Til forsvar for metodefriheten

 «Rektor ved Trosterud skole i Oslo Lene Rønning-Arnesen ga skriftlig advarsel til lærer Pål Finstad, som la bort Ipaden for en periode. Læreren hadde oppdaget at flertallet av elevene i en 3. klasse hang etter i skriving og lesing, og han mente de trengte å øve med blyant og papir.» Dette påstår Klassekampen. Det hadde vært deilig å kunne slå seg til ro med at Klassekampen tar feil, men i sin dekning i saken har de gjengitt et bilde av advarselen, og rektor har selv langt på vei bekreftet saksforløpet i sine noe hjelpeløse kommentarer til Klassekampen. 

Dette er forstemmende. Metodefriheten står sterkt i norsk skole og i norske læreplaner. Det er den enkelte lærer som kjenner sine elever og som må justere kursen fra dag til dag og fra uke til uke. Lærerutdannelsen har gjennom historien stadig blitt lengre for å sette lærerne i stand til å gjøre disse vurderingene. 

Nesten like forstemmende som rektors angrep på metodefriheten, er et innlegg som andre lærere på skolen har skrevet til Klassekampen. Tittelen er «Tvunget, vi?». Hvis dette er en tittel lærerne selv har laget, avslører den at de ikke har forstått hva saken handler om. Ingen har påstått at de andre lærerne på skolen er tvunget til å bruke iPad hele tida - det er ikke deres metodefrihet som er truet akkurat nå. Metodefriheten er der for å gi læreren fullmakter til å gjøre andre valg når det alle andre gjør ikke fungerer i lærerens klasse. 

Lærere er generelt sett ikke alltid så flinke til å stå opp for hverandres rettigheter. Hvis en lærer er tøff nok til å fortelle at det er problemer med å få godt klassemiljø i ei klasse, hender det at en annen lærer hever stemmen og sier at «Men de er da så snille i mine timer?» (Sorry, har ikke referanse på dette akkurat nå…) Underforstått: hvis du i din undervisning opplever noe annet enn det store flertallet, så er det nok deg det er noe galt med. Det er en sentral kvalitet med en kollega å kunne tenke at «Denne gangen er det deg - neste gang kan det være meg».

Som om ikke dette var nok å komme i dårlig humør av, så brukes det også som argument i saken at skolen er med på et forskningsprosjekt hvor man ser på bruk av ipad. Det er en lærers åpenbare plikt å vurdere å trekke seg fra et forskningsprosjekt dersom læreren opplever at det går ut over elevenes læring. Lærerne har formodentlig undertegnet et samtykkeskjema hvor det er presisert at de kan trekke seg fra forsøket uten å oppgi grunn eller å oppleve represalier - dette er standard i forskningsprosjekter. Det at man deltar i et forskningsprosjekt kan uansett aldri anses som et argument som står over andre argumenter.

Og så må jeg nevne at det også brukes i saken som argument at læreplanen (rektor siteres et sted på å ha skrevet «lærerplanen», men det får vi skrive på slurvefeilkontoen) legger vekt på de fem grunnleggende ferdigheter, hvor digitale ferdigheter er en av dem. Men de grunnleggende ferdigheter er noe elevene skal tilegne seg gjennom den tiårige grunnskolen, ikke noe de må holde på med hver time, hver uke, i alle fag. Læreren har metodefrihet. Og så er det åpenbart andre måter å tilegne seg digitale ferdigheter på enn ved å bruke iPad - de aller fleste mennesker som har digitale ferdigheter har tross alt tilegnet seg dem før iPad ble innført. I dette konkrete tilfellet har læreren ment at overdreven bruk av iPad går ut over blant annet den grunnleggende ferdigheten å skrive (hvor det å skrive med blyant er en viktig del). Da skal læreren justere kursen i undervisningen uten å frykte represalier.

Alt i alt mye å bli motløs over. Men godt at Klassekampen dekker saken godt. Og at flinke folk rykker ut i Klassekampen og tar læreren i forsvar.