Framoverlente arbeidsplasser

I helga har jeg lest en mulighetsstudie om hvorvidt det er mulig å presse flere ansatte sammen i Pilestredet. Spoiler alert: det er mulig. Men la nå det ligge et øyeblikk: det jeg tenkte å blogge om var språkbruken. For den er irriterende.

At folk har sine favorittløsninger, det er greit. Men hadde det ikke vært opplysende om de brukte reelle argumenter, og ikke bare fant på superlativer og andre godord uten innhold? "Aktivitetsbaserte arbeidsplasser" er ett eksempel. Ingen kan være uenige i at aktivitetsbaserte arbeidsplasser er fint. Jeg har tidligere skrevet et eller annet sted om at jeg oppfatter min arbeidsplass (pre-korona) som ganske aktivitetsbasert: en del av tida underviser jeg 30-40 studenter, og da har jeg en arbeidsplass som kalles "undervisningsrom". Andre ganger veileder jeg en eller to studenter av gangen. Da har jeg en arbeidsplass som kalles "kontor". (Hvis jeg ikke hadde hatt kontor, måtte jeg ha lett etter et grupperom.) Ganske mye av arbeidstida holder jeg på med forskning alene, hvor jeg fordyper meg i datamateriale som av og til er konfidensielt og må være innelåst, eller jeg leser forskningsartikler i fred og ro. Den aktiviteten passer også på et kontor. Ganske ofte må jeg disktuere ting med kolleger - det kan som oftest også gjøres på kontoret - eller hvis det er for mange som må diskutere samtidig, har vi møterom (som igjen ofte må letes etter). Men det artige er at når konsulenter snakker om "aktivitetsbaserte arbeidsplasser", snakker de for det første om en helt annen organisering, og for det andre snakker de ikke konkret om mine arbeidsoppgaver. 

Andre irriterende ord er "framoverlente". For tida forsker jeg en del på utdanningshistorie, og da er jeg usikker på om jeg lener meg framover eller bakover. Men uansett: hvis en løsning er "framoverlent" er det vel i kraft av en eller annen egenskap som må kunne beskrives i ord. I samme kategori kommer "framtidsrettede". Å kalle en løsning mer framtidsrettet enn en annen, betyr jo at man på forhånd har bestemt seg for hva som er den beste løsningen. For hvis man faktisk - etter å ha vurdert de faktiske behovene vi har - kommer fram til at den jobben vi gjør, gjøres bedre på enkeltkontorer, grupperom, møterom og undervisningsrom, er det jo ikke særlig framtidsrettet å rive ned veggene bare for å måtte sette dem opp igjen om noen år.

Jeg er en stor tilhenger av en saklig debatt om hva som er de beste arkitektoniske løsningene for framtidas arbeidsliv. Men vær så snill å dropp de meningsløse adjektivene som avslører at "fasit" allerede er utarbeidet. Da føles det mer meningsfullt å gå inn i en konstruktiv diskusjon hvor vi blant annet kan få fram hva som er behovene som må løses.