Hurra, HiOA er på A-laget!

Dagens Næringsliv deler på lederplass i dag Norges lærerstudenter i et A-lag og et B-lag. HiOAs studenter er heldigvis på A-laget, mens studentene i Sogn og Fjordane er på B-laget.

Logikken som ligger til grunn ligner på anekdoten om fyren som filosoferer over avstander og størrelser i universet: "Hvis månen er så langt unna som den ser liten ut, da må den jammen være stor!" I vår sammenheng: hvis HiOA er så strenge med karakterene som strykprosentene tyder på, da må studentene være gode!

Men som et korrektiv til ymse lokalavisers gledesstrålende oppslag om lokale lærerskolers lave strykprosenter kan det nok være på sin plass. Lav strykprosent er ikke noe bevis på kvalitet, og det finnes flere grunner til å mistenke at de faglige kravene varierer enn DNs argument - ikke minst NOKUTs resensureringsprosjekt for noen år siden.

Og naturligvis er det forskjeller mellom store og små høyskoler. Jeg har jobbet i fem år ved en av Norges minste høyskoler (Høgskolen i Finnmark) og ni år ved den største (nå HiOA). Forskjellene er store. Det mest iøynefallende da jeg kom til Oslo var hvor tregt alt gikk. Der tre personer kunne sette seg rundt et bord og ta avgjørelser i Alta, måtte det i Oslo store møter til - i flere omganger. I Alta kunne vi endre planer på et blunk når studenter kom med innspill, i Oslo skulle planene gjennomføres en gang (og helst tre) før man gjorde endringer. Men etter hvert har jeg jo også oppdaget den andre siden av saken: kvaliteten på beslutningene blir slett ikke dårligere av at flere fagfolk er involvert og at man tar seg tid til å gjennomdrøfte. Fordelen HiF har ved å kunne ta raske beslutninger oppveier HiOA med større fagmiljøer og grundigere diskusjoner. Ved HiF hadde vi dessuten kanskje mulighet til å følge opp den enkelte student bedre, spesielt i de av årene vi hadde små klasser. Men HiOA har stordriftsfordeler og kan for eksempel invitere nasjonale kapasiteter til å holde foredrag uten at det tar halve budsjettet - og la studentene møte flere faglærere med hver sine spesialiteter. Der små høyskoler spesialiserer seg og profilerer seg på enkelte fag, kan HiOA ta seg råd til å gi studentene rike valgmuligheter.

Altså har store og små høyskoler hver sine fordeler og ulemper. Men det er uansett ikke noe enten/eller. Selv med store studentkull klarer ikke HiOA å dekke Oslo og Akershus' behov for lærere. Finnmarks behov vil vi aldri kunne dekke - våre studenter flytter i svært liten grad til Finnmark etter endt utdanning. Slik studentene oppfører seg trenger vi lærerutdanninger i hele landet.

DNs løsning på problemet er nasjonalt gitt eksamen i lærerutdanningen. I dag ligger ansvaret for å prøve studentenes kompetanse på den enkelte høgskole - hjemlet i Universitets- og høgskolelovens §3-9. Jeg vil nok være svært betenkt til å gi slipp på den faglige autonomi som ligger i denne retten. Institusjonene i høyere utdanning skal ikke bare stryke samfunnet og hverandre med hårene, men også være korrektiver til verden rundt og til hverandre. En ensretting slik nasjonalt gitt eksamen ville tilsi, vil jeg synes er skummelt. (I land vi ellers gjerne sammenlikner oss med ville slike ordninger lett ført til at evolusjon forsvant ut av naturfageksamener og kjønnsforskning ut av andre fag...) Men dersom man først skal prøve det ut - kanskje man kan prøve det ut på mindre utdanninger - som legestudiet eller jusstudiet - før man kommer til oss..?

Hva er så min løsning for å få sammenliknbare kvalitetskrav rundt om i landet? Vel, den løsningen vi har i dag kalles "ekstern sensur". Kanskje bør det være god, gammeldags ekstern sensur på alle eksamener. Det er nok den greieste måten å sørge for at høyskolene ikke setter karakterer etter eget forgodtbefinnende - samtidig som man sørger for faglige diskusjoner om kvalitetskrav på tvers av institusjonene. Det koster litt penger, men vi har gode erfaringer med det...