Drømmen om det gode universitetet i 2020

"Ledersamling". For meg gir ordet assosiasjoner til høytravende diskusjoner om formuleringer i strategiske planer, fjernt fra det som er kjernen i høyskolens samfunnsoppdrag: møtet med studentene i klasserom, veiledningssituasjoner, på labber og i praksisfelt.

Er disse assosiasjonene helt feil? Jeg har nettopp vært på min første todagers ledersamling. Og på sett og vis har assosiasjonene noe for seg. Men det kan jo også formuleres mer spennende: Høgskolen i Oslo og Akershus skal bli universitet i 2014. Vi har ambisjoner om å bli Nordens ledende universitet med profesjonsprofil i 2020. Hva innebærer det? Hvordan skal vi få det til?

Det er i møtet med lærerstudentene vi former framtidas lærere. Ingen lederseminarer kan erstatte den dyktige pedagogens møte med studentene. Men høyskolen skal nå engang ha en styring og en ledelse, og denne ledelsen skal bidra i retning av det overordnede målet: at samfunnet skal få en god tilgang på kompetente lærere, førskolelærere, sykepleiere, produktdesignere og så videre. At vi bidrar godt i kunnskapsutviklingen og at vi formidler kunnskapen til alle grupper i vårt nedslagsfelt, det være seg om de er studenter eller om de er i arbeidslivet.

Det skal lages en strategisk plan for årene 2012-2020. Denne blir førende for mange av de prioriteringene vi gjør i stort og smått i årene som kommer. Derfor er det så viktig at vi får puttet inn i denne strategiske planen alt det som er nødvendig å gjøre for å få knakende gode profesjonsutdanninger, for eksempel.

En sentral utfordring vi står ovenfor er å sikre at store deler av personalet engasjerer seg i arbeidet. Da er det viktig at det ikke danner seg et inntrykk av at det vi skal lage er nok en plan som skal fylle kontorskuffene rundt om på høyskolens kontorer. Det det er snakk om er å tenke nøye gjennom hvordan vi kan utvikle oss videre for å nå de store målene.

Da er det også viktig å balansere mellom de store og de "små" tankene. De som sliter med at skriveren ikke virker, er kanskje ikke motivert for de store vyene - de vil bare få forberedt morgendagens undervisning. Manglende kontorer, mangel på klasserom, problemer med teknisk utstyr, stillinger som står ledige - alt dette er utfordringer som må løses så fort som mulig. Uten å løse dem blir vi ikke et ledende universitet. Men samtidig blir vi ikke et ledende universitet kun ved å løse disse utfordringene...

Så hva er det som vi drømmer om? Vi drømmer jo om knakende gode fagmiljøer på de ulike utdanningene, som gjennom tett kontakt med profesjonene, samfunnet for øvrig og internasjonale FoU-fellesskaper jobber med interessante FoU-prosjekter som beriker både utdanningene og samfunnet. Vi drømmer om en institusjon hvor vi klarer å utnytte de ulike kompetanseområdene vi har. Vi drømmer om at ledelsens drømmer og resten av høyskolens drømmer beriker hverandre slik at vi får et drømmefellesskap... :-)

Joda, litt høytravende blir det. Akkurat nå er jeg naturligvis også opptatt av at de seks timene med matematikkhistorieundervisning jeg skal ha i morgen blir bra, og at studentene får ny innsikt i hvordan de kan undervise matematikk på mer varierte og gode måter. Og jeg er opptatt av studentframleggene jeg skal høre på i kveld. Men det er ingen motsetning mellom å få til undervisningen bra i morgen og å få den til knakende godt i 2020...

Artikkelseminar på seksjonen

Vår utmerkede seksjonsleder har dratt igang en ny tradisjon på matematikkseksjonen: til hvert seksjonsmøte skal vi ha lest en eller to artikler som vi diskuterer når de mer prosaiske sakene er unnagjort. Utplukkingen av artikler går på omgang. Tiltaket er med på å utvikle en felles referanseramme (eller -basis) på seksjonen. I dag diskuterte vi to artikler som jeg hadde plukket ut. Den ene artikkelen var av Luis Radford og var på en måte en fortsettelse av en artikkel fra forrige møte. Den handler om tidlig algebratenkning, basert på et prosjekt hvor man har fulgt barn gjennom tre år. Etter å ha hørt Radford noen ganger på konferanser uten å forstå all verden, ble jeg nysgjerrig da Vigdis Flottorp viste til ham i en Tangentenartikkel nylig. Artikkelen er: Radford, L. (2011). Embodiment, perception and symbols in the development of early algebraic thinking. In Ubuz, B. (Ed.), Proceedings of the 35th Conference of the International Group for the Psychology of Mathematics Education (Vol. 4, pp. 17-24). Ankara, Turkey: PME. Artikkelen er interessant av flere grunner. Jeg er fascinert av at man vil studere elevers algebraiske tenkning og insisterer på å gjøre det med masse videokameraer. Mange ville jo nøyd seg med lydopptak. I artikkelen ser vi godt hvorfor videokameraene er nyttige - elevene kommuniserer ikke-verbalt blant annet ved hjelp av gester. Vi ser også hvordan elevens forståelse av figurtall beveger seg mot å se det romlige/geometriske og det tallmessige i sammenheng. Den andre artikkelen handler om matematikklærerutdanneres matematikkunnskap - og som teoretisk bakgrunn har den blant annet Ball som jo mange på seksjonen er glad i. Artikkelen er cirka en måned gammel og er relevant siden den jo faktisk handler om "oss". Artikkelen er: Zazkis, R. & Zazkis, D. (2011). The significance of mathematical knowledge in teaching elementary methods courses: Perspectives of mathematics teacher educators. Educational Studies in Mathematics, 76(3), 247-263. Det var denne artikkelen som skapte mest diskusjon. Den er interessant fordi den starter på den samme jobben angående lærerutdanneres matematikkunnskap som Ball og mange med henne har gjort med lærerkunnskapen: å prøve å dreie diskusjonen over fra en unyansert telling av matematikkvekttall til å diskutere hva matematikkunnskapen kan bidra med inn i lærerhverdagen. I artikkelen er fem matematikklærerutdannere intervjuet, og de kommer med fem ulike argumentasjonsrekker og eksemplifiseringer av at deres matematikkunnskap bidrar til undervisningen. Et eksempel er en som mener at bakgrunnen fra gruppeteori gjør at læreren kan svare på et konkret spørsmål som dukket opp i undervisningen, et annet eksempel er hvordan matematikkhistoriekunnskaper bidrar til å se matematikkfaget i et annet perspektiv. Men artikkelen har også mange konkrete eksempler som er interessante å se på, og som vi også brukte litt tid på å diskutere. For oss lærerutdannere kan det knapt finnes noe mer relevant spørsmål enn det spørsmålet denne artikkelen reiser: Hvilke deler av vår bakgrunn og våre kunnskaper er det som bidrar til at vi (forhåpentligvis) er gode matematikklærerutdannere? Forstår vi mer av dette spørsmålet, forstår vi vel samtidig en god del mer om hva våre studenter bør kunne for å bli gode matematikklærere. Til tross for at det i en travel hverdag er vanskelig å få tid til artikkellesing - spesielt av artikler som ikke er direkte relevante for artikler vi selv er i ferd med å skrive - så håper jeg at artikkelseminarene fortsetter...

Barn, ungdom og helse

Forrige uke hadde vi et opplegg på 5-10-utdanningen (2. år) som var kalt "Barn, ungdom og helse". Her skulle studentene velge mellom ulike forelesninger og verksteder som belyste helsebegrepet fra ulike vinkler. Det var mange gode bidragsytere, både "innenfra" og utenfra, og tilbakemeldingene fra studentene var svært gode. Det er artig!

I lærerutdanningen har vi jo stor tro på klassa som læringsarena og på at gode relasjoner mellom faglærer og student skal bidra til studiekvaliteten. Så all undervisning kan ikke være i form av valgfrie kurs hvor studentene går på det de ønsker. Men det er et fint tiltak en gang iblant.

Kollega Inger skriver om opplegget i sin pedagogikkblogg, og sannelig har også Gaysir et oppslag med bilde fra et av verkstedene.

Jeg rydder skrivebordet (for noe av det som ligger der)

Jeg må etter hvert innse at jeg har blitt studieleder i 50 prosent, og at det - sammen med 50 prosent undervisnings- og forskningsstilling - blir mer enn 100 prosent til sammen. Og at dette innebærer at jeg må rydde opp i hva jeg engasjerer meg i. Det er en litt smertefull, men sikkert også nyttig, prosess.

Det har allerede gått hardt ut over ting på privaten:

• Grorud Venstre gjorde et fint valg, men jeg har holdt meg helt unna "kampen" om verv i bydelens komiteer, og har etter valgkampen holdt en svært lav profil i lokallaget. Det kan fort fortsette.
• Jeg har ledet LLHs læremiddelgruppe i noen år, men avslutter dette arbeidet i høst idet den tredje prisutdelingen foretas. Dette skjer samtidig med at LLH får i gang prosjektet "Rosa Kompetanse skole", og det passer da fint at dette prosjektet også tar hånd om læremiddeloppmerksomheten framover.
• Ikke minst rakk bloggen Homonytt fra hele verden å bli et hjertebarn som jeg skrev nesten 1000 innlegg i det første året den eksisterte. Fra i høst har dette tempoet falt dramatisk, og det kan gå ei uke mellom hvert innlegg. Det er synd, for jeg har trofaste lesere og mener selv at bloggen er viktig.

På jobbfronten må det også prioriteres. Jeg har nettopp sendt avgårde en epost hvor jeg ber om å få avløsning som redaktør i HPM Newsletter, som jeg har stelt med siden 2004. Jeg har i flere år hatt ønske om å skrive ei bok om hvordan matematikkhistorie kan brukes didaktisk i grunnskolen, og den "drømmen" har jeg nå plassert på ei hylle for ei stund. Og jeg har mange FoU-ideer og -prosjekter som jeg dels må prøve å glemme og dels må trekke meg ut av og overlate til andre.

Så hvorfor er dette tross alt også litt nyttig? Fordi det av og til er latskap som gjør at man blir sittende i det samme år etter år. Fordi det å måtte sette seg ned å prioritere hva man skal arbeide med, kan gjøre at man ender med å gjøre færre ting, men gjøre dem mer helhjertet. Det er interessant å se gjennom "porteføljen" av arbeidsoppgaver og se hva det er som det faktisk er viktig at jeg gjør, og hva som sannsynligvis blir gjort minst like bra hvis jeg overlater det til noen andre.

Så hva er det jeg kommer til å fortsette å prioritere i årene som kommer? Wikien eleviki vil jeg helt sikkert fortsette med - det er et FoU-prosjekt som klarer seg utmerket på egen hånd i måneder av gangen - et overskuddsprosjekt. Og så vil jeg prioritere prosjekter hvor jeg merker at lysten til å delta overdøver redselen for at det vil ta for mye tid.

Og så vil jeg sikkert fortsatt skrive i denne bloggen fra tid til annen. Om ikke annet så for å gi et lite livstegn fra meg når jeg har trukket meg ut av det meste annet... :-)

Senter for Fremragende Utdanning?

Norge har i en tid hatt "Sentre for Fremragende Forskning", som er framstående forskningssentre som får ekstrabevilgninger for å bli enda bedre - og ideelt sett trekke andre med seg. Nå skal vi også få "Sentre for Fremragende Utdanning". I første omgang skal vi få en "pilot", som skal være innen lærerutdanning, og min institusjon er blant de fire kandidatene som har gått til siste runde. Sentre for fremragende utdanning skal

• Stimulere universiteter og høyskoler til etablering og utvikling av fagmiljøer som tilrettelegger for studenters læring på en fremragende måte.
• Bidra til kunnskapsbasert analyse og utvikling av undervisning og læring som grunnlag for kvalitetsheving og fornyelse ved institusjonene.
• Bidra til å styrke undervisningens status både ved sentrene og i sektoren.

Mange reagerer på språkbruken, og det synes jeg er interessant. At forskningsmiljøer framstiller seg som "fremragende" er vi visst vant til, men at man skal drive med "fremragende utdanning" høres for mange mer suspekt ut. Kanskje et annet adjektiv hadde vært mer spiselig? For min del har jeg imidlertid ikke så store problemer med selve navnet. Neida, det er ikke alt jeg gjør som er fantastisk, naturligvis ikke. Men det er da virkelig mye undervisning vi bedriver som har svært fornøyde studenter, hvor de lærer veldig mye og hvor vi med hånda på hjertet kan si at undervisningen er basert på vår kombinerte innsikt fra skolehverdag, lærerutdanning og det beste av internasjonal forskning og utviklingsarbeid. Hvorfor skal vi ikke kalle den fremragende?

Og så er spørsmålet om man skal stikke fram hodet selv og si at man er fremragende. Er lærerutdanningsmiljøene på HiOA fremragende i den bokstavlige betydningen at den rager framfor de andre? Vi er da såpass orientert i lærerutdannings-Norge at vi har eksempler på svært gode ting som foregår også i Bergen, på Stord, i Alta og de fleste andre steder hvor det er lærerutdanning. Men dette blir en snodig tankegang - det å søke om å bli SFU bør neppe tolkes som en arrogant påstand om at man selv er best i alle henseende, like lite som at det å legge inn en søknad om en stilling innebærer en påstand om at man selv er langt bedre enn alle de andre potensielle søkerne. Derimot innebærer det å legge inn en søknad om å bli SFO en grundig gjennomtenkning av hva det er vi holder på med som vi mener er spesielt godt. Det er en svært nyttig øvelse å gjøre det innimellom, og ikke bare være opptatt av å identifisere svakheter og lage planer for å bøte på disse.

For meg er det en selvfølge at lærerutdanningsmiljøene ved HiOA skal være med i kampen om å bli SFU. Vi har bredde til å dekke både barnehage og hele det 13-årige skoleløp - og yrkeslivet med. Vi dekker alle skolens fag. I førskolelærerutdanningen har vi jobbet godt over svært lang tid med å knytte utdanningen til problemstillingene praksisfeltet står i, i allmennlærerutdanningen har vi hatt et mangeårig utviklingsprosjekt med å knytte fagene tettere sammen. For eksempel. Og det vi gjør, klarer vi raskt å få implementert på store kull.

Snart skal NOKUT på besøk på høyskolen for å snakke med oss om søknaden vår. Det blir spennende. Vi håper å få oppdraget som ligger i det å bli senter for fremragende utdanning.

Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier?

"What's in a name? That which we call a rose
By any other name would smell as sweet."

Fakultetsstyret ved Fakultet for lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus møttes i går, og hadde som en av sakene på dagsorden å foreslå navn på fakultetet, etter at de to høyskolene ikke klarte å bli enige i vår. Forslaget som vi vedtok blir nå sendt høyskolestyret som tar den endelige beslutningen.

Navnsettingen er vanskelig. Fakultetet er landets største lærerutdanningsmiljø, med lærerutdanninger for barnehager og alle skolens trinn og for både allmennfag og yrkesfag. Mange synes derfor det er naturlig og nødvendig å ha med ordet "lærerutdanning" i navnet. Men fakultetet har ganske mye virksomhet som ikke faller inn under denne paraplyen. I diskusjonene om navn har særlig fagmiljøene på Kjeller som arbeider med yrkespedagogikk og de internasjonale miljøene på Pilestredet vært sentrale - men også tegnspråkutdanningen er eksempel på en utdanning som ikke er noen lærerutdanning.

Naturligvis kompliseres det hele av to forhold: De internasjonale miljøene, som holder på med utviklingsstudier, flerkulturell forståelse og sånt, var tidligere et eget senter ved Høgskolen i Oslo og ble lagt under daværende Avdeling for lærerutdanning for få år siden. Da skiftet avdelingen navn til Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI), Miljøene på Kjeller har fusjonert med LUI i og med fusjonen mellom HiO og HiAk fra august i år. Det er derfor betydelig fare for signaleffekt ut over det som er intendert når man velger navn.

Det ble arrangert høringsrunde før fakultetetstyrets behandling. Mange skrev varmt om at lærerutdanning bør være med i navnet, for det er en virksomhet som en stor del av personalet bedriver. Videre var det mange både i høringsprosessen og fakultetsstyret som ønsket å ha med det internasjonale. Og så var det, fra ett institutt og fra flere stemmer i fakultetsstyret, argumentert for å få med arbeidslivstilknytningen. Problemet i fakultetsstyret var at det ikke fantes gode nok navneforslag som også ivaretok dette.

I fakultetsstyret var det flere som skulle ønske seg bedre navneforslag, men det var likevel enighet om at man burde vedta et navn nå, og ikke gå ytterligere runder. Flere typer forslag ble drøftet, men når forslagene blir mer overordnede og fanger mer, har de lett for også å bli navn som sier lite. Et forslag var "Fakultet for livslang læring". Det møtte som motargument at livslang læring er noe alle fakulteter skal jobbe med. Og så var det andre forslag som på andre måter var problematiske, som "Fakultet for læring i skole og arbeidsliv", som fortrenger førskolelærerutdanningen og forskningen på læring og dannelse i barnehagene som foregår der.

Til slutt var det bare tre forslag som ble fremmet i fakultetsstyret (bortsett fra "Fakultet for lærerutdanning, yrkesdidaktikk og internasjonale studier", som jeg fremmet men trakk igjen):

• Fakultet for lærerutdanning
• Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier
• Fakultet for lærerutdanning, arbeidslivspedagogikk og internasjonale studier

... og navnet som gikk seirende ut av dette, var "Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier". Det vant i siste runde avstemmingen 5-3 over "Fakultet for lærerutdanning".

Det er jeg betenkt over. Det er ikke hyggelig å flytte sammen med nye mennesker og så insistere på at vi til sammen skal hete (nesten) det samme som vi selv het før. Trøsten må være at fakultetsstyret har mange andre måter for å vise at vi er interessert i og ønsker å profilere aktiviteten vår på Kjeller på.

"By a name
I know not how to tell thee who I am.
My name, dear saint, is hateful to myself,
Because it is an enemy to thee."

Bamboo Paper + Flickr = sant

Man lærer noe så lenge man lever.

Som nevnt tidligere holder jeg på med en wiki for lærerutdanning - eleviki - og fra tid til annen har jeg behov for å putte inn noe håndskrevet i wikien. For eksempel når jeg skal skrive om algoritmer.

Løsningen så langt har vært følgende: jeg skriver på et papir, går ned til scanneren i resepsjonen, scanner inn bildet, går tilbake til kontoret hvor bildet nå har kommet på epost (i pdf-format), laster bildet ned på min maskin, bruker passende programvare til å klippe ut det jeg trenger av bildet og lagre det som en .jpg-fil. Så legger jeg dette bildet inn i Flickr og legger det inn i wikien.

I dag har jeg funnet en litt bedre måte å gjøre det på. Jeg skriver det jeg skal skrive direkte på iPaden min (i gratisprogrammet Bamboo Paper). Når jeg har skrevet det jeg vil, mailer jeg tegningen direkte fra Bamboo Paper til Flickr, og kan dermed legge det inn i wikien. Jeg sparer noe sånt som fem steg i forhold til tidligere prosedyre.

Så skal jeg naturligvis ikke påstå at skriften min er vakker når jeg skriver direkte på iPaden. Men den er jo heller ikke direkte vakker når jeg skriver på papir. Sammenlikn gjerne:

(Som de fleste vil forstå er det nederste eksemplet ikke fra titallsystemet. Men det var ikke poenget nå...)