Blikk (på papir) har en notis i siste nummer om en masteroppgave ved HiB som viser at "det er sterk sammenheng mellom erting med homoslang på ungdomsskolen og nåværende depressive symptom". Det er Hilde Slåtten som har stått for undersøkelsen.
Undersøkelsen viser også at "81 prosent av guttene og 39 prosent av jentene forteller at de opplevde negativ erting med homofile uttrykk da de gikk på ungdomsskolen", ifølge Blikk. Ungdommen var fra 16 til 20 år gamle da de ble spurt for tre år siden, så dette er snakk om situasjonen på 2000-tallet. En av fire av guttene opplyste at de ble ertet ukentlig.
Det skal bli interessant å se nærmere på rapporten når jeg finner den. Det virker som at den viser at situasjonen i ungdomsskolen fortsatt er så ille mange steder som vi har fryktet. Foreløpig tyder ingenting på at de nye lærerutdanningene skal endre situasjonen radikalt heller.
fredag 30. juli 2010
tirsdag 27. juli 2010
ESU6
Forrige uke var jeg, som nevnt, på ESU6 (European Summer University on the History and the Epistemology of Mathematics in Education - jeg forstår hvorfor folk bruker kortformen...) Min vane tro blogger jeg om innholdet på konferansen: følg med i min engelskspråklige blogg!
De to første innleggene (om de to første dagene) kan allerede leses: Dag 1 og Dag 2.
Blogginnleggene har bilder av mange av foredragsholderne, men her kanskje jeg skal gjøre et unntak: her er et bilde av en del av deltakerne på verkstedet til Kostas og meg - dypt konsentrerte, som du ser:
De to første innleggene (om de to første dagene) kan allerede leses: Dag 1 og Dag 2.
Blogginnleggene har bilder av mange av foredragsholderne, men her kanskje jeg skal gjøre et unntak: her er et bilde av en del av deltakerne på verkstedet til Kostas og meg - dypt konsentrerte, som du ser:
torsdag 15. juli 2010
Seksualundervisning på Vestlandet...
Siden denne bloggen fra tid til annen tar opp seksualundervisning som tema - og behovet for å forbedre den, og fordi det jo er sommer og dermed ekstra gode grunner til å la bloggen være enda litt løsere og ledigere enn vanlig - her er stand up-komikeren Vidar Hodnekvam som forteller om seksualundervisningen han fikk på skolen.
(Og så: en liten hilsen til Miss Ellie, hvis blogg jeg fant denne snutten i.)
(Og så: en liten hilsen til Miss Ellie, hvis blogg jeg fant denne snutten i.)
Strøk etter å ha klaget på karakteren
Sommeren er sensurtid, begrunnelsestid og klagebehandlingstid.
Aftenposten har i dag en "nyhet" om en elev som fikk 3 i faget Politikk og menneskerettigheter, og som endte med karakteren 1. Dermed kan hun ikke begynne på høyere utdanning fra høsten.
Dette er naturligvis trist for den det gjelder. Men samtidig: det må jo være sånn. En klage innebærer jo nettopp at eleven ber om nye sensorer som ser på eksamen med nytt blikk, og da er det alltid en risiko for å gå ned. Nå kan man si at et sprik på to karakterer er mye, men det kommer helt an på oppgavene - i noen tilfeller står og faller avgjørelsen på om man mener at besvarelsen er svar på oppgaven eller ikke. Da kan noen (litt snilt) tolke at det er innenfor og andre (litt strengere) at den er utenfor.
Aftenposten opplyser også at av 174 elever som klaget på karakteren i dette faget, var det kun én som gikk ned. Det er jo fordi de fleste som klager, ligger over midtsjiktet av den karakteren de har fått. Men ikke alle gjør det.
Aftenpostens artikkel er en nyttig påminnelse om at man skal være forsiktig med å klage på karakterer hvis det å gå ned i karakter vil få alvorlige konsekvenser.
Aftenposten har i dag en "nyhet" om en elev som fikk 3 i faget Politikk og menneskerettigheter, og som endte med karakteren 1. Dermed kan hun ikke begynne på høyere utdanning fra høsten.
Dette er naturligvis trist for den det gjelder. Men samtidig: det må jo være sånn. En klage innebærer jo nettopp at eleven ber om nye sensorer som ser på eksamen med nytt blikk, og da er det alltid en risiko for å gå ned. Nå kan man si at et sprik på to karakterer er mye, men det kommer helt an på oppgavene - i noen tilfeller står og faller avgjørelsen på om man mener at besvarelsen er svar på oppgaven eller ikke. Da kan noen (litt snilt) tolke at det er innenfor og andre (litt strengere) at den er utenfor.
Aftenposten opplyser også at av 174 elever som klaget på karakteren i dette faget, var det kun én som gikk ned. Det er jo fordi de fleste som klager, ligger over midtsjiktet av den karakteren de har fått. Men ikke alle gjør det.
Aftenpostens artikkel er en nyttig påminnelse om at man skal være forsiktig med å klage på karakterer hvis det å gå ned i karakter vil få alvorlige konsekvenser.
mandag 12. juli 2010
Neste ukes konferanse: ESU6
Jeg pleier å blogge om konferanser jeg er på. Denne gang har jeg i tillegg blogget på forhånd: jeg har skrevet et innlegg om European Summer University (ESU6) og om hva som jeg vet skal skje på denne. Ett er sikkert: det blir lange dager...
Under konferansen vil jeg blogge om den - men det blir også i min engelskspråklige jobblogg.
Under konferansen vil jeg blogge om den - men det blir også i min engelskspråklige jobblogg.
fredag 9. juli 2010
Parallelt arbeid
Egentlig trives jeg godt med arbeidssituasjonen min om dagen - rent bortsett fra at det er juli og strålende vær ute, naturligvis. Det jeg trives med er å ha flere parallelle prosjekter samtidig - og vel og merke med nok tid til å få gjort alle sammen.
Det jeg holder på med er først og fremst å forberede min deltakelse på en konferanse i Wien om ei drøy uke (ESU6). Nærmere bestemt
- et foredrag om hvordan matematikkhistorie framstilles i det som er utgitt på norsk om temaet
- et verksted sammen med en gresk kollega om ulike multiplikasjonsalgoritmer gjennom historien, og
- et innlegg i en paneldebatt om "The role of the history and epistemology of mathematics in teachers training".
Og i tillegg pusser jeg på en artikkel som har deadline i august, sammen med en kollega.
Hvorfor trives jeg med dette? Fordi jeg liker godt å jobbe intensivt med en tekst og så la den ligge et par dager, lese gjennom den på nytt og notere masse ideer til justeringer, jobbe meg gjennom disse ideene, la den ligge et par dager igjen... Hadde jeg hatt fire dager til å pusle ferdig en artikkel ville jeg blitt lei etter to, men siden jeg kan veksle litt mellom flere, går det fint.
For øvrig er det relativt tynt med forstyrrelser på kontoret for tida, og det gjør at dagene blir rimelig effektive - naturligvis bortsett fra når jeg fristes til å blogge litt...
Det jeg holder på med er først og fremst å forberede min deltakelse på en konferanse i Wien om ei drøy uke (ESU6). Nærmere bestemt
- et foredrag om hvordan matematikkhistorie framstilles i det som er utgitt på norsk om temaet
- et verksted sammen med en gresk kollega om ulike multiplikasjonsalgoritmer gjennom historien, og
- et innlegg i en paneldebatt om "The role of the history and epistemology of mathematics in teachers training".
Og i tillegg pusser jeg på en artikkel som har deadline i august, sammen med en kollega.
Hvorfor trives jeg med dette? Fordi jeg liker godt å jobbe intensivt med en tekst og så la den ligge et par dager, lese gjennom den på nytt og notere masse ideer til justeringer, jobbe meg gjennom disse ideene, la den ligge et par dager igjen... Hadde jeg hatt fire dager til å pusle ferdig en artikkel ville jeg blitt lei etter to, men siden jeg kan veksle litt mellom flere, går det fint.
For øvrig er det relativt tynt med forstyrrelser på kontoret for tida, og det gjør at dagene blir rimelig effektive - naturligvis bortsett fra når jeg fristes til å blogge litt...
onsdag 7. juli 2010
Hva er et pentagon? Og et heksagon?
Jeg sitter og leser i den nye boka "Tall og tanke" (som jeg sikkert skal blogge mer om etter hvert, utmerket som den er). Et sted i den står det at et pentagon er en "regulær femkant" og at et "heksagon" er en "regulær sekskant".
Dette stusset jeg over, for jeg ville oversatt pentagon med femkant og heksagon med sekskant, uten noe krav om regularitet.
Så jeg sjekker andre kilder:
Norsk Wikipedia skriver at "I geometri er et heksagon et polygon med seks hjørner og seks kanter." Her nevnes ingen regularitet.
Men om pentagon skrives det betydelig mer: "En pentagon er en sammenhengende geometrisk figur som består av fem sider, dvs en geometrisk figur med 5 sider. I matematikken sier man en fem siders polygon eller mangekant. Sidene i dette polygonet trenger ikke å være like lange, men en pentagon med fem like lange sider har fått ett eget navn, en likebenet pentagon. Det er ofte en likebenet pentagon man tenker på når man i daglidags tale snakker om en pentagon."
Wikipedia sier altså at når vi i dagligtale snakker om pentagon, mener vi en likebenet (men ikke nødvendigvis regulær!) femkant. Altså et mellomstandpunkt mellom "Tall og tanke" og mitt utgangspunkt. Hm...
Jeg går til Bokmålsordboka. Den har ingen oppslag på "heksagon", men skriver om pentagon: "likesidet femkant". Altså er den tilbøyelig til å være enig med Wikipedia, ser det ut til.
Store Norske Leksikon, derimot, skriver rett og slett at et pentagon er en "femkant", mens et heksagon er en "mangekant med seks sider."
matematikk.net nøyer seg også med å kreve fem kanter: "Femkant eller pentagon er et geometrisk objekt med fem sidekanter. Et spesialtilfelle er den regulære femkant som er en figur der alle sider er like lange og alle vinkler like store."
Når jeg i tillegg vet at verken ordet "pentagon" eller "heksagon" har noe regularitet i seg etymologisk sett, tror jeg at jeg inntil videre vil holde på intuisjonen min: et pentagon er ganske enkelt en femkant. Men det brukes åpenbart ulikt, selv i leksika og ordbøker.
Så til kompetente lesere der ute: hva er den korrekte forståelsen av ordet "pentagon" og ordet "heksagon" på norsk?
Dette stusset jeg over, for jeg ville oversatt pentagon med femkant og heksagon med sekskant, uten noe krav om regularitet.
Så jeg sjekker andre kilder:
Norsk Wikipedia skriver at "I geometri er et heksagon et polygon med seks hjørner og seks kanter." Her nevnes ingen regularitet.
Men om pentagon skrives det betydelig mer: "En pentagon er en sammenhengende geometrisk figur som består av fem sider, dvs en geometrisk figur med 5 sider. I matematikken sier man en fem siders polygon eller mangekant. Sidene i dette polygonet trenger ikke å være like lange, men en pentagon med fem like lange sider har fått ett eget navn, en likebenet pentagon. Det er ofte en likebenet pentagon man tenker på når man i daglidags tale snakker om en pentagon."
Wikipedia sier altså at når vi i dagligtale snakker om pentagon, mener vi en likebenet (men ikke nødvendigvis regulær!) femkant. Altså et mellomstandpunkt mellom "Tall og tanke" og mitt utgangspunkt. Hm...
Jeg går til Bokmålsordboka. Den har ingen oppslag på "heksagon", men skriver om pentagon: "likesidet femkant". Altså er den tilbøyelig til å være enig med Wikipedia, ser det ut til.
Store Norske Leksikon, derimot, skriver rett og slett at et pentagon er en "femkant", mens et heksagon er en "mangekant med seks sider."
matematikk.net nøyer seg også med å kreve fem kanter: "Femkant eller pentagon er et geometrisk objekt med fem sidekanter. Et spesialtilfelle er den regulære femkant som er en figur der alle sider er like lange og alle vinkler like store."
Når jeg i tillegg vet at verken ordet "pentagon" eller "heksagon" har noe regularitet i seg etymologisk sett, tror jeg at jeg inntil videre vil holde på intuisjonen min: et pentagon er ganske enkelt en femkant. Men det brukes åpenbart ulikt, selv i leksika og ordbøker.
Så til kompetente lesere der ute: hva er den korrekte forståelsen av ordet "pentagon" og ordet "heksagon" på norsk?
mandag 5. juli 2010
Om motivasjon i ikke-manuelle yrker
Hvis denne videoen i det hele tatt er inne på noe, bør poengsystemet for vitenskapelig publisering, bonusordninger i høyere utdanning og så videre legges på hylla for godt. Og videoen er kult laget.
torsdag 1. juli 2010
Mer om norske barns demokratikompetanse
I går skrev jeg om ICCS-studien. Nå har jeg funnet fram til rapportene, både den internasjonale og den norske.
De gir ganske forskjellig inntrykk. Leser man kun den internasjonale, ser man at norske 8. klasseelever er helt middels gode. Finland, Danmark, Sør-Korea, Taiwan, Sverige, Polen, Irland, Sveits, Liechtenstein, Italia, Slovakia, Estland, England, New Zealand og Slovenia gjør det bedre enn Norge.
Mye av årsaken til det ligger i at norske skoleelever er yngre enn mange andre lands 8. klassinger. Derfor har man i Norge også tatt med 9. klassinger i studien, og det er disse som skårer bra (en 5. plass) ifølge s. 23 den norske rapporten - men disse er da også eldre enn elevene i mange andre land, i tillegg til at de har et år mer skolegang.
Å si at norske elever er femte best i verden på demokratiforståelse er derfor å pynte på virkeligheten. Men det virker i det minste som norske elever er bedre i demokratiforståelse enn i regning og lesning. Uheldigvis er regning og lesning også forutsetninger for å ta demokratiet i bruk fullt ut.
De gir ganske forskjellig inntrykk. Leser man kun den internasjonale, ser man at norske 8. klasseelever er helt middels gode. Finland, Danmark, Sør-Korea, Taiwan, Sverige, Polen, Irland, Sveits, Liechtenstein, Italia, Slovakia, Estland, England, New Zealand og Slovenia gjør det bedre enn Norge.
Mye av årsaken til det ligger i at norske skoleelever er yngre enn mange andre lands 8. klassinger. Derfor har man i Norge også tatt med 9. klassinger i studien, og det er disse som skårer bra (en 5. plass) ifølge s. 23 den norske rapporten - men disse er da også eldre enn elevene i mange andre land, i tillegg til at de har et år mer skolegang.
Å si at norske elever er femte best i verden på demokratiforståelse er derfor å pynte på virkeligheten. Men det virker i det minste som norske elever er bedre i demokratiforståelse enn i regning og lesning. Uheldigvis er regning og lesning også forutsetninger for å ta demokratiet i bruk fullt ut.
Hull i anonymiteten
I NRKs morgenkåseri 20. april snakket Morten Lorentzen om forskning - som del av Eia-debatten, forsåvidt. Han sa:
Sannsynligvis er det en kurant sak å finne ut hvilken forsker dette er, ikke minst ut fra hva Lorentzen forteller videre om hvordan observasjonene ble omtalt av forskeren. Dermed kan man kanskje knytte forskningsartikkelen til den konkrete klassen Lorentzen hadde det året. Mitt poeng er ikke å finne ut av det, men å påpeke noe generelt: når forskere planlegger forskningsprosjekter, tenker de ofte at deres egen anonymisering av et datamateriale vil sikre anonymiteten for de det forskes på. Men det er en feilslutning, for de som det forskes på har gjerne ikke taushetsplikt. Forskeren har ikke kontroll over hvilke opplysninger som kommer ut om forskningen.
Sannsynligvis vil vi se mer og mer av at forskningsobjekter kommenterer forskningen de er "utsatt for", nå som blogging og tvitring er blitt allemannsaktiviteter. Det betyr for eksempel at en forsker som forsker på en skoleklasse risikerer at en eller flere av elevene "outer" klassen offentlig. Resultater som forskeren har publisert kan dermed plutselig knyttes til klassen eller endog enkeltelever i klassen. Hvem sitt ansvar er det i så fall? Det er ihvertfall forskerens ansvar, for det er han som har publisert informasjon om enkeltpersoner uten å sikre at de ikke kan identifiseres. Samtidig er det naturligvis umulig å sikre seg mot det, siden man vanskelig kan kreve taushetserklæringer av barn. Den forskningsetiske konklusjonen må være at informasjonen ikke kan publiseres i det hele tatt.
Det er ukjent for meg om dette er en problemstilling som diskuteres når forskningsprosjekter planlegges, men jeg er interessert i å høre hva andre tenker om problemstillingen.
"En gang i forrige århundre var jeg ungdomsskolelærer. Da hendte det en gang at det kom en kjent forsker til klasserommet mitt for å drive forskning. Hun hadde en teori om at i ungdomsskolen var all undervisningen lagt opp etter de tre mest aktive guttene i klassen. Dette kan helt sikkert den gang da ha vært tilfelle mange steder. Men det stemte ikke hos meg. Hos meg dominerte sterke og trygge jenter som herjet med de langt mer forsiktige guttene. En skulle tro at dette funnet ville begeistre forskeren, men nei. Forskeren valgte å gjøre observasjonene fra mitt klasserom til et unntak, en parentes. Hun hadde jo en konklusjon allerede, som hun dessverre ikke hadde fått bekreftet hos meg. Svaret var på en måte feil, og tjente ikke den pågående kjønnskampen."
Sannsynligvis er det en kurant sak å finne ut hvilken forsker dette er, ikke minst ut fra hva Lorentzen forteller videre om hvordan observasjonene ble omtalt av forskeren. Dermed kan man kanskje knytte forskningsartikkelen til den konkrete klassen Lorentzen hadde det året. Mitt poeng er ikke å finne ut av det, men å påpeke noe generelt: når forskere planlegger forskningsprosjekter, tenker de ofte at deres egen anonymisering av et datamateriale vil sikre anonymiteten for de det forskes på. Men det er en feilslutning, for de som det forskes på har gjerne ikke taushetsplikt. Forskeren har ikke kontroll over hvilke opplysninger som kommer ut om forskningen.
Sannsynligvis vil vi se mer og mer av at forskningsobjekter kommenterer forskningen de er "utsatt for", nå som blogging og tvitring er blitt allemannsaktiviteter. Det betyr for eksempel at en forsker som forsker på en skoleklasse risikerer at en eller flere av elevene "outer" klassen offentlig. Resultater som forskeren har publisert kan dermed plutselig knyttes til klassen eller endog enkeltelever i klassen. Hvem sitt ansvar er det i så fall? Det er ihvertfall forskerens ansvar, for det er han som har publisert informasjon om enkeltpersoner uten å sikre at de ikke kan identifiseres. Samtidig er det naturligvis umulig å sikre seg mot det, siden man vanskelig kan kreve taushetserklæringer av barn. Den forskningsetiske konklusjonen må være at informasjonen ikke kan publiseres i det hele tatt.
Det er ukjent for meg om dette er en problemstilling som diskuteres når forskningsprosjekter planlegges, men jeg er interessert i å høre hva andre tenker om problemstillingen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
