Rosa kompetanse-seminar 2019: Skeiv historie

Så var det endelig tid for Rosa kompetanses årlige nettverksseminar igjen, også denne gangen i Tønsberg. Årets konferanse ble åpnet av avdelingsleder Synne Hall Arnøy og initiativtaker Hanne Børke-Fykse, med presentasjon av hva Rosa kompetanse er og hvor det startet. Hanne snakket om den grunnleggende tanken om å gjøre profesjonsutøvere i stand til å gjøre en bedre jobb for at folk kan leve et liv i pakt med hvem de er. Selve startfasen i Rosa kompetanse er jo i grunn noe av en lærebok i mangfoldstenkning: det handlet om å samle ressurspersoner med ulike kompetanser, fordi det er den samlede kompetansen som er nødvendig, og da holder det ikke å samle folk rundt seg som er helt like en selv. Fra starten i 2005-6 med fokus på helse og med en person på prosjektmidler, er det i dag rundt 10 personer knyttet til ymse ulike tiltak (for eksempel skole, barnehage, justis...) Hele tiden har arbeidet vært forankret i styringsgrupper med solid faglig nivå. (For meg, som faktisk av har vært med helt fra starten - det vil si første gang Hanne samlet en gjeng ressurspersoner på Refsnes gods til idémyldring, er det jo artig å huske på hvordan prosessen har vært.)

Som vanlig må jeg ha med en "disclaimer" om at jeg noterer det jeg oppfatter som forfatternes budskap, men det må tas med noen klyper salt, for det er basert på det jeg oppfatter og det jeg rekker å få med meg. Det du synes er interessant, bør du naturligvis sjekke ved andre kilder. Hvis det virker som noen har sagt noe dumt eller lite gjennomtenkt, skyldes det sannsynligvis at mine notater er for unyanserte. (En tilleggsdisclaimer: jeg bruker stort sett etternavn på foredragsholderne, men for enkelte av dem jeg kjenner aller best føles det så unaturlig at jeg bruker fornavn...)

Det første foredraget var av UiBs Tone Hellesund, og hun snakket om "Fortiden er et fremmed land - Skeiv historie som overraskelsenes historie". Hun tok utgangspunkt i at hun i 1985 skrev ei særoppgave om homofili. Dette var 13 år etter avkriminaliseringen og to år etter at man begynte å snakke om sykdommen som etter hvert ble kalt AIDS. Så sent som for fem år siden var hun initiativtaker til Skeivt arkiv, og før det var det i liten grad oppmerksomhet om å ta vare på skeivt materiale. Det var snarere tvert om: det ble sett på som litt skamfullt og mindre bevaringsverdig. Hun presenterte hva Skeivt arkiv i dag legger vekt på. Overskridelser av normer for kjønn og seksualitet er en sentral del av kulturhistorien som alle har måttet forholde seg til på en eller annen måte. Og historien viser at mangfold alltid har vært der og blitt håndtert på ulike måter. Hellesund understreket at vår historieskriving må være basert på fakta, og vi må tolke historien også ut fra sin egen kontekst.

Eilert Sundt rapporterte i sin tid om at sedelighetstilstanden var forskrekkelig. Loven (Christian den fjerdes norske lov) forbød "Omgjengelse mot naturen", men dette var en veldig vid formulering som kan tolkes til å inkludere blant annet oralsex, analsex, sex med dyr, onani... Det forekom svært få saker i Norge om sodomi, og vi kjenner ingen norske dommer som ga dødsstraff, mens det var mange saker om sex med dyr. Det Eliert Sundt imidlertid reagerte på, var barn født utenfor ekteskap, som jo ikke i det hele tatt er dekket av paragrafen om "omgjengelse mot naturen". Dette viser vel at man kan ha ulike syn på hva som er problematisk seksualitet. Selve begrepet seksualitet, og tanken om at seksuelle handlinger kan oppfattes i lys av noe som kalles seksualitet, kom senere, og Hellesund beskrev (med utgangspunkt i Foucault) hvordan tanken om seksualitet har utviklet seg. Hun snakket også om Ken Plummer, som arbeider med hvordan de fortellingene vi forteller konstruerer hvem vi er, og at seksualitetsfortellinger er blitt en viktig del av identitetene våre i dag. Derfor er det viktig å samle på samfunnets fortellinger gjennom tidene, som verktøy til å forstå.

Neste post på programmet var Hanne Marie Frostlid og Siri Sunde med tittelen "Kirken og kjærligheten". Jeg husker jo selv godt "Siri Sunde-saken", hvor jo to sentrale pionerer i norsk moderne historie, Siri Sunde og Rosemarie Köhn, var sentrale. (I 1999 gjeninnsatte Rosemarie Köhn Siri Sunde som prest etter at Sunde inngikk partnerskap.) De startet med dagens situasjon: i dag lever kirken med to syn på "homofilispørsmålet", med et mindretall som for eksempel ikke ønsker at homofile bør få gifte seg. Det er fortsatt tillatt å diskriminere homofile i kirken.

De startet med en historisk gjennomgang: I 1954 kom biskopenes uttalelse om at homoseksualitet er "en verdensfare av dimensjoner". Til tross for biskopenes motstand ble straffelovens §213 (omsider) opphevet i 1972. I 1976 ble Åpen Kirkegruppe stiftet i Oslo, og allerede i 1977 mente bispemøtet at "homofile har det samme menneskeverd som ethvert menneske", noe som til tross for sin nedlatende tone var et kraftig framskritt fra 1954. I 1995 stemte Kirkemøtet mot å anerkjenne partnerskap. På 90-tallet ble homofilispørsmålet en stor symbolsak i kirken. Fra 2007 anerkjente kirken at det var to ulike syn. Den nye ekteskapsloven fra 2009 medførte en ny runde med diskusjon, og i 2017 ble ny vigselsliturgi vedtatt av Kirkemøtet. I 2018 oppnevnte Kirkerådet et LHBT-utvalg for kompetanseheving blant ansatte i kirken.

Siri Sunde fortalte mer detaljert om prosessen rundt henne, og hvordan det på et tidspunkt kom et kompromiss hvor noen biskoper gikk med på å gå mot homofilt samliv (som de var for) mot at andre gikk med på å gå mot at homofile kunne nektes nattverd (som de var for å nekte). Dette kompromisset ble brutt ved at prester i Bergen fortsatte å nekte homofile nattverd. Til slutt endte Rosemarie Köhn som kjent med å legge sitt eget syn på kristendommen og kjærligheten til grunn, og la Sunde fortsette som prest, til tross for et stort press fra andre biskoper. (Det må være helt absurd å oppleve at ens kjærlighetsforhold blir en "sak" som opptar hele landet, som diskuteres på kirkemøter og blant biskoper, på TV og i radio. Jeg synes det var et privilegie å få høre Sunde selv fortelle om saken - både i foredraget og på tomannshånd senere under seminaret.)

Hanne Marie Frostlid fortalte om sin historie. Allerede som åpent lesbisk leder for Buskerud KrFU opplevde hun at hennes seksualitet ble en "sak". I 2015 opplevde hun at biskopen (Midtømme) ville nekte å ordinere henne til prest - men måtte gå tilbake på det. Til slutt takket Frostlid nei til den aktuelle stillingen, delvis ut fra hets hun fikk. Hun jobbet som vikar andre steder, og ved et tilfelle ble hun angrepet og slått i ansiktet i sakristiet, og ved en annen anledning ble hun utsatt for overgrep av en mann som tok kontakt med henne i hennes rolle som prest. Hun har senere jobbet som sjømannsprest.

Hennes historie gjør det vanskelig for henne å godta at man skal ha "to syn" i Kirken. Hun ønsker at Kirken skal gi en unnskyldning for behandlingen homofile har vært utsatt for. (For meg som ateist er det naturligvis vanskelig å forstå at homofile og lesbiske ønsker å være medlemmer av en organisasjon som gjennom århundrer (og fram til denne dag) systematisk har motarbeidet deres rettigheter og menneskeverd. Imidlertid er det ikke vanskelig å forstå at når troen på en gud er en stor del av livet, er det verdt en kamp å prøve å bevege kirka til å handle litt mer i tråd med det den guden man tror på står for. Frostlids historie minner om at det fortsatt er lang vei å gå.)

Etter lunsj var jeg på parallellsesjon med Halvor Frihagen om "Kink i et historisk perspektiv". Han presiserte først at han er jurist og ikke historiker, men det er få som skriver om kink-historie, og dermed må han si noe om det. Han startet med sin definisjon av kink: BDSM eller fetisjisme. (Fetisjisme knyttet han nok primært knyttet til ting: lakk, lær, sportstøy... - og dermed er det ganske mye som andre vil oppfatte som kink som faller utenfor, som antall sexpartnere, nakenhet, ekshibisjonisme, you name it. Men det er nå greit nok.)

Han viste tråder tilbake i historien; til et bilde fra en etruskisk grav i Tarquinia ca. 490 fvt, som ser ut til å være av BDSM-sex (ifølge Astri Karine Lundgren, som var i publikum, var det et bilde av to menn som har sex med og pisker en annen (yngre) mann). Men vi vet lite om hvor vanlig kink var tidligere. I Gulatingsloven fra 900 var det bestemmelser om for eksempel utroskap (som ga den som var bedratt lov til å drepe den skyldige), men Frihagen nevnte ikke noe om kink i den sammenheng. I Sættargjærden fra 1277 ble det bestemt at kirken skulle ha domsmyndighet under lovbrudd mot kirkens regler - og kirken hadde naturligvis et hav av regler knyttet til sex - og kink var ikke noe som passet godt inn i dette. Christian Vs norske lov (1687) hadde regel om "Baal og Brand" for "Omgængelse, som er imod Naturen", men hadde ingen konkrete regler om kink.

I en bok fra omkring 1660 ("A dialogue between a married lady and a maid) fortelles om gleden ved å piske hverandre, og i "Fanny Hill" om lag 100 år senere, dukker pisking opp igjen. Så, i 1791, kom Justine av de Sade på banen, hvor sadisme (men uten samtykke) kom til. Det er verdt å merke at denne litteraturen kom om lag samtidig med at mange av de store romanene kom. Leopold von Sacher-Masoch skrev i romanen Venus im Pelz om tenning på kvinner i pels.

I jussen er det lite kink å finne. Spannersaken på 1990-tallet i London er interessant - Menneskerettsdomstolen i Strasbourg bestemte at medlemslandene hadde rett til å dømme folk for samtykkebasert sex. Så i 2005 kom en sak mellom den belgiske staten og K.A. og A.D., som var en BDSM-sak, hvor EMD snudde og mente at samtykkebasert sex ikke kunne straffes. I norsk juss handler sakene i retten primært om hvorvidt samtykke er gitt og hvorvidt det er trukket tilbake. Man kan samtykke til å "bli utsatt for" forholdsvis grov "vold" etter norsk lov.

BDSM-subkulturene oppsto på 40-tallet i USA, og Tom of Finlands visuelle uttrykk ble etter hvert en viktig del av denne subkulturen (se den gode filmen Tom of Finland (med Jakob Oftebro i en av rollene) for å lære mer om ham). Etter hvert kom subkulturen også til Europa, især Berlin, Hamburg og Amsterdam. Fra 1984 kom Folsom Street Fair i San Francisco, en gatefestival med nakenhet, ekshibisjonisme og betydelige mengder lær og BDSM-elementer. Den fikk en avlegger i Berlin lenge etter. SLM Norge ble etablert i 1976 og nedlagt i 1986. SLM Oslo etablert i 1988. Svein Skeid var en sentral person for å fjerne diagnosen for sadomasochisme. Diagnosen er nå fjernet.

Frihagen fortalte også at lærbevegelsen ser ut til å være på vei ned - blant annet sportsutstyr er i ferd med å ta over plassen. Også nakenhet er kanskje mer vanlig, og Chemsex er det kanskje også mer av i Norge enn før. Men det er veldig lite forskning på kinks historie.

I spørsmålene etterpå ble det spørsmål om Satyricon (som var mye tidligere) kan regnes som kink - om poly bør regnes som kink. Det kom også spørsmål om når kink kan regnes som en legning. Frihagen svarte at det kunne være et snakk om at hvis kinken ble så avgjørende for den enkelte at det ble en viktig del av seksualiteten, så er det snakk om en legning. Det kom også spørsmål om 50 Shades, og om dette har vært viktig for toleransen for BDSM. Frihagen understreket at dette er omdiskutert i miljøet, fordi 50 Shades tar lett på det med samtykke og dermed gir et feil inntrykk av BDSM. Hvorfor er kink så tabubelagt? ble det også spurt om. Frihagen svarte at mye av kink er "ekstra" normbrytende, og i tillegg lattervekkende for mange. Det gjør det lite fristende å snakke om det med folk som ikke selv tar del i det. Han ble også spurt om hvordan politiets kunnskaper og holdninger er. Frihagen fortalte at det er vanskelig å få domfellelser knyttet til vold i BDSM-sammenheng. Dette handler ofte om at samtykket blir trukket tilbake, og det er da vanskelig å bevise at samtykket er blitt trukket tilbake.

Neste foredrag var "Sex og seksualitet i Romerriket", med Astri Karine Lundgren. Hun skrev en masteroppgave i arkeologi om mannlig seksualitet og prostitusjon i Pompeii. Gjennom fem år på arkeologstudiet er det ikke en eneste forelesning eller tekst som har med seksualitet å gjøre, så denne masteroppgaven var ikke helt alminnelig. Hun snakket litt om kristendommen som kontrast til antikkens levemåter, om "menneskeverd" som knyttet opp mot blant annet sosial status og biologisk kjønn og om seksuell legning som en moderne sortering. Antikken hadde sorteringen aktiv og passiv. (Lundgren foretrakk forresten å snakke om sammekjønnslig relasjoner heller enn homoseksualitet. Hennes argumentasjon var at romerne selv ikke hadde noe ord for homoseksualitet. Jeg for min del tenker at de da kanskje heller ikke hadde ordet "sammekjønnslig relasjon" heller, så det blir vel litt smak og behag hva man bruker. Uansett må man av og til bruke moderne begreper på noe som har skjedd i fortida, hvis de i fortida selv ikke hadde noe begrep som vi kan bruke for å beskrive det.)

Seksuell omgang mellom menn med lik sosial status var tabu. Det var heller ikke lov for menn å ha sex med andre frie menns koner, og ikke lov å ha sex med slaver så de ble skadet på en måte som reduserte deres verdi. Men det var ikke noe problem at rike menn hadde sex med både kvinner og menn i andre samfunnslag. Unge menn hadde den passive rollen, mektige menn kunne aldri la seg penetrere.

Så gikk hun inn og så nærmere på en samfunnsgruppe vi ikke hører så mye om: de frigitte - altså de som har gått fra å være eid av noen til å bli selvstendige individer. Frigitte blir skildret som vulgære og seksuelt utagerende i litteraturen, og dette kan nok skyldes at det ble tatt for gitt at de hadde vært innblandet i mye slags sex i sin tid som slaver. På den annen side sto de frigitte friere til selv å ha seksuelle relasjoner som andre ikke hadde.

Nederst i samfunnet var slavene, som ikke var sett på som individer men som handelsvare. Slavene var seksuelt sett fritt vilt, og kunne benyttes slik eieren ønsket. Dersom slaven fikk barn med sin eier, ble barnet selv slave. Kvinnelige slaveeiere kunne imidlertid ikke benytte seg av sine mannlige slaver på den samme måten.

De mannlige prostituerte i Pompeii holdt ikke til i bordellet, men på gjestgiverier, konditorier og butikker. Både mannlige og kvinnelige prostituserte ble solgt på disse stedene og hadde dessuten en høy skatt. Hun gikk ikke så mye inn på livene til disse menneskene, men det kan vel hende at det er mer å finne i masteroppgaven.

Til slutt på mandagen (og da ser jeg bort fra middag, quiz og så videre) var det et "historisk panel" med Anbjørg Ohnstad, Anne Kyong Sook Øfsti, Haakon Aars, Mari Bjørkman og Stein Wolff Frydenlund, moderert av Fri-leder Ingvild Endestad. Paneldeltakerne ble først bedt om å trekke fram den hendelsen de syntes var viktigst i homohistorien. De trakk fram lovendringene (avkriminalisering, partnerskap og ekteskap, lov om endring av juridisk kjønn) og avdiagnostiseringen på den gode siden, og HIV-epidemien på den vonde og negative siden.

Panelet ble utfordret til å si en viktig hendelse fra eget liv. Øfsti fortalte om da hun var heterofilt gift og forelsket seg i ei gift kvinne - saken kom for retten for skilsmisse ved dom. I 1987. Haakon fortalte om da han ble spurt om å være helsedelegat i Palestina, og det var folk i Røde Kors-systemet som mente at det ikke var mulig. Saken ble løst da Astrid Nøkleby-Heiberg tok en telefon til Fati Arafat i palestinsk Røde Halvmåne. Frydenlund fortalte om da han sto i manntallet som Stein og med en K bak for kvinne. Han klaget og fikk medhold i at manntallene som var lagt ut måtte rettes opp. Anbjørg fortalte om partnerskapsinngåelsen i 1993 (etter å ha vært sammen siden 1975). Hun ble overrasket over at dette ble tatt imot med applaus på hennes arbeidsplass. Mari fortalte om da en pasient fortalte at hun (pasienten) var lesbisk, og Mari opplevde at hun var så usikker på hva hun skulle si at hun ikke kommenterte det og bare gikk videre i konsultasjonen.

Øfsti kommenterte hvordan idealet om kjernefamilien (og parnormen) fortsatt står sterkt, samtidig som folk i praksis lever ekstremt variert. Det er et paradoks at vi har tatt så mange frihetskamper for å kunne leve sånn vi vil, men samtidig streber etter det samme idealet. Anbjørg spurte om vi har overtatt heteronormen i så stor grad at det gjør at åpenheten for andre måter å leve på er blitt enda mindre enn den var for eksempel på 70-tallet.

De diskuterte litt hvorfor de sosiale arenaene for godt voksne homofile (som kvelder på Kampen Omsorg) er så kjønnsdelt. Øfsti mente at identitetsbyggingen som homofil bidro til at man valgte hver sine miljøer. Mari kommenterte at mange av kvinnene identifiserte seg med kvinnekampen, slik at kampen om like rettigheter for kvinner var en del av det hele - noe som bidro til segregeringen.  (For meg virker det forsåvidt ikke så rart at når man den gang laget sosialiseringsarenaer, så var det naturlig at de var kjønnsdelt, for det var ikke så mange andre sjekkearenaer, så man ønsket at de arenaene man laget skulle ha godt med muligheter for å sjekke opp folk av samme kjønn.)

Tirsdagen startet med Mathias Holst som presenterte hvordan Rosa kompetanse arbeidsliv arbeider. Her snakket han om og viste mange av de grepene han bruker i foredragene for å treffe forsamilingen. (Det er et vanlig og fint innslag på Rosa kompetanse-seminarene å gi eksempler på hvordan tiltakenes foredrag arter seg. Jeg lar være å referere fra dette.)

Hasti Hamidi og Helga Eggebø snakket om "Diskriminering og sosial ekskludering av skeive med innvandrerbakgrunn". Eggebø snakket om en undersøkelse i tråd med Crenshaws begrep interseksjonalitet. Undersøkelsen hadde 251 spørreskjema og 41 intervjuer med LHBTI-personer med innvandrerbakgrunn (SSB-def.) Gruppa opplever både rasisme og etnisk diskriminering og homonegativisme og transfobi. Rasismen og diskrimineringen ble opplevd både i skolen, på boligmarkedet og på arbeidsmarkedet. Et flertall i utvalget har opplevd å bli utsatt for dette. En del har også opplevd rasisme på skeive utesteder - her opplevde de fleste skeive miljøer som inkluderende, men flere (21 %) opplevde de skeive miljøene ekskluderende enn det er som opplever studie- og arbeidsmiljø og ekskluderende. Dette er trøblete, siden det er viktig å bli inkludert i skeive miljøer. (En sa: "Dersom vi var velkomne i de hvite skeive miljøene, så kunne vi tatt oss råd til å bli avvist av minoritetsmiljøene. Men du kan ikke risikere å bli avvist begge steder.")

Mange hadde opplevd mye homofobi og transfobi i landet de kom fra, og mange opplevde det også problematisk på asylmottak. Halvparten har blitt utsatt for negativ oppmerksomhet på grunn av homofobi og transfobi. (Noe av grunnen til at andelen her er noe mindre enn andelen som har opplevd rasisme, kan vel sikkert være at det er en viss mulighet for å holde seg skjult i visse sammenhenger, mens det er vanskelig å skjule seg hvis man er i situasjoner hvor det er fare for rasisme.)

Dette foredraget var nyttig for meg - i mitt foredrag om kjønn og seksualitet snakker jeg om interseksjonalitet og sånt, og her får jeg oppdaterte data og sitater som jeg kan bruke så jeg er up to date.

Hamidi startet med å si at antirasister anklages for å lete etter rasisme med lupe, men hun understreket at rasisme finner henne overalt. Hun er opptatt av å se på rasisme som et system. Hun og familien opplevde trakassering og sjikane i Trøgstad da hun var et barn. Hun gikk inn i begrepet "fremmedkulturell", som opprinnelig ble brukt av rasister og innvandrermotstandere, mens det i dag brukes av journalister, også om norskfødte. Hun ga eksempler på hvordan hennes familie og mange andre blir nektet tjenester på grunnlag av deres bakgrunn eller hudfarge.

I parallellsesjonene valgte jeg Marianne Støle-Nilsens innlegg om "Helhetlig seksualitetsundervisning og utvikling". (Det var litt artig at hun skulle snakke her, siden jeg for et par måneder siden leste masteroppgaven hennes i forberedelse til at jeg skulle forelese om kjønn og seksualitet.) Hun startet med å vise UNESCOs oppdaterte definisjon av helhetlig seksualitetsundervisning (fra 2018). Videre viste hun til sin inndeling (fra masteroppgaven) av ulike tilnærminger til seksualitetsundervisning: helsetilnærming, kriminalitetstilnærming, kjønn- og mangfoldstilnærming og danningstilnærmingen (som inkluderer de tre andre). Så ga hun en historisk gjennomgang av seksualitetsundervisningens historie, bygget delvis på boka "Seksualitet i skolen" av Røthing og Svendsen. Ut over det la hun vekt på at Kunnskapsløftet (2006, med reviderte planer i 2013) ble et faktisk løft for seksualitet og kjønn, med konkrete mål i mange fag. (Her kan jeg naturligvis vise til min egen artikkel om hvordan lærebøkene faktisk håndterte dette.)

Hun snakket om fagfornyelsen (som i skrivende stund fortsatt ikke har kommet i endelig versjon fra departementet). Der har man jo Folkehelse og livsmestring som et av tre tverrfaglige temaer. Hun fortalte at hun deltok i den tverrfaglige gruppen i fagfornyelsen, men den gruppa ble i november (2018) plutselig oppløst. Likevel er målene (i de foreløpige utkastene) noe bedre enn i Kunnskapsløftet. Hun gikk gjennom forslagene slik de foreligger nå. Her var det mange poenger å ta tak i, for eksempel mente hun at det fortsatt er et problemfokus og lite vekt på positiv seksualitetsundervisning. Hun avsluttet med å påpeke at seksualitetsundervisning må ivaretas i lærerutdanningen, kurs og videreutdanning, samtidig som lærere, skoleledelse, skoleeier og nasjonalt nivå må ta sine deler av ansvaret. Ikke minst må skolen selv ta eierskap til seksualitetsundervisningen sin, og sørge for at de ulike lærerne, helsesøstre og eksterne aktører vet hva hverandre gjør og hva den enkeltes ansvar er.

Etter lunsj hørte jeg på "Forargerligt og Uteerligt Forhold", et foredrag av Tonje Louise Skjoldhammer om "rettslig regulering av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet". Foredraget hadde utgangspunkt i masteroppgaven hennes. Et brev fra sogneprest Caspar Hansen i Rødøy på Helgeland til sorenskriver Hansen på Helgeland om Simonette Vold, ga startskuddet for en rettssak som er en av to saker som hun skriver om i masteroppgaven. Saken endte i høyesterett, og er en av bare to saker om sex mellom kvinner som har vært i Høyesterett. Vold ble dømt i Høyesterett i 1847. I rettssalen var et av de sentrale temaene om det kvinnene hadde gjort, faktisk var "omgjængelse", som er ordlyden i Christian Vs norske lov.

Saken viser for eksempel at ryktene om Simonette gikk helt fra 1809, og fram til hun altså ble anmeldt på 1840-tallet. I rettspapirene spekuleres det i at hun ikke var skapt helt som andre, og dessuten at hun fant attrå i kvinner istedenfor menn. Det gikk også rykter om at hun hadde en "løsfyr" (noe vi ville kalt dildo) kledd med fløyel. Slik gir papirene en innsikt i hvordan folk på 1840-tallet prøvde å sette ord på likekjønnsseksualitet - og hvordan man nok så for seg at sex forutsatte et mannlig kjønnsorgan eller kopi av dette. Kvinnene påsto at de ikke hadde brukt "løsfyr", men kun "dasket fladkunt", og det var tvilsomt om man kunne dømme noen for "omgjængelse" hvis det ikke hadde skjedd noen penetrasjon.

Hun gikk i noe detalj i distriktslegens uttalelser i sakens anledning, som måtte uttale seg om det som hadde skjedd kunne anses som å tilfredsstille kjønnsdriften - noe som fogden hadde lagt til grunn var nødvendig for å kunne regnes som omgjængelse. Igjen er dette et interessant innblikk i hvordan synet på kvinnelig seksualitet kunne arte seg.

Høyesterett kom fram til at det kvinnene hadde gjort ikke kunne anses som omgjengelse, men at det ville være for ille om så usedelig oppførsel som skapte så mye skandale, ikke skulle straffes. De brukte dermed det som ble kalt "lov etter analogi", som ble brukt når handlinger ikke var rammet av de faktiske lovene, men kunne anses som analog til det. Dermed ble kvinnene dømt for "forargeligt, uteerligt forhold". Dette var altså et lovbrudd som høyesterettdommerne fant på der og da, og straffen ble satt av dommerne: 1 år tukthus for Simonette og 15 dager på vann og brød for de to andre. Simonette var 68 år gammel da hun ble dømt, og levde videre til hun var 94 år gammel.

Den andre saken hun så på var fra 1854. Disse kvinnene ble frikjent i Høyesterett, med henvisning også til denne dommen. I 1889 ble det presisert i loven at det var menn som hadde sex med menn som var omfattet av paragrafen.

I foredraget "Skeive diagnoser - en kritisk historiefortelling" snakket Silje-Håvard Bolstad om. Bolstad starter snart som universitetslektor ved sexologistudiet ved Universitetet i Agder. Diagnosemanualen er en oversikt over alle diagnoser, og kan sammenliknes med Bibelen og Norges Lover. Skeive har vært å finne i alle tre, men heldigvis revideres både diagnosemanualen og Norges Lover. I USA holder de seg med en egen diagnosemanual. En diagnose kan være et stempel eller en nøkkel, og vil virke ulikt i ulike situasjoner.

Bolstad fortalte om historien og startet med Psychopatia Sexualis (1896), hvor homofili ble sett som en degenerasjon. Evolusjonsteorien ble brukt til å hevde at seksualitet har som formål å lage barn, og at andre former for sex er unaturlig og sykt. På Gaustad var onani en ikke uvanlig årsak til innleggelse, ifølge deres statistikk. Magnus Hirschfeldt var kanskje den første som tydelig så forskjellen på trans og homofili. På 1960-tallet kom Christine Jørgensen-saken, som fikk transpersoner inn i nyhetsbildet. Transvestitisme kom inn i diagnosemanualene på 1960- og 1970-tallet. På 1970-tallet var det også en diskusjon om hva en psykisk lidelse er, og man kom i USA fram til at det ikke holder at noe bryter normer, det må også være en subjektiv lidelse for den det gjelder. Dette ble gjenstand for en avstemning, og 58 % stemte for denne konklusjonen, og det førte til at homoseksualitet ble fjernet som diagnose i USAs diagnosemanual. Dette skjedde i 1977, mens den ikke ble fjernet før i 1990 i den internasjonale manualen.

Men parallelt med dette, blomstret diagnosene knyttet til trans. De siste tiårene har imidlertid transpersoner blitt mer synlige og kampen mot diagnosene knyttet til trans har vokst i styrke. I 2013 kom DSM5 i USA, hvor begrepet kjønnsdysfori ble innført (et subjektivt ubehag). 

ICD-11 kom fra WHO for bare noen måneder siden. Da ble kjønnsidentitet flyttet ut av kapitlet for psykiske lidelser i den internasjonale manualen og inn i et kapittel knyttet til seksuell helse. Nå brukes kjønnsinkongruens (manglende samsvar mellom tildelt kjønn og opplevd kjønn), men altså ikke som en psykisk lidelse. Grunnen til at diagnosen fortsatt finnes, er at den trengs for å sikre tilbud om kjønnsbekreftende behandling. Men det nye kapitlet gjør at dette flyttes ut fra psykiatrien og blir liggende mellom psykiatrien og somatikken, og da blir det interessant hvem som skal håndtere dette.

I dag er transvestisme fortsatt en diagnose i USA, mens det ikke er en diagnose i WHO-systemet. (Helbredelse av transvestisme krever altså bare en flybillett ut av USA.)

Bolstad avsluttet med å vise ei nettside som er verdt å kikke på: ictalents.org. Her beskrives mangfold som talenter, ikke som diagnoser. I tillegg ble forsamlingen utfordret til å plassere seg selv i et kartesisk koordinatsystem hvor x-aksen gikk fra 0% til 100% kvinne og y-aksen fra 0% til 100% mann. Denne måten å se på kjønn på, tar på alvor at noen ikke føler seg som verken mann eller kvinne, mens andre føler seg som fullt ut mann og fullt ut kvinne samtidig. (Jeg krysset vel av på 80% mann og 0% kvinne, men koordinatsystemet "begs the question" om hva man legger i "mann" og "kvinne", noe som naturligvis er et fint spørsmål å diskutere. Jeg vil tro at det er mange som oppfatter seg som 100% mann og 0% kvinne som er helt uenige om hva det vil si å være mann og hva det vil si å være kvinne...)

Årets seminar ble avsluttet med "Den rosa veien videre". Det var Inge Alexander Gjestvang og Marthe Øvrum som her oppsummerte seminaret og bragte framtida inn i seminaret. (Jeg noterte ikke fra oppsummeringen.)

Jeg gleder meg allerede til neste års seminar. Jeg lærer alltid mye gjennom to dager på Rosa kompetanses seminarer, samtidig som jeg møter fabelaktige folk som jeg er veldig glad for å bli kjent med. Noe av lærdommen tar jeg med rett inn i jobben, annen lærdom tar jeg rett inn inn i livet for øvrig - som allmenndannelse...