Jeg vil ha flere gode kolleger!

Bare et kort notat for å nevne at det nå er utlyst inntil tre midlertidige stillinger i matematikk her på instituttet. Se utlysning.

Søknadsfrist er 15. mars 2012.

Kvinnelige lærere gir gutter dårligere karakterer

The Independent skriver i en interessant artikkel om en ny studie publisert av Centre for Economic Performance som tyder på at gutter senker forventningene når de skal bedømmes av en kvinne, fordi de tror at det vil gjøre at de får dårligere karakterer. Og de har rett: i undersøkelsen gir kvinnelige lærere i snitt lavere karakterer til gutter enn eksterne eksaminatorer gir. Menn, derimot, gir bedre karakterer. (Men mannlige lærere er det jo langt færre av.)

Selve forskningsartikkelen ligger her: Amine Ouazad og Lionel Page: Students’ Perceptions of Teacher Biases: Experimental Economics in Schools

Elevkultur

Kollega Simon Michelet intervjues på forskning.no om sitt doktorgradsprosjekt om elevkultur. Vel verdt å leses.

Utdanning - døde menns teorier?

"Døde menns teorier" er tittelen på en kronikk i Aftenposten, hvor journalist Kari Bu forteller om sine erfaringer med utdanning på Blindern. Hun opplever at hun måtte avlære akademikerspråket da hun skulle begynne i jobb, at ingen av hennes favorittarbeidsgivere har bedt om å få se vitnemål fra Blindern og at hun ikke fikk særlig utbytte av logikkdelen av Ex.phil.

Hvis dette var alt, kunne jeg nøye meg med noen små spydigheter om at det ikke er noe nytt at journalister klarer seg uten nevneverdig kjennskap til logikkens regler (og for øvrig glede meg over at det er UiO og ikke HiOA hun harselerer med). Verre er det at hun bygger videre på et pussig inntrykk som hun har dannet seg av en tidligere artikkel: "Utdanning er overvurdert, skriver professor Jens-Christian Smeby i Aftenposten 25. januar. Han viser til høyskolestudier for kommende lærere, sykepleiere og sosialarbeidere. Forskning bekrefter det mange forlengst har erfart. Utbyttet av utdanningen er relativt liten i forhold til det å mestre yrket. Læringen skjer i praksis."

Dette er nærmest en parodi på det Jens-Christian Smeby skriver 25. januar. Han skriver for eksempel ikke at "Utbyttet av utdanningen er relativt liten i forhold til det å mestre yrket." Ikke bare er det en hjelpesløs setning som ikke er en professor verdig, men den er jo også gal. Han skriver at "Etter tre år i arbeidslivet har kandidatenes utbytte av utdanningen relativt liten betydning for hvordan de opplever at de mestrer yrket." Ok, ikke så veldig presist dette heller: det han mener å uttrykke er vel at det studentene oppgir om sitt utbytte av utdanningen i liten grad korrelerer med det de oppgir om hvordan de opplever at de mestrer yrket. Enkelte kan altså oppgi at de hadde stort utbytte av utdanningen, men likevel føle at de ikke mestrer yrket - og omvendt. Det er ingen stor overraskelse - det er nemlig ikke helt utenkelig at de som har forstått mest stiller høyest krav til seg selv.

Han skriver ikke at "Læringen skjer i praksis". Derimot skriver han at "De nyutdannede oppgir også at de har tilegnet seg noe mer kunnskap og ferdigheter gjennom tre år i arbeidslivet enn etter 3 - 4 år i utdanningen." Samtidig problematiserer han hvorfor de nyutdannede oppgir dette: "Det er ... grunn til å tro at de nyutdannede opplever at det de lærer i arbeidslivet har større betydning enn det de opplevde at de lærte som studenter. Det kan også være vanskelig for dem å se de mer indirekte betydningene av det de har lært tidligere for den videre læringen i arbeidslivet."

Kort sagt: Smebys agenda er ikke å si at utdanning er meningsløst, slik Bu framstiller ham, men at "Det er behov for en sterkere bevissthet om hva som læres best i grunnutdanningen og hva som læres best gjennom yrkespraksis og ulike former for etterutdanning. Mange typer ferdigheter læres antagelig best i yrkespraksis."

For meg som lærerutdanner er dette helt sentralt. Jeg fortviler ikke over at mine studenter lærer like mye på tre år i yrket etter utdanningen som de gjorde på fire år på høgskolen - dersom det er sant. Det er nemlig ingen grunn til å tro at de ville lært like mye på sju år i yrket som de gjør med fire år på høgskolen etterfulgt av tre år i yrket. Utdanningen skal både gi dem et solid grunnlag for å være lærere - også i fag og i problemstillinger som de ikke nødvendigvis møter umiddelbart i yrket - og et grunnlag for å utvikle sin egen praksis videre. Dersom mine studenter går ut i skolen klare for å lære mer, er det helt utmerket.

Mens Smeby prøver å dra i gang en interessant debatt om rollefordelingen mellom utdanning og yrkesliv i menneskers læring, blir Bus bidrag bare å påpeke at hun selv har tatt en utdanning som ikke var særlig nyttig for det yrket hun endte opp med. Det er nok Smeby-sporet som gir mest interessante drøftinger framover.

Hva skal lekser være?

Jeg har rotet meg inn i en diskusjon om lekser på Facebook, hvor en mor opplever gråtende barn som ikke får til leksene. Hun lenker til en VG-kronikk med tittelen Lekser er overgrep.

Jeg er tilhenger av lekser, og skrev det i tråden på Facebook, og fikk da spørsmålet: "Hva skal moren gjøre?" Det som står nedenfor er mitt forsøk på svar. Diskusjon ønskes!

Hva skal moren gjøre?

Verken det å kjempe for å fjerne lekser i skolen eller å kjempe for at leksene som gis skal bli bedre, vil sannsynligvis løse problemet på kort sikt.

Problemene med denne klassens konkrete lekser kan umulig løses uten god dialog med læreren. Om den dialogen er enkel eller vanskelig, vet ikke jeg, men fornuftige lærere vil være lydhøre hvis foreldrene forteller om gråtende elever.

Jeg mener at elevene skal møte de største faglige utfordringene på skolen - under kyndig veiledning. Det er der hoveddelen av "aha-opplevelsene" skal skje, i klassesamtaler, i grupper, i veiledning og når læreren forklarer til hele klassen. I matematikkdidaktikken kaller vi av og til dette for "produktiv praksis".

Leksene mener jeg egner seg bedre for såkalt "reproduktiv praksis" - å repetere noe man har lært, å øve videre på ferdigheter man er i ferd med å få under huden. Men det kan også egne seg også for en del undersøkende virksomhet, "grubliser" og sånn - men da må jo læreren være tydelig på at dette er ting man kan prøve å undersøke men som man ikke nødvendigvis skal få helt til før man er tilbake på skolen.

Hvis leksene er slik at elevene skal jobbe videre med noe de har mestret på skolen, kan det jo bli en fin stund hvor barna får vist fram hva de har lært.

Jeg tror kort sagt at dialogen om leksene kan bli bedre hvis man diskuterer hva slags lekser man bør gi og hva skolen forventer at foreldrene skal bidra med, enn at man diskuterer for og mot lekser.

(Legg merke til at jeg ikke kjøper argumentet til de som mener at hjemmetida skal være "fritid", uten skolearbeid - og at faglig læring er skolens ansvar. Barna har stor fordel av at foreldrene engasjerer seg i skolearbeidet og signaliserer at det er viktig. Men jeg tror ikke at det er her moren og jeg er mest uenige.)

(Jeg går her ikke inn i VG-kronikørens diskusjon, om at leksene er overgrep mot barn fordi de har så lange arbeidsdager fra før. For å få til dette, må han regne SFO (skolefritidsordnignen) som en del av arbeidsdagen, og hvis SFO er arbeid er det SFO det er noe alvorlig galt med.)

Universitas på ville veier

Universitas har denne uka tatt fram krigstypene og vil ha HiOA-rektor Kari Toverud Jensens avgang. Bakgrunnen er at Studentparlamentet har vedtatt motstand mot universitetssatsning, mens rektor sier at dette ikke vil forandre HiOAs kurs.

Her viser Universitas et udemokratisk sinnelag. Nåværende rektor ble valgt for mindre enn ett år siden, med stemmeovervekt i alle grupper, inkludert studentene. Universitetssatsningen var en del av programmet da. Når hun har fått mandat fra studentene og de ansatte for et slikt program, er det ikke rimelig å forvente at hun skal snu kursen på bakgrunn fra vedtak i Studentparlamentet.

Debattredaktør Gabriel Steinsbekk mener at Toverud Jensen ikke fortjener tillit. Det må han gjerne mene, men den tilliten har hun fått gjennom valget i fjor. Det at hun holder fast på valgløftene kan ikke sies å være nedbrytende for tilliten til henne.

Så er det naturligvis mulig å være uenige i sak. Personlig mener jeg at det bare skulle mangle om ikke HiOA som en så stor og sentral utdanningsinstitusjon skulle ha den samme akademiske frihet som universitetene rundt oss. Den moderate kostnaden som skal til for å få universitetsstatus vil vi makte uten at det merkes så veldig. Og til gjengjeld får studentene en mer FoU-basert undervisning. Vi regner også med at HiOA som universitet blir en enda mer attraktiv samarbeidspartner både innenlands og for utenlandske aktører. Kanskje vil for eksempel internasjonaliseringen gå lettere?

Det er viktig å huske at vi ikke skal bli et nytt Blindern. Mange som har gått der kan fortelle historier om forskere som ser på undervisning som et heft man gjør for å få lov til å forske - selv om dette nok også er unntakene også der. HiOA skal bli et universitet der FoU-arbeidet i stor grad er rettet mot eget profesjonsfelt og også egne utdanninger, av et fagpersonale som fortsatt er brennende opptatt av å utdanne gode lærere, barnehagelærere, sykepleiere og så videre - og som rett og slett driver med FoU fordi de ønsker å gjøre profesjonene enda bedre. Tittelen på mitt fakultets PhD-grad (som vi håper godkjennes av NOKUT ganske snart) vitner om det: "Utdanningsvitenskap for lærerutdanning".

Universitetssatsningen var forankret i begge de tidligere institusjonene og ble bekreftet ved valget av et rektorat som gikk til valg med dette som en del av grunnlaget. Rektoratet fikk tillit til å gjennomføre det og har forpliktet seg til å gjennomføre det. Og så arbeider alle vi som er ansatte på HiOA for at dette universitetet skal bli best mulig. For det fortjener Oslo- og Akershusregionen og det fortjener studentene.