Høringskonferanse om Ludvigsenutvalget

Torsdag 17. september var jeg på høringskonferanse om Ludvigsenutvalget. Jeg har fortsatt ikke lest hele rapporten, men har fått med meg at den går inn for dybdelæring, men også at den gjennom de ulike delene av rapporten går inn for styrking av nær sagt alt som allerede er en del av skolen. Samtidig har Djupedalsutvalget tatt til orde for mer vekt på for eksempel normkritikk. Så jeg var spent på om jeg fikk mer forståelse for hvilke grep Ludvigsenvalget foreslår for å nedprioritere noe. I mitt referat vil jeg prøve å prioritere eventuelle signaler om noe sånt.

Det var Sten Ludvigsen selv som presenterte innholdet i utvalgets rapport, etter at statssekretær Birgitte Jordahl hadde ønsket velkommen (og - slik jeg tolket det - la forholdsvis stor vekt på at dette bare er én av veldig mange prosesser som foregår parallelt).

Ludvigsen la vekt på fagfornyelse og at fagfornyelsen ikke bør starte i de enkelte fagene men i de fire fagområdene utvalget har konstruert - dette for å få større arbeidsdeling mellom fagene. (Matematikk har utvalget plassert sammen med naturfag og tekniske fag, ikke for eksempel med praktiske og estetiske fag. Så man ser øyeblikkelig at inndelingen gir utfordringer.) Han mente også at ansvaret for digital kompetanse bør plasseres tydeligere i enkelte fag.

Fagfornyelsen må legge vekt på byggesteinene i fagene og det bør bli langt færre mål. Men alle de fire kompetanseområdene må inn i fagene. Han la også vekt på at matematikk må sterkere inn i naturfag og samfunnsfag, i tråd med utviklingen i vitenskapene som ligger til grunn for skolefagene.

Etter Ludvigsen var det tre innspill fra utvalgte personer: Risnes (NHO), Karseth (UiO) og Barstad (HBV). NHO valgte font 8 i en av Oslo Plazas største saler, og hadde dermed noe problemer med å formidle sitt budskap. Imidlertid fikk jeg med meg at de la vekt på yrkesfagene (herunder praktiske og estetiske fag, men med mer vekt på arbeidslivet), realfag, entreprenørskap og språk- og kulturkunnskap. UiO la stor vekt på kobling mellom fagenes læreplaner og generell del, og også at de ulike komponentene i fagplanene bør revurderes (for eksempel formål for fag). De mente også at innholdskomponentene bør være sentrale i planene, ikke at kompetanse skal være overordnet. HBV la blant annet vekt på at holdninger og det sosiale trekkes inn, og kritiserte kvalifikasjonsrammeverket. Videre ble det lagt vekt på at både strukturreform og lærerutdanningsreform er utfordringer for lærerutdanningssektoren, som må håndteres parallelt med eventuelle resultater av Ludvigsenutvalget.

I gruppediskusjonen etter disse innleggene var det i min gruppe vekt på alt som ikke ligger i dagens fag - utvalget nevner bare fagspesifikk kompetanse i de eksisterende fagene. Mediefag var et eksempel, men vi kunne nevnt andre områder, som digital kompetanse, seksualitet... Det er et dilemma her - når fagene satser mer på dybdelæring og sine sentrale byggesteiner, vil da de kompetansene som går på tvers av fag lide under det? Vil for eksempel arbeid med seksualitet anses som en sentral byggestein i RLE slik at det fortsatt er med der, eller vil det falle mellom alle stoler?

Vi problematiserte også det med Ludvigsenutvalgets individualisering av læring, med stor vekt på selvregulert læring og individuelle valg av hva man skal ha dybdelæring i.

Etter lunsj (Plaza er ikke spesielt gode på logistikk, forresten) var språk og naturfag i fokus. Først Fremmedspråksenteret ved Nybøle. Han la vekt på tverrfaglighet mellom faggruppene og mellom språkfagene. Han mente at språkfagene har en vei å gå for å bruke samme begrepsapparat i alle språkfag. Han sa dessuten noen ord om tilknytningen mellom teknologi og språk - hvor revolusjonerende ny teknologi er for folks læring og bruk av språk. Dette illustrerer problemene med de fire noe tilfeldig sammensatte fagområdene Ludvigsenutvalget forfekter, siden teknologi er plassert sammen med matematikk og naturfag. (Tegnspråk tror jeg for øvrig ble utelatt i Nybøles presentasjon.)

Deretter snakket Skolelaboratoriets Eggen. Han la vekt på naturfaget som allmenndannende for naturopplevelse og -forståelse og for samfunnsbevissthet. Faget er også et kunnskapsgrunnlag for videre studier, arbeids- og hverdagsliv. Han ønsket seg (som alle andre) flere timer i faget og mindre omfang på faget. Han mente videre at det er mye å ta tak i når det gjelder progresjon, også ulike fag sett i sammenheng. Og han pekte på at studiepoeng ikke er ensbetydende med kompetanse. Man kan ha høyere kompetanse gjennom videregående skole enn andre har gjennom lærerutdanningsstudiepoeng (skjønt neppe i fagdidaktikk).

I gruppearbeidet etter disse innleggene snakket vi videre om fagområdene. Hvordan få til samarbeidene internt i og på tvers av fagområdene? Naturfag bør jo samarbeide med samfunnsfag om miljøtemaer, for eksempel (og samfunnsfag med matematikk om mye). Det å få til den gode kommunikasjonen mellom fagene er en utfordring - uten at man havner i den grøfta hvor fagene ikke får tid til å være seg selv med sine egne språk og logikker.

Så var det en runde i plenum. Det ble en del problematisering rundt det med fagfornyelse. Språkfagene ser for eksempel for seg at en del mål om kultur og historie kan gå ut fra språkfagene og tas i samfunnsfag. (Men betyr det da at andre fags fagtekster kan komme inn isteden - for noe skal vel språkfagenes tekster handle om? Kanskje språkfagene kan ha mange (enda flere) tekster om seksualitet slik at det temaet kan tas ut av samfunnsfag?) Det ble også problematisert om det egentlig er læreplanene som må endres, eller om ikke det meste kan gjøres med nåværende læreplaner. Vi klarer i dag ikke å utnytte det handlingsrommet vi allerede har.

Så var det en runde med kortere kommentarer. Først Lund fra Kongsberg kommune, som mente Ludvigsenutvalget hadde litt for stor tro på læreplanenes rolle. Læreplanene må settes ut i livet av lærere med varierende kompetanse, og som også styres av eksamen. Hvis det er vanskelig å lage gode kompetansemål i læreplanen, er det også vanskelig for lærerne lokalt. Mange lærere ønsker klarere planer og å samarbeide om å sette disse ut i livet, heller enn å bruke planleggingstida for å tolke planene. Han mente også at skoler og kommuner bør ha styringen på utviklingsprosjekter, for det fungerer ikke alltid at UH-sektoren har dette. (Men det er vel også sant at det ikke alltid fungerer når skolene selv har styringen.)

Hansen fra Elevorganisasjonen la vekt på demokratisk kompetanse. Skolen på institusjon må være demokratisk anlagt, mente han. Elevene må være med på å bestemme på alle nivå. Han mente at elevene er klar for framtidas skole, men at lærerne ikke er det. Paulsen i Norsk Lektorlag mente at fagfornyelse er viktig og er enig med utvalget i å styrke det aller meste. Men hun tok til orde for at elevene skal ha noe å leve for, ikke bare å lære av. Kompetansebegrepet til Ludvigsenutvalget er for sterkt knyttet til ting som kan gjøres - helst her og nå.

Finborud i Skolenes landsforbund tror at den skolepolitiske debatten nå vil snu og handle mer om innholdet i skolen. Hun mener at skolen har fokusert for mye på det som er målbart. Hun var også ivrig på å styrke de praktisk-estetiske fagene, også av hensyn til det faget hun kaller "matte". Hun ønsker seg kurs for lærere i å praktisere varierte undervisningsmetoder, og ga uttrykk for at hun ikke tror det er det i kurs i "matte". (Her var det, som leseren forstår, mye jeg kunne hengt meg opp i...)

Handal i Utdanningsforbundet var ganske fornøyd med rapporten og var enig i at den har påvirket den skolepolitiske debatten. Men han la vekt på at lærerprofesjonen må ha en viktig rolle i å bestemme retningen til skolen. Det sentrale er å ha en åpen og bred debatt, og den kan starte nå. Han problematiserte samtidig om det skillet vi har mellom sosial og emosjonell kompetanse på den ene siden og den faglige kompetansen på den andre siden bør reduseres, slik Ludvigsenutvalget foreslår. Svaret er ikke opplagt. Barlindhaug i KS støttet et bredt kompetansebegrep og at ikke alt som teller kan telles. Han snakket om digital kompetanse ganske generelt. Og han snakket om at den gode skolen må skapes i lokalsamfunnet.

Hva er min konklusjon etter denne dagen? For det første er min magefølelse at Ludvigsenutvalget ikke kommer til å få politisk gjennomslag. Jeg er nok også enig med de kommentarene gjennom dagen som gikk på at det allerede er handlingsrom og ryggdekning i læreplanverket for å satse på de kompetansene som også Ludvigsenutvalget målbærer. De mer konkrete tiltakene - fag som har færre mål, basert på byggesteinene i fagene - har jeg ikke så stor tro på. Det er naturligvis fint at man prøver å stramme opp læreplanene med noen års mellomrom, men man oppdager jo gjerne at det elevene skal kunne er så mangfoldig at det vanligvis ligger noen barn i badevannet man kaster ut. Alt som er i skolen er argumentert inn tidligere, og folk er ikke så fryktelig mye dårligere til å argumentere ting inn nå enn før. Frykten er jo nettopp at det som ligger mellom fagene vil forsvinne hvis man spisser fagene for mye. En mild reform med noen justeringer av læreplaner kan være på sin plass, noen større reform tror jeg ikke det blir i inneværende Stortingsperiode. Men jeg kan jo ta feil.

Etter at jeg hadde formulert det siste avsnittet avsluttet statssekretæren dagen med å si at høringskonferansen hadde vist at det er store diskusjoner i sektoren og at vi ikke er modne for å ha en stor reform basert på Ludvigsenutvalgets anbefalinger nå. Jeg tolker dette som et svært klart signal om at Ludvigsenutvalgets rapport kommer til å bli plassert trygt i en skuff ganske snart. Det skal bare arrangeres en høringskonferanse til (i Trondheim) og en høring først.