Hvilke fag får GLU-studentene kompetanse i?

...og da har jeg debutert i Norsk Pedagogisk Tidsskrift: Hvilke fag får GLU-studentene kompetanse i? - En analyse av grunnskolelærerstudentenes studiepoengproduksjon 2012/13

Løp og kjøp! :-)

Den viktigste utdanningen

• «Lærerutdanninga er meget skral».
  
• «Det er altfor mange ordinære skoletimer ved lærerskolene».
  
• «Den forlengelse av lærerutdanningen som alle er klar over er høyst nødvendig, må gjennomføres snarest mulig.»
  
• «[…]eksempler fra undervisningen […] må reise tvil om hvordan lærerskolene fører sine elever inn i yrkets etikk».
  
• «Mer refleksjon og problemorientering må inn i lærerutdannelsen».
  
• «Utdannelsen er […] syltynn når det gjelder å bedre kommunikasjonen mellom foreldre og skole».
  
• «Dagens lærerutdannelse sliter med studentenes nivå når de begynner på høyskolen og deretter deres arbeidsinnsats mens de studerer».
  

Det er en stor – men ikke udelt – glede å være med på å lede en utdanning som alle er enige om er viktig. Jeg er stolt av å være en del av Norges største lærerutdanningsmiljø. Vi gjør en viktig jobb med å utdanne morgendagens lærere, og jeg trenger aldri være redd for at arbeidet vi gjør skal gå ubemerket hen.

Baksiden av medaljen er naturligvis en voldsom interesse for å finne negative vinklinger. Har vi høy strykprosent på en eksamen, blir det forside i Aftenposten. Ingen skriver om eksamenene hvor studentene stort sett står. Og høy strykprosent på andre utdanninger går stort sett ubemerket hen - journalistene sier åpent til oss at «det er ingen nyhetssak om det er høy strykprosent i historie grunnfag. Det er lærere folk bryr seg om».

Interessen for negative vinklinger er ofte koblet med svak hukommelse. Den ene uka er det høyt frafall som noen lar seg overraske av – kan vi virkelig ikke gjøre mer for å få studentene til å klare seg gjennom studiet? Neste uke er det lav studieinnsats vi kritiseres for – kan studentene virkelig seile gjennom studiene uten å jobbe skikkelig med dem?

Da NOKUT nylig pekte på generelt dårlig studieinnsats i norsk høyere utdanning, var to kolleger fra hhv. Institutt for barnehagelærerutdanning (BLU) og Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning (IST) raskt på banen med meninger om hva som bør gjøres med grunnskolelærerutdanningen. Selv fagfolk på andre utdanninger synes altså at grunnskolelærerutdanningen er viktigere å diskutere enn utdanningene på deres egne institutter, som til dels hadde enda lavere studieinnsats enn grunnskolelærerutdanningene.

La meg skyte inn: det at lav gjennomsnittlig studieinnsats i lærerutdanningene er et nasjonalt fenomen, stabilt over tid og med paralleller i andre land, skal naturligvis ikke være en sovepute. Men når vi vet hvor mange flinke folk som har prøvd å gjøre noe med dette over lang tid, er det sannsynligvis grunn til å tro at det ikke finnes noen raske løsninger. Jeg tror at det viktigste er å opprettholde de faglige kravene, slik at vi i hvert fall sikrer kvaliteten på studentene som fullfører utdanningen.

En annen ulempe med den store interessen er den enorme politiske detaljstyringen av utdanningene. Hvilke andre utdanninger opplever at kurs gjøres obligatoriske etter kampvotering i stortingskomiteen? Men dette hadde jo vært til å leve med om det ikke også var koblet med en enorm reformiver. Nye reformer dras gjerne i gang i idet de første som er utdannet etter forrige reform er i ferd med å få seg sin første jobb i skolen. Og når reformene kommer, skal de implementeres raskt, med korte tidsfrister til å få planverket på plass. Det kan jeg jo forstå, for man må kaste seg rundt hvis man skal rekke å utdanne noen før neste reform.

Sitatene i starten av innlegget er plukket fra norske riksaviser – fra årene 1945, 1955, 1965, 1974, 1984, 1994 og 2004. Hvorfor er lærerutdanning under nær sagt konstant kritikk? Det har som nevnt ikke manglet på forsøk på å reformere lærerutdanningen – snarere tvert imot. Jeg tror nok heller årsaken er at læreryrket er et veldig komplekst yrke. Du kan være knakende god til å formidle matematikk uten å være en god lærer for elevene, hvis du for eksempel ikke er i stand til å se den enkelte. Du kan være en mester i å støtte elever i vanskelige livssituasjoner, men du må likevel kunne lære en full klasse småbarn å lese. For å bli en god lærer, må du få med deg veldig mye av det som er læringsutbytte på lærerutdanningen – men det vil aldri være «nok». Kritikk av at lærerutdanningen ikke gir all kompetanse som trengs for å være drømmelæreren vil alltid være der, og den vil alltid være korrekt.

Å dekke «alt» blir heller ikke enklere med tida. For å nevne mitt eget fag som eksempel: matematikk har blitt undervist i et par tusen år, men det er først de siste drøyt hundre åra at matematikkundervisning har blitt forsket på systematisk. Og strengt tatt har vel matematikkdidaktikken som eget fagfelt ikke etablert seg skikkelig før de siste 40-50 åra. Nå kommer det stadig nye forskningsresultater om matematikkundervisning og om hva matematikklærere bør kunne. Det holder ikke lenger å fortelle lærerstudentene at det er viktig å variere undervisningen – de bør også for eksempel lære om hvilke typer materiell som forskningen mener er det beste for å undervise når elevene skal møte brøk på en formalisert måte første gang. Og denne forskningen er vi både ivrige lesere av og aktive deltakere i å utvikle.

Jeg er altså stolt av å være en del av Norges største lærerutdanningsmiljø. Lærerutdanningene våre blir stadig bedre. Og den store interessen fra samfunnet rundt minner oss om at vi gjør en viktig jobb. For det er vel tross alt bedre å være omdiskutert enn ignorert?

Skal vi telle?

På bakgrunn av en kronikk i nettavisen Khrono ble jeg invitert til Forskerforbundets landsråd for å holde en innledning. Jeg gjengir den her til eventuell glede for eventuelle lesere.

Innlegg til Forskerforbundets landsråd: Skal vi telle?

Jeg er studieleder ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Det er en mellomlederstilling hvor jeg har personalansvar for knapt 40 ansatte. En av oppgavene mine er å vurdere om de har gjort rett og skjell for seg i tida de har hatt avsatt til forskning og utviklingsarbeid. For å gjøre den jobben hadde det vært deilig med noen klare kriterier som gjorde at jeg slapp unna vanskelige skjønnsmessige avgjørelser. Å vurdere om et tall er større enn en fastsatt grense er sånt jeg liker – jeg er, som noen av dere vet, matematiker. Da kunne jeg slippe å bruke tid på å være dommer over mine ansattes FoU-arbeider, og kunne konsentrere meg om å støtte, oppmuntre, inspirere og veilede.

En avsporing: Hvem er verdens beste komponist? Beethoven? Mozart? Det er jo utklassing – Mozart har skrevet 41 symfonier mot Beethovens 9. Bach, som mange holder som verdens største komponist kommer jo helt til kort, for symfonier i vår forstand var ikke ferdig utviklet på hans tid. Men Haydn knuser disse, med sine 107 symfonier. (Georg Philipp Telemann skal ha skrevet over 3600 ulike verker, og regnes blant de mest produktive komponistene noensinne. Men særlig mange symfonier skrev han ikke.)

Noen musikkjennere vil kanskje si at det er forskjell på symfonier, og at det ikke gir mening å si om en komponist er god bare ved å telle. Symfoniene er jo ikke en gang fagfellevurdert! Men med forskningsartikler må det vel være greit å telle? De har jo alle liknende kvalitet.

Jeg vil gi et lite – og litt selvopptatt – eksempel, langt unna de store komponistene. (Jeg spurte en kollega om hun syntes dette ble for selvopptatt, men hun svarte: Forskerforbundet har jo invitert deg, så da får de tåle såpass...) Her er tre artikler jeg har skrevet:

• History of mathematics in the TIMSS 1999 video study. På konferanser har jeg møtt flere forskere som har lest denne artikkelen og synes den gir interessante perspektiver. Den ga ingen publiseringspoeng, for den ble publisert i proceedings som ikke var tellende den gang.
  
• Teachers’ conceptions of history of mathematics og History of Mathematics for Primary School Teacher Education Or: Can You Do Something Even if You Can't Do Much? er to artikler som er publisert i samme antologi, og som ga 0,7 publiseringspoeng hver. Den første er en intervjustudie som undersøker læreres syn på matematikkhistorie, den andre er strengt tatt en beskrivelse av min egen undervisning, med noen refleksjoner rundt. Den første kostet langt mer arbeid enn den andre.
  

Den artikkelen som jeg får respons på er nyttig, ga altså ingen poeng, mens de to andre, som krevde veldig ulik arbeidsinnsats, ga 0,7 poeng hver. Jeg vil påstå at publiseringspoengene sier fint lite om kvaliteten på og nytten av artiklene. Men vi kan jo måle noe annet – såkalt «impact». Intervjustudien har faktisk blitt referert til 9 ganger (ifølge Google Scholar) og bare en av dem var meg selv. Den ikke poenggivende studien som flere skryter av er blitt referert til 4 ganger (men tre av dem var av meg selv, dessverre - hvilket viser at selvopplevd kvalitet var god), mens den poenggivende om egen undervisning aldri er blitt referert til. Jeg vet for så vidt ikke om den har blitt lest heller. Så impact er en lovende indikator.

Da vil jeg vise til en helt annen artikkel: Mark Regnerus’ artikkel «How different are the adult children of parents who have same-sex relationships? Findings from the New Family Structures Study”. Denne har fått hele 35 referanser. Noen av disse er rosende, andre sier ting som “Extensive critique of this study has pointed out that…”, “methodologically flawed paper”, «Regnerus's use of this broken family as representative of lesbian families was one source of strong criticism”. Artikkelen tråkker rett inn i debatten om homoekteskap, og mange mener den er direkte usannferdig. Dette er en grei illustrasjon av at hvis man måler FoU-kvalitet i impact, så vil man oppmuntre til kontroversiell forskning. «Kjedelig» forskning som bygger tålmodig videre på tidligere studier – eller til og med gjentar tidligere forskning for å se om den er holdbar – vil ikke nå opp. (For øvrig ble Regnerus’ studie også brukt i en rettssak i Michigan om ekteskapsforbud, hvor forskningen ble kalt «entirely unbelievable and not worthy of serious consideration».)

Min konklusjon blir derfor dessverre at det er meningsløst å forsøke å tallfeste FoU-kvalitet. Der er jeg på linje med forskergruppa som evaluerte det norske tellekantsystemet. De sier at tellekantsystemet fungerer helt greit til sitt bruk – nemlig til å fordele penger fra statskassa til institusjonene. Men de synes det ser ut som det er systematiske ulikheter mellom fagområder, slik at noen fagområder lettere får tellekantpoenger enn andre. Men dette gjør ikke så mye siden alle institusjoner har en god bredde av fagområder representert. Brukt på lavere nivå, vil systemet imidlertid lett gi «perverse effekter» som danskene kalte det.

Jeg har sett tellekanter brukt som kriterium ved tildeling av penger til såkalt «sterke forskergrupper», som jo per definisjon handler om å sammenlikne miljøer i ulike fagområder, hvor evalueringsgruppa altså advarer mot systematiske ulikheter i hvordan tellekantsystemet teller. På noen fakulteter ved HiOA kan det se ut som at tellekantsystemet er nærmest avgjørende ved tildeling av FoU-tid på individnivå.

Og institutter sammenliknes og vurderes som gode eller mindre gode i FoU-arbeidet ut fra tellekantpoeng. Da står man i akutt fare for å komme bort i de «perverse effekter» som evaluatorene advarer så sterkt mot. Sammenlikning på tvers av fagområder må skje på mer intelligente måter enn dette.

Jeg har til og med hørt om sakkyndige utvalg ved tilsettinger som begrunner sine rangeringer med tellekantpoeng – til tross for at selve poenget med å ha et sakkyndig utvalg er at de selv skal lese og vurdere kvaliteten på det innsendte materialet. Hvis vurdering av søkere skulle bestå i å telle, kunne de sakkyndige utvalg erstattes av en algoritme tilknyttet FoU-registeret Cristin.

Så må vi også huske hva lovverket sier om UH-sektorens virksomhet. Ifølge UH-loven skal UH-sektoren tilby utdanninger «som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap.» Selve formålet med UH-sektoren er – ifølge §1-1 – å gi utdanning, utføre forskning og utviklingsarbeid og formidle kunnskap. Da blir det veldig skummelt å prøve å måle forskningen uten også å prøve å telle utviklingsarbeid og formidlingen – det blir som å måle komponisters produksjon ved bare å telle symfoniene. (I parentes bemerket: spørsmålet om hvem som er den største Beatle’n - John, Paul, George eller Ringo - kan besvares enkelt: det er vel Paul som er den eneste av de fire som har skrevet en symfoni...)

For egen del har jeg resignert. Jeg tror ikke på at noe tellekantsystem kan gi meg fasit på om en av mine ansatte har brukt FoU-tida sin fornuftig. Jeg tror ikke noe på at et NVI-system kan gjøres godt nok ved å legge til flere kategorier og flere poengsummer. Jeg tror at en slik faglig vurdering må ha et sterkt innslag av faglig skjønn. Så slik sett blir det behov for fagfolk (til og med i ledelsen) også i framtida.