lørdag 26. august 2023

Hva er god forskning?

Jeg er blitt såpass arrogant og selvgod på mine gamle dager, at jeg har valgt tittelen "Hva er god forskning?" når jeg skal holde forelesning om forskning for 3. årsstudentene på grunnskolelærerutdanningene ved OsloMet - storbyuniversitetet.

Forelesningen dekker ikke alt man må vite for å vurdere eller gjøre forskning, og jeg innrømmer at det uansett finnes andre som vet mer om det enn meg. Men jeg prøver å dekke - på en enkel måte - temaer som 

  • hva er forskning? 
  • forskningsetikk 
  • gangen i et forskningsprosjekt 
  • kvantitativ og kvalitativ forskning 
  • validitet, reliabilitet og generaliserbarhet 

og en del annet.



"Fritt skolevalg" eller "de privilegertes skolevalg"?

To enkle poenger først: For det første er "fritt skolevalg" til videregående skole en fin grunntanke. Problemet med ekte fritt skolevalg er bare at det er helt uforutsigbart for skolene om de skal ta imot 30 eller 1000 nye elever på høsten. Dette er ikke gjennomførbart  i praksis, og derfor er det umulig at alle elever får velge skole fritt. Fritt skolevalg er praktisk umulig. Man må prioritere - hvilke elever skal eventuelt få fritt skolevalg?

For det andre: karakterene etter ungdomsskolen er bare delvis bestemt av den enkelte elevs talenter og innsats. De elevene som er så heldige (i akkurat denne sammenhengen) at de har akademisk ressurssterke foreldre, som får tett faglig oppfølging hjemme, har god plass og rolige hjemmeforhold, har foreldre som leser Utdanningsdirektoratets eviglange eksamensveiledninger før eksamen og passer på at elevene har fått med seg det viktigste - disse elevene tenderer til å gjøre det bedre enn de elevene som trakk et annet lodd da foreldre skulle deles ut. De kan ha fått minst like fantastiske foreldre, men karakterene etter ungdomsskolen har en tendens til å favorisere barna til en spesiell gruppe foreldre. Elever som i løpet av barndommen har flyktet fra krig til Norge, gjort en kjempeinnsats for å bearbeide traumer, lære seg norsk, forstå den norske konteksten og få seg venner - tenderer til å ha noe lavere karakterer enn elever som har kunnet konsentrere seg om å lære det faglige. Men også blant elever med akademisk ressurssterke foreldre er det naturligvis noen "uheldige" i livets lotteri - som har opplevd alkoholisme i nær familie, eller misbruk, eller andre ting som har tatt mye energi og oppmerksomhet i perioder.


"Fritt skolevalg", slik det praktiseres i Oslo, er altså en ordning hvor de som er mest privilegerte fra før, prioriteres. De som heltemodig klarer å få helt middels karakterer til tross for enorme utfordringer, nedprioriteres.


Det jeg skriver her, er sant (og kan belegges med referanser til forskning). Alle forstår at det ikke er hele sannheten. Også mange barn fra akademisk ressurssterke hjem må gjøre en solid innsats for å få toppkarakterer, og også blant barn med det som ser ut som et dårlig utgangspunkt, er det noen som har en miks av personlige egenskaper som gjør at de klarer å få toppkarakterer mot alle odds. Men jeg snakker om tendenser: at det er grupper av elever som har hatt dårligere forutsetninger, og som straff for det plasseres de på skoler de ikke har ønsket seg, mens de privilegerte får velge.


Hva som er den ideelle fordelingen av skoleplasser, har jeg ikke noe svar på. En start vil naturligvis uansett være å gjøre de minst attraktive skolene mer attraktive, slik at elevene ikke føler det demotiverende å få plass der. Men en annen start vil være å slutte å late som at det å prioritere elevene ut fra karakterer, er "fritt skolevalg".

torsdag 23. juni 2022

Kjønn og biologi og sånt

Jenny Klinge fra Senterpartiet har gitt uvitenheten om kjønn et ansikt den siste uka. Ingressen på innlegget hennes startet med "Det er ingen grunn til å rote det til: Vi menneske har to kjønn, kar og kvinnfolk, på same måte som høns består av hane og høne."

Det er tre ting jeg har lyst til å si om dette:
1) Det er ikke slik at alt av menneskelige fenomener finner sine paralleller hos andre dyr.
2) ...men det er nå engang slik at det finnes mange ulike kjønn i dyreverdenen.
3) Og uansett: når vi møter menneskelige fenomener som vi ikke forstår, er det viktig å prøve å lytte.

Det første poenget har jeg balet mye med, fra den tida da et sentralt argument mot at mennesker skal få lov til å elske den de vil var at homoseksualitet var "unaturlig". For meg er det ikke et gyldig argument verken når jeg skal velge hvordan jeg vil leve mitt eget liv eller når jeg skal forholde meg til hvordan andre lever sine liv. Når jeg prøver å redusere min bruk av fly, er det forsåvidt av hensyn til naturen, men ikke fordi det er "unaturlig" å fly (noe det åpenbart er). Det finnes menneskelige fenomener som ikke har sine paralleller hos dyr, og det er helt okay. Å tilbringe hele livet med å forske på matematikkdidaktikk er grunnleggende unaturlig, men samtidig - ifølge samfunnsnormene i dag - helt greit.

Det andre poenget er enkelt: så snart naturvitenskapene valgte å dokumentere mangfoldet i naturen istedenfor å fortie det*, begynte det å dukke opp enormt antall eksempler på arter hvor kjønn er mye mer komplisert enn den tokjønnsmodellen vi mennesker har vennet oss til. (Og naturligvis mengder av eksempler på at dyr ikke er så "heteronormative" som mange mennesker er.) Og naturligvis finner vi mye slik variasjon hos mennesker også - verken kromosomer eller kjønnsorganer fungerer så enkelt som enkelte tror. Kaveh Rashidi er en av mange som har korrigert Klinge på dette punktet.

Altså: jeg er ikke enig i at vi skal la oss styre av hva som finnes i naturen, men hvis man nå velger å prøve på det, så må man i det minste oppdatere seg på mangfoldet i naturen.

Mitt tredje poeng er spesielt relevant for yrker hvor man har kontakt med andre mennesker - som læreryrket. (Det er ikke helt irrelevant for politikere heller.) Når du møter et menneske som forteller noe om seg selv, så er det en god idé å lytte. Selv om du kjenner på deg selv at du har noen fasttømrede forestillinger om hvordan verden er som ikke stemmer med det mennesket forteller, så har sannsynligvis dette mennesket en forståelse som du kan lære noe av. Det er ingen som forlanger at en lærer skal forstå alt med en gang, men det er en forutsetning for å være en god lærer at man lytter like mye som man snakker, og ikke minst gjelder det når man kommer til mennesker som har erfaringer som man selv ikke har. (Og kanskje noen andre i personalet har vært gjennom denne lytteprosessen tidligere og kan være en samtalepartner, foreslå gode ressurser å lese osv.)

*: Heteronormativiteten og CIS-normativiteten har dominert samfunnene våre i århundrer, og det gjelder også vitenskapene. Mange forskere har støtt på spennende ting når det gjelder kjønn og seksualitet i dyreverdenen men valgt å ikke publisere på det. Det er vel først de siste 50 årene forskningen på dette har tatt av, og mange av de tidligere funnene har kommet fram i lyset. Tilsvarende effekter ser vi i historiefaget. British Museum har utstilt en gresk vase som i mange år var holdt skjult, fordi den viser mannlig homoseksualitet. Det spennende er jo at vasen da ikke lenger bare forteller historien om syn på seksualitet i det gamle Hellas, men at vasens historie fram til våre dager også forteller historien om samfunnenes syn på homoseksualitet. Disse effektene gjør imidlertid at man skal være forsiktig med å uttale seg om kjønn og seksualitet i andre arter eller i andre kulturer uten å sørge for å være faglig oppdatert, siden kunnskapsstatusen for 50 år siden i stor grad var en sensurert utgave av virkeligheten.

mandag 30. mai 2022

En regnbuetråd på museum

Regnbuetråder - brosjyre

Islands Nasjonalmuseum har en utstilling som - i likhet med de fleste andre nasjonalmuseer - handler mye om jordbruk, fiske, håndverk, (internasjonal) politikk, uvennskap, kunsthåndverk og så videre. Det er forholdsvis lite om seksualitet, litegranne om kjønnsroller og homoseksualitet er helt fraværende. Helt fraværende, sa jeg? Neida, de har en egen liten folder kalt "En regnbuetråd" og tilhørende audio guide som supplement til den vanlige audio guiden.

Jeg er takknemlig - og forvirret. Regnbuetråden har artikler om ideer om kjønn gjennom tidene, om forbud mot å påstå at andre menn var "umannlige", om mulig homoseksualitet i klostre, om vanskeligheten med å finne kilder, om "heksekunster" mot "ergi" (mangel på maskulinitet), om tradisjonelle hilsener mellom menn (ved å kysse hverandre på munnen), om mulig homoerotikk på 1800-tallet, om hvordan amerikanske soldaters omgang med islandske menn under krigen ble mer tolerert enn deres tilsvarende omgang med islandske kvinner. Mye interessant stoff, som jeg ikke ville ha fått kjennskap til hvis ikke denne brosjyren fantes. Bortsett fra hvis nasjonalmuseet hadde gjort det radikale grep å inkludere denne tråden i den øvrige historiefortellingen...

Jeg sitter altså igjen med en ambivalens. Jepp, det er fint å få et skeivt blikk på historien - det hadde jeg ikke forventet. Men på den annen side: hvorfor er det fortsatt - i 2022 - antatt at vevteknikk eller hesteraser er av allmenn interesse, mens hvordan folk lever sine liv med sine aller nærmeste, er for spesielt interesserte?

Når jeg poster dette i min "jobblogg", er det jo fordi jeg er her på Island blant annet for å holde et innlegg om hvordan mangfold representeres i norske eksamensoppgaver i matematikk for grunnskolen. Som på nasjonalmuseet er homoseksualitet usynlig. I eksamensoppgavene er dette i likhet med funksjonshemminger. Og andre kulturer enn den norske. Er det fortsatt slik at homoseksualitet (og andre LHBT-temaer) er spesialtema i en time, dag eller uke, mens den er usynlig i den "vanlige" undervisningspraksisen?

Jeg følte meg velvillig nesten-inkludert i timene jeg var på Islands nasjonalmuseum. Det var en nyttig lærdom - det var lenge siden jeg har kjent på den følelsen. (Og all ære til de som har laget brosjyren, altså - den var gjennomarbeidet og fin.)

mandag 25. oktober 2021

Et ørlite kurs i kvalitativ metode for lærerstudenter

Folk med ekstremt god hukommelse, husker kanskje at jeg har lagt ut "et lite kurs i kvantitativ metode for lærerstudenter". Dette var en haug med (mer eller mindre) korte videoer som til sammen utgjorde undervisningen i kvantitativ metode på emnet MGVM4100 høsten 2020. I løpet av sommeren 2021 har jeg dessuten tekstet alle videoene, så eventuelle interesserte fra andre land kan også se videoene (ved å velge oversettelse av undertekstene på YouTube).

Høsten 2021 har jeg hatt forelesninger i kvalitativ metode i det samme emnet. Jeg har ikke laget forseggjorte videoer, men jeg har tatt en kjapp gjennomlesning av manuset og dermed produsert tre videoer på sånn cirka én time hver. (Noe som ble mistenkelig nær to timer hver når jeg underviste det samme over Zoom.)

  • Kvalitativ metode uke 41 handler om gangen i en kvalitativ undersøkelse, og deretter en del om planlegging og gjennomføring. 
  • Kvalitativ metode uke 42 hadde hovedvekt på analysen i en kvalitativ undersøkelse, mens
  • Kvalitativ metode uke 43 handlet mest om vurdering av kvalitet i en kvalitativ undersøkelse (altså sånne ting som reliabilitet, validitet og generaliserbarhet). 

Som disposisjonen ovenfor antyder, så valgte jeg altså å behandle alle kvalitative metoder under ett, og så eksemplifisere underveis med intervju, observasjon og av og til noen andre metoder. Pensum er i hovedsak Katrine Fangens Deltagende observasjon og Kvale og Brinkmanns Det kvalitative forskningsintervju. Referanser til hele pensumet er å finne i videoene. Og emnet er som sagt MGVM4100, som er 15 studiepoeng med vitenskapsteori og metode for lærerstudenter.

Videoene er foreløpig ikke tekstet.

lørdag 3. juli 2021

Tall og tanke aktivitetsbok - utforsking og argumentasjon

Vi har jobbet med dette i flere år, og nå er den endelig sendt til trykking: ei aktivitetsbok som hører sammen med bøkene Tall og tanke 1 (om matematikkundervisning på 1.-4. trinn) og Tall og tanke 2 (om matematikkundervisning på 5.-7. trinn. Aktivitetsboka er skrevet av Elisabeta Eriksen, Ida Heiberg Solem og undertegnede.

For å sitere forlaget/oss:

"Tall og tanke aktivitetsbok gir lærere og lærerstudenter inspirasjon til å legge til rette for et utforskende matematikkfag på 1.–7. trinn. I et utforskende matematikkfag utvikler elevene sin matematiske forståelse gjennom å resonnere, argumentere og velge egnede representasjonsformer. Boka inneholder mange aktiviteter som egner seg godt for å jobbe med selv og så prøve ut i klasserommet. Aktivitetene er basert på internasjonal forskning og praktiske erfaringer fra norske klasserom, og lærernes valg og elevenes resonnementer er sentrale.

Boka er skrevet for lærere som tar videre- og etterutdanning, lærerstudenter og lærere som på egen hånd vil få nye ideer og drøfte didaktiske og faglige problemer med sine kolleger. Boka er knyttet til Tall og tanke 1 – Matematikkundervisning på 1. til 4. trinn og Tall og tanke 2 – Matematikkundervisning på 5. til 7. trinn."

Dette har vært et interessant arbeid. Ideer til innhold har dukket opp i samarbeid med lærere og elever, i forskningsartikler vi har lest, i forlengelse av oppgaver andre har laget og til dels ut fra det blå. Det er sånt arbeid jeg liker, fordi det er sånt man kan ta fram og jobbe med når som helst - jeg satt og flikket på tekst på bussen fra Heraklion til Knossos, husker jeg, og jeg har jobbet med den på fly, båt, tog og på stranda. Og forfatterne har hatt mange fine runder med diskusjoner og innspill oss imellom.

Så håper jeg den faller i smak! Håper det ikke er noen feil, uheldige formuleringer eller unøyaktigheter, men hvis det er det, er det bare å si ifra, så prøver vi å rette innen 2. opplag... :-)

mandag 8. februar 2021

Framoverlente arbeidsplasser

I helga har jeg lest en mulighetsstudie om hvorvidt det er mulig å presse flere ansatte sammen i Pilestredet. Spoiler alert: det er mulig. Men la nå det ligge et øyeblikk: det jeg tenkte å blogge om var språkbruken. For den er irriterende.

At folk har sine favorittløsninger, det er greit. Men hadde det ikke vært opplysende om de brukte reelle argumenter, og ikke bare fant på superlativer og andre godord uten innhold? "Aktivitetsbaserte arbeidsplasser" er ett eksempel. Ingen kan være uenige i at aktivitetsbaserte arbeidsplasser er fint. Jeg har tidligere skrevet et eller annet sted om at jeg oppfatter min arbeidsplass (pre-korona) som ganske aktivitetsbasert: en del av tida underviser jeg 30-40 studenter, og da har jeg en arbeidsplass som kalles "undervisningsrom". Andre ganger veileder jeg en eller to studenter av gangen. Da har jeg en arbeidsplass som kalles "kontor". (Hvis jeg ikke hadde hatt kontor, måtte jeg ha lett etter et grupperom.) Ganske mye av arbeidstida holder jeg på med forskning alene, hvor jeg fordyper meg i datamateriale som av og til er konfidensielt og må være innelåst, eller jeg leser forskningsartikler i fred og ro. Den aktiviteten passer også på et kontor. Ganske ofte må jeg disktuere ting med kolleger - det kan som oftest også gjøres på kontoret - eller hvis det er for mange som må diskutere samtidig, har vi møterom (som igjen ofte må letes etter). Men det artige er at når konsulenter snakker om "aktivitetsbaserte arbeidsplasser", snakker de for det første om en helt annen organisering, og for det andre snakker de ikke konkret om mine arbeidsoppgaver. 

Andre irriterende ord er "framoverlente". For tida forsker jeg en del på utdanningshistorie, og da er jeg usikker på om jeg lener meg framover eller bakover. Men uansett: hvis en løsning er "framoverlent" er det vel i kraft av en eller annen egenskap som må kunne beskrives i ord. I samme kategori kommer "framtidsrettede". Å kalle en løsning mer framtidsrettet enn en annen, betyr jo at man på forhånd har bestemt seg for hva som er den beste løsningen. For hvis man faktisk - etter å ha vurdert de faktiske behovene vi har - kommer fram til at den jobben vi gjør, gjøres bedre på enkeltkontorer, grupperom, møterom og undervisningsrom, er det jo ikke særlig framtidsrettet å rive ned veggene bare for å måtte sette dem opp igjen om noen år.

Jeg er en stor tilhenger av en saklig debatt om hva som er de beste arkitektoniske løsningene for framtidas arbeidsliv. Men vær så snill å dropp de meningsløse adjektivene som avslører at "fasit" allerede er utarbeidet. Da føles det mer meningsfullt å gå inn i en konstruktiv diskusjon hvor vi blant annet kan få fram hva som er behovene som må løses.