Er dette mitt ansvar?

Min studielederperiode går etter hvert mot slutten, og jeg begynner å tenke over hva jeg har gjort som leder i disse (litt over) fire årene. Det kan tenkes det blir en ørliten rekke blogginnlegg om det etter hvert - her er ihvertfall ett.

Et sentralt spørsmål for meg har vært "Er dette mitt ansvar?" Nær sagt uansett hva som dumper ned i innboksen eller via andre veier, går først en tur innom "Er dette mitt ansvar?"-senteret i hjernen. Er svaret nei, leder jeg henvendelsen videre til den som faktisk har ansvaret.*

Dette høres sikkert ikke så bra ut - vi har mange ord og uttrykk i språket som man kan få assosiasjoner til: "ansvarsfraskrivelse", "å ikke ta ansvar" osv. Mens det å "ta ansvar" er fint. Men da er det snakk om å fraskrive seg ansvar man faktisk har - jeg snakker om å sende saker til de som faktisk har ansvaret.

Naturligvis har dette spart meg for mange arbeidstimer hvis man legger sammen over en fireårsperiode. Det er tidsøkonomisk lurt å sende videre alt man kan sende videre. Men jeg mener at det også er lurt for ledelsen som helhet. Det er ineffektivt å bruke masse tid på å løse et problem som den som har ansvaret kanskje allerede har en løsning på - kanskje til og med en helt annen løsning. Ideelt sett har den som faktisk har ansvaret også mer innsikt i saken enn en tilfeldig forbipasserende leder som prøver å rydde opp.

I noen tilfeller er det omvendt. For eksempel når noen ledere er nytilsatte, kan det jo hende at jeg vet "svaret" bedre enn den som har ansvaret. Jeg sender likevel saken videre. Det er delvis fordi det er ryddigst og riktig saksbehandling. Men mest er det fordi det er den beste måten å gjøre den som spør klar over hvem som faktisk har ansvaret og å gi den som har ansvaret en mulighet til å ta ansvaret. (Og om den nytilsatte lederen må spørre meg om råd, er det helt greit.) Få ting er så frustrerende som å ha ansvar for noe og oppleve at alle andre likevel tar avgjørelser som går på tvers av det man selv tenker er riktig.

Nå har jeg begynt å spøke med at jeg har et annet senter i hjernen: "Må dette gjøres før 1. mars?"-senteret. Alt som kan utsettes til etter 1. mars er noen andre sitt ansvar. Jeg mener jo ikke dette - som enhver fornuftig ansatt prøver jeg å overlate stafettpinnen til nestemann uten alt for mye krøll i vekslingen. Men det er en interessant diskusjon likevel: hvilke avgjørelser bør jeg ta på slutten av min lederperiode og hvilke avgjørelser fortjener den neste å få ta på starten av sin? (I politikken er jo dette et kappløp for å bestemme mest mulig før nestemann tar over, slik bør det ikke være i arbeidslivet...)

* "Er dette mitt ansvar?"-senteret kobles naturligvis ut ved en del små og store hendelser. I en del unntakssaker er det bare å brette opp ermene og ordne opp, uavhengig av ansvar. Og i en del småsaker er det bedre å få saken unna enn å involvere flere. Men det er sjeldnere enn man tror.