meg. Hvordan har det gått?

Joda, takk for at du spør, det har gått riktig bra. I året som har gått (juli 2019-juni 2020) har jeg tatt åtte flights, og klimautslippene med fly har jeg redusert med 75 prosent. Det kan oppsummeres raskt: jeg har tatt fly fra Volda til Oslo fire ganger, og så har jeg vært en tur på Kreta (med mellomlanding i Frankfurt begge veier). Alle andre reiser har vært med tog (og/eller buss).

Det jeg bestemte meg for i fjor var altså:

1. Å ta mer buss og tog til Volda (og andre nærliggende steder).

I året som har gått har jeg ikke tatt noen flyturer til Volda, faktisk. Men jeg har flydd tilbake fra Volda fire ganger. Årsaken er at jeg har vært ferdig i Volda tirsdag ettermiddag og hatt viktige ting å gjøre i Oslo onsdag morgen, og da er fly eneste alternativ. (Siden jeg også liker å sove natta før jeg skal gjøre viktige ting...) Uten korona ville det ha blitt et par flyturer til, for et par av turene ble erstattet av Zoom.

Jeg har heller ikke fløyet til/fra Bergen dette året. De fleste møtene mine der har vært tatt på Zoom, og så har jeg tatt nattog noen ganger.








2. Å være veldig kritisk til hvilke konferanser jeg prioriterer.

Nå har jo det meste av konferanser blitt avlyst eller utsatt på grunn av korona, men det er ihvertfall sant at jeg slo fra meg konferanser i Macao og Shanghai (som er i konferanserekker som jeg normalt reiser på) og isteden hadde planer om konferanser i Oslo (ja, to faktisk) og Ørebro.

3. Ta en del møter på Skype.

Det har blitt lite Skype, men mye Zoom. Vi ser vel nå at en del korte møter går helt greit på Zoom, ihvertfall skal det mye til at ei reise på tvers av landet betaler seg (når man tar i betrakning pengene og tida som går med - og CO2-utslippet) for korte møter.

4. Kjøpe klimakvoter.

Ja, jeg har kjøpt en del klimakvoter. Mye mer enn det jeg har av egne utslipp. Og det må jo være et mål å være på minussida.

Konklusjon

Konklusjonen må vel være at det har gått veldig greit å være noe mer klimavennlig. Jeg hadde et par uker ferie i februar hvor jeg egentlig hadde lyst på Gran Canaria, men hvor jeg ombestemte meg og heller reiste til Berlin siden det var en filmfestival der på den tida, og det gikk greit å reise dit med tog. Kretaturen unner jeg meg jo altså, og møtene der ville blitt noe helt annet på Zoom, det er helt sikkert.

Så målet for kommende år må være å fortsette med å bruke fly sjelden. Jeg redder ikke verden på denne måten, men jeg bidrar ihvertfall i litt mindre grad til undergangen.

torsdag 16. januar 2020

Oslo-Volda på tre måter


Hvordan kommer man seg fra Oslo til Volda raskt, sutalaust og klimavennlig? Jeg vet ikke, men jeg har testet tre:
1) tog til Åndalsnes, buss til Volda
2) buss Oslo-Volda
3) tog til Gardermoen, fly til Hovden, taxi til Volda.

Beskrivelsen blir basert på mine opplevelser, og ut fra disse områdene i
a) Tidsbruk (også med tanke på jobbemuligheter)
b) Klimavirkning
c) Pris
d) Sutalaushet

a) Tidsbruk:
1) Denne uka brukte jeg 10,5 timer fra døra hjemme til døra på hotellrommet i Volda. Jeg fikk til å jobbe (lese artikler) i til sammen nesten 5 timer - det meste av dette på toget. Så netto reisetid uten jobbutbytte er ca. 5,5 timer. (stort sett brukt til lydbøker!)
2) Med buss bruker jeg litt over 10,5 timer fra dør til dør. Selve bussturen tar 9,5 timer. Jeg er litt mer redd for bilsyke på buss og klarer ikke jobbe så mye, la oss si 3 timer. Da blir netto reisetid 7,5 timer.
3) Med fly bruker jeg ca. 4 timer fra dør til dør på en god dag. Da regner jeg inn en del tid å gå på på Oslo S (men det har jeg gjort i de andre alternativene også). Jeg jobber minst et par av disse timene. Så netto reisetid er ca. 2 timer. Men jeg har også opplevd at flyet ikke klarer å lande på Hovden og må gå til Ålesund, eller at flyet blir kansellert og jeg får ei natt på Gardermoen. Da blir det lett 5-10 timer ekstra reisetid.

b) Klimavirkning
Flyet slipper ut cirka 64 kg CO2 per person ifølge reisebyrået mitt. Bussen bruker kanskje 14 kg. Kombinasjonen el-tog, dieseltog og buss gir nok noe mindre CO2-utslipp enn buss alene.

c) Pris
Priseksempler fra min erfaring.
1) Denne uka kostet toget 299 og bussen 318, ialt 617 kr.
2) Bussen koster drøyt 500 kr.
3) Det koster ofte rundt 2500 kr med tog, fly og taxi/buss. Av og til får man flybilletten ned i 700 kroner, og da kan man jo komme ned i tusenlappen til sammen.

d) Sutalaushet
Jeg HATER sikkerhetskontroller på flyplasser. For øvrig er turen med fly helt grei den, når flyet lander der det skal. Sjokoladebit får man også. Men de to andre alternativene er også uten bekymringer - ting korresponderer. Tog er nok mest behagelig, både på buss og fly sitter man trangt, flyet kan jo riste en del og bussen har en lei tendens til å svinge i et forsøk på å følge veien. (Og erfaringen så langt er at sjansen for å komme fram sånn omtrent når man skal, er minst med fly. For de som er litt lite glade i å fly, kan det dessuten være bekymringsfullt med beskjeder av typen "Vi skal gjøre ett forsøk til på å lande her på Hovden, og ellers går vi videre til Ålesund og prøver om det er mulig å lande der.")

Konklusjon: Jeg tror nok jeg foretrekker tog til Åndalsnes framfor buss hele veien, av klima- og bekvemmelighetshensyn. Flyet vil jeg prøve å unngå hvis jeg har tid nok. 

(Denne bloggposten handler om Oslo-Volda fordi jeg stort sett ikke har tid til annet enn fly tilbake til Oslo. Når jeg er ferdig i Volda på ettermiddagen, skal jobbe i Oslo morgenen etter og trenger søvn i mellomtida, er fly eneste alternativ. Jeg har riktignok ikke prøvd nattbussen, og det vil jeg heller ikke prøve før det en gang passer sånn at jeg godt kan være trøtt dagen etter.)

søndag 29. desember 2019

En årsoppsummering - for 2019

2019 går over i historien, og det slo meg at jeg i 2018 startet en tradisjon med å oppsummere jobbåret som er gått. Jeg har forsåvidt uansett en ambisjon om å blogge mer om hva jeg holder på med, så her går jeg i gang:

TEQ21 har preget året for meg. Det er heldigvis ikke en skummel diagnose, men et NFR-støttet prosjekt som jeg er sentral i. Jeg leder en arbeidspakke (med kollega Harald Jarning) som skal gjøre en systematisk review om "teachers' transdisciplinary competence", med eksempelområdene læreres digitale kompetanse, læreres mangfoldskompetanse og læreres FoU-kompetanse. Dette er ekstremt arbeidskrevende, men også lærerikt. Samtidig leder jeg en arbeidspakke (sammen med Monica Johannesen) som skal ha ansvar for formidling og forankring. Som vanlig i slike prosjektet, tilpasser ikke resten av arbeidsplanen seg de nye oppgavene sånn uten videre, så det har vært et travelt år.

På den annen side sitter jeg ikke lenger i universitetsstyret. Det slo meg at jeg hadde sittet 12 år i strekk i denne typen styrer, så det er godt å slippe det. Også styrevervet var veldig lærerikt (og så godt betalt det var!) men også krevende. Noe av det siste vi gjorde var heldigvis å gjeninnføre fakultetsstyrene - jeg mener jo fortsatt at det var en feil av det forrige styret å fjerne disse. Argumentasjonen har jeg kommet med i Khrono.

Men la meg heretter i dette innlegget være mer strukturert, og skrive om undervisning, formidling og FoU hver for seg.


Undervisning
Høydepunktet på undervisningsfronten var vel for første gang å få lov til å undervise et kurs om matematikkens historie på masternivå. Kurset går i Volda, og gikk etter det jeg forstår riktig bra. Det var Hilde Opsal og jeg som delte på undervisningen. Som alle undervisere vet, så fordyper man seg i et stoff på en helt annen måte når man skal undervise det (og skal kunne svare på spørsmål fra studenter) enn hvis man bare leser det selv og kan slå opp i bøkene hvis man trenger det et sted. I vårsemesteret 2020 går kurset for andre gang.

Når jeg først er inne på Volda: våren 2019 var vel også første gang jeg holdt et innlegg om akademisk skriving for kolleger - denne gang på et skriveseminar jeg var med på å arrangere ved Høgskulen i Volda. Det også tror jeg gikk helt fint.

Ellers har jeg for andre gang vært emneansvarlig for Vitenskapsteori og metode for cirka hundre studenter. Dette var siste gang kurset gikk i denne formen, fra høsten 2020 er det et sted mellom 300 og 400 studenter på det samme kurset...

Og så har jeg naturligvis hatt gleden av å veilede masteroppgaver også i 2019. Hver masteroppgave er jo en spennende reise. (Det skal bli spennende hvordan den reisa blir i framtida hvis ryktene om at rektor vil kutte ressursene til veiledning per masteroppgave, stemmer.)


Formidling
Tall og tanke 2 har i løpet av året kommet på svensk, og sannelig jobber vi nå med ei tilleggsbok til Tall og tanke-bøkene. Dette er tidkrevende (og artig!) arbeid som ingen får se noe resultat av før i 2020.

Noe av det mest nervepirrende jeg gjør i jobben min - ganske sjelden, riktignok - er å bli intervjuet på direktesendt radio. 25. februar var jeg i morgensendingen til Østlandssendingen og snakket om at det er en myte at noen ikke har hjerne for matematikk. Jeg tror det ble et bra intervju, men jeg vet aldri helt hvorfor jeg vil meg selv så vondt...

Ellers trives jeg fortsatt godt i redaksjonen til Tangenten, men ser at jeg ikke har skrevet et ord i Tangenten i 2019. Jeg lover ikke at det gjentar seg i 2020.


Forskning og utviklingsarbeid
I tillegg til TEQ21 (som jeg startet innlegget med), så jobber jeg jo med en rekke andre prosjekter. Sammen med Aina Fossum og FAFO er vi i ferd med å sluttføre det treårige prosjektet som evaluerer matematikkeksamen i tiendeklasse i Norge. Sluttrapporten kommer i januar 2020. Aina og jeg har store planer om å fortsette å være interessert i matematikkeksamen også i årene framover. Vi hadde da også et innlegg på CERME i Utrecht om norske regning-/matematikkeksamener og hva de kan si om utviklingen i matematikkfaget.

Som varslet i fjorårets oppsummering har jeg vært med på å jobbe fram en kvantitativ artikkel basert på TIMSS-data, som ble presentert på en konferanse i København før sommeren. Vi får se om det blir noe mer ut av det i løpet av 2020.

Jeg er også ivrig i gang med to forskningsprosjekter knyttet til New Maths, sammen med min gode kollega Hilde Opsal i Volda. Her tar vi sikte på å presentere på diverse konferanser i 2020. Det er gøy.

Og som om ikke det er nok, så håper jeg å skrive ei bok knyttet til matematikkhistorie i løpet av de nærmeste årene. Jeg hadde et par uker på Kreta i høst hvor jeg endelig kom skikkelig i gang med skrivingen, godt hjulpet av noen møter med kollega og ledende ekspert på feltet, Costas Tzanakis. Så jeg har stort håp om at selv om det gikk nesten ti år fra disposisjonen var klar til det første kapitlet var ganske ferdig, skal det ikke gå ti år til før den er i bokhandlene.

Noko meir?
På vårparten tok jeg et PhD-kurs i kvantitativ metode og mixed methods ved Høgskolen i Molde. Dette var dels fordi det var gode kolleger i Volda som også skulle ta kurset, og dels fordi det er greit å ha noen studiepoeng å slå i bordet med i et emne som jeg ellers er ganske selvlært på (bortsett fra en del vekttall fra UiO på tidlig 1990-tall. Pensumet på kurset var ganske lærerikt.

Og så har jeg representert UHR i ei arbeidsgruppe Udir har hatt med partene i arbeidslivet om Fagfornyelsen. Dette har vært både hyggelig og interessant. Nå som fokuset dreier seg mer mot videregående skole, har jeg fått avløsning fra og med neste møte.

Som i fjor har jeg ambisjoner om å si nei til ting litt oftere. Jeg tror det trengs for å bli mindre overarbeidet. Samtidig har jeg nok innsett at jeg må se på forskningen også som en hobby, og ikke tenke at jeg bare skal gjøre det jeg får tid til i løpet av vanlig arbeidstid. Men jeg må jobbe litt mindre i 2020 enn i 2019.

Et annet forsett som har dukket opp i løpet av året er å fly mindre. I høst har jeg vært ganske flink, med unntak av turen til Kreta. Det har blitt flere nattogturer til og fra Bergen og en busstur til Volda. I 2020 skal jeg følge opp dette. Jeg dropper ICME i Shanghai og HPM i Macao (begge er konferanser jeg har deltatt på konsekvent siden 2000), og skal isteden på to konferanser i Oslo og en i Ørebro. I januar skal jeg prøve meg på kombinasjonen tog og buss til Volda, og når jeg skal et par uker til Berlin i februar skal jeg ta tog begge veier. Jeg har ingen grunn til å ha god samvittighet - gjennom livet har jeg reist to ganger jorda rundt og en masse turer til andre kontinenter i tillegg til de to turene - men alt hjelper.

Dermed var 2019 utkvittert. Jeg er klar for et nytt år. Godt nytt år, kjære leser! (Jeg henvender meg da til den imaginære leseren som orker å lese helt hit...)