Lærerutdanningen fortsetter å være i vinden. Tidligere i denne uka var det Høgskolen i Nesna som fikk gjennomgå, da "lærerhøyskolestudent" Jeanette Reistad og en masterstudent (Øyvind Marstein) foreslo å legge ned lærerhøyskolene. La oss ikke pirke på at lærerhøyskoler ikke lenger finnes, de har blitt inkorporert i høyskoler og til dels universiteter. Det mest påfallende er kanskje at Reistad, etter å ha tilbragt tid i et "kunnskapsorientert og forskningsbasert miljø" på Blindern, likevel ikke ser problemet med å foreslå nedleggelsen av en institusjonstype basert på egne dårlige erfaringer med ei klasse på en høyskole. Her har noe av den metodiske og vitenskapelige skoleringen på Blindern tilsynelatende slått feil. Lærerråd kommenterer artikkelen godt.
Så har vi hatt møte med fagvalginformasjon på GLU 5-10 på HiOA. De cirka 120 studentene på tredjeåret fikk tilbud om å velge mellom årsenheter i norsk, engelsk, samfunnsfag, musikk, kunst og håndverk og RLE, og i tillegg halvårsenheter i blant annet mat og helse. Dessverre innfridde ikke dette forventningene til studentene (av forståelige grunner, forsåvidt), og dette førte til ei helside i VG og uttalelser fra kunnskapsministeren.
Vi skal gjøre et nytt forsøk på å gjøre studentene fornøyd, bare så det er sagt. Men i denne sammenhengen vil jeg ikke kommentere selve saken, men bare nevne at den intense interessen for lærerutdanning akkurat nå oppleves som smått uvirkelig. Aftenposten brukte altså nylig førstesida på at nesten halvparten av våre førsteårsstudenter strøk på den første deleksamenen i matematikk på 1-7-utdanningen - uten å la seg merke nevneverdig med at mange av disse nå har stått på andre forsøk og at strykprosenten i matematikk i lærerutdanningen faktisk har gått ned, ikke opp, hvis vi ser på de siste ti årene under ett. Og denne forsiden fikk vi altså mens New York delvis sto under vann.
Hvorfor er lærerutdanningssaker "godt stoff" i avisene? Det er vel delvis fordi alle har et forhold til læreryrket - alle anser seg selv som "eksperter" på skole i kraft av egen skolegang. (Dette er jo for øvrig noe av det som gjør lærerutdanning vanskelig, fordi studentene som kommer inn - i større grad enn de fleste andre profesjonsutdanninger - ofte har fasttømrede ideer om hva en lærer gjør.) Men interessen for lærerutdanningene må jo også tolkes positivt - at lærerutdanningene er hett stoff er en bekreftelse på at læreryrket er det viktigste yrket vi har.
Men akkurat nå kan jeg leve med litt mindre medieinteresse...
fredag 23. november 2012
tirsdag 20. november 2012
Når politikken møter lærerutdanninga
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har hatt møte med lærerutdannings-Norge, leser vi i en pressemelding. "Rundt 120 dekaner, lektorer og studenter deltok", står det. På møtet gjentok Kristin Halvorsen sine forslag til tiltak:
Det står i pressemeldingen at "Kunnskapsministeren er fornøyd med responsen fra deltakerne på seminaret". Det er fint. Etter det jeg forstår (etter å ha mailet med flere i matematikkmiljøet rundt om i landet som var på møtet) var det forholdsvis lite støtte å få for Halvorsen til de konkrete strakstiltakene.
Som lærerutdanner vet jeg at det å møte de nye studentene med en diagnostisk test, ikke er det mest motiverende vi kan finne på. Jeg har mer tro på å vise studentene at matematikk er mer meningsfylt og interessant enn det mange av dem har opplevd så langt. Og uansett trenger vi ikke å utvikle flere slike tester - vi har det vi trenger.
Og det er neppe mange lærerutdannere som tror at et intensivkurs er veien å gå for å endre studentenes holdninger og kompetanse. Studentene trenger ikke terping av formler og metoder, men langsiktig arbeid og å oppleve at matematikken gir mening.
Og det å kopiere "Ny giv" virker på meg som en blindvei - vi har ingen mangel på motiverende og spennende matematikkopplegg, men vi har litt i overkant mange mål å nå og litt i underkant med undervisning for å nå målene.
Jeg er altså godt fornøyd med at departementet viser stor interesse for lærerutdanning generelt og matematikken i lærerutdanningen spesielt. Men jeg håper departementet har forstand til å spille på den solide kompetansen som lærerutdannings-Norge representerer - blant annet de 120 menneskene som var samlet i Oslo på mandag. Vi er lovpålagt å drive utdanning basert på det fremste av forskning og utviklingsarbeid (UH-loven §1-3), og da er det jo nesten lovbrudd hvis politiske myndigheter skal detaljstyre hvordan undervisningen skal drives...
- Det skal utvikles en diagnostisk test som kan vise nivået på kunnskapene i matematikk for nye lærerstudenter.
- Det skal lages et intensivkurs for studentene for å heve nivået.
- Det skal lages et eget kursopplegg for mattelærerne etter modellen for suksessen med prosjektet «Ny giv».
Det står i pressemeldingen at "Kunnskapsministeren er fornøyd med responsen fra deltakerne på seminaret". Det er fint. Etter det jeg forstår (etter å ha mailet med flere i matematikkmiljøet rundt om i landet som var på møtet) var det forholdsvis lite støtte å få for Halvorsen til de konkrete strakstiltakene.
Som lærerutdanner vet jeg at det å møte de nye studentene med en diagnostisk test, ikke er det mest motiverende vi kan finne på. Jeg har mer tro på å vise studentene at matematikk er mer meningsfylt og interessant enn det mange av dem har opplevd så langt. Og uansett trenger vi ikke å utvikle flere slike tester - vi har det vi trenger.
Og det er neppe mange lærerutdannere som tror at et intensivkurs er veien å gå for å endre studentenes holdninger og kompetanse. Studentene trenger ikke terping av formler og metoder, men langsiktig arbeid og å oppleve at matematikken gir mening.
Og det å kopiere "Ny giv" virker på meg som en blindvei - vi har ingen mangel på motiverende og spennende matematikkopplegg, men vi har litt i overkant mange mål å nå og litt i underkant med undervisning for å nå målene.
Jeg er altså godt fornøyd med at departementet viser stor interesse for lærerutdanning generelt og matematikken i lærerutdanningen spesielt. Men jeg håper departementet har forstand til å spille på den solide kompetansen som lærerutdannings-Norge representerer - blant annet de 120 menneskene som var samlet i Oslo på mandag. Vi er lovpålagt å drive utdanning basert på det fremste av forskning og utviklingsarbeid (UH-loven §1-3), og da er det jo nesten lovbrudd hvis politiske myndigheter skal detaljstyre hvordan undervisningen skal drives...
mandag 12. november 2012
Hurra, HiOA er på A-laget!
Dagens Næringsliv deler på lederplass i dag Norges lærerstudenter i et A-lag og et B-lag. HiOAs studenter er heldigvis på A-laget, mens studentene i Sogn og Fjordane er på B-laget.
Logikken som ligger til grunn ligner på anekdoten om fyren som filosoferer over avstander og størrelser i universet: "Hvis månen er så langt unna som den ser liten ut, da må den jammen være stor!" I vår sammenheng: hvis HiOA er så strenge med karakterene som strykprosentene tyder på, da må studentene være gode!
Men som et korrektiv til ymse lokalavisers gledesstrålende oppslag om lokale lærerskolers lave strykprosenter kan det nok være på sin plass. Lav strykprosent er ikke noe bevis på kvalitet, og det finnes flere grunner til å mistenke at de faglige kravene varierer enn DNs argument - ikke minst NOKUTs resensureringsprosjekt for noen år siden.
Og naturligvis er det forskjeller mellom store og små høyskoler. Jeg har jobbet i fem år ved en av Norges minste høyskoler (Høgskolen i Finnmark) og ni år ved den største (nå HiOA). Forskjellene er store. Det mest iøynefallende da jeg kom til Oslo var hvor tregt alt gikk. Der tre personer kunne sette seg rundt et bord og ta avgjørelser i Alta, måtte det i Oslo store møter til - i flere omganger. I Alta kunne vi endre planer på et blunk når studenter kom med innspill, i Oslo skulle planene gjennomføres en gang (og helst tre) før man gjorde endringer. Men etter hvert har jeg jo også oppdaget den andre siden av saken: kvaliteten på beslutningene blir slett ikke dårligere av at flere fagfolk er involvert og at man tar seg tid til å gjennomdrøfte. Fordelen HiF har ved å kunne ta raske beslutninger oppveier HiOA med større fagmiljøer og grundigere diskusjoner. Ved HiF hadde vi dessuten kanskje mulighet til å følge opp den enkelte student bedre, spesielt i de av årene vi hadde små klasser. Men HiOA har stordriftsfordeler og kan for eksempel invitere nasjonale kapasiteter til å holde foredrag uten at det tar halve budsjettet - og la studentene møte flere faglærere med hver sine spesialiteter. Der små høyskoler spesialiserer seg og profilerer seg på enkelte fag, kan HiOA ta seg råd til å gi studentene rike valgmuligheter.
Altså har store og små høyskoler hver sine fordeler og ulemper. Men det er uansett ikke noe enten/eller. Selv med store studentkull klarer ikke HiOA å dekke Oslo og Akershus' behov for lærere. Finnmarks behov vil vi aldri kunne dekke - våre studenter flytter i svært liten grad til Finnmark etter endt utdanning. Slik studentene oppfører seg trenger vi lærerutdanninger i hele landet.
DNs løsning på problemet er nasjonalt gitt eksamen i lærerutdanningen. I dag ligger ansvaret for å prøve studentenes kompetanse på den enkelte høgskole - hjemlet i Universitets- og høgskolelovens §3-9. Jeg vil nok være svært betenkt til å gi slipp på den faglige autonomi som ligger i denne retten. Institusjonene i høyere utdanning skal ikke bare stryke samfunnet og hverandre med hårene, men også være korrektiver til verden rundt og til hverandre. En ensretting slik nasjonalt gitt eksamen ville tilsi, vil jeg synes er skummelt. (I land vi ellers gjerne sammenlikner oss med ville slike ordninger lett ført til at evolusjon forsvant ut av naturfageksamener og kjønnsforskning ut av andre fag...) Men dersom man først skal prøve det ut - kanskje man kan prøve det ut på mindre utdanninger - som legestudiet eller jusstudiet - før man kommer til oss..?
Hva er så min løsning for å få sammenliknbare kvalitetskrav rundt om i landet? Vel, den løsningen vi har i dag kalles "ekstern sensur". Kanskje bør det være god, gammeldags ekstern sensur på alle eksamener. Det er nok den greieste måten å sørge for at høyskolene ikke setter karakterer etter eget forgodtbefinnende - samtidig som man sørger for faglige diskusjoner om kvalitetskrav på tvers av institusjonene. Det koster litt penger, men vi har gode erfaringer med det...
Logikken som ligger til grunn ligner på anekdoten om fyren som filosoferer over avstander og størrelser i universet: "Hvis månen er så langt unna som den ser liten ut, da må den jammen være stor!" I vår sammenheng: hvis HiOA er så strenge med karakterene som strykprosentene tyder på, da må studentene være gode!
Men som et korrektiv til ymse lokalavisers gledesstrålende oppslag om lokale lærerskolers lave strykprosenter kan det nok være på sin plass. Lav strykprosent er ikke noe bevis på kvalitet, og det finnes flere grunner til å mistenke at de faglige kravene varierer enn DNs argument - ikke minst NOKUTs resensureringsprosjekt for noen år siden.
Og naturligvis er det forskjeller mellom store og små høyskoler. Jeg har jobbet i fem år ved en av Norges minste høyskoler (Høgskolen i Finnmark) og ni år ved den største (nå HiOA). Forskjellene er store. Det mest iøynefallende da jeg kom til Oslo var hvor tregt alt gikk. Der tre personer kunne sette seg rundt et bord og ta avgjørelser i Alta, måtte det i Oslo store møter til - i flere omganger. I Alta kunne vi endre planer på et blunk når studenter kom med innspill, i Oslo skulle planene gjennomføres en gang (og helst tre) før man gjorde endringer. Men etter hvert har jeg jo også oppdaget den andre siden av saken: kvaliteten på beslutningene blir slett ikke dårligere av at flere fagfolk er involvert og at man tar seg tid til å gjennomdrøfte. Fordelen HiF har ved å kunne ta raske beslutninger oppveier HiOA med større fagmiljøer og grundigere diskusjoner. Ved HiF hadde vi dessuten kanskje mulighet til å følge opp den enkelte student bedre, spesielt i de av årene vi hadde små klasser. Men HiOA har stordriftsfordeler og kan for eksempel invitere nasjonale kapasiteter til å holde foredrag uten at det tar halve budsjettet - og la studentene møte flere faglærere med hver sine spesialiteter. Der små høyskoler spesialiserer seg og profilerer seg på enkelte fag, kan HiOA ta seg råd til å gi studentene rike valgmuligheter.
Altså har store og små høyskoler hver sine fordeler og ulemper. Men det er uansett ikke noe enten/eller. Selv med store studentkull klarer ikke HiOA å dekke Oslo og Akershus' behov for lærere. Finnmarks behov vil vi aldri kunne dekke - våre studenter flytter i svært liten grad til Finnmark etter endt utdanning. Slik studentene oppfører seg trenger vi lærerutdanninger i hele landet.
DNs løsning på problemet er nasjonalt gitt eksamen i lærerutdanningen. I dag ligger ansvaret for å prøve studentenes kompetanse på den enkelte høgskole - hjemlet i Universitets- og høgskolelovens §3-9. Jeg vil nok være svært betenkt til å gi slipp på den faglige autonomi som ligger i denne retten. Institusjonene i høyere utdanning skal ikke bare stryke samfunnet og hverandre med hårene, men også være korrektiver til verden rundt og til hverandre. En ensretting slik nasjonalt gitt eksamen ville tilsi, vil jeg synes er skummelt. (I land vi ellers gjerne sammenlikner oss med ville slike ordninger lett ført til at evolusjon forsvant ut av naturfageksamener og kjønnsforskning ut av andre fag...) Men dersom man først skal prøve det ut - kanskje man kan prøve det ut på mindre utdanninger - som legestudiet eller jusstudiet - før man kommer til oss..?
Hva er så min løsning for å få sammenliknbare kvalitetskrav rundt om i landet? Vel, den løsningen vi har i dag kalles "ekstern sensur". Kanskje bør det være god, gammeldags ekstern sensur på alle eksamener. Det er nok den greieste måten å sørge for at høyskolene ikke setter karakterer etter eget forgodtbefinnende - samtidig som man sørger for faglige diskusjoner om kvalitetskrav på tvers av institusjonene. Det koster litt penger, men vi har gode erfaringer med det...
fredag 2. november 2012
Det harde læringsarbeidet
Etter de siste dagenes medieoppslag om strykprosenter i 1-7-lærerutdanningen og politikernes valgkamputspill – hva skal en potensiell lærerstudent tro om dette yrkesvalget? Jo, jeg håper han forstår at lærerutdanningen er et krevende studium, som skal forberede ham for et av våre aller viktigste yrker. Han skal forstå at høgskolen han søker opptak til skal gjøre en stor innsats for å tilrettelegge for læring, men at det kreves en stor arbeidsinnsats fra ham selv for å få gode resultater og bli en god og trygg lærer til barna våre. Og han skal forstå at hvis han selv har svake grunnkunnskaper i de fagene han har lyst til å undervise elevene i, så blir ikke lærerutdanningen bare et fulltidsstudium – han må faktisk legge inn arbeidsinnsats ut over full arbeidsuke for å komme opp på det nivået han skal. Og ikke minst skal han ha trygghet for at når han en dag står med grunnskolelærervitnemålet i hånda, så vet alle at han har et solid grunnlag for å være den viktige fagpersonen og omsorgspersonen som barneskoleeleven trenger.
Jeg håper han ikke lar seg forvirre av politikernes sprikende signaler: Studiefinansieringen som tilsier at han må ta jobb ved siden av studiene for å klare seg. Opptakskravene som kan få studenter med svake treere i sentrale skolefag som matematikk og norsk til å tro at de kan ta studiet uten ekstra innsats. Forslag om «intensivkurs» og holdningskampanjer som får det til å virke som det finnes en «quick fix» for å lære grunnkunnskapene raskt. Utspill om at hvis bare lærerutdanningene følger opp studentene godt nok, så vil alt ordne seg uten ekstra innsats. Innspill om at hvis man bare tester studentene nok ved starten av studiet, vil de brått bli kjempemotiverte til ekstra innsats.
Politikerne har vedtatt strenge kompetansekrav for å kunne kalle seg grunnskolelærer – tilpasset fire års hardt studiearbeid. Høgskolene skal holde fast på disse faglige kravene. Og de skal legge til rette for at studentene – både de som har forkunnskapene i orden og de som ikke har det – skal kunne lære så mye som mulig. Det er verken studentenes eller høgskolens skyld at studenter kommer inn på lærerutdanningen med svake forkunnskaper, men til syvende og sist er det den enkelte lærerstudent som må ta læringsarbeidet med å få den faglige grunnmuren som 13 år i skoleverket ikke ga ham. Når spriket mellom forkunnskapene og de faglige målene blir store nok, er det bare hardt arbeid over lang tid som nytter. Godt støttet av gjennomtenkt og motiverende undervisning og veiledning.
Det er utmerket hvis vi kan få til en nasjonal dugnad med både myndigheter, lærerutdannere og studenter for å få bedre læring. En slik dugnad kan ikke bygge på engasjement alene, men må også inkludere kunnskap om lærerutdanning og lærerstudenter. Det finnes mye forskning om hvordan inngrodde holdninger til matematikkfaget og matematikklæring legger hindringer i veien for å lære matematikk – og mange gode erfaringer om hvordan man ved systematisk arbeid over tid kan snu matematikknegativitet til nytt pågangsmot. Det vi i hvert fall ikke trenger er flere raske løsninger som er tenkt ut på et partikontor i et øyeblikks panikk over negative avisforsider. For det at man trenger solid fagkunnskap for å lage de gode læringssituasjonene gjelder ikke bare i grunnskolen, men også i høyere utdanning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
