Rosa kompetanse 2016 Dag 1

Rosa kompetanse er et fantastisk kompetanseutviklingstiltakprosjekt som jeg har fått være så heldig å få være en del av helt siden den første nettverkssamlinger på Refsnes gods i 2006. I dag står Rosa kompetanse for kompetanseutvikling  innen helsesektoren, skolesektoren, justissektoren, barnevernet og yrkeslivet for øvrig. Hvert år (tror jeg) siden den gang har det vært årlige samlinger som har hatt som hovedformål å være en godtepose av strålende foredrag og aktiviteter for referansegruppene og andre inviterte. Årets samling var lagt til Tønsberg 24.-25. oktober.

Av uklare grunner skrev jeg ikke like omfattende notater som jeg ofte gjør, men jeg blogger nå likevel om den for å gi et innblikk.

Kristin Fridtun holdt et fabelaktig interessant og mildt humoristisk innlegg om "Alskens ord", hvor vi ble kjent med nye venner som ragr, stodin, sordin, tvitoling, tvitulling, båing, samt mer kjente ord som kjønn, sodomi, "omgang mot naturen", homoseksuell, homofil, transvestitt, queer, skeiv og ikke minst hen. (Dette var et krevende avsnitt å skrive siden Bill Gates prøvde å autokorrigere alle ordene, inkludert queer til "queerdronninga"!) Vi fikk se historiske utviklinger, som at sammekjønnsseksualitet lenge var knyttet til umandighet og bevegelsen fra å se på dette som handlinger til identitet.

Etterpå var det den beste panelsamtalen jeg kan huske å ha bivånet gjennom en lang konferansekarriere. Her diskuterte Guro Sibeko, Lene Wikander, Line Halvorsrud og Claus Jervell skeive identiteter under Heidi Marie Vestrheims kyndige ledelse. Vi fikk belyst det paradoksale i at begreper ofte er tvangstrøyer men også kan føles frigjørende og i at det er et helvetes strev å finne sin identitet men at det også er en øvelse vi har nytte av. Og det paradoksale i at det er minoritetene som stadig fininndeler sine kategorier, heterofile ser ut til å være ubekymret over å være i samme kategori som mannegruppa Ottar.

Tone Hellesund hadde et inspirerende innlegg om Skeivt arkiv, hvor vi ble kjent med Aron Åsulsen fra Kragerø og hvor Tone ba oss tenke over hva vi har i kjellere og loft av arkivverdig materiale (inkludert papirporno). Og Anders Karnell ga oss et nytt syn på noen utvalgte kunstverk, blant andre Duchamp, Oppenheim og Rauschenberg. Og "mor Rosa Kompetanse", Hanne Børke-Fykse, ga en del pekepinner på hvorfor Rosa Kompetanse fortsatt finnes etter ti år.

Innimellom var det mange gode samtaler i pausene, samt en minikonsert av Heidi Marie Westrheim. Og det var bare den første dagen!

Førstelektor -> dosent

Dosent er en forsker- og undervisningsstilling på samme nivå som professor, men med en annen faglig basis. Det grunnleggende kravet for å kunne tilkjennes dosentkompetanse er omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på høyeste nivå rettet mot yrkesfeltet. All virksomhet skal dokumenteres.

I den tradisjonelle professorkompetansen, er det først og fremst den beskrivende, analytisk-reflekterende og teoretiserende kompetansen som teller. Det er også dette ”utenfrablikket” doktorgraden legger opp til – selv om det er gode eksempler på doktorgrader utviklet fra et praktisk (praksis-innenfra) ståsted. For dosenten vil utøverkompetansen være sentral, kombinert med kompetanse i å utvikle og håndtere komplekse yrkes- og profesjonsfelt, og også analyse- og refleksjonskompetanse (utenfrablikket). (Veiledende retningslinjer for søknad og vurdering av opprykk til dosent etter kompetanse - UHR).

16. april 2016 sendte jeg inn en søknad om opprykk fra førstelektor til dosent. Det ble nedsatt et sakkyndig utvalg, og rundt månedsskiftet august/september fikk jeg vite hva utvalget svarte: det hadde konkludert - "enstemmig og utvilsomt", som forskriften krever - at jeg har tilstrekkelig kompetanse til å få opprykket. Derfra var det bare å vente på at tilsettingsutvalget for slikt ved HiOA gjorde den formelle tilsettingen.

Man liker jo helst å søke om sånt når man føler seg noenlunde trygg på at man har den tilstrekkelige kompetansen. Jeg søkte nok litt tidligere enn det jeg ville ha gjort hvis jeg hadde hatt all verdens tid - på grunn av NOKUT-kravene til ny femårig lærerutdanning var det lurt å ta sjansen nå heller enn å vente noen år. Og det gikk bra. Naturligvis er jeg litt stolt, ganske glad, lettet og fornøyd over dette.

Utgangspunktet for vurderingen var det jeg hadde gjort siden opprykk til førstelektor for fem års tid siden. I den perioden har jeg publisert en del, både alene og sammen med andre, både nasjonalt og internasjonalt, både på "nivå 0", nivå 1 og nivå 2. (Noe i mitt "spesialfelt" matematikkhistorie, noe sammen med gode kolleger i MAPO-prosjektet - om matematikklærerstudenters opplevelse av praksis - og en del på andre felter.) Dette dannet nok et viktig grunnlag for at jeg kunne få opprykk. Men jeg er veldig fornøyd med at også andre deler av det jeg har gjort de siste fem årene trekkes fram som positivt: utvalget ser at det å ha en faglig lederstilling innebærer konkrete utviklingsarbeider som bør være meritterende, og de ser utadrettet virksomhet (formidling) som positivt. Spesielt er det gøy at det å ta en åremålstilling en periode altså ikke innebærer å sette karrieren "på vent" - en lederjobb i akademia er å ta med seg fagligheten sin til en ny arena.

Så møter jeg jo meg selv i døra. Da jeg selv var studieleder gratulerte jeg de som rykket opp til toppstilling men minnet samtidig om at det å få toppstilling innebærer et ansvar - ikke først og fremst at kravene til egen FoU-produksjon øker (noe de også gjør), men også at man har et ansvar for å bidra til at andres FoU-arbeid glir lettere. Ute av studielederjobben trenger jeg jo ikke å tenke sånn, men jeg har vel noen sjefer over meg som kommer til å nekte meg å slappe helt av...

Uansett: jeg er klar for at jeg resten av yrkeslivet kan plassere "dosent" foran navnet i festlige sammenhenger. (Og "professor" i engelsk språkdrakt.) Det blir nok litt uvant i starten, men egentlig helt fint.