Stadig styrket studiekvalitet

"Studiekvaliteten må styrkes" skrev leder i Forskerforbundet Petter Aaslestad og leder i Norsk studentorganisasjon, Øyvind Berdal i Aftenposten i går. Deres diagnose av norsk høyere utdanning er at finansieringssystemet fører til at institusjonene tar opp flere studenter enn de klarer å gi god utdanning. Av det en studieplass er tenkt å koste, får nemlig institusjonene 60 prosent det året studenten får sin undervisning, mens de får 40 prosent i etterskudd, ut fra studiepoengproduksjonen. Og disse pengene kommer uansett om man hadde studieplass til studenten eller ikke. Aaslestad og Berdal mener altså at institusjonene tar opp for mange studenter fordi institusjonene mener at de 40 prosentene er en gunstig gulrot.

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Der jeg jobber er vi veldig oppmerksomme på at vi må prøve å treffe det riktige studenttallet. Ender vi opp med for få studenter vil departementet på sikt trekke tilbake studieplassene, får vi for mange studenter vil ikke de 40 prosent dekke utgiftene. Når vi allikevel av og til ender opp med flere studenter enn studenttallet, handler det mer om at det er vanskelig å vite på forhånd hvor mange som vil takke ja til plassen sin, hvor mange som vil ombestemme seg den første uka og så videre. Derimot gjør denne prosentfordelingen at vi er klar over at det aller mest lønnsomme vi kan gjøre er å gi god undervisning og ha en god utdanning - hver student som tar 60 studiepoeng istedenfor å slutte i studiet gir mer i kassa enn en forskningsartikkel, for eksempel. Derfor legger finansieringsmodellen opp til at vi må satse på studiekvaliteten for å få råd til forskning. Hvis noen har gode forslag til tiltak som vil bedre gjennomføringsprosenten med ett prosentpoeng er det ikke noe problem å bruke noen millioner kroner på det. Slik sett fungerer tildelingssystemet godt.

Det som derimot er en pussig sak i modellen er jo at det gis stor økonomisk uttelling for å klare å "løfte" en student fra F-nivå til E-nivå i et fag, mens det gir absolutt ingen uttelling å "løfte" ham eller henne videre fra E-nivå til A-nivå. Heldigvis er fagfolkenes faglige integritet og interesse sterk nok til at vi naturligvis også bruker krefter på de som ikke står i fare for å få F - det er tross alt det å utdanne gode lærere som er det vi brenner for. Men det er et paradoks at incentivsystemet altså prøver å presse oss til kun å bruke kreftene på de studentene som står helt på grensen til ikke å bestå fagene.

For øvrig er det ikke vanskelig å være enig i Aaslestad og Berdals punkter - de ønsker mer veiledning og oppfølging til studentene, de ønsker at det settes av mer tid til undervisning (men sannsynligvis uten at FoU-tiden kuttes tilsvarende), de ønsker mer studentaktiv forskning (noe vi hos oss er blitt mye flinkere til de siste årene) og de ønsker seg bedre finansiering. Altså mer av alt som er bra og som vi i dag har en god del av. Det eneste jeg ikke er enig i er altså dette med prosentfordelingen i ressurstildelingsmodellen - det som trengs for å få mer tid til studentene er mer penger, ikke at pengene kommer på en annen måte.

Frafall og omvalg i lærerutdanningene

Frafall er et betydelig problem i lærerutdanningene. Av de som starter lærerutdanningen i august, er det et betydelig antall som faller fra - ikke minst det første semesteret. Noen slutter de første dagene av studiet, andre slutter etter første praksisperiode.

Tittelen på dette innlegget sier litt om hva jeg mener om saken: Vi har kanskje et bilde av at studenter går ut av videregående, velger seg et studium, fullfører dette og går ut i jobb. Slik er ikke virkeligheten. Mange prøver seg på flere studier før de finner det de har lyst til. Mange starter på et studium de ikke hadde som førsteprioritet, men finner ut at motivasjonen ikke er til stede og prøver heller på nytt på å søke seg inn på det de aller helst vil. Andre prøver seg i en praksisperiode og oppdager at læreryrket ser annerledes ut fra lærerperspektiv enn fra elevperspektiv. I mange tilfeller handler det altså ikke om at man "faller fra", men at man aktivt gjør et annet valg enn å fortsette på lærerutdanningen.

Ved HiOA er vi opptatt av frafallet - til tross for at departementet og følgegruppa for grunnskolelærerutdanningene har "beroliget" oss med at vi ligger helt midt på treet når det gjelder frafall. Et år ringte vi alle som sluttet for å høre hva årsakene var. Bildet var mangfoldig og interessant. Men - jeg hadde nær sagt dessverre - var det forholdsvis få som sluttet på grunn av forhold med opplegget vårt. Hadde det vært så enkelt, kunne vi jo bare gjort noen grep og beholdt studentene. Når årsakene for en stor del er mer overordnede, er det ikke så lett å sette inn tiltak. Følgegruppa refererte i 2012-rapporten sin til en liknende undersøkelsen på andre høyskoler. Bildet var det samme. De som slutter er for en stor del de som uansett aldri har vært så sikre på at grunnskolelærerutdanningen var det rette stedet for dem.

Forsåvidt takler vi frafallet fint. Vi tar opp litt flere studenter enn det studenttallet departementet har bedt om at vi skal ha på slutten av året og sørger for å ta imot studentene som kommer så godt vi bare kan. Når noen studenter likevel slutter, klarer vi likevel å oppfylle de målsettingene som departementet har gitt oss. Men naturligvis skulle vi ønske at alle studentene allerede i utgangspunktet var helt sikre på at det var dette de ville. Hvis noen kan forklare oss hvordan vi skal få til det, er jeg lutter øre...