NOKUT-seminar om krav til lærerutdanninger

Det er spennende tider i sektoren. Radarparet Isaksen og Haugstad har reist land og strand rundt og presset institusjoner til å fusjonere, og et av risene bak speilet har vært kravene til ny femårig lærerutdanning. Målene skulle altså tydeligvis utformes slik at de enklere nås av små fagmiljøer som er del av en stor institusjon enn av små fagmiljøer som er del av en liten institusjon. I dag skulle vi få noen av svarene på hva som faktisk kreves. Må man for eksempel ha 10 prosent toppkompetanse innen hvert fag man skal ha masterfordypning i? Og må man ha det når man søker i 2016 eller når studentene begynner på sitt 4. år i 2020?

NOKUT-direktør Terje Mørland ønsket velkommen (når ministeren var på plass noen minutter for sent). Han lovte at mange ting kommer til å bli besvart i dag, angående faglige krav, frister, hvem som må søke og så videre.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde valgt tittelen "Politiske føringer for implementeringen av integrerte lærerutdanninger på mastergradsnivå". Han anerkjente at det er dårlig tid til prosessen, og at dette er et stort økonomisk løft - og viste til at det kommer 50 rekrutteringsstillinger i år. Han vektla at den enkelte lærers kompetanse er viktig for å løfte lærerprofesjonen på den enkelte skole. Han viste til at de femårige grunnskolelærerutdanningene ved UiT-NAU gir praksisnære mastere (slik også HiOAs mastere har gitt i mange år). Det er et ønske at flest mulig skal klare de nye kravene.

Han fremhevet seks punkter ved prosessen:

• Grunnlaget for å akkreditere de femårige lærerutdanningene skal være dagens forskrift, frist for å søke er 15. september.
• NOKUT vil ha en prosess for ettersending etter fristen, siden nasjonale retningslinjer ikke er klare så tidlig.
• Institusjoner med selvakkrediteringsrett får frist utgangen av januar 2017.
• Alle etablerte mastergrader får tid ut 2018 til å komme opp på nivået til de nye forskriftene.
• Den nye rammeplanen skal senest være klar 1. juni.
• Kravet om master i minst to av de fem prioriterte fagene ligger fast. Han oppfordret også til samarbeid.
• Karakterkravet i matematikk kan gi høyere gjennomføringsprosent, men også en rekrutteringsutfordring. Han nevnte forkurs osv.

NOKUTs tilsynsdirektør Øystein Lund la fram info "om akkrediteringsprosessen". Gjeldende studietilsynsforskrift skal gjelde for akkrediteringen. Vi starter dermed med et kjent regelverk og får tid ut 2018 med å nå de strengere kravene. Det kommer en egen veileder etter dagens forskrift og egne seminarer framover (26/4 og 16/6). Han mente at slaget kommer til å stå om å produsere nok relevant forskning inn mot utdanningene, ikke om antall professorer i matematikkdidaktikk. Og han varslet at det kan komme tilsyn med grunnskolelærerutdanningene allerede våren 2019 - med de nye reglene.

Det vil være sakkyndige komiteer som vurderer de faglige kravene i akkrediteringsprosessen. Det er en dynamikk der, og det er ikke administrasjonen i NOKUT som bestemmer.

Han varslet at studieplan oppdatert mot nasjonale retningslinjer skal innsendes innen 1. november.

NOKUTs tilnærming er at høyskoler med doktorgrad vil kunne selvakkreditere noen mastere innen noen skolefag men ikke nødvendigvis alle. Et sakkyndig utvalg har vurdert dette, og en foreløpig rapport er klar og skal ut til institusjonene til tilsvar. (I løpet av seminaret fikk vi se lista for vår egen høgskole, og den var forholdsvis overraskende, så det skal bli spennende å se hvordan det sakkyndige utvalget har tenkt.)

I spørsmålsrunden etterpå var det spørsmål om økonomi (hvor ministeren ikke kunne love noe), nasjonal rekrutteringskampanje (hvor ministeren svarte "kanskje", men han pekte på at det er kommunene som har "kranglet til seg" arbeidsgiveransvaret for lærere og derfor har et ansvar), hvordan man teller to masterfag - gjelder det både på 1-7 og 5-10 (det kunne han ikke svare på). Og så var det et ikke-spørsmål fra NTNU som ministeren sluttet seg til. Det var også spørsmål om IKT (hvor ministeren svarte at KD ikke kommer til å detaljstyre institusjonene), om praksis (hvor han røpet at KD ikke jobber konkret med forslag innen utdanning av praksislærere) og om videreutdanning på masternivå (hvor ministeren understreket at det ikke er noe mål at alle lærere i skolen skal ha master, og at videreutdanningssatsningen er sånn cirka riktig dimensjonert i dag).

Etter lunsj fortsatte Øystein Lund med "Krav til fagmiljø og FoU". Han gikk gjennom studietilsynsforskriften og kommenterte underveis. Utdanningen må naturligvis oppfylle kravene i rammeplanen, som skal være klar 1. juni. Programplanen institusjonene utarbeider må relateres til nasjonale retningslinjer, og det er "ikke lurt" å velge bort noe fra dem. Nasjonale retningslinjer skal fastsettes i september.

Studiet skal ha tydelig relevans for arbeidslivet. Paragraf 7-2 viser at studiet må være koblet til FoU, og dette er forsterket i rammeplanen. Dette innebærer at institusjonene må se på hvordan forskergrupper etc settes sammen for å sikre profesjonsrelevant forskning.

Når det gjelder fagmiljø tenker NOKUT at man kan ha stort fagmiljø i ett fag som forholder seg til mange utdanninger, og som bidrar til kunnskapstilfanget. Studiets fagmiljø er personer som aktivt bidrar inn mot studiet: alle som bidrar til undervisning, veiledning og FoU relatert til studiet. Institusjonene må selv definere dette fagmiljøet og begrunne dette. Det er ikke nok å ha et potensielt fagmiljø. Og ingen person kan telles mer enn 100%.

Som kjent må minst 10 prosent skal være professor/dosent, minst 40 prosent tilsatte med førstestillingskompetanse.

Dette er en reelt integrert lærerutdanning, ikke en tilfeldig sammensatt mengde moduler. Særkravene til masternivå kan forstås slik at alle som bidrar inn i undervisningen er en del av masterens samlede fagmiljø, men man må også sikre at masterfordypningen holder et masternivå. Derfor legger NOKUT til grunn at mastermiljøet både må operasjonaliseres opp mot både det samlede fagmiljøet og den masterfordypningen man ønsker å gi. Der inngår også profesjonsfaget.

Kravet til FoU på høyt nivå vil også gjelder de enkelte masterfagene.

Så var det en diskusjon med to dekaner og en prodekan. Arne Myklebust, HiVolda, fortalte at høgskolen er klar for femårig lærerutdanning. Han viste til at tidsperspektivet er viktig - holder det med en realistisk plan for kompetanseøking på toppnivå fram til 2020? Skal man for eksempel ha matematikk som masterfag, må det uansett rekrutteres mye fram til 2020, for da trengs det mange nytilsatte.

Kristin Barstad, HiSN, valgte å bruke en del av sin tilmålte tid til å presentere sin nye institusjon. Hun varslet at HiSN satser på å tilby masterfordypning i kanskje åtte fag (norsk, matematikk, kroppsøving, samfunnsfag, kunst og håndverk, engelsk og RLE ble nevnt - kanskje begynneropplæring er det åttende).

Finn Aarsæther, HiOA, understreket samfunnsoppdraget i å utdanne nok lærere og at alle skolefag bør være representert. Han spurte om det er slik at førstekompetanse omfatter både førsteamanuensis og førstelektor, og toppkompetanse omfatter både professor og dosent. Og om fagmiljøene kan ses på tvers av 1-7 og 5-10. Han mente også at man må ha fagmiljøet på plass før studentene begynner på sitt fjerde år. Han understreket viktigheten av at lærerutdanningene fortsatt får øremerkede stipendiatstillinger. Han etterlyste sterkere fokus på sammenhengen mellom fag og fagdidaktikk i fagmiljøene - det må være krav til fagdidaktikk.

Øystein Lund kommenterte: kravene som stilles skal være oppfylt når studentene tas opp. Det er ikke praksis for å strekke dette ut i tid. (Dette innebærer altså at man må tilsette et hav av professorer eller dosenter innen sommeren 2017. Men vel og merke er det mulig å akkreditere masterfordypninger senere - i god tid før studentene kommer til 4. år.) Han bekreftet at førstekompetanse er førstelektor og førsteamanuensis, toppstilling er dosent og professor. NOKUT har ingen begrensninger på sammenfiltring av 1-7 og 5-10, men ingen person kan telles to ganger.

Så var det plenumsdiskusjon. NOKUT fikk ros for å være konkrete og konstruktive.  Her er noen andre poenger fra diskusjonen:

• Hvordan få fram FoU på lærerutdanning - det må satses bredt.
• Det er ikke automatikk i at forskningskompetanse automatisk fører til forskning - det trengs også FoU-tid. NOKUT svarte at det trengs mer penger til FoU. KD kommenterte at institusjonene selv også må prioritere femårig lærerutdanning.
• UiT-NAU kommenterte at det er mange som kommer til å utlyse professorater framover, og det er ikke så mange søkere.
• NOKUT kommenterte også tidsperspektivet (uten å bli spurt): man kan jo først akkreditere noen fag, og så senere få akkreditert flere masterfordypninger. Alt trenger ikke være på plass i 2017.
• Hva innebærer formell kompetanse i fagdidaktikk? Og skal det være egne kompetansekrav til lærerutdannerne i praksisfeltet? (Svaret fra NOKUT er at dette ikke er berørt i gjeldende forskrift, men mitt svar til det igjen er at det vil være berørt i forskriften for grunnskolelærerutdanning.) Kan man på 1-7 eller 5-10 ha bare ett skolefag (eller bare begynneropplæring på 1-7)? NOKUT svarte at dette ikke er deres bord, og KD svarte at de tok med seg dette videre.

Bjørn R. Stensby, seksjonssjef i NOKUT, la fram det praktiske om søknadsprosessen. Man kan tenke seg å skrive én samlet søknad eller én søknad per masterfag. NOKUT må ihvertfall kunne se de enkelte masterfagene.

NOKUT ser altså hvert enkelt fag som sentrale deler av studiet, slik at alle delene må ha førstestillingskompetanse. Søknadene må naturligvis vise dokumenterte FoU-resultater på høyt nivå, som er relevant for utdanningen.

Han viste fram tidsplan, som ligger ute på NOKUTs nettsider. 7. november kommer rapportutkast fra NOKUT, med tilsvarfrist 29/11 og vedtak i NOKUT 8/12. Frist supplerende søknad 2/1-17. Rapportutkast 6/1-17, tilsvarsfrist 27/1-17, vedtak 31/1-17. (Det er sympatisk at NOKUT setter av betydelig mer tid til institusjonenes prosesser enn til sine egne behandlinger.)

NOKUT ønsker innspill så snart som mulig om hvilke masterfordypninger institusjonene har lyst til å tilby, slik at de kan begynne å nedsette sakkyndige utvalg.

Så var det en ny spørsmålsrunde. Det ble spurt om når nasjonale retningslinjene er klare, og planen er å ha et ekstra møte i NRLU rundt 1. september. Det var spørsmål om egenakkreditering vs NOKUT-akkreditering - hvor komplisert er det at man skal blande dette? Svaret var at teknisk svar på dette kommer i løpet av våren.

Til slutt skulle det ha vært en økt om nasjonal deleksamen. (Som kjent er jeg kritisk på prinsipielt grunnlag. Jeg mener at det er UH-institusjonene selv som bør bestemme det faglige innholdet i sine utdanninger . Når NOKUT begynner å arrangere eksamener, får de kontrollen over et ekstremt sterkt styringsverktøy over det faglige innholdet - helt uten at de oppfyller kravene om tilstrekkelig antall professorer innen fagene de får styring med...) Stephan Hamberg, seniorrådgiver i NOKUT, hadde tittelen "Nasjonal deleksamen som kvalitetsindikator", men punktet ble strøket.

Konklusjonen på dagen er at institusjonene står ovenfor ekstremt store utfordringer de nærmeste månedene. Slik jeg forstår reglene trengs det professor/dosent i alle fag som man skal ha masterfordypning i, og disse må være på plass ved navns nevnelse før studentene står her til sin første studiedag i første studieår. Her er det altså bare å forsøke å tilsette folk.

Matematikklæring for framtida

Fredag 12. februar var det seminar ved Høgskolen i Bergen for å feire professor Marit Johnsen-Høines' 70-årsdag. Marit er en av Norges viktigste matematikkdidaktikere, som i tillegg har gjort en uvurderlig innsats for å bygge fagmiljø. Den tette koblingen mellom lærerutdannere og matematikklærere har vært en sentral del av dette arbeidet, hvor LAMIS (Landslaget for matematikk i skolen), Caspar Forlag og tidsskriftet Tangenten har vært viktige komponenter.

Etter musikalsk innslag var det hilsningstale ved prorektor (og matematikkdidaktiker) Bjørg Kristin Selvik. Hun trakk opp historien til norsk matematikklærerutdanning med Marit. Noen stikkord er Begynneropplæringen, igangsetting av master- og PhD-studier, nettverksbygging, PME-konferanse og så videre.

Så var det bursdagsbarnet selv som holdt et innlegg med tittelen "Matematikklæring for framtida, spørsmål og diskusjon". Hun startet med å sitere Silvija Seres fra en Dagsnytt 18-debatt, som sa at nå som oljealderen kan være på hell, handler det ikke om kunnskap, men evne til å lære, sammen med andre. Når oljeindustriens ingeniører skal bruke kompetansen sin til nye ting, handler det ikke så mye om hva de kan som hva de kan lære seg. For matematikkundervisningen gjelder liknende: det handler ikke så mye om å teste hva elevene kan som å gjøre dem i stand til å lære nytt.

Hun gikk tilbake i minneboka si og fortalte blant annet om klasserommet der elevene jobbet med ulike måter å regne ut 340:4, og hvor en elev gikk på gangen da Marit skulle fortelle svaret, fordi eleven ville finne det ut selv. Elever som ba om en grublis å ta med hjem. Hun fortalte om barnebarnet Oskar (da 9 år) som hadde lært seg så utrolig mye om hai. "Det jeg kan mye om, det har jeg ikke lært på skolen", sa han. Hun nevnte Minecraft, og hvordan barna forklarer henne hvorfor de lærer matematikk gjennom Minecraft.

Hun fortalte om prosjektet om læringssamtaler i matematikkfagets praksis, hvor elevene som skulle lære statistikk "tok av" når de fikk forståelse av at det de skulle finne ut var til nytte for en konkret bedrift - når de var sammen med voksne som heller ikke visste.

Hun fortalte om et tverrfaglig prosjekt med å engasjere 8. klassinger i Lofoten i debatt. Elevene hadde ikke hatt debatt før og ikke lært om olje, men debatterte, innhentet argumenter, diskuterte sannsynlighets- og risikovurderinger og så videre.

Læring er for ei framtid som ingen av oss kjenner. Skolen er for ei framtid hvor læring foregår overalt. Læring skal være en daglig og livslang øvelse, for elever og lærere. Det handler om å gå fra kunnskapsskole til læringsskole.

Etter innlegget avslørtes at Caspar Forlag har utgitt et festskrift for Marit. Innleggene gjennom dagen var basert på kapitler i denne boka. Den må leses.

Hilde Traavik holdt en kort tale før neste innslag, som var på videokonferanse fra Danmark. Det var Ole Skovsmose som hadde innlegg med tittelen "Fjorten Bemærkninger om Matematik som Handling". Dette ble en form for stikkordsliste over temaer som han mener det er viktig å jobbe videre med. Han startet med et eksempel fra Rio Claro, hvor en lærer ønsker å jobbe med prosjektarbeid med sine elever, og elevene ønsker å ha surfing som tema. Rio Claro ligger langt fra havet, og elevene har kanskje ikke sett havet, så i elevenes bakgrunn er det ikke mye å finne. Men i deres visjoner og drømmer finner man surfing. Mening må altså også relateres til deres forgrunn, ikke bare deres bakgrunn. (Han viste til boka Foregrounds: Opaque stories about learning.)

Han snakket om læringsrationaler under ekstreme betingelser - det kan være flyktninger - og om matematikklæring og ghettoisering (og å komme ut av ghettoen). Og han snakket om å utfordre diskurser: matematikkbaserte diskurser og etnomatematikkbaserte diskurser. Alle diskurser må åpnes for kritikk. Ekspertise et mer enn å være god til å gjøre ting - det er å være god til å gjøre ting og reflektere over det man gjør.

Han snakket om undersøkelseslandskaper. Hvordan ser undersøkelseslandskaper ut for blinde, eller på tvers av kulturer? Vi kan se på undersøkelseslandskaper som møtesteder.

Han kritiserte også tanken om at man bør ha et entydig teoretisk fundament for kritisk matematikkundervisning. Kritikk kan være uttrykk for usikkerhet. Det er noe paradoksalt i å måtte befeste kritikk i noe skråsikkert.

Så var det Mikael Skånstrøm som hadde tittelen "Det kommer an på..." som snakket humoristisk om verdens største primtall, og hvordan primtall både er fascinerende og avgjørende for en hel industri (hva var internett uten kryptering?) Så spurte han hvor langt verdens største primtall er når man skriver det. "Det kommer an på..." åpner for at elevene selv definerer oppgaven. (Fasit - etter nøye utprøving - er 500 km og at det tar drøyt 7000 timer (7083 timer og 20 minutter å skrive det ned...)) Utprøvingen gir de samme utfordringer for både voksne og barn, og etterpå kan man diskutere forutsetningene kritisk. (Og så avsluttet han med å påpeke at menn ikke et like kjekke hvis de ikke vet hva primtall er...)

Etter lunsj var det veteranen Geir Botten som snakket om "Matematikklæring for framtida, sett i bakspeilet". Hans kapittel i festskriftet handler om hva elever som gikk på skolen på 1950-tallet fikk med seg ut i verden. Han tar utgangspunkt i fire sentrale matematikkdidaktikere født i 1946 - Kjartan Tvete, Vigdis Pedersen, Marit Johnsen-Høines og Geir selv. Lærebøkene begynte med tallet 1, illustrert med kuleramme med én kule. Og den nye tellemåten fra 1951. (Men vi er i dag like forvirret som man var i 1645.) Han viste fram kladdebøker med sirlig terping av tallsymbolene og algoritmedrill.

Så sent som i 1949 hadde avgangsprøven oppgaver som jenter kunne slippe å gjøre. Han viste eksempler fra 1645-læreboka knyttet til jenter og matematikk, og Regnebog for Pigebørn 1867. Og han nevnte Helga Engs doktorgrad fra 1912: "Abstrakte begreper i barns tanke og tale".

Tone Dalvang holdt innlegg med tittelen "Når elevene tar kontroll", en tittel inspirert av Stieg Mellin-Olsen. Innledningsvis la hun vekt på viktigheten av forsker-lærer-samarbeid hvor lærere blir utfordret og støttet og kommer i gang med å tenke utvikling og refleksjon. Hun tok utgangspunkt i to prosjekter hvor hun fikk samlet et materiale som gjorde at det var mulig å reflektere om det over lang tid: om meterstokken og om tannfelling. Utgangspunktet var en utfordring fra Marit om hva slags muligheter utematematikken egentlig ga for matematikklæring. (Selve prosjektene er nok tilstrekkelig beskrevet andre steder, så jeg gjør ikke forsøk på å referere dem her.)

Det siste foredraget for dagen var ved Toril Eskeland Ragnes og Rune Herheim, med tittelen "Maritifisering av tekst". Under arbeidet med festskriftet ble det et begrep å "Maritifisere" tekstene. Dette innebærer flere ting, for eksempel å ta på oversettelsesleddbrillene. Det er å ikke definere, men å undersøke, ha en fortsettende samtale... En Maritsk-norsk ordbok var også med.

Til slutt var det paneldebatt med plenumsdiskusjon. Det er naturligvis vanskelig å referere en slik diskusjon, men jeg prøver å ta med en del stikkord. På den ene siden ble det sagt at matematikk er nyttig, og ikke bare skal være matematikk i en bok. Men matematikklæring skal ikke bare kvantifiseres og måles - matematikk er nyttig, men det er ikke alt. Matematikken er både vakker og forklarende, men oppleves også som manipulerende og den brukes til å måle ting som ikke kan måles. Kritisk tenkning er helt nødvendig. Dette gjelder også når matematikken brukes for eksempel til å belyse klimaspørsmål - hvordan lærer vi elevene å forstå modeller og beregninger med usikkerhet og uklare forutsetninger?

Elevene tilpasser seg læreren og prøver å tilpasse seg det læreren vil ha. Hvordan sikrer vi at barnet kan få være seg selv, og lar barnets følelser være en del av faget? Også i barnehagen gjelder det - hvordan forskyver i dag PISA-tankegangen seg ned også i barnehagen.

Jeg tok ordet og bragte på banen at vi nå skal lage nye planer for femårig lærerutdanning, hvor vi skal beskrive lærerutdanningen i form av læringsutbyttebeskrivelser. Et paradoks er at vi skal kunne beskrive studentenes læringsutbytte alt før de har startet (ikke som mål, men som faktisk læringsutbytte). Ikke bare det - vi skal kunne teste disse på eksamen. Utfordringen til panelet og salen er da: hvordan sikrer vi det matematikkfaget vi snakker om i dag i et sånt system?

Et av svarene var at vi må tenke på hva vi kan "måle" kvalitativt om studentenes kompetanse innen undersøkende matematikkundervisning, for eksempel. Hvordan måler man evne til å lære, ikke bare resultatet? Er vi gode nok til å sette ord på det vi vil? Vi må ha et kritisk blikk på hvordan planspråket virker på oss og ha rom for motdiskursen. Og ikke minst må vi sette studentene i stand til å møte de samme dilemmaene - for dette spennet mellom hva man ønsker å oppnå og hva som måles er minst like stort i skolen som i lærerutdanningen.

En lærer i panelet understreket at det er vondt å måle elevenes matematikkunnskap uten å kunne ta hensyn til hva de kan utenfor vurderingskriteriene, kanskje knyttet til yrker de kommer til å gå inn i.

Nærmest som et avsluttende ord for dagen ble det understreket at usikkerhet om hva som vil skje er både det beste og det mest slitsomme med å være lærer.

Jeg er veldig glad for at jeg tok turen over fjellet for å feire Marit. Naturligvis er det på sin plass å hedre Marit, og det er også veldig trivelig å treffe gamle kjente (det ble mange klemmer). Men jeg fikk også mange tanker å ta med meg når jeg skal prøve å finne ut hva slags lærerutdanner jeg ønsker å bli de neste 25 årene...