Kjønn og biologi og sånt

Jenny Klinge fra Senterpartiet har gitt uvitenheten om kjønn et ansikt den siste uka. Ingressen på innlegget hennes startet med "Det er ingen grunn til å rote det til: Vi menneske har to kjønn, kar og kvinnfolk, på same måte som høns består av hane og høne."

Det er tre ting jeg har lyst til å si om dette:

1) Det er ikke slik at alt av menneskelige fenomener finner sine paralleller hos andre dyr.

2) ...men det er nå engang slik at det finnes mange ulike kjønn i dyreverdenen.

3) Og uansett: når vi møter menneskelige fenomener som vi ikke forstår, er det viktig å prøve å lytte.

Det første poenget har jeg balet mye med, fra den tida da et sentralt argument mot at mennesker skal få lov til å elske den de vil var at homoseksualitet var "unaturlig". For meg er det ikke et gyldig argument verken når jeg skal velge hvordan jeg vil leve mitt eget liv eller når jeg skal forholde meg til hvordan andre lever sine liv. Når jeg prøver å redusere min bruk av fly, er det forsåvidt av hensyn til naturen, men ikke fordi det er "unaturlig" å fly (noe det åpenbart er). Det finnes menneskelige fenomener som ikke har sine paralleller hos dyr, og det er helt okay. Å tilbringe hele livet med å forske på matematikkdidaktikk er grunnleggende unaturlig, men samtidig - ifølge samfunnsnormene i dag - helt greit.

Det andre poenget er enkelt: så snart naturvitenskapene valgte å dokumentere mangfoldet i naturen istedenfor å fortie det*, begynte det å dukke opp enormt antall eksempler på arter hvor kjønn er mye mer komplisert enn den tokjønnsmodellen vi mennesker har vennet oss til. (Og naturligvis mengder av eksempler på at dyr ikke er så "heteronormative" som mange mennesker er.) Og naturligvis finner vi mye slik variasjon hos mennesker også - verken kromosomer eller kjønnsorganer fungerer så enkelt som enkelte tror. Kaveh Rashidi er en av mange som har korrigert Klinge på dette punktet.

Altså: jeg er ikke enig i at vi skal la oss styre av hva som finnes i naturen, men hvis man nå velger å prøve på det, så må man i det minste oppdatere seg på mangfoldet i naturen.

Mitt tredje poeng er spesielt relevant for yrker hvor man har kontakt med andre mennesker - som læreryrket. (Det er ikke helt irrelevant for politikere heller.) Når du møter et menneske som forteller noe om seg selv, så er det en god idé å lytte. Selv om du kjenner på deg selv at du har noen fasttømrede forestillinger om hvordan verden er som ikke stemmer med det mennesket forteller, så har sannsynligvis dette mennesket en forståelse som du kan lære noe av. Det er ingen som forlanger at en lærer skal forstå alt med en gang, men det er en forutsetning for å være en god lærer at man lytter like mye som man snakker, og ikke minst gjelder det når man kommer til mennesker som har erfaringer som man selv ikke har. (Og kanskje noen andre i personalet har vært gjennom denne lytteprosessen tidligere og kan være en samtalepartner, foreslå gode ressurser å lese osv.)

*: Heteronormativiteten og CIS-normativiteten har dominert samfunnene våre i århundrer, og det gjelder også vitenskapene. Mange forskere har støtt på spennende ting når det gjelder kjønn og seksualitet i dyreverdenen men valgt å ikke publisere på det. Det er vel først de siste 50 årene forskningen på dette har tatt av, og mange av de tidligere funnene har kommet fram i lyset. Tilsvarende effekter ser vi i historiefaget. British Museum har utstilt en gresk vase som i mange år var holdt skjult, fordi den viser mannlig homoseksualitet. Det spennende er jo at vasen da ikke lenger bare forteller historien om syn på seksualitet i det gamle Hellas, men at vasens historie fram til våre dager også forteller historien om samfunnenes syn på homoseksualitet. Disse effektene gjør imidlertid at man skal være forsiktig med å uttale seg om kjønn og seksualitet i andre arter eller i andre kulturer uten å sørge for å være faglig oppdatert, siden kunnskapsstatusen for 50 år siden i stor grad var en sensurert utgave av virkeligheten.