SPS-konferansen 2015 #sps15

Senter for profesjonsstudier (SPS) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) arrangerer en årlig konferanse om profesjonene, og årets konferanse hadde sykepleie- og lærerutdanning som hovedinteresse. Dermed var det naturlig å melde seg på. Og nå som jeg også er styremedlem ved HiOA, er det jo uansett viktig å følge med på våre sentres aktivitet.

Konferansen ble åpnet av HiOAs rektor, Curt Rice. Han startet med å opplyse at hashtaggen for konferansen er #sps15. Han reflekterte litt rundt hva som er forskjellen på "excellence" i profesjoner sammenliknet med mer disiplinbaserte utdanninger. Han la vekt på internasjonalisering, formidling og inkludering som områder som kan være felles. "Excellence" i utdanning henger sammen med "excellence" i FoU, mente han, og at vi bør i hovedsak ansette folk som allerede er i gang med FoU. (Dette er jo et område hvor Rice og jeg er uenige, siden vi i mange konkrete tilfeller ser at vi har bedre kandidater som har lang profesjonserfaring og som har stort FoU-potensiale men som ikke er i gang med FoU. Vi har mange strålende eksempler på høyskolelektorer som meget raskt kommer i gang med FoU av høy kvalitet når de er kommet inn i miljøet vårt, samtidig som de beriker fagmiljøet med fersk og dyp profesjonskunnskap. Og vi kan bli enda bedre til å støtte høyskolelektorene våre så de kommer enda lenger på enda kortere tid. Vi er altså ikke uenige om målet om at de som underviser skal holde på med (profesjonsnær) FoU, men er uenige om hvordan vi raskest og med best "excellence" når dette målet.)

Den første delen av dagen var viet innlegg fra HiOA-eksterne krefter. Tonks Fawcett, fra University of Edinburgh, holdt et innlegg med tittelen "What characterizes excellent Nursing education programmes?" Hun startet med å gå gjennom universitetets historie og sitere en del fra strategdokumenter. Hun nevnte for eksempel noen små forsøk på at studenter kan - hvis jeg forsto det rett - få studiepoeng for temaer de selv velger og utforsker.

Hun fortalte om overgangen fra en "apprenticeship"-modell til en universitetsmodell i sykepleierutdanningen. Analytisk tenkning, problemløsningskompetanse, evne til å holde seg oppdatert på teknisk utvikling ble vektlagt - ble "soft skills", de mindre målbare kvalitetene, som empati og aktiv lytting - da nedprioritert, spurte hun.

Hun la vekt på små klasser og personlig oppfølging, og med muligheter for den enkelte studenten å delta. De har et "personal tutor"-system. Og hun la flere ganger vekt på at studentene setter pris på face-to-face-undervisning. Dette er jo ikke akkurat "rocket science", men nyttige påminnelser mens man leter etter "quick fixes" for å få enda bedre utdanning. Og hun la vekt på nærheten til profesjonen og utfordringene der - hun sa noe sånt som at alle kan være gode når betingelsene er perfekte, men det er nødvendig å også kunne være god i hverdagen når betingelsene ikke er perfekte. Derfor må også profesjonsutdannerne være med studentene ut i praksis.

Samarbeidsprosjekter med medisinutdanning la hun også vekt på - sykepleiere skal jo jobbe sammen med leger gjennom hele karrieren, så de kan godt begynne å forstå hverandres kompetanser og roller allerede i utdanningen.

Et morsomt spørsmål ville jo vært hvordan de har råd til dette - for eksempel har de et veldig godt forhold mellom antall ansatte og antall studenter, noe som gjerne gir seg direkte utslag i regnskapet... Hun fortalte at universitetet har gode ressurser, og det kan jo forklare noe av akkurat den delen.

Universitetet i Oslos Kristin Heggen fulgte opp med et innlegg om "Challenges in Norwegian nursing education". Hun startet med å si at det er en ubalanse mellom insentiver for FoU og insentiver for kvalitetutvikling i utdanning. (Da mener hun sannsynligvis på individnivå - institusjonene har jo mye større incentiver for å øke kvaliteten på utdanningene enn for å utvikle FoU-siden.)

Hun la vekt på utdanningsledelse, og brukte ordene "sterk" og "effektiv", men også "nær klasserommet". (Hos oss har vi av og til snakket om at det er mye viktigere å ha klok ledelse enn å ha en sterk og/eller effektiv ledelse - hvis man måtte velge.) Hun la også vekt på begrepet "coherence" som motsetning til "fragmentation" i utdanning. (Dette er et interessant og komplekst område, og jeg synes det er interessant med en del av forskningen ved HiOA som studerer dette, og som understreker at det ikke nødvendigvis er utdanningens rolle å presentere studentene for ferdigtygd "coherence" - kanskje det snarere er noe av det sentrale arbeidet til studentene å skape sammenhenger mellom ulike felt?)

Så var det over på lærerutdanning: Peter Williamson ved Stanford University snakket ut fra tittelen "What characterizes excellent Teacher education programmes". Han startet med den ukontroversielle påstanden at undervisning er komplekst. På overflaten ser det enkelt ut, som en and som flyter på vannet, men det foregår en hel del under overflaten. Det er mange tendenser som deprofesjonaliserer lærerstanden - privatisering, accountability, resultatbasert avlønning, "teacher proof curricula". Skoler som "mislykkes" får mer tester, snevrere pensum og mindre frihet for lærere. Denne bølgen er i ferd med å treffe lærerutdanning. (Dette føler vi jo også sterkt i Norge, med nasjonale deleksamener og en enorm politisk styring av lærerutdanning.) Det er snakk om å måle lærerutdanningene på hvordan deres studenter presterer som lærere, og det er snakk om å gjøre mer av lærerutdanning nettbasert (noe vi jo også ser en hel del av i Norge). (Etter dette ble det en ørliten twitterutveksling, hvor rektor Rice tok nettbasert utdanning i forsvar. Jeg for min del er enig med Williamson at det er vanskelig å tenke seg at rent nettbasert profesjonsutdanning kan ivareta alt som profesjonsutdanninger skal.)

STEP står for Stanford Teacher Education Program (som er ettårig med bare 90-100 studenter), og han snakket ut fra overordnede prinsipper, med overskrift "powerful teacher education" (Underskrifter "connections between scholarship and practice", strength of the joint work of the university and the field", "efforts to address equity and excellence programmatically" og "coherence"). Han var befriende klar på at dette ikke er noe man kan gjøre seg ferdig med - det er evigvarende. Og han var også befriende klar på at dette er et så lite program at det ikke løser noen av utfordringene med lærermangel. (Så det kan vel argumenteres med at vi også trenger de gode fullskala-prosjektene...)

Han viste en del av de aspektene de måler sin "excellence" på, og det er gøy å se at dette er ting som vi allerede måler oss selv på på HiOA.

Han spurte om lærerutdanning bør kontekstualiseres, altså utdanne spesifikt for bestemte områder. (I Norge utdanner vi jo for hele landet, i California utdanner de for både by og land i California). Clinical instructional rounds var en annen idé, hvor lærere besøker andre skoler i andre distrikter og bli kjent med andre kontekster - med detaljert brief og debrief. Han understreket viktigheten av å se elever i helt andre kontekster, fordi det gir et rikere bilde av elevers bakgrunn og forgrunn. (Her er det jeg som putter på Skovsmose-begreper, ikke Williamson.)

Han var også opptatt av hvordan studentene kan øve på krevende ting uten å skade noen. Et eksempel var hvordan man svarer på elevutspill - hvordan kan man øve på det på en god måte uten å nødvendigvis ha levende elever der som blir utsatt for forsøkene?

Det siste innlegget i en lang startøkt på konferansen var enda en deltaker fra Universitetet i Oslo, denne gang Kirsti Klette, som snakket om "Challenges in Norwegian teacher education". Hun startet med å peke på fortsatte utfordringer i å "linke" teori og praksis. Hun mente det er uklar visjon om hva god undervisning er, fragmentering, lite kobling til praksis og uheldige rekrutteringsmønstre. Noe forskning tyder på at klar visjon, koherens, nær sammenheng mellom praksisstudier og campusstudier bidrar til god utdanning., sammen med at lærerutdanningen blir prioritert på universitetet.

Hun fortalte om omleggingen av lærerutdanningen ved UiO (vi snakker vel her om 8-13-utdanningen der, som altså er en kombinasjon av disiplinfag ute på ulike fakulteter og profesjonsfag). Et forskningsprosjekt (CATE) har sett på dette programmet og liknende programmer i en rekke andre land. For eksempel så man tendenser til at det norske programmet legger mer opp til en uavhengig student som "på egen hånd" utvikler seg, mens det amerikanske programmet som var med fulgte studenten mye strengere. Forskningen avdekker at programmene har noen av de samme styrkene, men svakheter på det samme også, for eksempel er de svakere på å analysere elevenes læring enn på å forberede undervisning.

For oss ved HiOA er det interessant å bruke noen av prinsippene i vår egen planlegging av utdanningene, selv om jeg jo også ser at de mer integrerte lærerutdanningsprogrammene vi holder på med nok har et bedre utgangspunkt innen mange av prinsippene.

Så var det debatt (etter en velkommen, uprogrammert pause). Fawcett understreket hvor mye sykepleie- og lærerutdanningene har å lære av hverandre. Men hun mente at utfordringene med å få "coherence" nok er mindre innen sykepleie. Elaine Munthe spurte om størrelse. Fawcett understreket at du får gjort så mye mer med en liten gruppe, og så mye mer hvis studentene opplever å bli sett. Selv med stort opptak bør det være mulig å ha små grupper, men erfaring tyder på at det er vanskeligere å få til de samme resultatene. Williamson understreket at oppskalering er problematisk, og at Stanford satser på å spre prinsippene, ikke oppskalere. (Min frustrasjon er jo da: det er artig med små forsøk, men samfunnet trenger at de strålende utdanningene utdanner mange yrkesutøvere. HiOA må satse på strålende programmer i fullskala. Problemet med å oppskalere og beholde nærhet til studentene og koherens, er vel delvis at det er krevende å sikre at det store antallet lærere som trengs for små grupper, også er samkjørte nok til at man beholder koherens. Det er lettere å ha en håndfull lærere som har tett kontakt med få studenter. Vi må satse på å ta ut storskalafordeler også, ikke bare lete etter småskalafordelene.)

Et spørsmål fra salen gikk på at lærerstudenter har hatt mye mer erfaring med lærere enn sykepleierstudenter har med sykepleiere, og derfor sterkere fordommer om hva læreryrket går ut på. Et annet moment er at lærere jobber med grupper mens sykepleiere jobber med enkeltpersoner. Williamson understreket at dette er en utfordring - lærerstudenter tror de vet hva læreryrket er og hva undervisning er, noe som konserverer (dårlige) undervisningsformer. Det andre poenget: lærere må konstant veksle mellom grupper og enkeltpersoner, fra øyeblikk til øyeblikk.

Etter lunsj var det over i parallellsesjoner. Jeg valgte rimeligvis parallellsesjonen om lærerutdanning. Først ute var NTNUs Thomas Dahl og SPS' Hege Hermansen, som sammen snakket om "Forskning på lærerrollen i Norge - relevans for lærerutdanningen?" De sitter i ekspertgruppa som skal mene noe om lærerrollen, og der gjøres en systematisk litteraturstudie om lærerrollen i Norge. I denne har de sett på noen hundre artikler, oppgaver og rapporter, avgrenset til empiriske studier med lærere, lærerstudenter eller lærerutdannere som informanter.

Det viser seg at det tematiske fokuset gjenspeiler politiske satsningsområder (eller omvendt, er det vel rimelig å foreslå). Det er lite forskning på lærere som kollektiv, på lærere som politiske aktører, på læreren i samfunnet - og få om lærerutdanning på programnivå.

Hermansen spør om forskningslitteraturen i for stor grad defineres ut fra politiske føringer. Som nevnt parentesvis ovenfor, tenker vel jeg at det også er litt omvendt, at de politiske føringene ikke oppstår i et vakuum, men kanskje også er påvirket av hva som anses som relevant også som forskere. For å finne ut av det, må man kanskje se på et noe lengre tidsperspektiv, og se på når strømninger dukker opp i forskningen og i politiske dokumenter.

Dernest holdt UiS' Elaine Munthe et innlegg med tittelen "Resultater fra GLU-evalueringen og veien videre". Istedenfor å snakke om følgegruppas arbeid valgte hun å se på veien videre. Hun gikk gjennom LUBene i engelsk på de første tredve studiepoengene på 1-7, hvor det er vanskelig å se hva som er det viktigste.  Hun viste til at det i den nye lærerutdanningen på nytt vil utvikles LUBer under korte frister, og at det lages svake LUBer som bidrar til å deprofesjonalisere lærerutdanningen.

Hun spurte også hva vi kunne gjøre for å få et bedre karriereløpsperspektiv - siden lærerutdanningene ikke kan dekke alt.

Det kom spørsmål om det er mulig å tenke seg at hver institusjon lager seg en lærerutdanning uavhengig av nasjonale retningslinjer. Munthe mente vel at det var politisk umulig i dag.

Universitetet i Tromsø sliter som flere andre med å få til praksisopplæringen godt (om man skal tro Studiebarometeret). Derfor var det spennende å høre UiTs Rachel Jakhelln snakke om "Fremragende praksisopplæring i lærerutdanningen, hva er det og hvordan få det?" Hun valgte å svare på spørsmålet ved å snakke om universitetsskoleprosjektet i Tromsø, kobling mellom praksis og FoU, blant annet gjennom aksjonslæring. (Det er vanskelig å få tak i hva som er det genuint nye i dette, og altså vanskelig å se i for eksempel Studiebarometeret at prosjektet har hatt noen stor, positiv effekt. Det jeg derimot ser som nyttig, er en vekt på å strukturere og illustrere progresjon i oversiktlige diagrammer som kanskje kan bidra til at kollegiet lettere ser sin plass i det.)

Et moment med universitetsskolene er at skolene har forpliktet seg til å være åpne for FoU, og det å ha mer inngripende avtaler med noen skoler er sikkert dette også noe som vi kan prøve på. I tillegg er altså bacheloroppgavene koblet til aksjonslæring på skolene, noe som er et interessant valg (i Oslo prioriterer vi så langt å gi studentene større metodefrihet, og de får også skrive bacheloroppgavene individuelt).

Da var klokka blitt to og det var klart for dagens andre benstrekk. Deretter hadde NOKUTs Øystein Lund et innlegg om utdanningsledelse - noe som er forholdsvis relevant for meg både som studieleder og styremedlem. Hvem setter sammen og gjennomfører et studieprogram, spurte han, og presiserte at dette er et annet spørsmål enn "Hva skal en studieleder gjøre?" Utdanningsledelse er ikke et ansvar for enkeltpersoner. Hvem leder hva? Noen undersøkelser viser at det ofte er noen funksjoner som har mye ansvar men få virkemidler. Det vil være nyttig om ansvar og virkemidler passer bedre sammen.

Han viste fram NOKUTs skisse til en "læringsbane" (som jeg også har sett før) og reflekterte litt rundt den. Hvordan studentens læringsbane skal forløpe kan ingen enkeltperson ha oversikt over, men kollektivet kan det.

Han sluttet seg for øvrig til det Elaine Munthe sa om at så detaljerte LUBer som man har  i nasjonale retningslinjer, er uhensiktsmessig. Men han kunne ikke si noe konkret om hva som kan gjøres med det. Men det er viktig at man gir rom for ulike læringsbaner for ulike studenter.

Det viktigste med innlegget var kanskje at NOKUT i det hele tatt legger vekt på utdanningsledelse. Om det var så mange nye perspektiver for oss som til daglig jobber med utdanningsledelse, er kanskje litt mer tvilsomt.

Dagens siste store post var en paneldebatt under ledelse av HiOAs Magne Lindholm. Her var HiOA-prorektor Nina Waaler, NOKUTs Øystein Lund, HiOA-prodekan Finn Aarsæther, OUS' Elin Henriksen og Oslo kommunes Hilde Gran. Først ble NOKUT utfordret på både elæring og små enheter, og NOKUT svarte at face-to-face er bedre enn ren elæring. Han presiserte også at NOKUT er glad i små enheter. Nina Waaler ble utfordret på det med førstestillngskompetanse. Hun var kanskje noe mer moderat enn det Curt Rice var på morgenen - hun la vekt på å øke andelen med førstekompetanse, og at kravet til førstekompetanse ikke bør være absolutt.

Finn Aarsæther ble utfordret om FoUen på LUI - får alle gjøre det de vil? Hvordan skape sammenhengen? (Her viste Lindholm til mitt tidligere innlegg i Khrono om FoUenpå GFU.) Aarsæther la vekt på at vi er veldig praksisnære og profesjonsnære i vår FoU. Når det gjelder den faglige sammenhengen i utdanningen jobber vi løpende med det, og Finn la vekt på sammenhengen mellom innhold, arbeidsmåter og vurdering - og sammenheng mellom studiene på campus og i praksisfeltet. Men han la også vekt på at vi da ikke må være redd for konflikt - at vi ikke alltid er enige med praksisfeltet. Nina Waaler slo også et slag for delte stillinger, hvor folk jobber både hos oss og i skolen/helsevesenet.

Hilde Gran fra Oslo kommune kommenterte at kvaliteten kommer til syne i klasserommet. Målet er at alle elever skal lære mer. Aarsæther kommenterte at våre kandidater ikke sier at de har fått for lite faglig eller pedagogisk utbytte av studiene, men at de har for lite om skole-hjem-samarbeid. Det er et spørsmål om dette skal gjøres i utdanning eller i skolen. Hilde Gran nevnte at det er et 50-timerskurs for lærere. Hun presiserte også at det er viktig at lærerutdannerne kjenner skolen, og Aarsæther kunne berolige med at våre lærerutdannere gjerne har egen yrkeserfaring fra skolen, og at de i tillegg holder seg oppdatert både gjennom praksisoppfølging og egne FoU-arbeider.

Til slutt oppsummerte SPS' egen senterleder Oddgeir Osland kort dagen.

Min egen oppsummering av dagen: Jeg synes for det første at det er interessant hvordan SPS velger sine foredragsholdere. Det må være et bevisst trekk at man i liten grad velger foredragsholdere i HiOAs egen rikholdige flora av FoU-arbeid på profesjonsutdanninger. Her har man åpenbart tenkt at det er viktig å invitere inn eksterne kapasiteter for å gi innspill til oss på HiOA og at dette ikke er et utstillingsvindu for å vise fram vår FoU-virksomhet og gi utspill til sektoren for øvrig. Den avveiningen kan vel diskuteres.

Faglig sett er det alltid spennende å høre på andre som strever med de samme tingene vi selv holder på med - av og til fordi vi får nye ideer, vel så ofte fordi det i det minste gir oss en trygghet for at det ikke finnes opplagte, enkle løsninger der ute som vi har oversett. I dette tilfellet var det kanskje det siste det var mest av - få klare løsninger eller nye ideer for vår kontekst, men en del ting å fortsette å tenke på. Som "full-skala-lærerutdanning" må vi finne våre egne gode løsninger - og det kan godt hende at de kvalitetene vi får fram med våre stordriftsfordeler (blant annet bredt fagtilbud og spisskompetanse på en mengde felter) er andre enn det utdanninger med smådriftsfordeler (tett samarbeid mellom alle skolene, studentene og alle de tilsatte, for eksempel) kan sikte mot.