Den viktigste utdanningen

• «Lærerutdanninga er meget skral».
  
• «Det er altfor mange ordinære skoletimer ved lærerskolene».
  
• «Den forlengelse av lærerutdanningen som alle er klar over er høyst nødvendig, må gjennomføres snarest mulig.»
  
• «[…]eksempler fra undervisningen […] må reise tvil om hvordan lærerskolene fører sine elever inn i yrkets etikk».
  
• «Mer refleksjon og problemorientering må inn i lærerutdannelsen».
  
• «Utdannelsen er […] syltynn når det gjelder å bedre kommunikasjonen mellom foreldre og skole».
  
• «Dagens lærerutdannelse sliter med studentenes nivå når de begynner på høyskolen og deretter deres arbeidsinnsats mens de studerer».
  

Det er en stor – men ikke udelt – glede å være med på å lede en utdanning som alle er enige om er viktig. Jeg er stolt av å være en del av Norges største lærerutdanningsmiljø. Vi gjør en viktig jobb med å utdanne morgendagens lærere, og jeg trenger aldri være redd for at arbeidet vi gjør skal gå ubemerket hen.

Baksiden av medaljen er naturligvis en voldsom interesse for å finne negative vinklinger. Har vi høy strykprosent på en eksamen, blir det forside i Aftenposten. Ingen skriver om eksamenene hvor studentene stort sett står. Og høy strykprosent på andre utdanninger går stort sett ubemerket hen - journalistene sier åpent til oss at «det er ingen nyhetssak om det er høy strykprosent i historie grunnfag. Det er lærere folk bryr seg om».

Interessen for negative vinklinger er ofte koblet med svak hukommelse. Den ene uka er det høyt frafall som noen lar seg overraske av – kan vi virkelig ikke gjøre mer for å få studentene til å klare seg gjennom studiet? Neste uke er det lav studieinnsats vi kritiseres for – kan studentene virkelig seile gjennom studiene uten å jobbe skikkelig med dem?

Da NOKUT nylig pekte på generelt dårlig studieinnsats i norsk høyere utdanning, var to kolleger fra hhv. Institutt for barnehagelærerutdanning (BLU) og Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning (IST) raskt på banen med meninger om hva som bør gjøres med grunnskolelærerutdanningen. Selv fagfolk på andre utdanninger synes altså at grunnskolelærerutdanningen er viktigere å diskutere enn utdanningene på deres egne institutter, som til dels hadde enda lavere studieinnsats enn grunnskolelærerutdanningene.

La meg skyte inn: det at lav gjennomsnittlig studieinnsats i lærerutdanningene er et nasjonalt fenomen, stabilt over tid og med paralleller i andre land, skal naturligvis ikke være en sovepute. Men når vi vet hvor mange flinke folk som har prøvd å gjøre noe med dette over lang tid, er det sannsynligvis grunn til å tro at det ikke finnes noen raske løsninger. Jeg tror at det viktigste er å opprettholde de faglige kravene, slik at vi i hvert fall sikrer kvaliteten på studentene som fullfører utdanningen.

En annen ulempe med den store interessen er den enorme politiske detaljstyringen av utdanningene. Hvilke andre utdanninger opplever at kurs gjøres obligatoriske etter kampvotering i stortingskomiteen? Men dette hadde jo vært til å leve med om det ikke også var koblet med en enorm reformiver. Nye reformer dras gjerne i gang i idet de første som er utdannet etter forrige reform er i ferd med å få seg sin første jobb i skolen. Og når reformene kommer, skal de implementeres raskt, med korte tidsfrister til å få planverket på plass. Det kan jeg jo forstå, for man må kaste seg rundt hvis man skal rekke å utdanne noen før neste reform.

Sitatene i starten av innlegget er plukket fra norske riksaviser – fra årene 1945, 1955, 1965, 1974, 1984, 1994 og 2004. Hvorfor er lærerutdanning under nær sagt konstant kritikk? Det har som nevnt ikke manglet på forsøk på å reformere lærerutdanningen – snarere tvert imot. Jeg tror nok heller årsaken er at læreryrket er et veldig komplekst yrke. Du kan være knakende god til å formidle matematikk uten å være en god lærer for elevene, hvis du for eksempel ikke er i stand til å se den enkelte. Du kan være en mester i å støtte elever i vanskelige livssituasjoner, men du må likevel kunne lære en full klasse småbarn å lese. For å bli en god lærer, må du få med deg veldig mye av det som er læringsutbytte på lærerutdanningen – men det vil aldri være «nok». Kritikk av at lærerutdanningen ikke gir all kompetanse som trengs for å være drømmelæreren vil alltid være der, og den vil alltid være korrekt.

Å dekke «alt» blir heller ikke enklere med tida. For å nevne mitt eget fag som eksempel: matematikk har blitt undervist i et par tusen år, men det er først de siste drøyt hundre åra at matematikkundervisning har blitt forsket på systematisk. Og strengt tatt har vel matematikkdidaktikken som eget fagfelt ikke etablert seg skikkelig før de siste 40-50 åra. Nå kommer det stadig nye forskningsresultater om matematikkundervisning og om hva matematikklærere bør kunne. Det holder ikke lenger å fortelle lærerstudentene at det er viktig å variere undervisningen – de bør også for eksempel lære om hvilke typer materiell som forskningen mener er det beste for å undervise når elevene skal møte brøk på en formalisert måte første gang. Og denne forskningen er vi både ivrige lesere av og aktive deltakere i å utvikle.

Jeg er altså stolt av å være en del av Norges største lærerutdanningsmiljø. Lærerutdanningene våre blir stadig bedre. Og den store interessen fra samfunnet rundt minner oss om at vi gjør en viktig jobb. For det er vel tross alt bedre å være omdiskutert enn ignorert?