VG skriver at Kristin Halvorsen vil styrke seksualundervisningen i skolen. Det står også i Soria Moria 2 og er støttet i regjeringens handlingsplan for homohelse.
Jeg håper Kristin Halvorsen er klar over at det i disse dager går et viktig tog med tanke på å få til dette. I disse dager ferdiggjøres rammeplanen for den nye grunnskolelærerutdanningen og der bør det inn formuleringer som forplikter skolene til å arbeide mer med seksualundervisning og med undervisning knyttet til seksuelle legninger. Saken avgjøres av Halvorsens departement.
I fjor sendte departementet ut et brev til alle Norges høyskoler og universiteter med relevante profesjonsutdanninger og ba dem ta LHBT-tematikk sterkere opp i sine utdanninger. På mange institusjoner ligger brevet allerede og samler støv. Et punkt inn i rammeplanen vil være et mer konkret og bindende tiltak.
lørdag 31. oktober 2009
Prøysen skeiv
Denne uka hadde jeg forelesningen "holdninger til homofili i skolen". Et sted i innledningen har jeg en side med noen bilder av skeive kunstnere, så noen skeive forfattere, noen skeive musikere osv. En av de skeive forfatterne jeg tok med var Alf Prøysen. Etter forelesningen fikk jeg en epost fra en student som lurte på hva mitt kildegrunnlag for dette var. Siden jeg måtte bruke noen minutter på å samle sammen trådene igjen (det er tross alt fem år siden dette var en stor sak i media), legger jeg like gjerne ut denne informasjonen her også.
For det første: Jeg tror ikke at noen har påstått at Prøysen var homofil. hvilket ville bety at ekteskapet hans var basert på en ren "i skapet-tilværelse". Men det som kom fram for fem år siden var at han også forelsket seg i menn, og det er derfor jeg plasserer ham blant skeive forfattere.
Det var biograf Ove Røsbak som dro i gang "debatten" om Prøysen den gang, men det var vel Kim Friele som la debatten relativt død da hun fortalte om samtalen hun hadde hatt med Prøysen:
"Prøysen var ulykkelig og dypt rådvill og fortvilet. Han sa at hans dype kjærlighet til menn gjorde at han ikke kunne leve som et helt menneske. Ikke fordi han ikke kunne føle lyst, og leve den ut i skjul, men på grunn av nødvendigheten av å holde følelsene bare for seg selv, som en hemmelighet, som noe forferdelig galt. For den slags relasjoner mellom menn var kriminalisert, og han var en gift mann. Han uttrykte
den største kjærlighet til sin kone og sine to barn. Han hadde bare de beste ting å si om sitt familieliv.
Men hans eget følelsesliv var dypt splittet. Han følte seg så feig fordi han ikke torde å leve åpent og å arbeide for denne minoritetssaken, fortalte han Karen-Christine Friele, med Elisabeth Granneman som lyttende deltaker ved kafébordet."
Se Betrodde seg om sin kjærlighet til menn.
Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Kim Friele har hatt denne samtalen med Prøysen og at Prøysen har sagt dette. At en del av hans familie og nære venner ikke har visst om dette er ikke til å undres over - det har vært helt vanlig at homofil kjærlighet har vært holdt skjult for "alle". Slik Friele presenterer det var det jo heller ikke slik at Prøysen ville ut av ekteskapet - snarere tvert imot, han var svært glad i sin kone og sine barn. Hans fortvilelse handlet mer om at han ikke kunne arbeide for denne minoriteten i offentligheten.
I debatten bekreftet også Alf Cranner at han visste dette, selv om han kritiserte at det ble gjort offentlig kjent:
- Er'e så nøye, 'a?
En teori om at Alf Prøysen var heterofil vil altså måtte forutsette at Kim Friele og Alf Cranner og i tillegg Ove Røsbaks kilder lyver (eller husker feil). En teori om at han var bifil trenger derimot ikke å forutsette at noen lyver, men bare at Prøysen selv holdt dette hemmelig for de aller fleste, og bare betrodde seg til noen mennesker og relativt få ganger. Og det vet vi at de fleste homofile og bifile gjorde på den tiden.
Se Ove Røsbaks opprinnelige innlegg her:
En annerledes Alf Prøysen
La meg til slutt si at jeg kan forstå familiens reaksjoner, av flere grunner. For det første er det ubehagelig at det påstås at ektemannen har holdt følelser skjult. For det andre kan nok noen tenke at dette betyr at ekteskapet kun var en fasade, og at han egentlig ville være sammen med menn. Men det er jo ikke det som blir påstått, verken av Friele eller andre.
Til slutt i dette innlegget vil jeg svare på et par spørsmål som jeg aner at noen kan sitte med.
1: Er det viktig hva Alf Prøysen var? Mitt svar er ja. For det første viste reaksjonene etter avsløringene at det er viktig - mange har trodd at han var 100 prosent heterofil, og de syntes visst at det var veldig viktig at han var det. For det andre åpner denne kunnskapen nye tolkningsrom i hans tekster for meg. Den vakre "Mannen på holdeplassen" er et eksempel. Dette betyr ikke at alle Prøysens tekster med ett blir homofile, men at jeg blir klar over enda mer av Prøysens livserfaringer enn jeg var før. En del tekster framstår for meg som enda vakrere og enda sårere.
2: Er dette en viktig del av den undervisningen HiO-studenter får om homofili? Nei, det har det ikke vært. Prøysen var en av flere forfattere som sto på en slide som kanskje var på skjermen i 20 sekunder. Men jeg ser jo at det kunne vært gjort mer ut av det. Prøysens situasjon, slik den framstår i ettertid, eksemplifiserer situasjonen til en god del andre på midten av 1900-tallet. Mange, både bifile og homofile, var gift, men skulle ønske at de kunne vært åpne. De ønsket det, men de kunne ikke, for samfunnet var så strengt fordømmende. Reaksjonene da dette ble kjent (i 2004) var sterke fra noen av Prøysens samtidige, og det sier noe om hvor sterkt skammen og fordømmelsen var innvevd i samfunnet på den tida som gjorde at den fortsatt satt i femti år senere.
Og til slutt kan jeg nevne at det ligger som et opplagt premiss for meg at det ikke - i seg selv - er mer krenkende og invaderende å påstå at en person var homofil enn å påstå at han var heterofil.
For det første: Jeg tror ikke at noen har påstått at Prøysen var homofil. hvilket ville bety at ekteskapet hans var basert på en ren "i skapet-tilværelse". Men det som kom fram for fem år siden var at han også forelsket seg i menn, og det er derfor jeg plasserer ham blant skeive forfattere.
Det var biograf Ove Røsbak som dro i gang "debatten" om Prøysen den gang, men det var vel Kim Friele som la debatten relativt død da hun fortalte om samtalen hun hadde hatt med Prøysen:
"Prøysen var ulykkelig og dypt rådvill og fortvilet. Han sa at hans dype kjærlighet til menn gjorde at han ikke kunne leve som et helt menneske. Ikke fordi han ikke kunne føle lyst, og leve den ut i skjul, men på grunn av nødvendigheten av å holde følelsene bare for seg selv, som en hemmelighet, som noe forferdelig galt. For den slags relasjoner mellom menn var kriminalisert, og han var en gift mann. Han uttrykte
den største kjærlighet til sin kone og sine to barn. Han hadde bare de beste ting å si om sitt familieliv.
Men hans eget følelsesliv var dypt splittet. Han følte seg så feig fordi han ikke torde å leve åpent og å arbeide for denne minoritetssaken, fortalte han Karen-Christine Friele, med Elisabeth Granneman som lyttende deltaker ved kafébordet."
Se Betrodde seg om sin kjærlighet til menn.
Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Kim Friele har hatt denne samtalen med Prøysen og at Prøysen har sagt dette. At en del av hans familie og nære venner ikke har visst om dette er ikke til å undres over - det har vært helt vanlig at homofil kjærlighet har vært holdt skjult for "alle". Slik Friele presenterer det var det jo heller ikke slik at Prøysen ville ut av ekteskapet - snarere tvert imot, han var svært glad i sin kone og sine barn. Hans fortvilelse handlet mer om at han ikke kunne arbeide for denne minoriteten i offentligheten.
I debatten bekreftet også Alf Cranner at han visste dette, selv om han kritiserte at det ble gjort offentlig kjent:
- Er'e så nøye, 'a?
En teori om at Alf Prøysen var heterofil vil altså måtte forutsette at Kim Friele og Alf Cranner og i tillegg Ove Røsbaks kilder lyver (eller husker feil). En teori om at han var bifil trenger derimot ikke å forutsette at noen lyver, men bare at Prøysen selv holdt dette hemmelig for de aller fleste, og bare betrodde seg til noen mennesker og relativt få ganger. Og det vet vi at de fleste homofile og bifile gjorde på den tiden.
Se Ove Røsbaks opprinnelige innlegg her:
En annerledes Alf Prøysen
La meg til slutt si at jeg kan forstå familiens reaksjoner, av flere grunner. For det første er det ubehagelig at det påstås at ektemannen har holdt følelser skjult. For det andre kan nok noen tenke at dette betyr at ekteskapet kun var en fasade, og at han egentlig ville være sammen med menn. Men det er jo ikke det som blir påstått, verken av Friele eller andre.
Til slutt i dette innlegget vil jeg svare på et par spørsmål som jeg aner at noen kan sitte med.
1: Er det viktig hva Alf Prøysen var? Mitt svar er ja. For det første viste reaksjonene etter avsløringene at det er viktig - mange har trodd at han var 100 prosent heterofil, og de syntes visst at det var veldig viktig at han var det. For det andre åpner denne kunnskapen nye tolkningsrom i hans tekster for meg. Den vakre "Mannen på holdeplassen" er et eksempel. Dette betyr ikke at alle Prøysens tekster med ett blir homofile, men at jeg blir klar over enda mer av Prøysens livserfaringer enn jeg var før. En del tekster framstår for meg som enda vakrere og enda sårere.
2: Er dette en viktig del av den undervisningen HiO-studenter får om homofili? Nei, det har det ikke vært. Prøysen var en av flere forfattere som sto på en slide som kanskje var på skjermen i 20 sekunder. Men jeg ser jo at det kunne vært gjort mer ut av det. Prøysens situasjon, slik den framstår i ettertid, eksemplifiserer situasjonen til en god del andre på midten av 1900-tallet. Mange, både bifile og homofile, var gift, men skulle ønske at de kunne vært åpne. De ønsket det, men de kunne ikke, for samfunnet var så strengt fordømmende. Reaksjonene da dette ble kjent (i 2004) var sterke fra noen av Prøysens samtidige, og det sier noe om hvor sterkt skammen og fordømmelsen var innvevd i samfunnet på den tida som gjorde at den fortsatt satt i femti år senere.
Og til slutt kan jeg nevne at det ligger som et opplagt premiss for meg at det ikke - i seg selv - er mer krenkende og invaderende å påstå at en person var homofil enn å påstå at han var heterofil.
fredag 30. oktober 2009
HiO-HiAk igjen - feilsitering?
Jeg hadde tenkt å la saken om sammenslåingen av HiO og HiAk ligge, men har kommet i skade for å lese saken som står i Journalen. Jeg håper inderlig at HiO-rektor Sissel Østberg er feilsitert der, og at hun ikke virkelig har sagt det Journalen siterer henne på:
Å beskylde ikke bare enkeltpersoner men hele avdelinger ved høyskolen for å lyve om sine synspunkter, er ganske sterk kost. Jeg håper Journalen kommer med en snarlig rettelse.
Jeg er en av de som undertegnet oppropet for utsettelse, nettopp fordi grunnlagsmaterialet var altfor svakt. Jeg synes det ville vært en fordel om avdelingene ved høgskolen hadde fått uttale seg - på et seriøst grunnlag - før avgjørelse ble fattet. Personlig er jeg usikker på om fordelene ved sammenslåing vil oppveie de store kostnadene som slike sammenslåing uvegerlig fører til. Da er det irriterende å lese påstander om at man farer med vikarierende argumenter - og det i det samme som man i teorien skal brette opp ermene for å gjennomføre den sammenslåingen som så mange ansatte ønsket å vente med.
Sissel Østberg stoler på folks ønske om utsettelse, men mener at det ligger andre trekk bak dette.
— Jeg tror utsettelsesønsket er en taktikk for å stoppe hele prosessen. Da er det bedre å gjøre det klart tidlig, at man er i mot fusjonering, sier Østberg.
Å beskylde ikke bare enkeltpersoner men hele avdelinger ved høyskolen for å lyve om sine synspunkter, er ganske sterk kost. Jeg håper Journalen kommer med en snarlig rettelse.
Jeg er en av de som undertegnet oppropet for utsettelse, nettopp fordi grunnlagsmaterialet var altfor svakt. Jeg synes det ville vært en fordel om avdelingene ved høgskolen hadde fått uttale seg - på et seriøst grunnlag - før avgjørelse ble fattet. Personlig er jeg usikker på om fordelene ved sammenslåing vil oppveie de store kostnadene som slike sammenslåing uvegerlig fører til. Da er det irriterende å lese påstander om at man farer med vikarierende argumenter - og det i det samme som man i teorien skal brette opp ermene for å gjennomføre den sammenslåingen som så mange ansatte ønsket å vente med.
Seminar om pedagogikk og elevkunnskap
I dag har jeg vært på et seminar på HiO om det nye faget pedagogikk og elevkunnskap. Seminaret het "Kunnskapsgrunnlaget for et profesjonsrettet og forskningsbasert pedagogikkfag". (Kjært barn har mange navn, og i dette innlegget vil jeg bruke forkortelsen PEL fordi "pedagogikk og elevkunnskap" er litt vel omstendelig.)
Hans Jørgen Brucker, som er studieleder ved LUI og sitter i sekretariatet for arbeidet med rammeplaner for nye grunnskolelærerutdanninger, innledet om arbeidet. Allerede på mandag sendes rammeplanen inn til departementet, og de vil raskt sende den ut på høring med tre måneders høringsfrist. Rammeplanen skal ha status som forskrift. Arbeidet med de nasjonale retningslinjene (for de enkelte fagene etc) pågår nå. PEL-gruppa har sendt ut sitt utkast til de andre faggruppene. 7. november er fristen for førsteutkast fra fagene, 20. november skal planene fra fagene behandles i rammeplanutvalget, 4. januar skal endelig forslag fra fagene sendes inn, og 14-15. januar har rammeplanutvalget disse til endelig behandling. De sendes departementet 20. januar.
Det er viktig å merke seg at det ikke blir noen høring på disse nasjonale retningslinjene - gruppene forventes å oppmuntre til innspill fra fagmiljøene underveis. (Et litt kritisk spørsmål fra min side blir da om kun det enkelte fagmiljøet får lov til å mene noe om sitt fag, eller om det også blir mulig å komme med innspill til alle fagplanene.)
Berit Karseth, som er medlem av rammeplanutvalget, innledet deretter om klassifikasjonsrammeverket. Målet med klassifikasjonsrammeverket er å gjøre systemene i de ulike landene kompatible og lesbare mellom landene. Dette er både en EU-prosess og en Bologna-prosess, med noe ulike resultater.
Klassifikasjonsrammeverket deler som kjent målene inn i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. I Norge har høringsuttalelsene reagert på at begrepet "generell kompetanse" ikke gir mening, men departementet har likevel valgt å holde på et begrep som ikke gir mening. Slik jeg forsto det kommer begrepet egentlig fra "generic competence", som innbefatter ting som autonomi og ansvar.
Harald Jarning, dosent ved Pedagogisk utviklingssenter ved HiO holdt deretter en innledning knyttet til "nøkkelområder fra pedagogisk og utdanningsvitenskaplig forskning og fagutvikling". Han siterte Carlgren og Marton som har diskutert hva læreres profesjonelle objekt er. Deres svar er "lärande". Jarning la vekt på at det å håndtere spenningen mellom det planlagte og det spontane er sentralt i læreryrket.
Han ga deretter eksempler på hvordan FoU kan brukes i undervisningen. Han viste til rapporten om "Klasserommets praksisformer etter Reform 97", som han har brukt i pedagogikkundervisningen i 1. klasse i allmennlærerutdanningen. For eksempel viste synteserapporten at norske klasserom viser "stort aktivitetsnivå men svak systematikk" (for eksempel ut fra Bjørnar Alseths forskning). Studentene sammenliknet dette med egne praksisopplevelser og fant ut at de måtte se nærmere på dette. Et annet funn i rapporten er at vi i Norge har "uklare og utydelige faglige krav" - arbeid med dette ga også mye diskusjon. Forskningen ga mer grobunn for diskusjoner enn tekster i lærebøkene som er mer "på den ene siden og på den andre siden".
At forskningen kan være en viktig del av undervisningen i 1. klasse i allmennlærerutdanningen hadde jeg selv et eksempel på denne uka, når jeg hadde den årlige forelesningen om "Holdninger til homofili i skolen". Mange har i dag teorier om at alt er blitt så greit i skolen - at ungdom nåtildags har gode holdninger på dette området. Da er det greit å ha helt fersk og oppdatert forskning å vise til for å avlive disse teoriene - forskningen viser jo at holdningene fortsatt er betenkelige også i ungdomsgruppa, og at mange homofile elever mobbes. Jeg bruker også forskning om når mennesker "kommer ut", hva lærebøkene sier om homofili, hvordan seksualundervisningen er og mye annet.
Simon Michelet, lærerutdanner ved HiO, la vekt på at kunnskapsgrunnlaget for elevkunnskapen må dreie seg om barnet i posisjon som elev, nærmere bestemt relasjonen elev-lærer (undervisning), relasjonen elev-innhold (læring) og relasjonen elev-elev (fellesskap og kulturteori). Han kritiserte tanken om at forståelse alltid er målet for læring - skal man lære å svømme, skal man faktisk lære en ferdighet, det er mindre interessant om man forstår fysikken som ligger bak.
Hanne Christensen fortalte så om arbeidet i gruppa for PEL. Gruppa foreslår at 1. år skal ha vekt på lærerens virksomhet i klasserommet, at 2. år skal ha vekt på individperspektivet mens 3. år skal ha vekt på det institusjonelle perspektivet. Dette gjør meg veldig bekymret, spesielt tatt i betrakning forslaget innad på HiO om at studentene skal ha 45 studiepoeng i 1. år i ett av fagene matematikk, norsk eller engelsk. Dette innebærer altså at mesteparten av dette faget er unnagjort før studentene kommer ordentlig i gang med arbeid med læringsteorier i PEL, samtidig som fagene unektelig vil trenge å jobbe med læringsteorier. Det kan neppe være formålstjenlig at studentene lærer om læringsteorier for eksempel i matematikkfaget et helt år før de lærer om det i PEL?
Christensen la også vekt på at det er viktig med flerfaglige temaer, og at ressurstildeling er viktig. For eksempel kan et fag som ikke er inne i 3. år likevel få ressurser til å være med på flerfaglig samarbeid på det trinnet. I slike samarbeid er det et viktig premiss at alles fagtradisjoner skal respekteres.
Hanne Christensen og Gunnar Nordberg, henholdsvis pedagogikk- og matematikkunderviser ved lærerutdanningen ved HiO, innledet deretter om hvordan pedagogen og fagdidaktikeren kan jobbe sammen. Først fortalte Christensen om at hun misliker den vanlige framstillingen av fagdidaktikk ved hjelp av et Venndiagram hvor fagdidaktikken er snittet mellom faget og didaktikk. Hun stilte spørsmål ved om vi i det hele tatt trenger didaktikkbegrepet, eller om vi ville klart oss med bare pedagogikk og fagdidaktikk. Nordberg la vekt på at vi i vårt samarbeid med lærere må være positive og ta deres daglige problemer på alvor, så blir vi også møtt positivt. Både Nordberg og Christensen la vekt på hvor stor nytte man kan ha av at fagdidaktiker og pedagog er sammen om veiledningsoppgaver ute i skolen.
(Jeg må legge til at det føles rart å skrive "Christensen" og "Nordberg" og "Jarning" etc, for dette er folk jeg til daglig omtaler ved fornavn. Men for å holde en viss konsekvens bruker jeg etternavn her...)
Simon Michelet kom med et innspill om hvorfor det er viktig med flerfaglighet istedenfor tverrfaglighet. I tverrfaglighet er idealet at det faglige området har prioriteten, og hvor man "oppløser" fagene. I lærerutdanningen er vi imidlertid organisert etter fagdisipliner og ansatt og har kompetanse på hver våre områder. I samarbeid må vi derfor respektere hverandre og sørge for at alle som deltar i samarbeidet føler at deres fag blir ivaretatt. Vi går derfor for flerfaglighet - fagene oppløses ikke, men går sammen om prosjekter som alle mener gir tilfredsstillende utbytte.
Lars Monsen, som er styreleder ved LUI ved siden av å jobbe ved Høgskolen i Lillehammer, snakket så om forskningsbasert undervisning. Han startet med å vise til at lærerutdanning alltid har vært en prügelknabe og at uttrykket "halvstuderte røvere" har fulgt lærerutdanningen i 150 år. Han viste så til nye rapporter som mener at det er stor avstand mellom "teori" og "praksis" og at studentene får for kortvarige praksiserfaringer.
Han viste så til ulike forståelser av begrepet "forskningsbasert undervisning", hvor det nest høyeste nivået var at undervisningen foretas av aktive forskere, mens det aller øverste var at studentene selv er med på forskning. Han problematiserte selv mest om det var realistisk å nå det øverste nivået i særlig grad i en lærerutdanning som ikke gir studentene mer fordypning enn i dag, mens jeg satt og tenkte at det heller ikke er økonomisk mulig i dag å sørge for at studentene får undervisning av aktive forskere. Høyskoleøkonomien ville umiddelbart bryte sammen hvis et slikt krav ble innført - i dag er altfor mye av undervisningen utført av midlertidige ansatte som ikke får tildelt tid til eget FoU-arbeid.
Etter dette innlegget ble det litt diskusjon rundt læreres lesing av faglitteratur. Christensen antydet at fortellingen om at lærere ikke leser faglitteratur kan være en sovepute for forskere som dermed ikke trenger å forsøke å formidle til denne gruppa. Karl Øyvind Jordell (UiO) sluttet seg til dette, og spurte hvilke tidsskrifter vi forventer at norske lærere skal lese for å få forskningsbasert kunnskap - Norsk Pedagogisk Tidsskrift? Han antydet at undervisningen ikke nødvendigvis ville blitt mye bedre av at flere lærere leste det. Men samtidig nevnte han Bedre Skole som et alternativ.
Inger Anne Kvalbein, senior ved HiO, avsluttet dagen med å fortelle om sin forskning. I sin etnografiske avhandling om lærerutdanningskulturen fra 1994 skrev hun om "seminarkontrakten". Det var obligatorisk oppmøte og lærerutdannerne følte ansvar for at studentene skulle bli lærere. Studentene fulgte med og møtte opp og ble loset gjennom utdanningen - det var "kontrakten". (Dette minner meg om begrepet "oppgavediskursen" fra matematikkdidaktikken - hvor elevene forventer at de skal gjøre oppgavene læreren sier, at læreren har svaret og at han vet veien de skal gå.)
Ved en ny undersøkelse i 2001/02 fant Kvalbein at mye hadde endret seg. Overfladisk så mye veldig likt ut, men hun oppdaget at lærerne ikke lenger var i samme posisjon som før. Obligatorisk undervisning var ikke lenger lov i samme omfang som før og det var slutt med standpunktkarakterer. Før var læreren oppfattet som kunnskapskilden, men nå overtok pensum den rollen - lærte studentene det ville de klare seg på eksamen. Studentene kom til undervisningen hvis de trodde at forelesningen var nyttig for å tilegne seg pensum, ellers gikk de.
Dette er fascinerende perspektiver - men samtidig merker jeg at jeg blir litt skeptisk. Jeg ser jo av og til sterke variasjoner fra år til år eller til og med fra klasse til klasse det samme året. Det er mildt sagt ikke opplagt at endringene som ble observert fram til 2001/02 skyldes disse faktorene.
Kvalbein viste også til matematikkdidaktikeren Anna Sfard, som i en artikkel fra 1998 skriver om to metaforer for læring (and the danger of choosing just one): tilegnelse og deltakelse. Studentene skal tilegne seg fag og innhold, men de skal også delta i relasjoner, posisjoner og aktiviteter og ta ansvar. Kvalbein stilte spørsmål ved om vi i vår planlegging ser på dette andre punktet (og svaret på det er ja). Hun la også vekt på at deltakelse både kan skje på høyskolen og ute i grunnskolen.
Dermed var dagen gått. Jeg ble stående å snakke litt med Lars Monsen og Harald Jarning etter seminaret, og nevnte at jeg opplever at det blir lite tid til de store prinsipielle diskusjonene om hvor vi vil med den nye grunnskolelærerutdanningen - noe som for eksempel kunne omfatte å få til alternative praksisorienteringer. Jarning nevnte at Trine Grønn skal være i gang med en gjennomgang av alle de ulike praksisorganiseringene vi holder på med ved de ulike profesjonsutdanningene ved HiO. Hun kunne det vært interessant å få til å bidra til ideutvikling ved lærerutdanningen...
Hans Jørgen Brucker, som er studieleder ved LUI og sitter i sekretariatet for arbeidet med rammeplaner for nye grunnskolelærerutdanninger, innledet om arbeidet. Allerede på mandag sendes rammeplanen inn til departementet, og de vil raskt sende den ut på høring med tre måneders høringsfrist. Rammeplanen skal ha status som forskrift. Arbeidet med de nasjonale retningslinjene (for de enkelte fagene etc) pågår nå. PEL-gruppa har sendt ut sitt utkast til de andre faggruppene. 7. november er fristen for førsteutkast fra fagene, 20. november skal planene fra fagene behandles i rammeplanutvalget, 4. januar skal endelig forslag fra fagene sendes inn, og 14-15. januar har rammeplanutvalget disse til endelig behandling. De sendes departementet 20. januar.
Det er viktig å merke seg at det ikke blir noen høring på disse nasjonale retningslinjene - gruppene forventes å oppmuntre til innspill fra fagmiljøene underveis. (Et litt kritisk spørsmål fra min side blir da om kun det enkelte fagmiljøet får lov til å mene noe om sitt fag, eller om det også blir mulig å komme med innspill til alle fagplanene.)
Berit Karseth, som er medlem av rammeplanutvalget, innledet deretter om klassifikasjonsrammeverket. Målet med klassifikasjonsrammeverket er å gjøre systemene i de ulike landene kompatible og lesbare mellom landene. Dette er både en EU-prosess og en Bologna-prosess, med noe ulike resultater.
Klassifikasjonsrammeverket deler som kjent målene inn i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. I Norge har høringsuttalelsene reagert på at begrepet "generell kompetanse" ikke gir mening, men departementet har likevel valgt å holde på et begrep som ikke gir mening. Slik jeg forsto det kommer begrepet egentlig fra "generic competence", som innbefatter ting som autonomi og ansvar.
Harald Jarning, dosent ved Pedagogisk utviklingssenter ved HiO holdt deretter en innledning knyttet til "nøkkelområder fra pedagogisk og utdanningsvitenskaplig forskning og fagutvikling". Han siterte Carlgren og Marton som har diskutert hva læreres profesjonelle objekt er. Deres svar er "lärande". Jarning la vekt på at det å håndtere spenningen mellom det planlagte og det spontane er sentralt i læreryrket.
Han ga deretter eksempler på hvordan FoU kan brukes i undervisningen. Han viste til rapporten om "Klasserommets praksisformer etter Reform 97", som han har brukt i pedagogikkundervisningen i 1. klasse i allmennlærerutdanningen. For eksempel viste synteserapporten at norske klasserom viser "stort aktivitetsnivå men svak systematikk" (for eksempel ut fra Bjørnar Alseths forskning). Studentene sammenliknet dette med egne praksisopplevelser og fant ut at de måtte se nærmere på dette. Et annet funn i rapporten er at vi i Norge har "uklare og utydelige faglige krav" - arbeid med dette ga også mye diskusjon. Forskningen ga mer grobunn for diskusjoner enn tekster i lærebøkene som er mer "på den ene siden og på den andre siden".
At forskningen kan være en viktig del av undervisningen i 1. klasse i allmennlærerutdanningen hadde jeg selv et eksempel på denne uka, når jeg hadde den årlige forelesningen om "Holdninger til homofili i skolen". Mange har i dag teorier om at alt er blitt så greit i skolen - at ungdom nåtildags har gode holdninger på dette området. Da er det greit å ha helt fersk og oppdatert forskning å vise til for å avlive disse teoriene - forskningen viser jo at holdningene fortsatt er betenkelige også i ungdomsgruppa, og at mange homofile elever mobbes. Jeg bruker også forskning om når mennesker "kommer ut", hva lærebøkene sier om homofili, hvordan seksualundervisningen er og mye annet.
Simon Michelet, lærerutdanner ved HiO, la vekt på at kunnskapsgrunnlaget for elevkunnskapen må dreie seg om barnet i posisjon som elev, nærmere bestemt relasjonen elev-lærer (undervisning), relasjonen elev-innhold (læring) og relasjonen elev-elev (fellesskap og kulturteori). Han kritiserte tanken om at forståelse alltid er målet for læring - skal man lære å svømme, skal man faktisk lære en ferdighet, det er mindre interessant om man forstår fysikken som ligger bak.
Hanne Christensen fortalte så om arbeidet i gruppa for PEL. Gruppa foreslår at 1. år skal ha vekt på lærerens virksomhet i klasserommet, at 2. år skal ha vekt på individperspektivet mens 3. år skal ha vekt på det institusjonelle perspektivet. Dette gjør meg veldig bekymret, spesielt tatt i betrakning forslaget innad på HiO om at studentene skal ha 45 studiepoeng i 1. år i ett av fagene matematikk, norsk eller engelsk. Dette innebærer altså at mesteparten av dette faget er unnagjort før studentene kommer ordentlig i gang med arbeid med læringsteorier i PEL, samtidig som fagene unektelig vil trenge å jobbe med læringsteorier. Det kan neppe være formålstjenlig at studentene lærer om læringsteorier for eksempel i matematikkfaget et helt år før de lærer om det i PEL?
Christensen la også vekt på at det er viktig med flerfaglige temaer, og at ressurstildeling er viktig. For eksempel kan et fag som ikke er inne i 3. år likevel få ressurser til å være med på flerfaglig samarbeid på det trinnet. I slike samarbeid er det et viktig premiss at alles fagtradisjoner skal respekteres.
Hanne Christensen og Gunnar Nordberg, henholdsvis pedagogikk- og matematikkunderviser ved lærerutdanningen ved HiO, innledet deretter om hvordan pedagogen og fagdidaktikeren kan jobbe sammen. Først fortalte Christensen om at hun misliker den vanlige framstillingen av fagdidaktikk ved hjelp av et Venndiagram hvor fagdidaktikken er snittet mellom faget og didaktikk. Hun stilte spørsmål ved om vi i det hele tatt trenger didaktikkbegrepet, eller om vi ville klart oss med bare pedagogikk og fagdidaktikk. Nordberg la vekt på at vi i vårt samarbeid med lærere må være positive og ta deres daglige problemer på alvor, så blir vi også møtt positivt. Både Nordberg og Christensen la vekt på hvor stor nytte man kan ha av at fagdidaktiker og pedagog er sammen om veiledningsoppgaver ute i skolen.
(Jeg må legge til at det føles rart å skrive "Christensen" og "Nordberg" og "Jarning" etc, for dette er folk jeg til daglig omtaler ved fornavn. Men for å holde en viss konsekvens bruker jeg etternavn her...)
Simon Michelet kom med et innspill om hvorfor det er viktig med flerfaglighet istedenfor tverrfaglighet. I tverrfaglighet er idealet at det faglige området har prioriteten, og hvor man "oppløser" fagene. I lærerutdanningen er vi imidlertid organisert etter fagdisipliner og ansatt og har kompetanse på hver våre områder. I samarbeid må vi derfor respektere hverandre og sørge for at alle som deltar i samarbeidet føler at deres fag blir ivaretatt. Vi går derfor for flerfaglighet - fagene oppløses ikke, men går sammen om prosjekter som alle mener gir tilfredsstillende utbytte.
Lars Monsen, som er styreleder ved LUI ved siden av å jobbe ved Høgskolen i Lillehammer, snakket så om forskningsbasert undervisning. Han startet med å vise til at lærerutdanning alltid har vært en prügelknabe og at uttrykket "halvstuderte røvere" har fulgt lærerutdanningen i 150 år. Han viste så til nye rapporter som mener at det er stor avstand mellom "teori" og "praksis" og at studentene får for kortvarige praksiserfaringer.
Han viste så til ulike forståelser av begrepet "forskningsbasert undervisning", hvor det nest høyeste nivået var at undervisningen foretas av aktive forskere, mens det aller øverste var at studentene selv er med på forskning. Han problematiserte selv mest om det var realistisk å nå det øverste nivået i særlig grad i en lærerutdanning som ikke gir studentene mer fordypning enn i dag, mens jeg satt og tenkte at det heller ikke er økonomisk mulig i dag å sørge for at studentene får undervisning av aktive forskere. Høyskoleøkonomien ville umiddelbart bryte sammen hvis et slikt krav ble innført - i dag er altfor mye av undervisningen utført av midlertidige ansatte som ikke får tildelt tid til eget FoU-arbeid.
Etter dette innlegget ble det litt diskusjon rundt læreres lesing av faglitteratur. Christensen antydet at fortellingen om at lærere ikke leser faglitteratur kan være en sovepute for forskere som dermed ikke trenger å forsøke å formidle til denne gruppa. Karl Øyvind Jordell (UiO) sluttet seg til dette, og spurte hvilke tidsskrifter vi forventer at norske lærere skal lese for å få forskningsbasert kunnskap - Norsk Pedagogisk Tidsskrift? Han antydet at undervisningen ikke nødvendigvis ville blitt mye bedre av at flere lærere leste det. Men samtidig nevnte han Bedre Skole som et alternativ.
Inger Anne Kvalbein, senior ved HiO, avsluttet dagen med å fortelle om sin forskning. I sin etnografiske avhandling om lærerutdanningskulturen fra 1994 skrev hun om "seminarkontrakten". Det var obligatorisk oppmøte og lærerutdannerne følte ansvar for at studentene skulle bli lærere. Studentene fulgte med og møtte opp og ble loset gjennom utdanningen - det var "kontrakten". (Dette minner meg om begrepet "oppgavediskursen" fra matematikkdidaktikken - hvor elevene forventer at de skal gjøre oppgavene læreren sier, at læreren har svaret og at han vet veien de skal gå.)
Ved en ny undersøkelse i 2001/02 fant Kvalbein at mye hadde endret seg. Overfladisk så mye veldig likt ut, men hun oppdaget at lærerne ikke lenger var i samme posisjon som før. Obligatorisk undervisning var ikke lenger lov i samme omfang som før og det var slutt med standpunktkarakterer. Før var læreren oppfattet som kunnskapskilden, men nå overtok pensum den rollen - lærte studentene det ville de klare seg på eksamen. Studentene kom til undervisningen hvis de trodde at forelesningen var nyttig for å tilegne seg pensum, ellers gikk de.
Dette er fascinerende perspektiver - men samtidig merker jeg at jeg blir litt skeptisk. Jeg ser jo av og til sterke variasjoner fra år til år eller til og med fra klasse til klasse det samme året. Det er mildt sagt ikke opplagt at endringene som ble observert fram til 2001/02 skyldes disse faktorene.
Kvalbein viste også til matematikkdidaktikeren Anna Sfard, som i en artikkel fra 1998 skriver om to metaforer for læring (and the danger of choosing just one): tilegnelse og deltakelse. Studentene skal tilegne seg fag og innhold, men de skal også delta i relasjoner, posisjoner og aktiviteter og ta ansvar. Kvalbein stilte spørsmål ved om vi i vår planlegging ser på dette andre punktet (og svaret på det er ja). Hun la også vekt på at deltakelse både kan skje på høyskolen og ute i grunnskolen.
Dermed var dagen gått. Jeg ble stående å snakke litt med Lars Monsen og Harald Jarning etter seminaret, og nevnte at jeg opplever at det blir lite tid til de store prinsipielle diskusjonene om hvor vi vil med den nye grunnskolelærerutdanningen - noe som for eksempel kunne omfatte å få til alternative praksisorienteringer. Jarning nevnte at Trine Grønn skal være i gang med en gjennomgang av alle de ulike praksisorganiseringene vi holder på med ved de ulike profesjonsutdanningene ved HiO. Hun kunne det vært interessant å få til å bidra til ideutvikling ved lærerutdanningen...
onsdag 28. oktober 2009
HiO og HiAk skal slås sammen
På HiOs nettsider kan man lese at styrene ved HiO og HiAk har "tatt et prinsippvedtak om å gå videre i samarbeidet med sikte på å gå sammen til én institusjon fra 1. august 2011". I HiO-styret ble vedtaket fattet mot én stemme.
Vedtaket fattes til tross for at en stor del av de ansatte ved HiO synes beslutningsgrunnlaget var for tynt. Nå blir det en jobb for ledelsen ved HiO å få fram fordelene med en eventuell fusjon slik at de ansatte etter hvert støtter sterkere opp om ideen.
Vedtaket fattes til tross for at en stor del av de ansatte ved HiO synes beslutningsgrunnlaget var for tynt. Nå blir det en jobb for ledelsen ved HiO å få fram fordelene med en eventuell fusjon slik at de ansatte etter hvert støtter sterkere opp om ideen.
søndag 25. oktober 2009
Ressurser om matematikkhistorie på norsk
På morgenen og formiddagen i dag har jeg jobbet med eleviki - jeg har laget en liste over Ressurser om matematikkhistorie på norsk. Jeg vil be om hjelp til å supplere denne. Det er ment å være en mest mulig komplett liste over hva som er gitt ut på norsk om matematikkhistorie.
Parallelt med denne har jeg laget en side med Ressurser om matematikkhistorie på engelsk. Denne er naturligvis ikke tenkt å være komplett, men å vise til de mest sentrale ressursene om matematikkhistorie. For begge listenes vedkommende gjelder det at det er ressurser som har relevans for grunnskolen jeg er opptatt av.
Etter hvert vil jeg også be om hjelp til å supplere listene ved å sende mail til ei mailingliste for matematikklærerutdannere i Norge, men før det bør de være litt mer bearbeidet, tror jeg.
Parallelt med denne har jeg laget en side med Ressurser om matematikkhistorie på engelsk. Denne er naturligvis ikke tenkt å være komplett, men å vise til de mest sentrale ressursene om matematikkhistorie. For begge listenes vedkommende gjelder det at det er ressurser som har relevans for grunnskolen jeg er opptatt av.
Etter hvert vil jeg også be om hjelp til å supplere listene ved å sende mail til ei mailingliste for matematikklærerutdannere i Norge, men før det bør de være litt mer bearbeidet, tror jeg.
lørdag 24. oktober 2009
Fragments - kurs i hjemmesidesnekring
Den siste uka har vært intens - jeg har vært på kurset "Fragments", hvor jeg skal lære hvordan jeg kan sette opp hjemmesider basert på en egenprodusert database. Verktøyene vi bruker er EasyPHP, HeidiSQL og CodeCharge Studio. (Jeg har en egen blogg for arbeidet i kurset, men den har ikke blitt oppdatert den siste uka.)
Det er ganske gøy, egentlig. I løpet av den første uka har jeg for eksempel lært hvordan jeg kan lage et eget diskusjonsforum - og klart å lage det. Naturligvis finnes det mengder av ferdige diskusjonsfora på nettet, men det at jeg selv styrer databasen og kan designe den etter egne behov er kult.
Jeg har nå kommet fram til hva jeg ønsker å lage som hovedprodukt i kurset, tror jeg. Jeg ønsker å lage en database for lenker til undervisningsopplegg, didaktiske tekster og digitale læringsressurser for øvrig som ligger på nettet. Denne ønsker jeg å koble til eleviki slik at den også blir lettere å oppdatere. (Men alt dette er på et veldig tidlig stadium i planleggingen.)
Det kanskje mest overraskende er å merke at det er gøy å programmere igjen. Jeg programmerte ganske mye fra jeg var cirka 11 år til jeg var kanskje 21. Men så har programmeringen stort sett ligget nede. Databaser har jeg heller ikke holdt særlig mye på med de siste 15 årene. Men muligheten til å programmere løsninger som umiddelbart kan legges på nett og involvere andre mennesker gir en ekstra inspirasjon. (Og så var det veldig gøy å merke at min kunnskap om objekt-orientert programmering gjorde prinsippene enklere å forstå, selv om mye har forandret seg siden jeg tok kurs i Simula i 1991...)
For øvrig skrev jeg et essay som forberedelse til første samling som ligger i min kursblogg: The path to www and onwards – viewed through a personal lens.
Det er ganske gøy, egentlig. I løpet av den første uka har jeg for eksempel lært hvordan jeg kan lage et eget diskusjonsforum - og klart å lage det. Naturligvis finnes det mengder av ferdige diskusjonsfora på nettet, men det at jeg selv styrer databasen og kan designe den etter egne behov er kult.
Jeg har nå kommet fram til hva jeg ønsker å lage som hovedprodukt i kurset, tror jeg. Jeg ønsker å lage en database for lenker til undervisningsopplegg, didaktiske tekster og digitale læringsressurser for øvrig som ligger på nettet. Denne ønsker jeg å koble til eleviki slik at den også blir lettere å oppdatere. (Men alt dette er på et veldig tidlig stadium i planleggingen.)
Det kanskje mest overraskende er å merke at det er gøy å programmere igjen. Jeg programmerte ganske mye fra jeg var cirka 11 år til jeg var kanskje 21. Men så har programmeringen stort sett ligget nede. Databaser har jeg heller ikke holdt særlig mye på med de siste 15 årene. Men muligheten til å programmere løsninger som umiddelbart kan legges på nett og involvere andre mennesker gir en ekstra inspirasjon. (Og så var det veldig gøy å merke at min kunnskap om objekt-orientert programmering gjorde prinsippene enklere å forstå, selv om mye har forandret seg siden jeg tok kurs i Simula i 1991...)
For øvrig skrev jeg et essay som forberedelse til første samling som ligger i min kursblogg: The path to www and onwards – viewed through a personal lens.
HiOs overtakelse av HiAk
Det skjer mye på HiO for tida. Arbeidet fram mot en ny grunnskolelærerutdanning fra høsten 2010 går for fullt, HiOs planer om å bli universitet om få år er høyt prioritert og fra 1. august 2011 er det planer om at Høgskolen i Akershus (HiAk) skal slås sammen med HiO. Vedtak om å starte prosessen vil bli tatt på styremøter 28. oktober.
Høgskolen i Oslo har, ifølge hjemmesiden over 12 000 studenter og 1100 tilsatte, 33 bachelorstudier og 18 masterstudier. Den er Norges klart største høyskole, og er større enn flere av universitetene også. Høgskolen i Akershus er cirka en tredjedel så stor: har knapt 4 000 studenter og ca. 300 ansatte. Hjemmesiden lister opp 14 bachelorutdanninger og 5 masterstudier.
Prosessen vil vise hvordan størrelsesforholdet gir seg utslag i konkrete resultater, for eksempel om hvor sentraladministrasjonen vil ligge, og dermed om resultatet blir en sammenslåing eller en overtakelse. Det skal bli spennende å følge framover.
Uansett blir resultatet en enda større høyskole, med minst 16 000 studenter og 1400 tilsatte. Dermed blir resultatet (PiV - Profesjonsuniversitetet i Viken?) større enn Universitetet i Bergen, for eksemepel.
Det må legges til at jeg synes HiO har et ganske modig styre, som vedtar en sammenslåing på et såpass spinkelt grunnlag som de har, når 419 ansatte ved HiO i skrivende stund har skrevet under på en underskriftskampanje for å utrede saken nærmere. (De utgjør altså 38 prosent av de ansatte, hvis tallene ovenfor stemmer.) Det er alltid mer krevende å slå sammen organisasjoner hvor en stor del av de ansatte er skeptiske.
For egen del har jeg prøvd å sette meg inn i saken så godt jeg kan, men ser dessverre ikke at fordelene det er snakk om skal oppveie de opplagte ulempene. Men veien blir til mens man går i slike saker, så jeg tar forbehold om at jeg kan endre mening etter hvert som saken utredes grundigere.
Høgskolen i Oslo har, ifølge hjemmesiden over 12 000 studenter og 1100 tilsatte, 33 bachelorstudier og 18 masterstudier. Den er Norges klart største høyskole, og er større enn flere av universitetene også. Høgskolen i Akershus er cirka en tredjedel så stor: har knapt 4 000 studenter og ca. 300 ansatte. Hjemmesiden lister opp 14 bachelorutdanninger og 5 masterstudier.
Prosessen vil vise hvordan størrelsesforholdet gir seg utslag i konkrete resultater, for eksempel om hvor sentraladministrasjonen vil ligge, og dermed om resultatet blir en sammenslåing eller en overtakelse. Det skal bli spennende å følge framover.
Uansett blir resultatet en enda større høyskole, med minst 16 000 studenter og 1400 tilsatte. Dermed blir resultatet (PiV - Profesjonsuniversitetet i Viken?) større enn Universitetet i Bergen, for eksemepel.
Det må legges til at jeg synes HiO har et ganske modig styre, som vedtar en sammenslåing på et såpass spinkelt grunnlag som de har, når 419 ansatte ved HiO i skrivende stund har skrevet under på en underskriftskampanje for å utrede saken nærmere. (De utgjør altså 38 prosent av de ansatte, hvis tallene ovenfor stemmer.) Det er alltid mer krevende å slå sammen organisasjoner hvor en stor del av de ansatte er skeptiske.
For egen del har jeg prøvd å sette meg inn i saken så godt jeg kan, men ser dessverre ikke at fordelene det er snakk om skal oppveie de opplagte ulempene. Men veien blir til mens man går i slike saker, så jeg tar forbehold om at jeg kan endre mening etter hvert som saken utredes grundigere.
lørdag 17. oktober 2009
Uenighet og diskusjon
Jeg må få nevne at artikkelen "Uenighet og diskusjon – bruk av påstander og elektronisk avstemming i undervisningen" av Cornelia Brodahl og meg, nå er tilgjengelig i HiO-rapport 17/2009. Rapporten er en artikkelsamling som inneholder artikler fra mange av deltakerne i førstelektorprogrammet ved HiO. Artikkelsamlinga kan kjøpes i HiOs nettbokhandel eller lånes via Bibsys.
Artikkelen går fint inn i min førstelektorkvalifisering ved at den viser koblingen mellom forskningen og den pedagogiske virksomheten, og knytter seg til sentrale læringsteorier.
Artikkelen går fint inn i min førstelektorkvalifisering ved at den viser koblingen mellom forskningen og den pedagogiske virksomheten, og knytter seg til sentrale læringsteorier.
fredag 16. oktober 2009
Konferanse om førstelektorkvalifisering dag 2
Mens den første dagen av konferansen om førstelektorkvalifisering for en stor del handlet om å synliggjøre hva førstelektorløpet bidrar med som PhD-løpet i dagens form ikke gjør, var fredagen mer knyttet til strukturelle ting.
Mens torsdagen startet med Jon Frode Blichfeldts advarsler mot en overgang fra kvalitet til kvantitetsbetrakninger i akademia (som vi allerede ser), startet fredagen med et brennende engasjert innlegg fra Jørgen Amdam, rektor ved Høgskulen i Volda. Han mente at utdanninger i for stor grad lærer folk å reflektere og skrive først og deretter snakke med folk, mens yrkesutøvelsen ofte handler om å være deltaker i kontinuerlig endrede prosesser. Vi lærer studentene å forholde seg til oppdelte prosesser, ikke dynamiske.
Amdam trakk også fram at profesjonsutdanningene står ovenfor et generasjonsskifte, hvor mange står foran pensjon. Folk som har tatt bachelor-, og mastergrad i rask rekkefølge er ofte ikke i utgangspunktet kvalifisert til å undervise i profesjonsutdanningene, og det er derfor en viktig oppgave for høyskolene å kvalifisere sine ansatte. Her kan en ny "førstelektorskole" komme inn i bildet.
(Etter at Sissel Østberg og Jørgen Amdam hadde sagt seg skjønt enige om at også folk med doktorgrad kan trenge omskolering før de begynner å undervise i en profesjonsutdanning, presiserte Willy Gunneriussen at også folk med doktorgrad har mye å bidra med. Han sa at ved siden av mye "taus kunnskap" er det også en del "tause villfarelser" i profesjonene, og dyktige teoretikere kan ha kritiske perspektiver som kan være nyttige. Men de kritiske perspektivene kan ikke være de eneste.)
Deretter fortalte professor Anne Marie Støkken om en utvalgsinnstilling fra Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning. De har blitt bedt om å kartlegge erfaringer med førstelektorordningen og utrede forholdet til PhD og næringsPhD, blant annet. Utvalget kom fram til at dagens førstelektorkvalifisering:
- vurderes ulikt ved forskjellige institusjoner og innad på institusjonene,
- gir ulike rettigheter og arbeidsvilkår ved ulike institusjoner,
- har uklare kriterier, og det er usikkerhet om profileringsdokumentets rolle,
- har stimulert pedagogisk utviklingsarbeid ved institusjonene,
- har gitt mer oppmerksomhet på handlingsaspektet og
- har stimulert samarbeid med praksisfeltet, og slik bidratt til å ivareta institusjonenes samfunnsansvar.
Konklusjonen er at førstelektorkvalifiseringen er "prinsipielt godt men praktisk underutnyttet".
For veien framover ser utvalget fire alternativer:
a. fortsatt to parallelle løp,
b. førstelektorordningen erstattes av en yrkesrettet/arbeidslivsrettet doktorgrad,
c. ett felles løp,
d. et kombinert løp, med ulike tematiske fokus og metodiske forankringer, med felles gradsbetegnelse men med suffikser som tydeliggjør ulike innretninger og karrierevalg.
Jeg ser alternativ a som mest realistisk på kort sikt. Utgangspunktet for førstelektorkvalifiseringsveien er at doktorgradsveien er for snever i sitt utvalg av metoder og kunnskapssyn. Jeg tror ikke det er gjort med et trylleslag å endre dette, så alternativ c er lite realistisk i den nærmeste framtida. Alternativ b kan være en overgangsfase fram til alternativ d, men jeg ser ikke helt poenget.
Etter et innlegg fra Inger Maria Hanken om høringsdokumentet om Sentre for fremragende utdanning (som er i kjømda), fortalte Veslemøy Egede-Nissen om kommisjonsvurderinger ved førstelektorbedømmelser innen sykepleien. Hun fortalte om 20 søknader som alle kom i "NOKUT-rushet" da (nesten) alle sykepleierutdanninger sto i fare for å miste sin akkreditering. De 20 var derfor stort sett preget av å være tilbakeskuende, og hun mente at de forsøkte å kartlegge, undersøke og forstå den praksis de var en del av og hadde vært med på å forme. Hun mente at kommisjonene honorerte søkerne for kritisk, distansert (og spørrende og analytisk) refleksjon til sine egne arbeider. Dette kommer ofte fram i profileringsdokumentet, og derfor er det uheldig at profileringsdokumentets rolle er offer for så mye uklarhet.
Til slutt var det en paneldebatt. Høgskolelektor Hanne Christensen fra HiO startet med å fortelle om en kursdag med rektorer hvor hun presenterte andres forskning, egen forskning, jobbet med arbeidsmåter som rektorene også kunne bruke bruke på egen arbeidsplass og hvor rektorene på slutten av dagen var strålende fornøyd med kurset. Etter kursdagen reflekterte hun over at hun hadde oppnådd noe av det som var selve poenget med å starte på førstelektorprogrammet - hun hadde samlet kompetanse fra ulike kunnskapsområder som gjorde henne kompetent til å holde slike krevende kurs og gi deltakerne innsikt som de følte som nyttig i sin hverdag. (Og for en gangs skyld var det ingen fra ledende posisjoner som sa at "Men dette kunne du også oppnådd i en doktorgrad.") Som hun sa senere i paneldebatten: mange fagmiljøer oppfattes som snevre idet du må velge å fordype deg veldig innen et bestemt fagfelt og helst ikke blande inn andre fagfelt.
HiO-rektor Sissel Østberg sa blant annet at HiO som universitet vil utvikle PhDer som skal være brede og relevante. Men hun presiserte også at "inntil videre er førstelektorprogrammet helt utmerket".
Helge Høivik understreket at våre samarbeidspartnere etterspør høykompetente folk som ikke først og fremst er forskere, og derfor trenger vi kvalifiseringsveier som ikke har som hovedmål å utdanne forskere.
Kunnskapsdepartementets representant, avd. dir. Jana Weidemann, lovte å se mer på karriereveiene i sektoren. Hun lovte også å ta med seg innspillet om at tildelte PhD-midler også burde kunne tildeles førstelektorstipendiater.
Og der var den konferansen over. Og jeg sitter styrket i troen på at førstelektorprogrammet har livets rett - ihvertfall inntil PdD-programmene er klar for å endre seg. Og jeg er overrasket over det stadige maset om førstelektorenes status. Det viktigste er tross alt kvaliteten på den kunnskapen og den kompetansen vi framskaffer. Det er kanskje naivt, men jeg ser for meg at vi stort sett vil få den statusen vi fortjener - kanskje ikke hele tida og av alle, men det meste av tida og av de fleste.
Mens torsdagen startet med Jon Frode Blichfeldts advarsler mot en overgang fra kvalitet til kvantitetsbetrakninger i akademia (som vi allerede ser), startet fredagen med et brennende engasjert innlegg fra Jørgen Amdam, rektor ved Høgskulen i Volda. Han mente at utdanninger i for stor grad lærer folk å reflektere og skrive først og deretter snakke med folk, mens yrkesutøvelsen ofte handler om å være deltaker i kontinuerlig endrede prosesser. Vi lærer studentene å forholde seg til oppdelte prosesser, ikke dynamiske.
Amdam trakk også fram at profesjonsutdanningene står ovenfor et generasjonsskifte, hvor mange står foran pensjon. Folk som har tatt bachelor-, og mastergrad i rask rekkefølge er ofte ikke i utgangspunktet kvalifisert til å undervise i profesjonsutdanningene, og det er derfor en viktig oppgave for høyskolene å kvalifisere sine ansatte. Her kan en ny "førstelektorskole" komme inn i bildet.
(Etter at Sissel Østberg og Jørgen Amdam hadde sagt seg skjønt enige om at også folk med doktorgrad kan trenge omskolering før de begynner å undervise i en profesjonsutdanning, presiserte Willy Gunneriussen at også folk med doktorgrad har mye å bidra med. Han sa at ved siden av mye "taus kunnskap" er det også en del "tause villfarelser" i profesjonene, og dyktige teoretikere kan ha kritiske perspektiver som kan være nyttige. Men de kritiske perspektivene kan ikke være de eneste.)
Deretter fortalte professor Anne Marie Støkken om en utvalgsinnstilling fra Nasjonalt råd for helse- og sosialfagutdanning. De har blitt bedt om å kartlegge erfaringer med førstelektorordningen og utrede forholdet til PhD og næringsPhD, blant annet. Utvalget kom fram til at dagens førstelektorkvalifisering:
- vurderes ulikt ved forskjellige institusjoner og innad på institusjonene,
- gir ulike rettigheter og arbeidsvilkår ved ulike institusjoner,
- har uklare kriterier, og det er usikkerhet om profileringsdokumentets rolle,
- har stimulert pedagogisk utviklingsarbeid ved institusjonene,
- har gitt mer oppmerksomhet på handlingsaspektet og
- har stimulert samarbeid med praksisfeltet, og slik bidratt til å ivareta institusjonenes samfunnsansvar.
Konklusjonen er at førstelektorkvalifiseringen er "prinsipielt godt men praktisk underutnyttet".
For veien framover ser utvalget fire alternativer:
a. fortsatt to parallelle løp,
b. førstelektorordningen erstattes av en yrkesrettet/arbeidslivsrettet doktorgrad,
c. ett felles løp,
d. et kombinert løp, med ulike tematiske fokus og metodiske forankringer, med felles gradsbetegnelse men med suffikser som tydeliggjør ulike innretninger og karrierevalg.
Jeg ser alternativ a som mest realistisk på kort sikt. Utgangspunktet for førstelektorkvalifiseringsveien er at doktorgradsveien er for snever i sitt utvalg av metoder og kunnskapssyn. Jeg tror ikke det er gjort med et trylleslag å endre dette, så alternativ c er lite realistisk i den nærmeste framtida. Alternativ b kan være en overgangsfase fram til alternativ d, men jeg ser ikke helt poenget.
Etter et innlegg fra Inger Maria Hanken om høringsdokumentet om Sentre for fremragende utdanning (som er i kjømda), fortalte Veslemøy Egede-Nissen om kommisjonsvurderinger ved førstelektorbedømmelser innen sykepleien. Hun fortalte om 20 søknader som alle kom i "NOKUT-rushet" da (nesten) alle sykepleierutdanninger sto i fare for å miste sin akkreditering. De 20 var derfor stort sett preget av å være tilbakeskuende, og hun mente at de forsøkte å kartlegge, undersøke og forstå den praksis de var en del av og hadde vært med på å forme. Hun mente at kommisjonene honorerte søkerne for kritisk, distansert (og spørrende og analytisk) refleksjon til sine egne arbeider. Dette kommer ofte fram i profileringsdokumentet, og derfor er det uheldig at profileringsdokumentets rolle er offer for så mye uklarhet.
Til slutt var det en paneldebatt. Høgskolelektor Hanne Christensen fra HiO startet med å fortelle om en kursdag med rektorer hvor hun presenterte andres forskning, egen forskning, jobbet med arbeidsmåter som rektorene også kunne bruke bruke på egen arbeidsplass og hvor rektorene på slutten av dagen var strålende fornøyd med kurset. Etter kursdagen reflekterte hun over at hun hadde oppnådd noe av det som var selve poenget med å starte på førstelektorprogrammet - hun hadde samlet kompetanse fra ulike kunnskapsområder som gjorde henne kompetent til å holde slike krevende kurs og gi deltakerne innsikt som de følte som nyttig i sin hverdag. (Og for en gangs skyld var det ingen fra ledende posisjoner som sa at "Men dette kunne du også oppnådd i en doktorgrad.") Som hun sa senere i paneldebatten: mange fagmiljøer oppfattes som snevre idet du må velge å fordype deg veldig innen et bestemt fagfelt og helst ikke blande inn andre fagfelt.
HiO-rektor Sissel Østberg sa blant annet at HiO som universitet vil utvikle PhDer som skal være brede og relevante. Men hun presiserte også at "inntil videre er førstelektorprogrammet helt utmerket".
Helge Høivik understreket at våre samarbeidspartnere etterspør høykompetente folk som ikke først og fremst er forskere, og derfor trenger vi kvalifiseringsveier som ikke har som hovedmål å utdanne forskere.
Kunnskapsdepartementets representant, avd. dir. Jana Weidemann, lovte å se mer på karriereveiene i sektoren. Hun lovte også å ta med seg innspillet om at tildelte PhD-midler også burde kunne tildeles førstelektorstipendiater.
Og der var den konferansen over. Og jeg sitter styrket i troen på at førstelektorprogrammet har livets rett - ihvertfall inntil PdD-programmene er klar for å endre seg. Og jeg er overrasket over det stadige maset om førstelektorenes status. Det viktigste er tross alt kvaliteten på den kunnskapen og den kompetansen vi framskaffer. Det er kanskje naivt, men jeg ser for meg at vi stort sett vil få den statusen vi fortjener - kanskje ikke hele tida og av alle, men det meste av tida og av de fleste.
torsdag 15. oktober 2009
Konferanse om førstelektorkvalifisering dag 1 post 2
(Dette er en fortsettelse av dette innlegget.)
Peter Tornquist fra Norges musikkhøgskole presiserte hvordan stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid fungerer. Dette hadde en del likheter med førstelektorprogrammet, men samtidig den ulikhet at en kvalitetsvurdering av et kunstnerisk produkt er en svært sentral del av den endelige bedømmelsen. I førstelektorprogrammet inngår jo som kjent også "spesielle pedagogiske kvalifikasjoner" som kriterium, men det forekommer nok at folk får førstelektoropprykk kun på grunnlag av skreven tekst som ikke dokumenterer slike spesielle kvalifikasjoner.
Deretter gikk man i fire forskjellige rom - jeg foretrakk det som handlet om "Arbeidsplassen som læringsarena". I den første presentasjonen fikk vi blant annet se et bilde av noen barn som lå på gulvet og prøvde å representere symbolet for en halv - en elev var brøkstrek, en var teller og to var nevner. Dette skulle være et eksempel på kinestetisk læring. Dette eksemplet tok naturlig nok all min oppmerksomhet og minnet meg om at fokuset på læringsstiler ikke må bli så stort at det overskygger faglig kompetanse. Jeg må naturligvis ta alle mulige forbehold om at bildet kanskje var tatt ut av kontekst osv, men jeg klarer ikke å fri meg fra en frykt om at dette faktisk var en læringsaktivitet som noen trodde ville gi innblikk i brøkbegrepet.
Mette Tollefsrud hadde innlegg også her. Hun snakket om forholdet mellom teori og praksis, og jeg merket meg at hun fikk spørsmålet "Får studentene nok teori?" Hun kunne berolige spørreren med at pensumkravene er de samme som på den tradisjonelle utdanningen, men jeg spurte nå likevel meg selv om hvorfor ingen spurte om studentene ved den tradisjonelle utdanningen får nok praksiserfaringer. (Jeg husker riktignok ikke om disse spørsmålene kom i denne bolken eller tidligere på dagen.)
Et spørsmål som man også stadig kom tilbake til denne dagen var om Mette Tollefsrud er en forsker. Det var dosent Helge Høivik som stilte dette spørsmålet, og han mente (slik jeg tolket ham) at de kvalitetene Tollefsrud viser i dette prosjektet ikke er helt sammenfallende med de som vanligvis forbindes med forskere. Hun har kompetanse på et høyt nivå, men ikke "bare" forskerkompetanse. Andre reagerte, og mente (igjen) at hennes prosjekt minner om et aksjonsforskningsprosjekt. For meg blir dette å se hennes prosjekt ut fra helt spesielle, fastlåste forskerbriller.
(Jeg noterte meg for øvrig at jeg skulle ønske at jeg var like tøff i å utfordre den vante tenkningen om utdanninger som hun er.)
Flere andre innlegg kunne vært verdt å kommentere, men det er grenser for hvor mange blogginnlegg jeg skal lage av denne dagen. Men jeg må nevne en innsikt jeg fikk på slutten av dagen: jeg så klare paralleller mellom ABf-prosjektet og førstelektorprogrammet:
ABf er en utdanning som bygger på at studentene står i en hverdag som utdanningen skal kvalifisere til å mestre bedre. Mens tradisjonelle førskolelærerutdanninger kan ha en tendens til å isolere seg fra denne hverdagen - og bare sende studentene ut dit fra tid til annen for å hente erfaringer - prøver ABf å plassere seg i hverdagen. Den teorien man lærer i løpet av studiet skal knyttes til denne hverdagen. ABf skal nemlig ikke utdanne teoretikere, men førskolelærere.
Førstelektorprogrammet er et program som bygger på at stipendiatene står i en hverdag som programmet skal kvalifisere til å mestre bedre. Mens tradisjonelle programmer (PhD) kan ha en tendens til å isolere seg fra denne hverdagen - og bare sende stipendiatene ut dit fra tid til annen for å hente "data" - prøver førstelektorprogrammet å plassere seg i hverdagen. Den teorien man lærer i programmet skal knyttes til denne hverdagen. Førstelektorprogrammet skal nemlig ikke sende ut forskere, men for eksempel ekstra kompetente profesjonsutdannere.
Denne analogien bygger naturligvis på et svært forenklet bilde både av hva førskolelærerutdanninger tradisjonelt er og hva doktorgradsstudier tradisjonelt er, men jeg mener likevel at ABf og førstelektorprogrammet har mye felles når det gjelder hvilken retning man beveger seg i.
Til slutt: det var flere som i løpet av dagen berørte spørsmålet om førstelektorer etter hvert vil få samme status som førsteamanuensiser. Dette spørsmålet synes jeg delvis er interessant og delvis er uinteressant. Det er interessant i den forstand at jeg naturligvis synes at førstelektorer bør ha de samme muligheter til å søke midler, lede prosjekter osv som de som har valgt doktorgradsveien. Men det er uinteressant i den forstand at man (forhåpentligvis) ikke gjennomfører prosjekter for å få status. Og i våre nærmiljøer vil vi uansett få status for kvaliteten på arbeidet vi gjør, ikke for tittelen som står på visittkortet. Jeg opplever det samme i utlandet: folk forholder seg til meg ut fra de foredrag jeg holder eller de artikler jeg skriver, ikke ut fra tittelen min.
(Og for øvrig: da jeg nevnte til en utenlandsk kollega hva jeg holder på med i førstelektorprogrammet, men presiserte at dette ikke var en doktorgrad men noe mer i likhet med "professional doctorates", foreslo han at jeg på slutten av arbeidet kunne skrive en avhandling på basis av arbeidet, og så ville hans universitet kunne tildele en PhD på grunnlag av avhandlingen. Altså: mitt utviklingsprosjekt - som først og fremst er et utviklingsprosjekt - inneholder etter hans syn nok forskning til at det kan få en PhD. Kanskje det er det som skal til for å få status i noen miljøer - men jeg vet ikke om jeg ser noe poeng i å skrive ting om til en avhandling kun for å få en tittel til.)
Peter Tornquist fra Norges musikkhøgskole presiserte hvordan stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid fungerer. Dette hadde en del likheter med førstelektorprogrammet, men samtidig den ulikhet at en kvalitetsvurdering av et kunstnerisk produkt er en svært sentral del av den endelige bedømmelsen. I førstelektorprogrammet inngår jo som kjent også "spesielle pedagogiske kvalifikasjoner" som kriterium, men det forekommer nok at folk får førstelektoropprykk kun på grunnlag av skreven tekst som ikke dokumenterer slike spesielle kvalifikasjoner.
Deretter gikk man i fire forskjellige rom - jeg foretrakk det som handlet om "Arbeidsplassen som læringsarena". I den første presentasjonen fikk vi blant annet se et bilde av noen barn som lå på gulvet og prøvde å representere symbolet for en halv - en elev var brøkstrek, en var teller og to var nevner. Dette skulle være et eksempel på kinestetisk læring. Dette eksemplet tok naturlig nok all min oppmerksomhet og minnet meg om at fokuset på læringsstiler ikke må bli så stort at det overskygger faglig kompetanse. Jeg må naturligvis ta alle mulige forbehold om at bildet kanskje var tatt ut av kontekst osv, men jeg klarer ikke å fri meg fra en frykt om at dette faktisk var en læringsaktivitet som noen trodde ville gi innblikk i brøkbegrepet.
Mette Tollefsrud hadde innlegg også her. Hun snakket om forholdet mellom teori og praksis, og jeg merket meg at hun fikk spørsmålet "Får studentene nok teori?" Hun kunne berolige spørreren med at pensumkravene er de samme som på den tradisjonelle utdanningen, men jeg spurte nå likevel meg selv om hvorfor ingen spurte om studentene ved den tradisjonelle utdanningen får nok praksiserfaringer. (Jeg husker riktignok ikke om disse spørsmålene kom i denne bolken eller tidligere på dagen.)
Et spørsmål som man også stadig kom tilbake til denne dagen var om Mette Tollefsrud er en forsker. Det var dosent Helge Høivik som stilte dette spørsmålet, og han mente (slik jeg tolket ham) at de kvalitetene Tollefsrud viser i dette prosjektet ikke er helt sammenfallende med de som vanligvis forbindes med forskere. Hun har kompetanse på et høyt nivå, men ikke "bare" forskerkompetanse. Andre reagerte, og mente (igjen) at hennes prosjekt minner om et aksjonsforskningsprosjekt. For meg blir dette å se hennes prosjekt ut fra helt spesielle, fastlåste forskerbriller.
(Jeg noterte meg for øvrig at jeg skulle ønske at jeg var like tøff i å utfordre den vante tenkningen om utdanninger som hun er.)
Flere andre innlegg kunne vært verdt å kommentere, men det er grenser for hvor mange blogginnlegg jeg skal lage av denne dagen. Men jeg må nevne en innsikt jeg fikk på slutten av dagen: jeg så klare paralleller mellom ABf-prosjektet og førstelektorprogrammet:
ABf er en utdanning som bygger på at studentene står i en hverdag som utdanningen skal kvalifisere til å mestre bedre. Mens tradisjonelle førskolelærerutdanninger kan ha en tendens til å isolere seg fra denne hverdagen - og bare sende studentene ut dit fra tid til annen for å hente erfaringer - prøver ABf å plassere seg i hverdagen. Den teorien man lærer i løpet av studiet skal knyttes til denne hverdagen. ABf skal nemlig ikke utdanne teoretikere, men førskolelærere.
Førstelektorprogrammet er et program som bygger på at stipendiatene står i en hverdag som programmet skal kvalifisere til å mestre bedre. Mens tradisjonelle programmer (PhD) kan ha en tendens til å isolere seg fra denne hverdagen - og bare sende stipendiatene ut dit fra tid til annen for å hente "data" - prøver førstelektorprogrammet å plassere seg i hverdagen. Den teorien man lærer i programmet skal knyttes til denne hverdagen. Førstelektorprogrammet skal nemlig ikke sende ut forskere, men for eksempel ekstra kompetente profesjonsutdannere.
Denne analogien bygger naturligvis på et svært forenklet bilde både av hva førskolelærerutdanninger tradisjonelt er og hva doktorgradsstudier tradisjonelt er, men jeg mener likevel at ABf og førstelektorprogrammet har mye felles når det gjelder hvilken retning man beveger seg i.
Til slutt: det var flere som i løpet av dagen berørte spørsmålet om førstelektorer etter hvert vil få samme status som førsteamanuensiser. Dette spørsmålet synes jeg delvis er interessant og delvis er uinteressant. Det er interessant i den forstand at jeg naturligvis synes at førstelektorer bør ha de samme muligheter til å søke midler, lede prosjekter osv som de som har valgt doktorgradsveien. Men det er uinteressant i den forstand at man (forhåpentligvis) ikke gjennomfører prosjekter for å få status. Og i våre nærmiljøer vil vi uansett få status for kvaliteten på arbeidet vi gjør, ikke for tittelen som står på visittkortet. Jeg opplever det samme i utlandet: folk forholder seg til meg ut fra de foredrag jeg holder eller de artikler jeg skriver, ikke ut fra tittelen min.
(Og for øvrig: da jeg nevnte til en utenlandsk kollega hva jeg holder på med i førstelektorprogrammet, men presiserte at dette ikke var en doktorgrad men noe mer i likhet med "professional doctorates", foreslo han at jeg på slutten av arbeidet kunne skrive en avhandling på basis av arbeidet, og så ville hans universitet kunne tildele en PhD på grunnlag av avhandlingen. Altså: mitt utviklingsprosjekt - som først og fremst er et utviklingsprosjekt - inneholder etter hans syn nok forskning til at det kan få en PhD. Kanskje det er det som skal til for å få status i noen miljøer - men jeg vet ikke om jeg ser noe poeng i å skrive ting om til en avhandling kun for å få en tittel til.)
Konferanse om førstelektorkvalifisering dag 1 post 1
Høgskolen i Oslo, ved Pedagogisk utviklingssenter (PUS), arrangerer i dag og i morgen en konferanse om førstelektorkvalifisering. Konferansen har det noe provoserende navnet "Handling eller avhandling? Utvikling av sidestilte karriereveier i høgre utdanning".
Det var en meningsmettet dag, og jeg kan naturligvis ikke gi et referat som yter de ulike innlederne rettferdighet. Men jeg kan prøve å sette ord på noen av de tankene som jeg fikk av de ulike innleggene.
Etter en kort innledning fra HiO-rektor Sissel Østberg var det PUS-senterleder Jon Frode Blichfeldt som åpnet konferansen. Han la vekt på at undervisningen ved våre institusjoner ifølge lovverket skal bygge på det beste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Allerede i lovverket settes det altså tilsynelatende opp et skille mellom forskning på den ene side og utviklingsarbeid på den andre (og erfaringskunnskap på den tredje), noe som åpner opp for spørsmålet om vi bør ha en tilsvarende satsning på utviklingsarbeider som vi har på forskning.
Blichfeldt sa noe sånt som at "menneskene har utviklet seg til å bli naturens måte å reflektere over seg selv". Godt sagt (han viste halvveis til Schiller). Og han påpekte at vi er inne i en tid hvor kvalitetsbetrakninger i stadig økende grad erstattes av kvantitetsbetrakninger, og han spissformulerte at det neppe var antallet artikler som gjorde Einstein stor.
Så la førstelektorstipendiat Mette Tollefsrud fram en hel del om ABf-prosjektene. ABf står for arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning. Bakgrunnen for ABf er blant annet at det er mange som jobber som assistenter i barnehagene som godt kunne tenke seg å ta førskolelærerutdanning. Den tradisjonelle førskolelærerutdanningen er kanskje ikke flink nok til å bygge på de erfaringene som denne typen studenter har. I tillegg er de tradisjonelle utdanningene kanskje bedre tilpasset studenter som kommer direkte fra norsk videregående skole enn til studenter som ikke har skrevet oppgaver på flere år og som kanskje kommer fra andre utdanningskulturer.
Med bakgrunn i dette, og i et tidligere prosjekt som het KOMPASS, ble det utviklet en egen arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning for studenter som har jobb i barnehage. I tillegg til at utdanningen prøver å utnytte at studentene har praksiserfaringer og at den prøver å tilrettelegge for også andre presentasjonsformer enn den skriftlige, har utdanningen studiesamlinger ute i barnehagene. Studentene står i 70% jobb mens de studerer, og teorien de møter får dermed aldri sveve i vakum i uker eller måneder før de kan knytte den til praktiske situasjoner.
(Jeg kjenner ABf fra en helt annen side enn Tollefsrud som er drivkraft og prosjektleder. Jeg har sittet i avdelingsstyret ved avdelingen når diverse planer for utdanningen har vært behandlet. Utdaninngen har vakt debatt både innad på avdelingen og i hele barnehage-Norge. Som avdelingsstyremedlem har jeg dermed hatt som oppgave å sikre at utdanningen er minst like godt kvalitetssikret som andre utdanninger vi har. Etter hvert som ABf har vært debattert i avdelingsstyremøte etter avdelingsstyremøte har jeg blitt mer og mer fristet til å foreslå at også våre øvrige utdanninger skal presentere like grundige rapporter som ABf-utdanningen gjør.)
Etter Tollefsruds innlegg var det debatt. Sveinung Skule, HiOs forskningsdirektør, markerte seg tidlig med et svært inkluderende syn på hva en doktorgrad kunne være. Han mente at de fleste førstelektorprosjekter ville kunne vært en doktorgrad isteden - hvis jeg forsto ham rett. Han pekte blant annet på at det jo tas doktorgrader med aksjonsforskning som metode.
Dette ble en debatt som gikk litt til og fra resten av dagen, og jeg kan derfor med det samme markere mitt syn. For det første: slik doktorgradsstudier gjerne oppfattes er de først og fremst forskerutdanninger - målet er å bli en god forsker. Målet med førstelektorprosjekter er noe litt annet: å bli en god underviser/prosjektleder/utvikler. Dette er ikke uten videre det samme.
For det andre: selv om doktorgradveien i prinsippet åpner for det meste av aksjonsforskningsliknende utvikling, er det i praksis store forskjeller fra fagmiljø til fagmiljø. Uten en egen førstelektorvei ville det vært opp til hver enkelt stipendiat å utvide handlingsrommet i ett fagmiljø av gangen. Med førstelektorveien har man på en måte kuttet den gordiske knuten: man har en gang for alle sagt at slik kvalifisering er like verdifull som enhver av de særegne fagtradisjonelle doktorgradene.
Jeg innser at denne dagen krever mer enn ett blogginnlegg, så jeg fortsetter i neste innlegg om litt...
Det var en meningsmettet dag, og jeg kan naturligvis ikke gi et referat som yter de ulike innlederne rettferdighet. Men jeg kan prøve å sette ord på noen av de tankene som jeg fikk av de ulike innleggene.
Etter en kort innledning fra HiO-rektor Sissel Østberg var det PUS-senterleder Jon Frode Blichfeldt som åpnet konferansen. Han la vekt på at undervisningen ved våre institusjoner ifølge lovverket skal bygge på det beste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Allerede i lovverket settes det altså tilsynelatende opp et skille mellom forskning på den ene side og utviklingsarbeid på den andre (og erfaringskunnskap på den tredje), noe som åpner opp for spørsmålet om vi bør ha en tilsvarende satsning på utviklingsarbeider som vi har på forskning.
Blichfeldt sa noe sånt som at "menneskene har utviklet seg til å bli naturens måte å reflektere over seg selv". Godt sagt (han viste halvveis til Schiller). Og han påpekte at vi er inne i en tid hvor kvalitetsbetrakninger i stadig økende grad erstattes av kvantitetsbetrakninger, og han spissformulerte at det neppe var antallet artikler som gjorde Einstein stor.
Så la førstelektorstipendiat Mette Tollefsrud fram en hel del om ABf-prosjektene. ABf står for arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning. Bakgrunnen for ABf er blant annet at det er mange som jobber som assistenter i barnehagene som godt kunne tenke seg å ta førskolelærerutdanning. Den tradisjonelle førskolelærerutdanningen er kanskje ikke flink nok til å bygge på de erfaringene som denne typen studenter har. I tillegg er de tradisjonelle utdanningene kanskje bedre tilpasset studenter som kommer direkte fra norsk videregående skole enn til studenter som ikke har skrevet oppgaver på flere år og som kanskje kommer fra andre utdanningskulturer.
Med bakgrunn i dette, og i et tidligere prosjekt som het KOMPASS, ble det utviklet en egen arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning for studenter som har jobb i barnehage. I tillegg til at utdanningen prøver å utnytte at studentene har praksiserfaringer og at den prøver å tilrettelegge for også andre presentasjonsformer enn den skriftlige, har utdanningen studiesamlinger ute i barnehagene. Studentene står i 70% jobb mens de studerer, og teorien de møter får dermed aldri sveve i vakum i uker eller måneder før de kan knytte den til praktiske situasjoner.
(Jeg kjenner ABf fra en helt annen side enn Tollefsrud som er drivkraft og prosjektleder. Jeg har sittet i avdelingsstyret ved avdelingen når diverse planer for utdanningen har vært behandlet. Utdaninngen har vakt debatt både innad på avdelingen og i hele barnehage-Norge. Som avdelingsstyremedlem har jeg dermed hatt som oppgave å sikre at utdanningen er minst like godt kvalitetssikret som andre utdanninger vi har. Etter hvert som ABf har vært debattert i avdelingsstyremøte etter avdelingsstyremøte har jeg blitt mer og mer fristet til å foreslå at også våre øvrige utdanninger skal presentere like grundige rapporter som ABf-utdanningen gjør.)
Etter Tollefsruds innlegg var det debatt. Sveinung Skule, HiOs forskningsdirektør, markerte seg tidlig med et svært inkluderende syn på hva en doktorgrad kunne være. Han mente at de fleste førstelektorprosjekter ville kunne vært en doktorgrad isteden - hvis jeg forsto ham rett. Han pekte blant annet på at det jo tas doktorgrader med aksjonsforskning som metode.
Dette ble en debatt som gikk litt til og fra resten av dagen, og jeg kan derfor med det samme markere mitt syn. For det første: slik doktorgradsstudier gjerne oppfattes er de først og fremst forskerutdanninger - målet er å bli en god forsker. Målet med førstelektorprosjekter er noe litt annet: å bli en god underviser/prosjektleder/utvikler. Dette er ikke uten videre det samme.
For det andre: selv om doktorgradveien i prinsippet åpner for det meste av aksjonsforskningsliknende utvikling, er det i praksis store forskjeller fra fagmiljø til fagmiljø. Uten en egen førstelektorvei ville det vært opp til hver enkelt stipendiat å utvide handlingsrommet i ett fagmiljø av gangen. Med førstelektorveien har man på en måte kuttet den gordiske knuten: man har en gang for alle sagt at slik kvalifisering er like verdifull som enhver av de særegne fagtradisjonelle doktorgradene.
Jeg innser at denne dagen krever mer enn ett blogginnlegg, så jeg fortsetter i neste innlegg om litt...
søndag 11. oktober 2009
- Twitter og Jammer revolusjonerer arbeidet
For en stund siden skrev jeg et innlegg om hvordan Twitter og Facebook påvirker mitt arbeid som lærerutdanner.
Nå sier Steinar Årdal, innovasjonsdirektør i Capgemini, til Aftenposten at "Twitter og Yammer revolusjonerer arbeidet". Han viser spesielt til det med å få innspill: "Du kan lufte ideer, få innspill – for ikke å snakke om hvis du trenger informasjon. Du møter folk som jobber med og er interesserte i det samme som deg, og kan bruke dem som sparringpartnere."
Mange latterliggjør fortsatt Twitter og påstår at 140 tegn er useriøst kort. Da sier jeg snarere: hvis du ikke kan stille et spørsmål på 140 tegn, bør du heller skrive en bok om spørsmålet. (Sorry, jeg husker ikke hvem jeg stjal denne formuleringen fra.)
Det er nettopp det kortfattede som gjør at dine spørsmål kan bli lest og kommentert av mange interessante mennesker - mens dine spørsmål som fyller A4-ark neppe vil bli lest av dine aller nærmeste kolleger en gang...
Nå sier Steinar Årdal, innovasjonsdirektør i Capgemini, til Aftenposten at "Twitter og Yammer revolusjonerer arbeidet". Han viser spesielt til det med å få innspill: "Du kan lufte ideer, få innspill – for ikke å snakke om hvis du trenger informasjon. Du møter folk som jobber med og er interesserte i det samme som deg, og kan bruke dem som sparringpartnere."
Mange latterliggjør fortsatt Twitter og påstår at 140 tegn er useriøst kort. Da sier jeg snarere: hvis du ikke kan stille et spørsmål på 140 tegn, bør du heller skrive en bok om spørsmålet. (Sorry, jeg husker ikke hvem jeg stjal denne formuleringen fra.)
Det er nettopp det kortfattede som gjør at dine spørsmål kan bli lest og kommentert av mange interessante mennesker - mens dine spørsmål som fyller A4-ark neppe vil bli lest av dine aller nærmeste kolleger en gang...
lørdag 10. oktober 2009
- Homokompetansen blant lærere må styrkes
"- Det må jobbes holdningsskapende i skolen, homokompetansen blant lærerne må styrkes og den homofobe mobbingen som er grundig dokumentert må forebygges. Da kreves det både konkrete tiltak og det kreves penger, sier Karen Pinholt i LLH i en pressemelding."
(Gaysir.)
(Gaysir.)
fredag 9. oktober 2009
Mange prosjekter...
Til tider synes jeg det er deilig å ha mange prosjekter gående samtidig, fordi det gjør at jeg alltid kan legge vekk et prosjekt og isteden jobbe med et annet når jeg blir litt lei. Men til tider kan det bli litt mye på en gang.
Bare for å gi et eksempel så holder jeg for tida på med
For ordens skyld: alt dette er ting som jeg bør jobbe med i uka som kommer eller som jeg har jobbet med i uka som gikk. Og torsdag og fredag til uka går med til en konferanse.
Jeg tviler ikke på at det er mange, mange som har minst like travle dager som dette, men jeg fikk nå likevel lyst til å gi et lite innblikk i tilværelsen som høyskolelektor...
Bare for å gi et eksempel så holder jeg for tida på med
- Et kurs i førstelektorprogrammet som heter Fragments, som blant annet krever at jeg må lese en god del fagstoff og skrive et essay innen ei uke har gått. (Se egen blogg om dette kurset.)
- I førstelektorprogrammet skal det være en såkalt "midtveisevaluering" etter drøyt 40 prosent av tida, og denne skal være klar neste uke.
- Jeg bør stadig oppdatere og videreutvikle eleviki - lærerutdanningswikien som er ment å være mitt hovedprosjekt for tida.
- Jeg har denne uka bidratt litt til en artikkel som forhåpentligvis kommer i Tangenten om ikke så lenge.
- Innen neste uke bør jeg ha rettet ferdig studentenes "skolestartoppgaver" og også deres mappekrav som de leverte for et par uker siden.
- FHiOHLs ressurspakke - som jeg er redaktør for - bør komme ut i 2. utgave om noen uker.
- Neste nummer av HPM Newsletter, som jeg er medredaktør for, bør også komme med et nytt nummer neste uke. Kanskje neste helg går til det.
- Planleggingen av neste års etterutdanningskonferanse (hvor jeg sitter i arrangementskomiteen) har så vidt kommet i gang.
- Jeg må sende et "abstract" til konferansen ESU 6 (som jeg skal skrive sammen med en gresk kollega) innen utgangen av oktober.
- Sammen med en annen kollega arbeider jeg med en artikkel basert på undersøkelser om hvor mye studentene jobber med studiene sine.
- Jeg må naturligvis også planlegge undervisningen som jeg skal holde de nærmeste ukene.
- Jeg har to essayer på gang som jeg har fått tilbakemelding på fra mine kursholdere på førstelektorprogrammet, og som bør skrives ferdig.
- I tillegg har jeg til og med noen småoppdrag som jeg ikke kan nevne her.
For ordens skyld: alt dette er ting som jeg bør jobbe med i uka som kommer eller som jeg har jobbet med i uka som gikk. Og torsdag og fredag til uka går med til en konferanse.
Jeg tviler ikke på at det er mange, mange som har minst like travle dager som dette, men jeg fikk nå likevel lyst til å gi et lite innblikk i tilværelsen som høyskolelektor...
torsdag 8. oktober 2009
Henrik Syse på arbeidsmiljødagen
Høgskolen i Oslo har hvert år en arbeidsmiljødag, hvor de ansatte oppfordres til å avlyse undervisning og på annen måte frigjøre dagen til en samling med fokus på arbeidsmiljøet. Jeg har - som så mange andre - vanligvis ikke tid, men denne gangen valgte jeg å sette av en del tid til det.
Første post på programmet var filosof Henrik Syse, som snakket om temaet "Et anstendig arbeidsliv". Jeg må si at jeg var uforberedt på at foredraget nærmest var et "stand-up show". Det var rikelig med humor, men det aller meste godt knyttet til temaet.
Rent innholdsmessig handlet foredraget mye om at godt arbeidsmiljø ikke er en selvfølge, men er et samsvar mellom etikk og moral som "setter seg" i organisasjonen. Det er "dyder som sitter i oss", en del av profesjonaliteten. Han nevnte som eksempel en prest han kjenner, hvor det å se sine medmennesker er en sentral del av profesjonaliteten. Som prest i en begravelse holder det ikke å gjøre alt teknisk perfekt hvis ikke menneskene som sørger føler at de er sentrum for prestens oppmerksomhet. På samme måte er det i veldig mange yrker.
Han framhevet at "mennesker er skjøre og kan ødelegges", og henviste til Astrid Nøkleby Heiberg som sier at den setningen hun er aller mest lei av er "såpass må hun da tåle". Er det noe vi bør vite om mennesker, er det at hva vi tåler ikke er avhengig av hva andre syns vi "bør tåle". Han nevnte også eksempler på situasjoner hvor asymmetri mellom aktørene gjør at det kan bli uheldige situasjoner, for eksempel hvis den ene personen er veldig profesjonell (i betydningen "har gjort dette veldig mange ganger før", mens det for den andre personen er en helt ny, ukjent og viktig situasjon. Eksempler kan være en fødsel, en muntlig eksamen eller mye annet. Da er det den profesjonelle som har ansvar for også å se den andre personen.
Det forfriskende med foredraget var all humoren, og den kan ikke gjengis her og yte den rettferdighet. Men jeg drister meg til et eksempel: da han understreket at den anstendige handlemåten må bli en del av "identiteten" eller den profesjonelle rollen, nevnte han eksemplet fra Monty Python om barberen som hadde en sterk trang til å bli massemorder. Det er et slitsomt liv når du hver gang du utfører jobben din, føler trang til å gjøre noe som ikke er i tråd med det du vet er etisk riktig... (Men Syses dramatisering av dette kan jeg ikke gjengi her...)
Det var en fin start på dagen!
Første post på programmet var filosof Henrik Syse, som snakket om temaet "Et anstendig arbeidsliv". Jeg må si at jeg var uforberedt på at foredraget nærmest var et "stand-up show". Det var rikelig med humor, men det aller meste godt knyttet til temaet.
Rent innholdsmessig handlet foredraget mye om at godt arbeidsmiljø ikke er en selvfølge, men er et samsvar mellom etikk og moral som "setter seg" i organisasjonen. Det er "dyder som sitter i oss", en del av profesjonaliteten. Han nevnte som eksempel en prest han kjenner, hvor det å se sine medmennesker er en sentral del av profesjonaliteten. Som prest i en begravelse holder det ikke å gjøre alt teknisk perfekt hvis ikke menneskene som sørger føler at de er sentrum for prestens oppmerksomhet. På samme måte er det i veldig mange yrker.
Han framhevet at "mennesker er skjøre og kan ødelegges", og henviste til Astrid Nøkleby Heiberg som sier at den setningen hun er aller mest lei av er "såpass må hun da tåle". Er det noe vi bør vite om mennesker, er det at hva vi tåler ikke er avhengig av hva andre syns vi "bør tåle". Han nevnte også eksempler på situasjoner hvor asymmetri mellom aktørene gjør at det kan bli uheldige situasjoner, for eksempel hvis den ene personen er veldig profesjonell (i betydningen "har gjort dette veldig mange ganger før", mens det for den andre personen er en helt ny, ukjent og viktig situasjon. Eksempler kan være en fødsel, en muntlig eksamen eller mye annet. Da er det den profesjonelle som har ansvar for også å se den andre personen.
Det forfriskende med foredraget var all humoren, og den kan ikke gjengis her og yte den rettferdighet. Men jeg drister meg til et eksempel: da han understreket at den anstendige handlemåten må bli en del av "identiteten" eller den profesjonelle rollen, nevnte han eksemplet fra Monty Python om barberen som hadde en sterk trang til å bli massemorder. Det er et slitsomt liv når du hver gang du utfører jobben din, føler trang til å gjøre noe som ikke er i tråd med det du vet er etisk riktig... (Men Syses dramatisering av dette kan jeg ikke gjengi her...)
Det var en fin start på dagen!
onsdag 7. oktober 2009
Intervju i Journalen
En journalistikkstudent har intervjuet meg om ressurspakka til FHiOHL - intervjuet er å lese i Journalen.
mandag 5. oktober 2009
Fragments
Jeg skal dette året ta et kurs ved HiO som heter Fragments. Dette er på førstelektorkvalifiseringsnivå (tilsvarende doktorgradsnivå, for de som er mer vant til den kvalifiseringsveien) og er på 15 studiepoeng. I materiellet kalles kurset "a course on End User Development of E-learning Solutions".
Jeg er helt i startfasen på kurset, men er så langt fornøyd med den første litteraturlista, som blant annet inneholder Vannevar Bushs "As We May Think" fra 1945.
Siden kurset er på engelsk og problemstillingene er internasjonale, vil jeg blogge om kurset i min engelskspråklige blogg (for eksempel har jeg nå kommentert artikkelen av Bush). Jeg har også en egen kursblogg. Dermed blir jeg også kjent med Wordpress, og det er jo greit...
Jeg er helt i startfasen på kurset, men er så langt fornøyd med den første litteraturlista, som blant annet inneholder Vannevar Bushs "As We May Think" fra 1945.
Siden kurset er på engelsk og problemstillingene er internasjonale, vil jeg blogge om kurset i min engelskspråklige blogg (for eksempel har jeg nå kommentert artikkelen av Bush). Jeg har også en egen kursblogg. Dermed blir jeg også kjent med Wordpress, og det er jo greit...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
