Er dette mitt ansvar?

Min studielederperiode går etter hvert mot slutten, og jeg begynner å tenke over hva jeg har gjort som leder i disse (litt over) fire årene. Det kan tenkes det blir en ørliten rekke blogginnlegg om det etter hvert - her er ihvertfall ett.

Et sentralt spørsmål for meg har vært "Er dette mitt ansvar?" Nær sagt uansett hva som dumper ned i innboksen eller via andre veier, går først en tur innom "Er dette mitt ansvar?"-senteret i hjernen. Er svaret nei, leder jeg henvendelsen videre til den som faktisk har ansvaret.*

Dette høres sikkert ikke så bra ut - vi har mange ord og uttrykk i språket som man kan få assosiasjoner til: "ansvarsfraskrivelse", "å ikke ta ansvar" osv. Mens det å "ta ansvar" er fint. Men da er det snakk om å fraskrive seg ansvar man faktisk har - jeg snakker om å sende saker til de som faktisk har ansvaret.

Naturligvis har dette spart meg for mange arbeidstimer hvis man legger sammen over en fireårsperiode. Det er tidsøkonomisk lurt å sende videre alt man kan sende videre. Men jeg mener at det også er lurt for ledelsen som helhet. Det er ineffektivt å bruke masse tid på å løse et problem som den som har ansvaret kanskje allerede har en løsning på - kanskje til og med en helt annen løsning. Ideelt sett har den som faktisk har ansvaret også mer innsikt i saken enn en tilfeldig forbipasserende leder som prøver å rydde opp.

I noen tilfeller er det omvendt. For eksempel når noen ledere er nytilsatte, kan det jo hende at jeg vet "svaret" bedre enn den som har ansvaret. Jeg sender likevel saken videre. Det er delvis fordi det er ryddigst og riktig saksbehandling. Men mest er det fordi det er den beste måten å gjøre den som spør klar over hvem som faktisk har ansvaret og å gi den som har ansvaret en mulighet til å ta ansvaret. (Og om den nytilsatte lederen må spørre meg om råd, er det helt greit.) Få ting er så frustrerende som å ha ansvar for noe og oppleve at alle andre likevel tar avgjørelser som går på tvers av det man selv tenker er riktig.

Nå har jeg begynt å spøke med at jeg har et annet senter i hjernen: "Må dette gjøres før 1. mars?"-senteret. Alt som kan utsettes til etter 1. mars er noen andre sitt ansvar. Jeg mener jo ikke dette - som enhver fornuftig ansatt prøver jeg å overlate stafettpinnen til nestemann uten alt for mye krøll i vekslingen. Men det er en interessant diskusjon likevel: hvilke avgjørelser bør jeg ta på slutten av min lederperiode og hvilke avgjørelser fortjener den neste å få ta på starten av sin? (I politikken er jo dette et kappløp for å bestemme mest mulig før nestemann tar over, slik bør det ikke være i arbeidslivet...)

* "Er dette mitt ansvar?"-senteret kobles naturligvis ut ved en del små og store hendelser. I en del unntakssaker er det bare å brette opp ermene og ordne opp, uavhengig av ansvar. Og i en del småsaker er det bedre å få saken unna enn å involvere flere. Men det er sjeldnere enn man tror.

Apropos: Arbeidsmåter i UH-sektoren

KD arrangerte i dag "styreseminar" for styrene i UH-sektoren (se bildet). Hvis noen snakker om at man skal ha seminarundervisning istedenfor forelesninger, er det altså dette de snakker om...

(Selve seminaret blogget jeg altså om i et eget innlegg.)

Styreseminar for medlemmer av styrene ved statlige universiteter og høgskoler

Det er alltid rart å være tilbake på Blindern, der jeg tråkket mine akademiske barnesko tidlig på 90-tallet i forrige århundre. I dag var adressen (etter et kort stopp i 10. etasje i Administrasjonsbygningen, nå Lucy Smiths hus) Sophus Lies auditorium, stolt hjem for Blindern Filmklubb i en årrekke, der 600 entusiaster hver filmnatt kastet ølkrus mot lerretet hver gang Blodstrupmoen viste seg. Der avtjente jeg min siviltjeneste den gang den var 16 måneder lang og jeg ble kjent med nye, hyggelige filmklubbere hver måned. Men det var også der jeg som fersk student noen år tidligere satt på matematikkforelesninger uten å kjenne en levende sjel i salen, på Blindern, i verden.

I dag var jeg der i egenskap av styremedlem ved HiOA, på seminar innkalt av Kunnskapsdepartementet med noe uklart formål, men med kunnskapsminister, riksrevisor og så videre på programmet. Det skjer jo mye i sektoren - HiOAs overtakelse av NIBR og SIFO fra 1. januar er ikke den største strukturendringen for tida. Derfor er det spennende å høre hva KD har av budskap til styremedlemmene i sektoren, selv om KD naturligvis ikke kan instruere oss. (De kan i noen grad instruere institusjonene og Kongen kan velge å kaste styrer og enkeltstyremedlemmer, men ingen kan instruere styremedlemmene til noe som helst.)

Jeg er også lærerutdanner, og fortsatt studieleder ved Norges største lærerutdanning. Jeg forventet å høre lærerutdanning nevnt i løpet av dagen, særlig etter at ministeren dagen før sa til institusjonslederne i sektoren at "Jeg forventer at dere som institusjonsledere setter lærerutdanning øverst på agendaen".

Som vanlig i mine bloggnotater fra seminarer og konferanser noterer jeg det jeg selv merker meg, og supplerer med egne kommentarer. For et fullgodt referat av hva den enkelte mente å si, er det bedre å kontakte den enkelte foredragsholder.

Først ute var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Han mente at styrearbeidet er avgjørende for at vi når målene for sektoren, ansvaret ligger på toppen - i styrene. Høye ambisjoner og kvalitet var de noe innholdsløse utfordringene til oss. Teknologi, demografi/eldrebølge, nedgang i oljeindustrien, klima og flyktningebarn var eksterne påvirkninger og utfordringer som ble nevnt. Han trakk fram akademisk dugnad for flyktninger som et viktig tiltak.

Til de nyfusjonerte institusjonene ba han om at fusjonsgevinstene tas ut for å styrke kvaliteten. (For mange blir dette snakk om å si farvel til noen smådriftsfordeler og omfavne nye stordriftsfordeler, tenker jeg. Men da må disse fordelene identifiseres.)

Han brukte et eksempel på fordelen ved internasjonalisering: tannlegestudenter med praksis i Sør-Afrika, som gjennom den blir kjent med tannhelseutfordringer som ikke er så vanlige i Norge, men som kan bli vanligere nå som vi får flere flyktninger.

Eksisterende universiteter må innen 2018 oppfylle de nye kriteriene til universitetsakkreditering. Det kan bli en utfordring for noen. Kvalitetsmeldingen som kommer blir en beskrivelse av kvalitet og en rekke tiltak for å heve kvaliteten for studentene. Vi må ha høye ambisjoner for studentene, varierte læringsformer, kvalitetskultur, studentmiljø og bedre samspill med arbeidslivet.

Om lærerutdanningene (sa han og mente grunnskolelærerutdanningene) gjentok han stort sett det han sadagen før, på Kontaktkonferansen 2016. Han sa også at en del institusjoner kan slite med å fylle kravene til å tilby femårig grunnskolelærerutdanninger. Lærerutdanning må stå øverst på agendaen, vi er avhengige av å lykkes med lærerutdanningene.

HiOA-rektor Curt Rice spurte om hvordan vi ivaretar mangfold i utdanningstilbud - og vil de nye akkrediteringsreglene for eksempel anerkjenne produktivitet i utdanning? Kunnskapsministeren svarte generelt at man ikke kan incentivere alt, fordi det vil gå på bekostning av selvråderetten. Han sa at kobling forskning-utdanning er viktig, men kunne ikke si noe om hvordan det ivaretas i forskriften. Han sa også at man kan gå i retning av incentiver for hele grader i større grad enn for det enkelte studiepoeng. (Men da må man vel og merke rydde opp i hvem som får "æren" når studentene bytter studiested underveis, vil jeg kommentere. Dette er ikke i orden i dag.)

Styreleder Rune Nilsen fra HiSØN spurte om hvordan det kan lages incitamenter for samarbeid på tvers av institusjoner. Jeg fikk ikke helt med meg svaret, men det burde strengt tatt ha inneholdt en advarsel om å samarbeide for samarbeidets skyld.

Rektor ved NMBU spurte hvordan man får hevet statusen til å arbeide med utdanningene gjennom kvalifiseringssystemet. Ministeren sa at dette vil bli diskutert i kvalitetsmeldingen. Rektoren spurte også hvordan flyktninger kan kvalifiseres for arbeidslivet, og ministeren svarte at her er det i øyeblikket svakheter i alle ledd, og at dette må det jobbes mye med framover.

Leder i Forskerforbundet ba om incentiver for å sette lærerutdanningen øverst på agendaen. Ministeren sa at det kommer penger til stipendiater. Han ble også spurt om lønn til lektorene i sektoren og ministeren svarte at det ikke var hans bord - han lønnsforhandler ikke. Han påsto dessuten at det er et paradoks at mange søker seg til UH-sektoren selv om lønnsstatistikkene viser at lektorene tjener mer andre steder. (Denne påstanden holder vel strengt tatt ikke vann - selv HiOA sliter både med få søkere på en del stillinger og ikke minst at søkere fra videregående skole takker nei til stilling hos oss på grunn av lønna. På mindre steder enn Oslo er det enda vanskeligere å finne kvalifiserte folk.)

Kari Bø ved Idrettshøyskolen ba om at incentivsystemet for publisering skulle endres for å få mer sampublisering. Ministeren svarte må ulike hensyn veies mot hverandre. (Her bør man tviholde på at tellekantsystemet er til for å fordele penger på institusjonene, ikke til måling på lavere nivå. Og da vil det være meningsløst å gi dobbelt så stor uttelling for en artikkel bare fordi det er dobbelt så mange forfattere på den.)

Ole Marius Svendsen fra UiT spurte om virkemidler for å øke gjennomføringsgraden. Jeg fikk ikke med meg at ministeren svarte på dette.

Rektor Carl-Morten Gjeldnes ved HiØ påpekte at rammeverket for de nye femårige ikke er på plass. Når vil det være på plass? Svaret til ministeren var: så raskt som mulig. (Dette var kanskje fordi han ikke husket fristene departementet har laget?)

Kari Aamli, UiB, spurte om framtidens digitale universitet. Svaret til ministeren hørtes veldig ut som flipped classroom. Han tok også til orde for videoforelesninger som både formidling og merkevarebygging. Ministerens svar var at ting ihvertfall ikke burde være alt for arkaisk sett i forhold til hva som skjer i arbeidslivet.

Rektor Frank Reichelt ved UiA, spurte hva som skiller en fremragende foreleser fra en god foreleser. Dette spøkte ministeren bort ved å si at svaret er antall ganger man ler i løpet av forelesningen. Forsamlingen lo.

En person spurte om antall doktorgrader var det mest relevante for akkreditering som universitet. Ministeren mente at dette var den beste indikatoren man har.

Deretter var det KDs ekspedisjonssjef Toril Johansson som hadde innlegg om  "styrenes ansvar og utfordringer". Dette innlegget blogger jeg i liten grad om, siden det var en gjennomgang av lover og regler som er fritt tilgjengelig andre steder. Men hun understreket at vi, "for nasjonens beste", må lykkes med de nye grunnskolelærerutdanningene.

Etterpå var det blant annet spørsmål om hvordan styrenes styrerett begrenses av forskernes individuelle akademiske frihet. Johansson sa seg enig i at denne friheten avskjærer styringsretten, blant annet når det gjelder tema for forskning.

En annen mente at få lærerutdanninger i dag har den digitale kompetansen som trengs for å oppfylle kravene i ny utdanning. Johansson svarte at KD vil stille krav til læringsutbyttet, men ikke legge seg opp i hvordan man når målene.

Så var det et engasjert innlegg om å ikke glemme kunstfeltet og ikke bare være opptatt av matematikk. Det var litt uklart om det var noe spørsmål i innlegget, og jeg registrerte ikke noe svar.

Etter en enkel lunsj var det "orientering om arbeidet med endringer i lov og forskrift", først ved avdelingsdirektør Anne Grønholt om endringer i lovverket. Hun fortalte om endringer i UH-loven, blant annet NOKUTs kvalitetsarbeid (men gikk ikke inn på hvorfor NOKUT bør arrangere eksamener). Hun nevnte lovendring som kan gjøre at stipendiater får svakere stillingsvern og lovendringer som hjemler flere nasjonale eksamener. Hun lovte at gjennomføringen skal forankres i fagmiljøene, og det er jo artige signaler. Vitnemålsportal er et annet forslag.

Deretter kom avdelingsdirektør Grethe Sofie Bratlie. Hun snakket om endringer i studiekvalitetsforskriften. Hun nevnte blant annet krav om offentlige evalueringer med ekstern deltakelse. Litt mer detaljert beskrev hun skjerpede krav til fagmiljø for akkreditering av master- og doktorgradsstudier. Her er det sendt på høring både rent kvalitative og en kombinasjon av kvantitative og kvalitative krav. Hun snakket også om skjerpede krav til akkreditering av vitenskapelige høyskoler og universiteter. (Dette er jo høyaktuelt for HiOA. Kravet om fire doktorgrader er foreslått opprettholdt, noe som vel hypotetisk sett kan føre til at UiB mister sin akkreditering som universitet. Hva skal de da kalle seg? "Høgskolen i Bergen" er opptatt.) Det er foreslått to alternativer for tolkning av NOKUTs helhetlige vurdering. I det ene må alle kvantitative krav oppfylles før man foretar en skjønnsmessig vurdering, i det andre foretas en skjønnsmessig vurdering selv om enkelte kvantitative krav ikke er på plass. Høringsfristen er 4. februar.

Riksrevisor Per-Kristian Foss snakket om  Riksrevisjonens arbeid. Dette var dagens morsomste innslag, et noe tørt tema til tross. Riksrevisjonen holder på med forvaltningsrevisjon, altså om Stortingets vedtak gjennomføres. De har også selskapskontroll, og denne omfatter også selskaper i UH-sektoren. Han fortalte at Riksrevisjonen har mest kontakt med administrasjonen, men forutsetter at administrasjonen holder styret underrettet. Riksrevisjonen ønsker at styrene er representert på møtene - oppstartmøtet og oppsummeringsmøtet - hvert år.

For tiden gjennomfører Riksrevisjonen en undersøkelse av informasjonssikkerheten i sektoren. Han viste også til fjorårets rapport om studiegjennomføring i høyere utdanning. Riksrevisoren merket seg at kunnskapsministeren har lovet en stortingsmelding, og kommenterte at det kommer alltid en stortingsmelding...

UiO-rektoren spurte om arbeidsdelingen mellom NOKUT og Riksrevisjonen, og Riksrevisoren understreket at de ikke undersøker "kvalitet" i utdanningen, men konkrete forhold som Stortinget har vedtatt skal være sentralt. (For øvrig kunne han vel ha svart at Riksrevisjonen, som Stortingets kontrollorgan, ikke kan la være å kontrollere ting selv om forvaltningen selv har kontrollsystemer.)

Etter en pause skulle man ha gått over til kortere innlegg, med overskriften "styring versus autonomi". Istedet (på grunn av sykdom) nøyde man seg med en statssekretær. Statssekretær Bjørn Haugstad understreket at den akademiske og faglige autonomien - både på personlig og institusjonsnivå - er definerende for hva det vil si å være UH-institusjoner. Når det gjelder økonomisk autonomi er situasjonen en annen - for eksempel kan ikke UH-institusjonene ta opp lån eller innføre skolepenger. (Men bildet er naturligvis ikke så enkelt, for eksempel truer innføring av nasjonale eksamener den faglige autonomien.)

Autonomien forutsetter tillit til at skattebetalernes penger blir brukt på en fornuftig måte. KD er bekymret for koblingen mellom lav studieinnsats og gode karakterer. Lærerstudenter skal jobbe 43 timer i uken når de kommer ut i jobb, men de fleste er ikke vant til det fra studietida, mente Haugstad. (Riktignok har han da sannsynligvis ikke tatt med lønnet arbeid i regnestykket, som studentpolitikere vil mene er avgjørende for å klare seg siden studiefinansieringen er laber.)

Svein Gjerdrem har lagt fram en kontroversiell rapport om organisering av de sentraladministrative oppgavene i kunnskapssektoren. Rapporten har tatt utgangspunkt blant annet i kriteriene effektivitet, styrbarhet og rolleklarhet. Hovedinntrykket er at KD har en stor, mangfoldig og kompleks sektor å forholde seg til, og at organiseringen av det statlige støtteapparatet er fragmentert. Det er over 40 organer under KD i tillegg til universiteter og høgskoler. Gjerdrem anbefaler en opprydning og samordning av likeartede oppgaver. Han hadde for eksempel ikke sans for de nasjonale sentrene, og anbefalte å unngå det. Han mente videre at UHR ikke bør ha forvaltningsoppgaver (han presiserte ikke her hvilke oppgaver dette er). Han foreslår sammenslåing som vil skape et organ med 500-550 tilsatte, men foreslår samtidig (noe naivt?) at geografisk plassering kan beholdes. Han vil også gi direktoratet en større rolle i utforming av lærerutdanning (ukjent hvorfor).

Departementsråd Trond Fevolden snakket om departementets oppfølging av rapporten. Han understreket at Norge har en svært effektiv forvaltning av høyere utdanning, og dette må opprettholdes. Han mente at dagens organisering har vokst fram uten en enhetlig plan, og basert på å løse et og et problem, jf. "the science of muddling through". Han mente at tiden er moden for å vurdere organiseringen. En gruppe skal legge fram en nasjonal strategi for IKT i sektoren, og den gruppas forslag skal også med i vurderingen.

Han siterte kunnskapsministeren (fra Khrono) at det som er sikkert, er at ikke absolutt alle forslagene blir satt ut i livet. Det virket som han sluttet seg til det. Så kanskje kan for eksempel de nasjonale sentrene for dette og hint (matematikk, lesing, IKT, nynorsk osv osv) overleve litt til.

UiO-rektor Ottesen tok til orde for at faglige perspektiver må tillegges vekt. Mange av de "boksene" som Gjerdrem viser til ble utviklet i UH-sektoren på basis av UH-sektorens behov, og bør forbli nær UH-sektoren for å sikre den fortsatt faglige utviklingen.

Hva var egentlig utbyttet av dagen? Strengt tatt noe begrenset, jeg klarer ikke helt sette fingeren på noe punkt hvor jeg vil skjøtte mitt styreverv annerledes etter denne dagen. Men det gir kanskje en viss trygghet å ha hørt sentrale aktører som kunnskapsministeren, riksrevisoren og sentrale folk i KD si ting man ante fra før. Og så var det altså artig å være tilbake i Sophus Lies auditorium - og å se at det fortsatt var spor av Blindern Filmklubb i form av en filmplakat i maskinrommet (som nå er et videokanonrom)...