Presentasjonsmøte på Kjeller

(Se mitt "valgmanifest".)

Så var det første av to presentasjonsmøter foran valget til fakultetsstyre unnagjort. Det var litt amputert, siden ingen av de teknisk-administrative kandidatene hadde anledning til å møte. Til gjengjeld hvar fire av de sju UF-kandidatene der: Kristin Walseth (GFU), Anne Waldrop (IST), Tone Torgrimsby (YP) og undertegnede (GFU).

Jeg har ikke greie på hva som foregår ved HiAk. Det må jeg være helt åpen og klar om. Jeg vet at de har faglærerutdanninger innen diverse yrkesfag, at de har PPU-utdanninger og at de har et forskningsmiljø innen yrkespedagogikk. Jeg har også vært inne og smuglest i fagplanene for å forstå litt mer av hva fagene går ut på. Men det er også alt. Jeg kan ikke late som at jeg vil stille i fakultetsstyret med kompetanse på hva som skjer på Kjeller. Det eneste jeg kan love er at jeg vil gå inn i vervet med nysgjerrighet, lese meg opp og snakke så mye jeg kan med dem det gjelder for å forstå problemstillingene.

Derfor er det naturligvis en utfordring å skulle presentere seg for en slik forsamling. Men det var en positiv forsamling som ga uttrykk for at de satte stor pris på at vi hadde klart å sette av tid til dette møtet. Samtidig var det en viss frustrasjon å spore - som ikke var veldig ulik den jeg selv følte for eksempel i rektorvalget: hva er egentlig forskjellene på kandidatene? Alle sier fine ting, men hvor går konfliktlinjene?

Nå har jeg lest litt i de andre kandidatenes skriv, og det er sannelig ikke godt å si. For eksempel skriver min kollega Aslaug Andreassen Becher at hun vil "legge stor vekt på hva fagforeningene uttrykker i tilknytning til IDF-møter". Er det forskjellig fra hva jeg mener? Nei, neppe. Hun skriver ikke "avgjørende vekt", og jeg har også lagt stor vekt på det - ihvertfall hvis jeg ser bort fra saker hvor fagforeningens syn har avveket klart fra det jeg har oppfattet som flertallet av personalets synspunkt.

Litt klarere motsetning er det kanskje når jeg sammenlikner mitt syn på FoU med Kristin Walseth sitt. Hun skriver at "den resultatbaserte modellen for FOU må belønne ansatte som publiserer mer enn forventet". Jeg synes dette er skummelt. Det er betenkelig nok å bruke tellekantsystemene for å fordele FoU i utgangspunktet. Men ved at kravene settes såpass lavt, kan de fleste både gjøre det kravene sier, og få til eventuelle ikke-poenggivende ting på si. Å knytte belønning til de samme tellekantene vil gjøre at de som løper etter "nivåtidsskriftene" får belønning, mens de som arrangerer konferanser eller starter tidsskrifter (i tillegg til å fylle minimumskravene for poengplukking) ikke får belønning. Mitt utgangspunkt er altså at tellekantsystemene ikke bør brukes mer enn de allerede gjør.

Men for egen del stiller jeg nok som kandidat mer på grunn av den kompetansen jeg har enn på grunn av synspunktene mine. Jeg går ikke først og fremst inn i valgkamp for fakultetsstyreplass for å kjempe for noen forhåndsdefinerte synspunkter, men for å bidra til å styre skuta i en fornuftig retning - rett og slett fordi det er ganske gøy og givende. Jeg tror det gjelder de fleste. Og i så fall er det ikke så rart at det er vanskelig å finne de store motsetningene i "valgmateriellet".

(ps: Et lite øyeblikk i dag ble jeg fristet til å fortelle om min far, som er elektriker, og om hvor stor respekt jeg har for den kunnskapen han har og hva han får til. Men det ville falt helt feil ut, og ville hørtes omtrent som folk som sier "Jeg har en venn som er neger, så jeg er ikke rasist"... Det at jeg (etter egen mening) ikke har særlige fordommer mot folk som driver med yrkesfag, får jeg få fram i konkrete saker, ikke ved slike fortellinger...)

Valgmanifest

(Jeg har skrevet noen ord om meg og hva jeg mener om fakultetsstyret de nærmeste fire årene, som en del av "valgkampen" for å bli ansattrepresentant der. Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet.)

Jeg stiller til valg til fakultetsstyret fordi jeg mener at jeg har gjort en god jobb i avdelingsstyret i fire år og tror jeg at erfaringene derfra gjør at jeg kan gjøre enda mer i fakultetsstyret.

Jeg ser tre hovedoverskrifter for fakultetsstyret den nærmeste tida: samarbeid, delegering og økonomi.

Det mest spennende med fusjonen er kanskje at vi får så mye skolekompetanse samlet i ett fakultet – knyttet til både grunnskole og videregående skole og med stor fagbredde, med allmennfag og yrkesfag. Tar vi med barnehagekompetansen og kompetansen om læring i yrkeslivet, har vi hele livet dekket. Dette gir et enormt potensiale for samarbeid om studier og FoU, som fakultetsstyret bør støtte opp under.

Det er åpenbart at fakultetsstyret må delegere makt til instituttene for at avgjørelser skal kunne tas med god “lokalkjennskap” og noenlunde effektivt. Samtidig er fakultetsstyret det “nederste” vedtaksorganet med ansattrepresentasjon ved fakultetet, og det er naturlig at fakultetsstyret må fastslå en del prinsipper som gjelder hele fakultetet. Avveiningene her blir viktige.

Økonomi vil være en viktig sak for fakultetsstyret. Jeg er glad for at jeg gjennom en fireårsperiode har fått god innsikt i hvordan økonomien fungerer og er i stand til å regne på budsjettene. Ikke minst gjelder det de store utslagene som tildelingssystemet gir når fakultetet er i ekspansjon. God innsikt i økonomien gir også større handlefrihet.

Hva er jeg spesielt opptatt av?
Jeg er opptatt av å beholde en bredde i FoU-begrepet. I universitetsstrevet må vi holde fast ved også den profesjonsnære FoU-en. Jeg er opptatt av at “U”en i FoU skal synliggjøres. Og jeg er svært opptatt av at flest mulig skal ha mulighet til å holde på med FoU.

I arbeidet i avdelingsstyret har jeg satt pris på å snakke med de som sakene angår. I avdelingsstyret har det vært mulig å få gjennomslag for gode saker såfremt man kjenner saken godt nok og har gode argumenter. Sånn blir det nok i fakultetsstyret også. Hvis jeg blir valgt til fakultetsstyret vil jeg fortsatt være avhengig av at folk tar kontakt med de gode argumentene og detaljkunnskapen.

Godt valg!

Holmboesymposiet 2011

Så var det klart for årets Holmboesymposium, den årlige, tradisjonelle markeringen av Holmboeprisvinneren.

Sigbjørn Hals, årets prisvinner, hadde valgt tittelen "Kva ville Polya ha gjort mee GeoGebra?" Polya er jo kjent for boka "How to solve it" og mye annet. Hals fortalte om Polya og om hva problemløsning er og viste eksempler på problemløsningsstrategier ved noen fine oppgaveeksempler (som jeg ikke klarer å gjengi her).

Så kom han over på hjertebarnet, GeoGebra. Først et eksempel hvor han brukte regresjon til å finne en formel for antall deler en sirkel deles i av diagonalene i en innskrevet n-kant. (Tallfølgen blir 2, 4, 8, 16, 31 (!), ...) Deretter noen andre geometriske oppgaver hvor GeoGebra brukes til å teste hypoteser som utgangspunkt for å bevise noe algebraisk. Et av eksemplene var ganske enkelt standardillustrasjonen av Pytagoras - hvis du ser på trekantene som "ligger mellom" kvadratene, vil du se at de kan se ut til å ha samme areal som trekanten i midten. Det kan man utforske i GeoGebra.

Hals mener at Polya ville ha elsket GeoGebra fordi det er godt egnet til å visualisere matematikken, fordi det er gratis og fordi det er nyttig til å teste hypoteser.

Men er lærere og elever klare for utforskende oppgaver med GeoGebra? Neppe. Hals' egen masteroppgave viser at læreres hovedgrunn til ikke å arbeide med sånt er at det ikke er tilstrekkelig nyttig på eksamen. Men det er likevel viktig å holde på med. En lærer må aldri si at "det bare er sånn", det å finne ut av ting må være en viktig del av undervisningen. Forsking viser dessuten at det å arbeide med problemløsningsstrategier er effektivt for matematikklæring. (Hattie)

Så avsluttet Hals med en kavalkade av vakre matematikkformler til tonene av "It's a wonderful world".

I diskusjonen nevnte Einar Jahr at kalkulator og andre hjelpemidler kan brukes både som krykke og som treningsapparat. Det bør brukes som treningsapparat, men brukes altfor ofte som krykke.

Michael Naylor fra Matematikksenteret "tok tilhørerne med på en fantastisk reise..." for å sitere programmet, med tittelen "Abacaba! Utrolige mønster Utrolige forbindelser". Matematikk er studiet av mønstre, og lar oss forutsi, forbinde og skape ting. Hovedmønsteret som ble analysert på ulike måter var slik: a, aba, abacaba, abacabadabacaba... Hvert nytt ord får du ved å ta to kopier av forrige ord og sette på den neste bokstaven i alfabetet imellom. Analyse av antallet bokstaver i ord nr. n gir et fint mønster - like fint som antall håndtrykk... Siden dette blir eksponensiell vekst får man mange morsomme, store tall å arbeide med.

Han undersøkte (med hjelp av GarageBand) også hva "ordene" ville høres ut som som noter - og det ble riktig pent. Og så kom han inn på fraktaler, og koblet blant annet abacaba til trappefraktalen (og mer avanserte varianter).

Å skrive tallrekka i totallsystemet viser også abakaba-struktur (ved å se på antall nuller på slutten av tallene, når vi ignorerer de som slutter med 1). Han kom også inn på Hanoitårnet, hvor abacaba-mønsteret gir løsningen. Og han forklarte hvordan man kan unngå å gå seg vill på en firedimensjonal kube. Og han viste et valgtredikt.

Informasjon om mye av dette finner man på sida abacaba.org.

Torgeir Onstads tema var "Fotball og matematikk". Han nevnte først en rekke ting han ikke vil snakke om: serie, cup, poenggivning, statistikk (vinner man oftere hjemme enn borte...) og så videre.

Han snakket litt om fotballbanen: man kan arbeide med sentersirkelen, for eksempel. Og størst og minst mulige areal av banen (for lengden og bredden kan variere innen gitte rammer). Symmetrier kan man se på, og også fotballbane som måleenhet for areal. Hvilke plasseringer på sidelinja er best for å få god synsvinkel mot målet? Dette spørsmålet besvarte han ved hjelp av periferivinkelsatsen.

Men hovedtemaet var selve fotballen: den er sydd sammen av regulære polygoner - femkanter og sekskanter. Hvorfor ikke bare én type? Dette benyttet han som en mulighet til å snakke om polyedre, og kom blant annet innom Eulers polyedersetning og regulære polyedre. Han brukte polyedersetningen til å undersøke hvilke andre fotballer vi kunne ha hatt. Han definerte "vinkelgapet" som det som mangler på 360 grader når bitene vi setter sammen ligger flatt. Vinkelgapet på dodekaederet er 36 grader (og på for eksempel tetraderet 180 grader...). Med to sekskanter og en femkant blir vinkelgapet bare 12 grader, og det er derfor mye mindre "spisst" enn mange andre alternativer. Her ble det mye utforskning av hva som er mulige romfigurer.

I alt ble det tre kreative og artige foredrag som viser at matematikk er et artig fag. Så gjelder det å utdanne lærere som mener det samme og i framtida kjemper om Holmboeprisen!

Fire år i avdelingsstyret

9. juni avholdes det siste avdelingsstyremøtet ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo. Jeg har vært fast avdelingsstyrerepresentant siden 2007. Det har vært en interessant affære. Jeg ble valgt inn som eneste representant fra det som kalles “skoleområdet” (med allmennlærer- og grunnskolelærerutdanning (ALU og GLU), tospråklig bachelor (TOS) og idrett, friluftsliv og helse-bachelor (IFH) som de største utdanningene). Avdelingsstyret har vært sammensatt av to eksterne representanter, to studentrepresentanter, en representant fra TA-personalet og fire representanter fra UF-personalet. LUI har i perioden vært i sterk ekspansjon, noe som har preget arbeidet på både godt og vondt. I dette innlegget vil jeg beskrive perioden sett fra mitt synspunkt. Det at det er mitt synspunkt vil naturligvis prege framstillingen, også på den måten at jeg som person får en viss rolle. Jeg bør vel derfor påpeke at samarbeidet i avdelingsstyret har vært veldig godt i perioden, og at det for eksempel har vært tilfeller hvor flere representanter har diskutert en sak og hvor én av oss har endt opp med å føre et forslag i pennen. “Æren” eller “skylda” for bestemte vedtak henger jo uansett ved alle som har stemt for det, ikke ved forslagsstilleren alene.

Hva har vært de største sakene i perioden? Det kan diskuteres, naturligvis. For høyskolen har åpenbart fusjonen med HiAk og universitetsambisjonene vært viktige. For avdelingsstyret har disse sakene også vært viktige, men avdelingenes synspunkter har i såpass liten grad blitt hørt høyere i systemet (især i fusjonssaken) at det er vanskelig å si at dette har vært det viktigste avdelingsstyret har holdt på med. Da vil jeg si at enkle ting som økonomi faktisk er vel så viktig.

Og det har seg sånn at både det jeg er mest misfornøyd med å ha gjort i avdelingsstyret og det jeg er mest stolt av, har med økonomi å gjøre. Våren 2010 kuttet avdelingsstyret 2,75 millioner kroner i budsjettet for å begrense underskuddet. Dette innebar blant annet at FoU-tida gikk ned med ti prosent (for eksempel fra 20 prosent til 18 prosent for høyskolelektorer). Dette var smertefullt, men virket nødvendig slik situasjonen fortonet seg da – og det var attpåtil mitt forslag til kuttfordeling som ble vedtatt. Jeg mener fortsatt at det var riktig å bruke “ostehøvel” og kutte litt på alt (administrasjon, undervisning og FoU) mens vi fikk bedre oversikt over den økonomiske situasjonen og utredet tiltak. Men i ettertid er det åpenbart at kuttene ikke var nødvendige. Samtidig ba nemlig avdelingsstyret om at en gruppe skulle settes ned for å se på økonomien. Jeg ble også med i denne gruppa, og den klarte endelig å trenge godt nok inn i økonomien til å se mer nøyaktig hvor underskuddet kom fra. Det var ved å delta i den gruppa at jeg endelig kunne lage klare regnestykker som viste hvor mye vi “hadde på bok” i form av studiepoengproduksjon som vi ikke enda hadde fått betalt for. Det var litt komplisert å formidle dette, ikke minst fordi studiepoengproduksjonen for ett år gir uttelling to, tre og fire år etter at de er opptjent. Jeg synes selv at jeg brukte til fulle både mine matematiske og pedagogiske kunnskaper da jeg laget en Powerpoint med animasjoner (!) som viste årsakene til underskuddet. Jeg opplevde det som en stor lettelse da avdelingsstyret i 2011 vedtok å gå tilbake på alle innsparingene fra året før, i forvissning om at underskuddet vårt helt og fullt skyldes vår ekspansjon og et finansieringssystem som gir mye av inntektene for nye studenter 2-4 år forsinket. Skal jeg peke på én ting jeg er stolt av i perioden, er det derfor at avdelingsledelsen trakk sitt forslag til vedtak og at mitt forslag til budsjett ble enstemmig vedtatt i avdelingsstyret.

Fusjonsprosessen har naturligvis engasjert folk. HiO-ledelsen kjørte sitt eget løp uten å ta hensyn til at flere av avdelingene og store deler av personalet ikke så fusjon som fordelaktig. Avdelingsstyrets medlemmer var til tider litt usikre på om det var noe poeng i å legge krefter i høringsuttalelser som neppe ville bli lest særlig grundig av HiO-ledelsen, men valgte likevel å late som om det var en reell høringsprosess. Avdelingens høringsuttalelser har derfor gjennomgående vært sterkt kritiske til prosessen som har vært og flere ganger bedt om bedre utredninger, skjønt det også er eksempler på at medlemmer (inkludert meg) har kommet med forslag til ytterligere spissinger av avdelingens syn, uten å få flertall i avdelingsstyret (jf. AS 43-09). For meg framstår prosessen som et lærestykke i hvordan en ledelse ikke bør opptre hvis man ønsker oppslutning om en sak – og det er jo også nyttig på sitt vis.

En annen sak som har engasjert folk det siste året er kriterier for FoU-tildeling, hvor ledelsen hadde et relativt ukontroversielt ønske om overgang fra søknadsbasert tildeling av FoU-tid til resultatbasert tildeling av FoU-tid, for å kunne bruke mer tid på FoU-veiledning og mindre tid på søknadslesing. Diskusjonen har hovedsakelig handlet om hvilke kriterier som skulle ligge til grunn. Saken dukket opp i januarmøtet 2010, og forslaget var da at “minimumskrav er én poenggivende publikasjon, forskningsbasert lærebok eller kunstnerisk formidling på høyt nivå per 60 % tildelt FoU-ressurs, det vil si hvert 3. år for høgskolelektorer, hvert 2. år for de i førstestilling og hvert 1,5 år for de i toppstilling”. Dette forslaget fikk hard medfart i fagmiljøene, som påpekte at det hadde et altfor snevert syn på hva FoU-tid bør brukes til; både utviklingsarbeider og formidling blir usynliggjort. Avdelingsstyret stemte enstemmig for mitt forslag, som gikk ut på at et “bredt sammensatt utvalg” skulle utrede saken videre, og at utredningen måtte “ivareta en bredde av publiseringsformer, formidlingsformer og resultater tilpasset de ulike formene for FoU og de ulike målgruppene og samfunnsoppdrag LUI må forholde seg til”. Resultatet av dette ble lagt fram (sammen med seksjonenes høringsuttalelser) i februarmøtet i 2011, og etter en ny runde med justeringer vedtok avdelingsstyret i aprilmøtet 2011 nye kriterier. Denne lange prosessen førte etter min mening til langt mer plass for utviklingsarbeid og formidling, samtidig som vedtaket har formuleringer som tydeliggjør at det skal være mulig å snakke med ledelsen for å få rom for resultater som ligger utenfor også dette videre kriteriesettet.

En detalj som jeg fikk gjennom i avdelingsstyret i april 2009 var at man ved opprykk til førstestilling eller toppstilling ikke lenger måtte vente til neste studieår med å få økt FoU-tid (noe som av og til ble veldig lenge), men isteden seks måneder.

Ellers har jo avdelingsstyret i mange omganger vedtatt hvilke kurs vi skal tilby. Den største saken var nok modellene for de nye grunnskolelærerutdanningene, hvor det var et mindretall som var motstander av modellen for 5-10 som ble valgt. Bakgrunnen var at spesielt matematikk mente at det var faglig uheldig å ha 45 studiepoeng i ett fag (for eksempel matematikk) i første studieår. Her gikk det så langt at saken ble utsatt og det ble et ekstraordinært avdelingsstyremøte, hvor “mitt” synspunkt tapte. Både da og i ettertid synes jeg likevel det var en nyttig forsinkelse som gjorde at alle følte at deres syn var blitt hørt. Det å være helt sikker på at alle har fått mulighet til å uttale seg om en sak før man fatter vedtak synes jeg er viktig, og jeg synes generelt at det er bra at avdelingsstyret av og til har utsatt saker for å sikre at personalets synspunkter har fått komme fram.

En mengde ganger har avdelingsstyret diskutert ABF-studiet – og senere også andre arbeidsplassbaserte førskolelærerutdanninger. Vi har vært opptatt av at studiet skal være likeverdig med de andre studiene, men dette må vi naturligvis få til uten at studiene er like – hele hovedideen med å ha arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning er jo å utnytte de læringsmulighetene som ligger i at studentene er i jobb i barnehager og attpåtil har betydelig erfaring med arbeid i barnehager. Det er liten tvil om at ABF er det studiet som avdelingsstyret i perioden har fulgt tettest, blant annet i form av at evalueringer er lagt fram for avdelingsstyret. Jeg synes nok at det har vært riktig å ha såpass mye oppmerksomhet rundt ABF siden det er så nyskapende og siden det har vakt så mye interesse (og også kritikk fra enkelte). Arbeidet med ABF har da også hatt god støtte i avdelingsstyret, med stadige vedtak om videreføring. Det eneste punktet hvor avdelingsstyret muligens har vært uenige med ABF-ledelsen har vært når vi gjorde et prinsippvedtak på at alle langvarige utdanninger ved LUI bør ha innslag av skriftlig skoleeksamen (eller tilsvarende eksamen hvor studenten må skrive noe under kontrollerte former). Jeg mener fortsatt at studentenes egen skriftlighet bør testes i løpet av et studium.

En sak som har vært oppe et par ganger, er avdelingens arbeid med LHBT-tematikk, som følge av at departementet har bedt HiO ta tak i det. Jeg tør påstå at innsatsen i avdelingsstyret neppe har satt spor i undervisningen studentene får eller i forskningen og utviklingsarbeidet som utføres på avdelingen. Avdelingsstyret fikk gjennomført en liten kartlegging av hva som gjøres i undervisningen, som viste at det som ble gjort var ganske personavhengig, enten ved at det var enkeltlærere som tok det opp i sine fag uten at det var tydelig markert i fagplanene eller ved at studenter valgte temaet i oppgaver som åpnet for det. Ett sentralt unntak var fellesforelesningene om “Holdninger til homofili i skolen” som jeg selv hadde på allmennlærerutdanningen noen år på rad. Disse ser nå ut til å ha utgått. Senere vedtok avdelingsstyret at det skulle være et personalmøte om temaet, og det har det vært avholdt.

Avdelingsstyret har også behandlet et utall fagplaner. Dette er et viktig arbeid, for ofte har avdelingsstyret påpekninger på sentrale områder, for eksempel hva gjelder praksisorganisering eller vurderingsformer. Men det blir også mye diskusjon om språk – i ett møte hadde jeg telt opp 28 (tror jeg det var) forekomster av “i forhold til” i de fagplanene vi behandlet. Gjennom perioden har avdelingsstyret blitt flinkere til å la sekretæren få slike påpekninger uten å måtte ta det i møtet, men det er uansett viktig at slike ting ses, når ingen har sett det før saken kommer til AS.

Det er visse deler ved avdelingsstyrets arbeid vi ikke har fått til. For eksempel gjelder dette drøftinger av utdanningskvaliteten, hvor avdelingsstyret blir forelagt en rapport om utdanningskvalitet og – for å sette det litt på spissen – diskuterer rapporten og ikke utdanningskvaliteten. Avdelingsstyret burde ha prøvd å finne former for å diskutere for eksempel utdanningskvalitet (og også et tema som internasjonalisering) med rapportene som bakgrunn, ikke med rapportene som sak.

Men for å konkludere: De fire årene i avdelingsstyret har gitt meg mye innsikt i de ulike delene av avdelingen som jeg ikke kjente så godt fra før. Ikke minst forstår jeg nå veldig mye mer av økonomien til avdelingen enn jeg gjorde for fire år siden. Det har vært spennende å se hvordan ting blir vedtatt, slitsomt å måtte ta stilling til saker som er kontroversielle men som jeg har begrenset innsikt i i utgangspunktet (som for eksempel studiemodeller i førskolelærerutdanningen) og fint å få kontakt med en del mennesker jeg ellers ikke ville ha hatt så mye kontakt med. Men (for å syte litt på slutten): arbeidsgivers teori om at arbeidet summerer seg til 60 arbeidstimer per år holder ikke helt.

Og igjen: hvis jeg skal begrense tidsbruken litt har jeg dessverre ikke mulighet til å gå gjennom dette innlegget enda 4-5 ganger og kvalitetssikre det ytterligere. Så hvis det er viktige ting som er uteglemt eller detaljer som er skjevt framstilt, får folk bare kommentere det i kommentarfeltet...

Kurs om transseksualisme

Kurs om transseksualisme, Rikshospitalet 11. mai 2011

Mangt kan sies å være en del av jobben som lærerutdanner. Et kurs om transseksualisme er neppe helt i kjernen av mine arbeidsoppgaver, men jeg merker hver gang jeg kommer inn på temaet at jeg trenger mer kunnskap. Det er et konfliktfylt felt, og før dette kurset kjente jeg ikke så godt til Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) sitt perspektiv. Siden et slikt kurs ble holdt noen (lange) steinkast unna kontoret mitt, bestemte jeg meg for å kaste meg på.

Ikke minst er begrepbruken vanskelig. Det merker jeg også i arbeidet med mitt hobbyprosjekt Homonytt fra hele verden, hvor jeg til stadighet skriver om saker hvor det ikke er mulig å sjekke nyansene i hvordan personene selv ønsker å bli omtalt. Det kan for eksempel være snakk om diskriminering av en person som i juridisk forstand (i sitt land) er mann, men som framstår som kvinne. Skal dette da forstås som diskriminering av transpersoner? Av kvinner? Av menn?

Tone Maria Hansen og Mikael Bjerkeli fra Harry Benjamin ressurssenter snakket først om nettopp begrepsbruk. Det brukes mange ord, hvorav mange starter med trans-. HBRS-ledelsen prøver å finne ord som ikke blir en identitet. De liker ikke ordene trans-mann, for eksempel. Folk som har kjempet i mange år for å bli menn, ønsker ofte ikke noe ord i tillegg foran som et slags forbehold. Ordet transseksuell oppleves ofte som noe annet enn å være kvinne eller mann - som "et tredje kjønn" - og det ønsker slett ikke HBRS å være talspersoner for. (Det er da litt uheldig at logoen til HBRS er halvt kvinne og halvt mann, tenker jeg i mitt stille sinn.)

Felles for de fleste begrepene er at de ikke kommer fra gruppen selv. Homobevegelsen er en parallell - en viktig del av kampen har vært at gruppens egne begreper skal tas i bruk. Disse to bruker uttrykk som "mann som er kjønnsoperert" og "kvinne som er kjønnsoperert".

Foreningen het først "foreningen for transseksuelle". Dette var uheldig, men det var det ordet som fantes da. I dag oppleves ordet transseksuell som en personifisering - man blir diagnosen sin. Men fokus var i starten å få i gang behandlingen igjen, ikke å diskutere begreper. I 2005 ble navnet endret til "landsforeningen for transkjønnede". Men dette er et begrep for de som ikke kjenner seg igjen i tokjønnsmodellen. Disse innlederne er komfortable med tokjønnsmodellen, men understreker at det er behov for stort mangfold innenfor de to kjønnene. I 2009 ble navnet endret til dagens, for å få et navn som ikke blir oppfattet som en identitet. 

Regjeringens LHBT-handlingsplan omfatter ikke HBRS-folk, etter at foreningen kjempet for å ikke være med i den. 

Transperson er et paraplybegrep som omfatter så mange kategorier at det ikke sier noe om den enkelte. Det blir for upresist til at det kan brukes i diskusjoner om den konkrete gruppen HBRS arbeider for, etter deres mening.

I begrepet LHBT blir T'en bare en honnør-T, synes de. Det er aldri med i dokumentene reelt sett. LLH går ut fra at HBRS-folk ikke er kvinner og menn, er inntrykket de har. Men innlederne har hatt et godt møte med den nye LLH-lederen og håper på bedre samarbeid framover.

HBRS foretrekker ordene kjønnsoperert kvinne/mann eller person med transseksualisme. De som ikke har fått diagnosen enda, kaller de personer med kjønnsidentitetsproblemer. (De kom ikke inn på hva de kaller personer som ikke vil ha noen diagnose, men som likevel har feil kropp. Det er formodentlig opp til den gruppen selv å definere.)

Ira Haraldsen, Rikshospitalet snakket så om transseksualisme og kjønnsidentitets-tematikk. Hun presiserte først at hun snakker ut fra biologisk/medisinsk standpunkt, ikke for eksempel et sosialantropologisk standpunkt. Verden er kompleks og kan alltid ses fra flere vinkler.

Hun gikk gjennom ulike aspekter ved kjønn:
Genotypic sex: kromosomer
Phenotypic sex: hvordan mennesket ser ut "utenpå"
Gonadal sex: kjønnsorganenes sammensetning. Intersex vært undersøkt i biologien i over 200 år.
Gender identity: det identitetsmessige
Sexual orientation: tiltrekning

Det forskes mye på sammenhengen mellom adferd og biologiske fenomener. Hennes utlegninger om bienes oppførsel skal jeg ikke prøve å gjengi, men hun understreket at forskningens bier viser at ulike talenter og egenskaper er viktige - og avhengig av sosial kontekst. Hva vi betrakter som mann og kvinne er mer komplekst i naturen enn det vi ofte forestiller oss. I forbindelse med menneskers kjønnsidentitet er bildet neppe enklere, og det er viktig å være ydmyk for at det er kompliserte sammenhenger som vi ikke forstår. Vi vet ikke hva transseksualisme er, og bør ikke late som at vi forstår det.

Hun avlivet samtidig noen myter. For eksempel er det ikke tetosteron som gjør menn sterke - det er vel så mye østrogenet. Det er ikke forskjeller i hjernen som avgjør om et menneske er slik eller slik. De biologiske forklaringsmodellene som for eksempel Harald Eia trakk fram, kommer ikke fra biologiske miljøer. Biologene legger stor vekt på at også miljøet spiller en stor rolle - og det vises i bieforsøkene hun viste til.

Mikael Bjerkeli snakket så ut fra tittelen "Barn og unge født i feil kropp". Kjønnsidentitetsproblemer hos barn og unge kan være mange. Mange blir som voksne homofile eller transvestitter. Cirka 20 prosent av barn med kjønnsidentitetsproblemer får diagnosen transseksualisme. Som barn kan man kategoriseres som å ha "kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen", senere "Transseksualisme". Andre kategorier er "Andre spesifiserte kjønnsidentitetsforstyrrelser" og "Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse". Rikshospitalet behandler bare Transseksualisme (etter det jeg forsto).

Man kan se dette hos barna fra treårs alder. Det er viktig at barna får være seg selv og i størst mulig grad slippe skam over sine følelser.

Han viste utdrag fra en dokumentar, "Body shock", hvor vi blir kjent med flere ungdommer som har fått lov til  være den de egentlig er.  (Det er merkelig forstyrrende at fortellerstemmen insisterer på å bruke "him" om hovedpersonen, som i filmen insisterer på å bli kalt "her" - og omvendt. Er ikke det respektløst?)

For barn som er i feil kropp er det vanskelig. Men det er også vanskelig for foreldrene, som må gjøre viktige valg ut fra hva som er best for barna. I filmen var det eksempler på dilemmaer om når man kan starte med testosteronbehandling, fordi det også hemmer vekst. Men et viktig stikkord er åpenhet for hva barnet opplever og å ta det på alvor.

Behandlingen som tilbys er for det første GnRH-analoger, som er en komplett reversibel behandling som utsetter puberteten, dog med visse bivirkninger. Behandling med hormoner er delvis reversibel, som gir "riktig" pubertet, mens kirurgiske inngrep er vanskelig reversibel.

Tone Maria Hansen snakket så i fem minutter om juridiske rettigheter. LDO har slått fast at personer i kjønnskorrigerende behandling er omfattet av Likestillingslovens bestemmelser om diskriminering på grunnlag av kjønn. En advokat HBRS har snakket med påstår at man i lovens forstand tilhører det kjønn som personnummeret angir, slik at man ikke på noe tidspunkt er "trans" i lovens forstand og at bruk av ordet er "trans" derfor er galt. (Det høres for meg ut som en veldig snever og spesiell tolkning, tilpasset den oppfatningen som akkurat HBRS-ledelsen står for...)

Mikael Bjerkeli og Tone Maria Hansen snakket så om egne erfaringer. Tone Maria husker en episode fra cirka sju års alder hvor hun prøvde søstrenes klær og fikk beskjed av faren om at "dette gjør du ikke en gang til". Det ble en skam og viktig å skjule det. Mikael spilte rollespill som barn hvor han spilte gutt og fikk andre jenter også til å spille gutt. Tone Maria utviklet angst og depresjon i puberteten. Det var lite kunnskap - hun følte at hun var den eneste i verden. Hun trakk seg inn i seg selv, fordi hun ikke passet inn verken blant guttene eller jentene. La all skyld på seg selv for alle problemer. Mikael opplevde puberteten som "kroppens svik" - tegnene på kvinnelighet ble mye sterkere. Spesielt ille var det å få bryster. Han holdt seg inne og ville ikke være med, ville ikke møte nye mennesker. Han opplevde at dette ikke kunne deles med andre. Det fantes ikke noe hjelpetilbud, men han fant et spørsmål i en spørrespalte i Hjemmet, og fikk adressen til Rikshospitalet, og sendte et brev som 12-åring. Han fikk ikke noe svar, men sendte nytt brev et par år senere, og fikk lov til å komme inn. Det var 20-årsgrense for å få hormoner, så selv om dette var et lys i tunellen, fantes det ikke noen rask løsning.

20-årene var mørke år for Tone Maria. Men hun fant en omsorgsfull fastlege som hun til slutt klarte å si det til. Sammen med fastlegen kom hun fram til en spesialist (etter å ha lett og lett i telefonkatalogen) og kom etter hvert i gang med hormonbehandling. For Mikael var 20-årene en veldig positiv tid med hormoner og dermed starten på en ønsket endring. Som 22-åring fikk han den operasjonen som ga juridisk status som mann. Han lever endelig livet som seg selv. 26 år gammel ble han med på å starte HBRS, etter at Tone Maria fant ham på internett.

Tone Maria bestemte seg for å leve et 100% liv, synlig og levende. Dette handlet om å akseptere seg selv og fortelle om seg selv.

Jeg er store likhetstrekk med mange komme ut-historier som homofile forteller, men naturligvis med klare forskjeller. En av forskjellene er at homofili er i ferd med å bli mye enklere, mens samfunnet er kommet mye kortere når det gjelder kunnskap og holdninger til folk med kjønnsidentitetsproblematikk, transpersoner og andre grupper i dette problemfeltet. Samtidig er det klart at situasjonen er i rask bedring, ikke minst ved at informasjon er lettere tilgjengelig for de som ønsker den.

Ira Haraldsen fortsatte så med å snakke om hvordan utredning og behandling på Rikshospitalet foregår. Hun understreket utfordringen med at ca. 80 prosent av barn med kjønnsidentitetsforstyrrelser ikke lenger har det som 16-åringer. Det gjør det vanskelig å behandle barn. Behandlerne må være nøytrale, og nøytralitet har "empatiske begrensninger", som hun uttrykte det. Foreldre, derimot, er ikke nøytrale. For eksempel henvises flere gutter enn jenter til Rikshospitalet, men det er like mange kvinner som menn som får kjønnskorrigerende behandling. Betyr dette at behandling i lavere alder vil gjøre at flere behandles som senere i livet ikke ville ha ønsket det?

Hun la vekt på at det er sosiale forskjeller mellom land. I Norge har man for eksempel ikke opplevd at en barnehage har satt seg på bakbeina hvis et barn på mandag kommer som gutt etter tidligere å ha kommet som jente. I andre land forekommer det at barnehager og skoler nekter å justere egne handlingsmønstre før barnet er underlagt hormonell behandling. Dette gjør det problematisk å sammenlikne resultater i ulike land, fordi det kan være andre årsaker til forskjellene enn ulik behandlingspraksis.

Notatene mine her ble noe mer springende enn i andre foredrag, dels fordi vi beveget oss inn i felter med mer relevans for behandlere og mindre umiddelbar bruksverdi for meg.

Dette var også årsaken til at jeg nedprioriterte de mer medisinske foredragene på slutten av dagen. Jeg synes at dagen har gitt meg bedre innsikt i HBRS sitt ståsted. Slik jeg ser det, er synet på kjønnsdikotomien en sentral konfliktlinje. De som snakket fra HBRS har funnet sin plass i kjønnsdikotomien, og er glade for å være 100% mann eller 100% kvinne og krever respekt for det. Andre finner seg ikke så tydelig igjen i disse kategoriene, og kan mene at kjønnsdikotomien nettopp er en del av årsaken til problemene. (Parallellen til forkjemperne for bruk av hhv. homofil og skeiv er tydelig.)  Det er neppe håp om at disse gruppene skal bli enige om alt, men det er heller ikke åpenbart at gruppene behøver å ligge i kamp.
 
Men noen løsning på de mer begrepsmessige problemene har jeg ikke funnet. Uten å snakke med mennesket man omtaler, er det vanskelig å vite hva slags ord man skal bruke. Og slik vil det nok fortsette, selv om et triks jeg av og til benytter er å rett og slett kalle folk for folk. Det er ikke alltid nyttig å sette folk i bås.

Holmboeprisen 2011

På Holmboeprisens hjemmeside kan vi lese at årets prisvinner er Sigbjørn Hals ved Måløy vidaregåande skule. Han får prisen blant annet for ivrig arbeid med GeoGebra.

Prisen utdeles av minister Kristin Halvorsen 23. mai. Etter prisutdelingen er det seminar her på HiO, hvor Sigbjørn Hals snakker ut fra den fristende tittelen "Kva ville Pólya ha gjort med GeoGebra? Refleksjonar om problemløysing og kunsten å undervise."

I tillegg snakker Michael Naylor, Matematikksenteret, om: "Abacaba: fantastisk mønster, utrolig matematikk!" og Torgeir Onstad, ILS, om "Fotball og geometri".

Både seminaret, prisutdelingen og lunsjen (!) er gratis, og påmeldingsinformasjon er å finne på hjemmesida.

(Jeg er teknisk tilrettelegger her på HiO for arrangementet her, men har for øvrig ikke noe med prisen å gjøre.)

Brytes loven hver dag?

Min gode kollega Geir Martinussen har et innlegg i Dagsavisen om spesialundervisning med tittelen "Loven brytes hver eneste dag".

Interessant lesning. (Og jammen har ikke jeg kastet meg på i diskusjonen under innlegget også.)