Fire år i avdelingsstyret

9. juni avholdes det siste avdelingsstyremøtet ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo. Jeg har vært fast avdelingsstyrerepresentant siden 2007. Det har vært en interessant affære. Jeg ble valgt inn som eneste representant fra det som kalles “skoleområdet” (med allmennlærer- og grunnskolelærerutdanning (ALU og GLU), tospråklig bachelor (TOS) og idrett, friluftsliv og helse-bachelor (IFH) som de største utdanningene). Avdelingsstyret har vært sammensatt av to eksterne representanter, to studentrepresentanter, en representant fra TA-personalet og fire representanter fra UF-personalet. LUI har i perioden vært i sterk ekspansjon, noe som har preget arbeidet på både godt og vondt. I dette innlegget vil jeg beskrive perioden sett fra mitt synspunkt. Det at det er mitt synspunkt vil naturligvis prege framstillingen, også på den måten at jeg som person får en viss rolle. Jeg bør vel derfor påpeke at samarbeidet i avdelingsstyret har vært veldig godt i perioden, og at det for eksempel har vært tilfeller hvor flere representanter har diskutert en sak og hvor én av oss har endt opp med å føre et forslag i pennen. “Æren” eller “skylda” for bestemte vedtak henger jo uansett ved alle som har stemt for det, ikke ved forslagsstilleren alene.

Hva har vært de største sakene i perioden? Det kan diskuteres, naturligvis. For høyskolen har åpenbart fusjonen med HiAk og universitetsambisjonene vært viktige. For avdelingsstyret har disse sakene også vært viktige, men avdelingenes synspunkter har i såpass liten grad blitt hørt høyere i systemet (især i fusjonssaken) at det er vanskelig å si at dette har vært det viktigste avdelingsstyret har holdt på med. Da vil jeg si at enkle ting som økonomi faktisk er vel så viktig.

Og det har seg sånn at både det jeg er mest misfornøyd med å ha gjort i avdelingsstyret og det jeg er mest stolt av, har med økonomi å gjøre. Våren 2010 kuttet avdelingsstyret 2,75 millioner kroner i budsjettet for å begrense underskuddet. Dette innebar blant annet at FoU-tida gikk ned med ti prosent (for eksempel fra 20 prosent til 18 prosent for høyskolelektorer). Dette var smertefullt, men virket nødvendig slik situasjonen fortonet seg da – og det var attpåtil mitt forslag til kuttfordeling som ble vedtatt. Jeg mener fortsatt at det var riktig å bruke “ostehøvel” og kutte litt på alt (administrasjon, undervisning og FoU) mens vi fikk bedre oversikt over den økonomiske situasjonen og utredet tiltak. Men i ettertid er det åpenbart at kuttene ikke var nødvendige. Samtidig ba nemlig avdelingsstyret om at en gruppe skulle settes ned for å se på økonomien. Jeg ble også med i denne gruppa, og den klarte endelig å trenge godt nok inn i økonomien til å se mer nøyaktig hvor underskuddet kom fra. Det var ved å delta i den gruppa at jeg endelig kunne lage klare regnestykker som viste hvor mye vi “hadde på bok” i form av studiepoengproduksjon som vi ikke enda hadde fått betalt for. Det var litt komplisert å formidle dette, ikke minst fordi studiepoengproduksjonen for ett år gir uttelling to, tre og fire år etter at de er opptjent. Jeg synes selv at jeg brukte til fulle både mine matematiske og pedagogiske kunnskaper da jeg laget en Powerpoint med animasjoner (!) som viste årsakene til underskuddet. Jeg opplevde det som en stor lettelse da avdelingsstyret i 2011 vedtok å gå tilbake på alle innsparingene fra året før, i forvissning om at underskuddet vårt helt og fullt skyldes vår ekspansjon og et finansieringssystem som gir mye av inntektene for nye studenter 2-4 år forsinket. Skal jeg peke på én ting jeg er stolt av i perioden, er det derfor at avdelingsledelsen trakk sitt forslag til vedtak og at mitt forslag til budsjett ble enstemmig vedtatt i avdelingsstyret.

Fusjonsprosessen har naturligvis engasjert folk. HiO-ledelsen kjørte sitt eget løp uten å ta hensyn til at flere av avdelingene og store deler av personalet ikke så fusjon som fordelaktig. Avdelingsstyrets medlemmer var til tider litt usikre på om det var noe poeng i å legge krefter i høringsuttalelser som neppe ville bli lest særlig grundig av HiO-ledelsen, men valgte likevel å late som om det var en reell høringsprosess. Avdelingens høringsuttalelser har derfor gjennomgående vært sterkt kritiske til prosessen som har vært og flere ganger bedt om bedre utredninger, skjønt det også er eksempler på at medlemmer (inkludert meg) har kommet med forslag til ytterligere spissinger av avdelingens syn, uten å få flertall i avdelingsstyret (jf. AS 43-09). For meg framstår prosessen som et lærestykke i hvordan en ledelse ikke bør opptre hvis man ønsker oppslutning om en sak – og det er jo også nyttig på sitt vis.

En annen sak som har engasjert folk det siste året er kriterier for FoU-tildeling, hvor ledelsen hadde et relativt ukontroversielt ønske om overgang fra søknadsbasert tildeling av FoU-tid til resultatbasert tildeling av FoU-tid, for å kunne bruke mer tid på FoU-veiledning og mindre tid på søknadslesing. Diskusjonen har hovedsakelig handlet om hvilke kriterier som skulle ligge til grunn. Saken dukket opp i januarmøtet 2010, og forslaget var da at “minimumskrav er én poenggivende publikasjon, forskningsbasert lærebok eller kunstnerisk formidling på høyt nivå per 60 % tildelt FoU-ressurs, det vil si hvert 3. år for høgskolelektorer, hvert 2. år for de i førstestilling og hvert 1,5 år for de i toppstilling”. Dette forslaget fikk hard medfart i fagmiljøene, som påpekte at det hadde et altfor snevert syn på hva FoU-tid bør brukes til; både utviklingsarbeider og formidling blir usynliggjort. Avdelingsstyret stemte enstemmig for mitt forslag, som gikk ut på at et “bredt sammensatt utvalg” skulle utrede saken videre, og at utredningen måtte “ivareta en bredde av publiseringsformer, formidlingsformer og resultater tilpasset de ulike formene for FoU og de ulike målgruppene og samfunnsoppdrag LUI må forholde seg til”. Resultatet av dette ble lagt fram (sammen med seksjonenes høringsuttalelser) i februarmøtet i 2011, og etter en ny runde med justeringer vedtok avdelingsstyret i aprilmøtet 2011 nye kriterier. Denne lange prosessen førte etter min mening til langt mer plass for utviklingsarbeid og formidling, samtidig som vedtaket har formuleringer som tydeliggjør at det skal være mulig å snakke med ledelsen for å få rom for resultater som ligger utenfor også dette videre kriteriesettet.

En detalj som jeg fikk gjennom i avdelingsstyret i april 2009 var at man ved opprykk til førstestilling eller toppstilling ikke lenger måtte vente til neste studieår med å få økt FoU-tid (noe som av og til ble veldig lenge), men isteden seks måneder.

Ellers har jo avdelingsstyret i mange omganger vedtatt hvilke kurs vi skal tilby. Den største saken var nok modellene for de nye grunnskolelærerutdanningene, hvor det var et mindretall som var motstander av modellen for 5-10 som ble valgt. Bakgrunnen var at spesielt matematikk mente at det var faglig uheldig å ha 45 studiepoeng i ett fag (for eksempel matematikk) i første studieår. Her gikk det så langt at saken ble utsatt og det ble et ekstraordinært avdelingsstyremøte, hvor “mitt” synspunkt tapte. Både da og i ettertid synes jeg likevel det var en nyttig forsinkelse som gjorde at alle følte at deres syn var blitt hørt. Det å være helt sikker på at alle har fått mulighet til å uttale seg om en sak før man fatter vedtak synes jeg er viktig, og jeg synes generelt at det er bra at avdelingsstyret av og til har utsatt saker for å sikre at personalets synspunkter har fått komme fram.

En mengde ganger har avdelingsstyret diskutert ABF-studiet – og senere også andre arbeidsplassbaserte førskolelærerutdanninger. Vi har vært opptatt av at studiet skal være likeverdig med de andre studiene, men dette må vi naturligvis få til uten at studiene er like – hele hovedideen med å ha arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning er jo å utnytte de læringsmulighetene som ligger i at studentene er i jobb i barnehager og attpåtil har betydelig erfaring med arbeid i barnehager. Det er liten tvil om at ABF er det studiet som avdelingsstyret i perioden har fulgt tettest, blant annet i form av at evalueringer er lagt fram for avdelingsstyret. Jeg synes nok at det har vært riktig å ha såpass mye oppmerksomhet rundt ABF siden det er så nyskapende og siden det har vakt så mye interesse (og også kritikk fra enkelte). Arbeidet med ABF har da også hatt god støtte i avdelingsstyret, med stadige vedtak om videreføring. Det eneste punktet hvor avdelingsstyret muligens har vært uenige med ABF-ledelsen har vært når vi gjorde et prinsippvedtak på at alle langvarige utdanninger ved LUI bør ha innslag av skriftlig skoleeksamen (eller tilsvarende eksamen hvor studenten må skrive noe under kontrollerte former). Jeg mener fortsatt at studentenes egen skriftlighet bør testes i løpet av et studium.

En sak som har vært oppe et par ganger, er avdelingens arbeid med LHBT-tematikk, som følge av at departementet har bedt HiO ta tak i det. Jeg tør påstå at innsatsen i avdelingsstyret neppe har satt spor i undervisningen studentene får eller i forskningen og utviklingsarbeidet som utføres på avdelingen. Avdelingsstyret fikk gjennomført en liten kartlegging av hva som gjøres i undervisningen, som viste at det som ble gjort var ganske personavhengig, enten ved at det var enkeltlærere som tok det opp i sine fag uten at det var tydelig markert i fagplanene eller ved at studenter valgte temaet i oppgaver som åpnet for det. Ett sentralt unntak var fellesforelesningene om “Holdninger til homofili i skolen” som jeg selv hadde på allmennlærerutdanningen noen år på rad. Disse ser nå ut til å ha utgått. Senere vedtok avdelingsstyret at det skulle være et personalmøte om temaet, og det har det vært avholdt.

Avdelingsstyret har også behandlet et utall fagplaner. Dette er et viktig arbeid, for ofte har avdelingsstyret påpekninger på sentrale områder, for eksempel hva gjelder praksisorganisering eller vurderingsformer. Men det blir også mye diskusjon om språk – i ett møte hadde jeg telt opp 28 (tror jeg det var) forekomster av “i forhold til” i de fagplanene vi behandlet. Gjennom perioden har avdelingsstyret blitt flinkere til å la sekretæren få slike påpekninger uten å måtte ta det i møtet, men det er uansett viktig at slike ting ses, når ingen har sett det før saken kommer til AS.

Det er visse deler ved avdelingsstyrets arbeid vi ikke har fått til. For eksempel gjelder dette drøftinger av utdanningskvaliteten, hvor avdelingsstyret blir forelagt en rapport om utdanningskvalitet og – for å sette det litt på spissen – diskuterer rapporten og ikke utdanningskvaliteten. Avdelingsstyret burde ha prøvd å finne former for å diskutere for eksempel utdanningskvalitet (og også et tema som internasjonalisering) med rapportene som bakgrunn, ikke med rapportene som sak.

Men for å konkludere: De fire årene i avdelingsstyret har gitt meg mye innsikt i de ulike delene av avdelingen som jeg ikke kjente så godt fra før. Ikke minst forstår jeg nå veldig mye mer av økonomien til avdelingen enn jeg gjorde for fire år siden. Det har vært spennende å se hvordan ting blir vedtatt, slitsomt å måtte ta stilling til saker som er kontroversielle men som jeg har begrenset innsikt i i utgangspunktet (som for eksempel studiemodeller i førskolelærerutdanningen) og fint å få kontakt med en del mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt så mye kontakt med. Men (for å syte litt på slutten): arbeidsgivers teori om at arbeidet summerer seg til 60 arbeidstimer per år holder ikke helt.

Og igjen: hvis jeg skal begrense tidsbruken litt har jeg dessverre ikke mulighet til å gå gjennom dette innlegget enda 4-5 ganger og kvalitetssikre det ytterligere. Så hvis det er viktige ting som er uteglemt eller detaljer som er skjevt framstilt, får folk bare kommentere det i kommentarfeltet...

Arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning

Høgskolen i Oslos arbeidsplassbaserte førskolelærerutdanning har vakt interesse (for å si det mildt) rundt om i landet. Derfor er det interessant å se den eksterne evalueringen som Devoteam daVinci har gjennomført. Jeg nevner hovedkonklusjonene under punktet "faglig merverdi":

• Hovedkonklusjonen er at ABF-studiet kombinerer de faglige kravene til lærerutdanning og førskolelæreryrket, med et arbeidsliv som stiller stadig større krav til fleksibilitet og mangfold.
  
• ABF påvirker undervisning og arbeidsformer i betydelig grad, og bidrar til utvikling i den retningen som rammeplaner og andre styringsdokumenter for førskolelærerutdanning og barnehager signaliserer.
  
• Rammene og modellen i ABF legger til rette for utforskning og utvikling på en
  måte som fremmer målene om medvirkning, mangfold og inkluderende læreplan.
  
• Når det gjelder erfaringsutveksling er det etablert gode arenaer for samarbeid
  mellom høgskolen og praksisfeltet. Det at en stor andel av lærerne på førskolelærerutdanningen er involvert i ABF, fremmer erfaringsutveksling mellom ABF og andre studiemodeller.
  
• ABF bidrar til hyppig kontakt mellom undervisningsinstitusjon og praksisfelt.
  Denne kontakten bringer med seg diskusjoner og kompetanseheving som er nyttige for førskolelærerutdanningen så vel som for barnehagene og bydelene. Dette igjen styrker yrkesrettethet og relevans og adresserer samfunnets nåværende og fremtidige behov på en god måte.
  

Jeg har foreløpig bare skummet den, men den ser ut til å kunne gi et interessant bidrag til en kunnskapsbasert debatt om denne utdanningen.


(Jeg er selv ikke involvert i denne utdanningen, men som medlem av avdelingsstyret har jeg likevel hatt ABF på dagsorden noen ganger, og er derfor interessert.)

HiO/HiAk: Noen fordeler? del 2

Relativt kort tid etter at jeg postet mitt forrige innlegg,* hvor jeg etterlyste argumenter for en HiO/HiAk-fusjon, ble det postet et forsøk på slike argumenter på fusjonsprosjektets debattforum: Det er Knut Patrick Hanevik, min sjef på LUI, som skriver et innlegg under tittelen Fusjon i lærerutdanningsperspektiv.

Argumentasjonen til Hanevik går, slik jeg leser det, slik: HiO har i dag (et av?) landets ledende lærerutdanningsmiljø innen grunnskolelærerutdanning og førskolelærerutdanning. Vi er relativt tynt besatt når det gjelder videregående skole. HiAk, derimot, har et godt miljø innen yrkesfaglærerutdanninger. HiO er gode på allmenne fag, som matematikk, norsk, samfunnsfag osv. Vi har mindre greie på yrkesfag, som altså HiAk er gode på. Sammen vil vi i kompetanse dekke alt fra barnehage til videregående skole, i hele bredden av det trettenårige skoleløpets fag.

Hanevik mener at denne bredden vil være en viktig styrke i tida framover. Det gir styrke til å lage nye typer utdanninger (kanskje en 8-13-utdanning?). Han nevner overgang ungdomstrinn-videregående skole som et felt som vi må få styrket kompetanse på. Han nevner også arbeid med grunnleggende ferdigheter fra 1.-13. trinn.

For egen del kan jeg legge til at en av våre viktigste samarbeidspartnere og kunder er Oslo kommune, som jo både har ansvaret for Oslos grunnskoler og videregående skoler.

Og jeg kan legge til at HiO, naturligvis har relevant kompetanse for å undervise i et PPU-studium også i allmennfagene, dersom det skulle bli aktuelt.

Min foreløpige konklusjon: Jeg aksepterer at kombinasjonen av HiOs og HiAks lærerutdanningsmiljøer blir sterkere enn HiOs alene.

Altså:
Argumenter mot fusjon:
- fusjonskostnader
- store deler av personalet er negative

Argumenter for fusjon:
- lærerutdanningsmiljøet blir mer komplett hvis HiO og HiAk sine miljøer slås sammen.
- fusjonen kan føre til at vi raskere blir universitet, men ikke billigere

*) Det er ikke slik at det at noe følger etter noe annet i tid, er bevis for at det ene medfører det andre. Det er naturligvis ikke slik at mitt innlegg har påskyndet dette andre innlegget.

HiO/HiAk: Noen fordeler?

Styrene ved høyskolene HiO og HiAk har forlengst gjort et intensjonsvedtak om å slå seg sammen, og sammenslåingen blir etter alt å dømme vedtatt i desember.

Ulempene ved fusjonen er opplagte: betydelige omorganiseringsutgifter og nye samarbeidsmønstre. Men størrelsen på utgiftene er ikke utredet. Store deler av personalet ved HiO ser disse ulempene, men er ikke overbevist om at det er noen store fordeler. Dette gjør at betydelige deler av personalet er negativt innstilt til både fusjonen og prosessen opp mot den.

Jeg er i denne kategorien. Jeg er agnostiker når det gjelder fordelene med fusjonen. At den vil føre til store kostnader er opplagt. De store fordelene folk snakker om i generelle ordelag kan godt eksistere, det vil jeg ikke avvise. Samtidig har jeg ikke hørt nok om dem til at jeg tror på dem. I tida fram mot desember vil jeg prøve å bruke litt energi på å forstå hva fordelene med denne fusjonen kan være. Jeg skal lese mange dokumenter og kommer helt sikkert også til å snakke med ulike mennesker og prøve å finne ut mer om disse.

En av fordelene som det er snakk om, er at HiAk har et doktorgradsstudium. Det er nemlig en forutsetning for å bli universitet at man har fire doktorgradsstudier, og med HiAks ene doktorgrad vil HiO/HiAk være nærmere universitetsstatusen enn HiO er alene.

Dette vil føre til at man tidligere kan bli universitet, det ser jeg. Det er en viss fordel. Men jeg har også hørt argumenter om at dette gjør at vi kan spare penger, fordi det betyr at vi ikke behøver å lage mer enn tre "HiO-doktorgradsstudier". Det tror jeg er bare tull - et samlet HiO/HiAk vil helt sikkert ikke stoppe ved fire doktorgradsstudier. Jeg er helt sikker på at uansett fusjon eller ikke, vil det også i årene som kommer bli utviklet nye doktorgradsstudier som er faglig godt begrunnet.

Min foreløpige konklusjon: Fusjonen vil føre til at vi raskere blir universitet, men ikke at vi blir det "billigere".

Jeg skal lese mer og skrive mer senere...

HiO universitet i 2014?

I sitt "Rektors hjørne" på hjemmesiden til HiO i dag, skriver Sissel Østberg at Høgskolen i Oslo (sammen med Høgskolen i Akershus) kan bli universitet allerede i 2014.

For egen del er jeg skeptisk til fusjonen med HiAk og usikker på verdien av at alle høyskoler strømmer til universitetsstatusen Men jeg ser jo samtidig at så lenge mindre høyskoler rundt om i landet blir universiteter (som Høgskolen i Agder, nå Universitetet i Agder), kan det være litt pussig om Høgskolen i Oslo tviholder på å kalle seg høyskole.

Bagatelliserende om motstanden mot HiO-HiAk-fusjon?

HiO-nytt skriver i dag mer om planene om fusjon mellom HiO og HiAk. Jeg merker at jeg blir litt provosert når vår rektor uttaler at "Departementet er selvsagt også kjent med den motstanden mot fusjonen som særlig uttrykkes av enkeltpersoner på HiO i media og på nettsidene." Disse "enkeltpersonene" er blant annet fagpersonalets tillitsvalgte, representanter i styrende organer og så videre. Og en stor mengde av HiOs ansatte skrev under på en underskriftskampanje om at utredningene er for lemfeldige.

Derfor har jeg kommentert uttalelsen på følgende måte på HiO-Nytt:

Det er å håpe at også departementet har fått med seg at det er mer enn "enkeltpersoner på HiO" som har uttrykt skepsis til planene om fusjon.

En eventuell fusjon blir bare vellykket hvis man klarer å få et solid flertall av de som skal være med på den til å føle at den innebærer en klar endring til det bedre. Min diagnose er at man foreløpig er langt unna dette solide flertall, og at en viktig del av arbeidet framover for en ledelse som åpenbart ønsker en vellykket fusjon, er å bidra til å synliggjøre eventuelle fordeler ved fusjonen samtidig som man sannsynliggjør at kostnadene er til å leve med.

En bagatellisering av den skepsisen som mange i dag sitter med, derimot, tror jeg ikke øker sannsynligheten for en vellykket fusjon.

Alle kan uttale seg ved HiO

"Alle kan uttale seg er en overskrift på HiO-nytt nå. Det er HiOs rektor, Sissel Østberg, som klargjør at HiOs tilsatte naturligvis har rett til å uttrykke seg offentlig, også om forhold ved Høgskolen i Oslo.

Man vet at man har kommet dårlig ut i starten av en sak når man må rykke ut for å påpeke noe så selvfølgelig. Men likevel er det greit at det blir slått fast. En høyskole er ikke en privat bedrift hvor lojaliteten først og fremst er til bedriftens image utad. En høyskole forvalter et mandat fra samfunnet og store midler fra statskassa, og derfor må også et tema som tiltakende byråkratisering (og dermed tilhørende sløsing med ressurser, i dette tilfellet arbeidstid) være til konstant debatt også i offentligheten. Ikke minst er det viktig hvis byråkratiseringen til dels er påpresset ovenfra, fra overordnede myndigheter.

PS: se Olav Torvunds utmerkede blogginnlegg Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken. Se også Knut Olav Åmås' kommentar i Aftenposten.

Høgskolen i sentrum - praktbok

Årets julegave til HiO-medarbeiderne var ei bok jeg ellers ville ha kjøpt meg. Det er Kirsten Røvig Håbergs bok "Høgskolen i sentrum - Om byen, studiestedene, bygningene og kunsten på Høgskolen i Oslo".

Boka ble utgitt til HiOs 15-årsjubileum. Det virker sikkert som et lite jubileum å feire, men det kan lett bli det siste tallet i femgangen HiO får oppleve, så det er verdt en liten markering. Boka vil bli brukt som gave til HiOs gjester, blant annet.

Det kan sikkert virke som boka er for spesielt interesserte. Jeg vil si at den er det i varierende grad. Den første delen har med både byhistorie og historie om området hvor HiO ligger i dag, som er interessant langt utenfor HiOs rekker. Frydenlunds bryggeri ble jo anlagt litt utenfor byen som seg hør og bør. Før bryggeriet ble bygget var spaserturen fra sentrum opp til Bislettbekkens foss en vanlig fritidssyssel blant de som drev med sånt. Nå har området blitt innhentet av byen og anses som en del av sentrum.

Også det som sies om personene som bygningene er oppkalt etter og det som sies om kunsten på HiO er naturligvis interessant for mange. Men det er spesielt interessant for oss som daglig går rundt her. Det er betydelige kunstsamlinger av betydelige og mindre betydelige kunstnere, og bare det å bli bevisst på kunsten vil gjøre det mer interessant å besøke nye deler av HiO. Jeg ante for eksempel ikke at jeg flere ganger har drukket en kopp kaffe i umiddelbar nærhet av et Magne Furuholmen-bilde på HiO. (At jeg har drukket kaffe i umiddelbar nærhet av et Magne Furuholmen-bilde i min egen stue, visste jeg derimot...)

Altså: boka anbefales. Pussig nok finner jeg ikke noen nettside med informasjon om boka eller noe sted den kan kjøpes, men den kan ihvertfall lånes i Bibsys for de som har tilgang til sånt.

"Destruktivt sammenslåingsvedtak"

Studentavisa Oslostudenten går sterkt ut mot HiO-HiAk-prosessen i sitt nye nummer (som er lagt ut i pdf-versjon). I en leder med overskriften "Destruktivt sammenslåingsvedtak" skriver de blant annet at "Oppsiktsvekkende er det at styrene ved de to høgskolene på dette beslutningsgrunnlaget har besluttet å banke gjennom en sammenslåing nå, mot nesten halvparten av de ansattes aktive protest".

Åmås kommenterer HiO-HiAk-fusjonen

Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås kommenterte på lørdag HiO-HiAk-fusjonen i kronikken En universitetsvisjon slår sprekker. Det er en interessant kronikk hvor det er lett å være enig i en del. Blant annet skriver han at

"Oslo-rektor Sissel Østberg og Akershus-rektor Jan Grund bør ta kritikken alvorlig, redusere tempoet og øke involveringen. De må få flere fakta på bordet, få oversikt over følgene og ikke minst la det hele foregå i åpne rom, ikke i lukkede fora. Hvis ikke vil fusjonen mangle legitimitet fra starten."

På slutten skriver Åmås "Vi er i ferd med å få alvorlige, betydelige kvalitetsforskjeller mellom de gamle og de nye universitetene her i landet. Det er viktigere å gjøre noe med disse enn å gi enda flere høyskoler billige universitetsklær." Her er det vanskelig å følge ham. Ja, vi har fått nye universiteter de siste årene, og noen av dem er ganske små. Om HiO og HiAk blir universitet, blir det imidlertid større enn Universitetet i Bergen i antall studenter og ansatte. Og det er slett ikke opplagt at kvaliteten heller blir dårligere - vi på HiO vil ihvertfall påstå at vi allerede har høy kvalitet på både undervisning og på profesjonsnære forsknings- og utviklingsarbeider. Men skal HiO bli universitet (med eller uten HiAk) skal det bli noe nytt, ikke en kopi av de gamle universitetene.

HiO-HiAk igjen - feilsitering?

Jeg hadde tenkt å la saken om sammenslåingen av HiO og HiAk ligge, men har kommet i skade for å lese saken som står i Journalen. Jeg håper inderlig at HiO-rektor Sissel Østberg er feilsitert der, og at hun ikke virkelig har sagt det Journalen siterer henne på:

Sissel Østberg stoler på folks ønske om utsettelse, men mener at det ligger andre trekk bak dette.

— Jeg tror utsettelsesønsket er en taktikk for å stoppe hele prosessen. Da er det bedre å gjøre det klart tidlig, at man er i mot fusjonering, sier Østberg.

Å beskylde ikke bare enkeltpersoner men hele avdelinger ved høyskolen for å lyve om sine synspunkter, er ganske sterk kost. Jeg håper Journalen kommer med en snarlig rettelse.

Jeg er en av de som undertegnet oppropet for utsettelse, nettopp fordi grunnlagsmaterialet var altfor svakt. Jeg synes det ville vært en fordel om avdelingene ved høgskolen hadde fått uttale seg - på et seriøst grunnlag - før avgjørelse ble fattet. Personlig er jeg usikker på om fordelene ved sammenslåing vil oppveie de store kostnadene som slike sammenslåing uvegerlig fører til. Da er det irriterende å lese påstander om at man farer med vikarierende argumenter - og det i det samme som man i teorien skal brette opp ermene for å gjennomføre den sammenslåingen som så mange ansatte ønsket å vente med.

Homofili ved HiO

Blikk intervjuer HiO-rektor Sissel Østberg i forbindelse med at homofile ble spesielt nevnt i rektorens velkomsttale til de nye studentene.

"Dette var en tale til nye studenter, og det er viktig å være inkluderende fra første stund. Dessuten forekommer det at homofile og lesbiske sliter med egen identitet, også på høyskolenivå," sier Østberg til Blikk.

Det er også hyggelig at hun i intervjuet nevner FHiOHL (Foreningen for HiOs homser og lesber): "Det at vi har en aktiv skeiv gruppe ved skolen, signaliserer at studenter som er homofile kan føle seg velkommen hos oss."

I FHiOHL arbeider vi blant annet med å få kunnskap om homofili sterkere inn i profesjonsutdanningene våre.