torsdag 15. oktober 2009

Konferanse om førstelektorkvalifisering dag 1 post 1

Høgskolen i Oslo, ved Pedagogisk utviklingssenter (PUS), arrangerer i dag og i morgen en konferanse om førstelektorkvalifisering. Konferansen har det noe provoserende navnet "Handling eller avhandling? Utvikling av sidestilte karriereveier i høgre utdanning".

Det var en meningsmettet dag, og jeg kan naturligvis ikke gi et referat som yter de ulike innlederne rettferdighet. Men jeg kan prøve å sette ord på noen av de tankene som jeg fikk av de ulike innleggene.

Etter en kort innledning fra HiO-rektor Sissel Østberg var det PUS-senterleder Jon Frode Blichfeldt som åpnet konferansen. Han la vekt på at undervisningen ved våre institusjoner ifølge lovverket skal bygge på det beste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Allerede i lovverket settes det altså tilsynelatende opp et skille mellom forskning på den ene side og utviklingsarbeid på den andre (og erfaringskunnskap på den tredje), noe som åpner opp for spørsmålet om vi bør ha en tilsvarende satsning på utviklingsarbeider som vi har på forskning.

Blichfeldt sa noe sånt som at "menneskene har utviklet seg til å bli naturens måte å reflektere over seg selv". Godt sagt (han viste halvveis til Schiller). Og han påpekte at vi er inne i en tid hvor kvalitetsbetrakninger i stadig økende grad erstattes av kvantitetsbetrakninger, og han spissformulerte at det neppe var antallet artikler som gjorde Einstein stor.

Så la førstelektorstipendiat Mette Tollefsrud fram en hel del om ABf-prosjektene. ABf står for arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning. Bakgrunnen for ABf er blant annet at det er mange som jobber som assistenter i barnehagene som godt kunne tenke seg å ta førskolelærerutdanning. Den tradisjonelle førskolelærerutdanningen er kanskje ikke flink nok til å bygge på de erfaringene som denne typen studenter har. I tillegg er de tradisjonelle utdanningene kanskje bedre tilpasset studenter som kommer direkte fra norsk videregående skole enn til studenter som ikke har skrevet oppgaver på flere år og som kanskje kommer fra andre utdanningskulturer.

Med bakgrunn i dette, og i et tidligere prosjekt som het KOMPASS, ble det utviklet en egen arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning for studenter som har jobb i barnehage. I tillegg til at utdanningen prøver å utnytte at studentene har praksiserfaringer og at den prøver å tilrettelegge for også andre presentasjonsformer enn den skriftlige, har utdanningen studiesamlinger ute i barnehagene. Studentene står i 70% jobb mens de studerer, og teorien de møter får dermed aldri sveve i vakum i uker eller måneder før de kan knytte den til praktiske situasjoner.

(Jeg kjenner ABf fra en helt annen side enn Tollefsrud som er drivkraft og prosjektleder. Jeg har sittet i avdelingsstyret ved avdelingen når diverse planer for utdanningen har vært behandlet. Utdaninngen har vakt debatt både innad på avdelingen og i hele barnehage-Norge. Som avdelingsstyremedlem har jeg dermed hatt som oppgave å sikre at utdanningen er minst like godt kvalitetssikret som andre utdanninger vi har. Etter hvert som ABf har vært debattert i avdelingsstyremøte etter avdelingsstyremøte har jeg blitt mer og mer fristet til å foreslå at også våre øvrige utdanninger skal presentere like grundige rapporter som ABf-utdanningen gjør.)

Etter Tollefsruds innlegg var det debatt. Sveinung Skule, HiOs forskningsdirektør, markerte seg tidlig med et svært inkluderende syn på hva en doktorgrad kunne være. Han mente at de fleste førstelektorprosjekter ville kunne vært en doktorgrad isteden - hvis jeg forsto ham rett. Han pekte blant annet på at det jo tas doktorgrader med aksjonsforskning som metode.

Dette ble en debatt som gikk litt til og fra resten av dagen, og jeg kan derfor med det samme markere mitt syn. For det første: slik doktorgradsstudier gjerne oppfattes er de først og fremst forskerutdanninger - målet er å bli en god forsker. Målet med førstelektorprosjekter er noe litt annet: å bli en god underviser/prosjektleder/utvikler. Dette er ikke uten videre det samme.

For det andre: selv om doktorgradveien i prinsippet åpner for det meste av aksjonsforskningsliknende utvikling, er det i praksis store forskjeller fra fagmiljø til fagmiljø. Uten en egen førstelektorvei ville det vært opp til hver enkelt stipendiat å utvide handlingsrommet i ett fagmiljø av gangen. Med førstelektorveien har man på en måte kuttet den gordiske knuten: man har en gang for alle sagt at slik kvalifisering er like verdifull som enhver av de særegne fagtradisjonelle doktorgradene.

Jeg innser at denne dagen krever mer enn ett blogginnlegg, så jeg fortsetter i neste innlegg om litt...

1 kommentar:

  1. Så fint referat, Bjørn! Jeg leser neste post. .

    SvarSlett