Islands Nasjonalmuseum har en utstilling som - i likhet med de fleste andre nasjonalmuseer - handler mye om jordbruk, fiske, håndverk, (internasjonal) politikk, uvennskap, kunsthåndverk og så videre. Det er forholdsvis lite om seksualitet, litegranne om kjønnsroller og homoseksualitet er helt fraværende. Helt fraværende, sa jeg? Neida, de har en egen liten folder kalt "En regnbuetråd" og tilhørende audio guide som supplement til den vanlige audio guiden.
Jeg er takknemlig - og forvirret. Regnbuetråden har artikler om ideer om kjønn gjennom tidene, om forbud mot å påstå at andre menn var "umannlige", om mulig homoseksualitet i klostre, om vanskeligheten med å finne kilder, om "heksekunster" mot "ergi" (mangel på maskulinitet), om tradisjonelle hilsener mellom menn (ved å kysse hverandre på munnen), om mulig homoerotikk på 1800-tallet, om hvordan amerikanske soldaters omgang med islandske menn under krigen ble mer tolerert enn deres tilsvarende omgang med islandske kvinner. Mye interessant stoff, som jeg ikke ville ha fått kjennskap til hvis ikke denne brosjyren fantes. Bortsett fra hvis nasjonalmuseet hadde gjort det radikale grep å inkludere denne tråden i den øvrige historiefortellingen...
Jeg sitter altså igjen med en ambivalens. Jepp, det er fint å få et skeivt blikk på historien - det hadde jeg ikke forventet. Men på den annen side: hvorfor er det fortsatt - i 2022 - antatt at vevteknikk eller hesteraser er av allmenn interesse, mens hvordan folk lever sine liv med sine aller nærmeste, er for spesielt interesserte?
Når jeg poster dette i min "jobblogg", er det jo fordi jeg er her på Island blant annet for å holde et innlegg om hvordan mangfold representeres i norske eksamensoppgaver i matematikk for grunnskolen. Som på nasjonalmuseet er homoseksualitet usynlig. I eksamensoppgavene er dette i likhet med funksjonshemminger. Og andre kulturer enn den norske. Er det fortsatt slik at homoseksualitet (og andre LHBT-temaer) er spesialtema i en time, dag eller uke, mens den er usynlig i den "vanlige" undervisningspraksisen?
Jeg følte meg velvillig nesten-inkludert i timene jeg var på Islands nasjonalmuseum. Det var en nyttig lærdom - det var lenge siden jeg har kjent på den følelsen. (Og all ære til de som har laget brosjyren, altså - den var gjennomarbeidet og fin.)
Innlegg
