Førstelektor -> dosent

Dosent er en forsker- og undervisningsstilling på samme nivå som professor, men med en annen faglig basis. Det grunnleggende kravet for å kunne tilkjennes dosentkompetanse er omfattende forsknings- og utviklingsarbeid på høyeste nivå rettet mot yrkesfeltet. All virksomhet skal dokumenteres.

I den tradisjonelle professorkompetansen, er det først og fremst den beskrivende, analytisk-reflekterende og teoretiserende kompetansen som teller. Det er også dette ”utenfrablikket” doktorgraden legger opp til – selv om det er gode eksempler på doktorgrader utviklet fra et praktisk (praksis-innenfra) ståsted. For dosenten vil utøverkompetansen være sentral, kombinert med kompetanse i å utvikle og håndtere komplekse yrkes- og profesjonsfelt, og også analyse- og refleksjonskompetanse (utenfrablikket). (Veiledende retningslinjer for søknad og vurdering av opprykk til dosent etter kompetanse - UHR).

16. april 2016 sendte jeg inn en søknad om opprykk fra førstelektor til dosent. Det ble nedsatt et sakkyndig utvalg, og rundt månedsskiftet august/september fikk jeg vite hva utvalget svarte: det hadde konkludert - "enstemmig og utvilsomt", som forskriften krever - at jeg har tilstrekkelig kompetanse til å få opprykket. Derfra var det bare å vente på at tilsettingsutvalget for slikt ved HiOA gjorde den formelle tilsettingen.

Man liker jo helst å søke om sånt når man føler seg noenlunde trygg på at man har den tilstrekkelige kompetansen. Jeg søkte nok litt tidligere enn det jeg ville ha gjort hvis jeg hadde hatt all verdens tid - på grunn av NOKUT-kravene til ny femårig lærerutdanning var det lurt å ta sjansen nå heller enn å vente noen år. Og det gikk bra. Naturligvis er jeg litt stolt, ganske glad, lettet og fornøyd over dette.

Utgangspunktet for vurderingen var det jeg hadde gjort siden opprykk til førstelektor for fem års tid siden. I den perioden har jeg publisert en del, både alene og sammen med andre, både nasjonalt og internasjonalt, både på "nivå 0", nivå 1 og nivå 2. (Noe i mitt "spesialfelt" matematikkhistorie, noe sammen med gode kolleger i MAPO-prosjektet - om matematikklærerstudenters opplevelse av praksis - og en del på andre felter.) Dette dannet nok et viktig grunnlag for at jeg kunne få opprykk. Men jeg er veldig fornøyd med at også andre deler av det jeg har gjort de siste fem årene trekkes fram som positivt: utvalget ser at det å ha en faglig lederstilling innebærer konkrete utviklingsarbeider som bør være meritterende, og de ser utadrettet virksomhet (formidling) som positivt. Spesielt er det gøy at det å ta en åremålstilling en periode altså ikke innebærer å sette karrieren "på vent" - en lederjobb i akademia er å ta med seg fagligheten sin til en ny arena.

Så møter jeg jo meg selv i døra. Da jeg selv var studieleder gratulerte jeg de som rykket opp til toppstilling men minnet samtidig om at det å få toppstilling innebærer et ansvar - ikke først og fremst at kravene til egen FoU-produksjon øker (noe de også gjør), men også at man har et ansvar for å bidra til at andres FoU-arbeid glir lettere. Ute av studielederjobben trenger jeg jo ikke å tenke sånn, men jeg har vel noen sjefer over meg som kommer til å nekte meg å slappe helt av...

Uansett: jeg er klar for at jeg resten av yrkeslivet kan plassere "dosent" foran navnet i festlige sammenhenger. (Og "professor" i engelsk språkdrakt.) Det blir nok litt uvant i starten, men egentlig helt fint.