En lærerutdanners bruk av digitale hjelpemidler

Blir Facebook og Twitter snart like selvfølgelige verktøy for en lærerutdanner som epost og google?

Digitale hjelpemidler påvirker etterhvert enhver del av en lærerutdanners hverdag. Jeg bruker Word når jeg planlegger undervisningen, lager presentasjon i PowerPoint, bruker Google for å søke informasjon som jeg trenger, finner kanskje noen CC-bilder på Flickr og statistisk materiale hos Statistisk sentralbyrå. Jeg minner studentene om hva de må forberede seg på på Fronter, og legger ut beskjeder i etterkant i det samme systemet. Jeg får epost fra studentene når de lurer på noe, eller svarer på spørsmål i Fronters forum.

Jeg bruker naturligvis ulike databaser for å lete fram forskningsartikler som jeg trenger, eller reserverer bøker i Bibsys. Bibsys bruker jeg også for å laste ned referanser til EndNote. Når jeg skriver artikler sammen med min gode kollega ved Universitetet i Agder, bruker vi GoogleTalk for å chatte, samskriver i GoogleDocs og bruker referanseprogrammet EndNoteWeb for å utveksle referanser.

I forskningen min jobber jeg med digitale læremidler i matematikkfaget, og jobber også med å utvikle en wiki for lærerstudenter. Og så blogger jeg naturligvis om mange aspekter ved jobben, og får på den måten reflektert rundt det - og av og til interessante innspill tilbake.

Men hva med de berømte sosiale media? For eksempel Twitter og Facebook må jeg innrømme at jeg foreløpig ikke har brukt så skrekkelig mye i jobbsammenheng, men noen eksempler har jeg:

1: Jeg hadde møtt på en konferanse, men hadde ikke epostadressen (hun hadde dessuten nettopp skiftet universitet). Jeg fant henne imidlertid på Facebook, og fikk slik tak i et spørreskjema som hun hadde brukt og som hun gjerne lot meg bruke.

2: En students epostadresse var ute av funksjon, og det hastet å gi en beskjed om at første undervisningsøkt etter sommerferien var fremskutt. Vi fant ut at hun hadde konto på Facebook, og noen få minutter etter at beskjeden var oversendt, fikk vi hyggelig svar om at den var mottatt.

3: Jeg oppdaterte statusen på Facebook med noe om "homoaldershjem" og fikk raskt svar om en rapport om eldre og homofili som jeg burde lese. Og tilsvarende: jeg nevnte på Twitter at jeg arbeidet med andreutgaven av ressurspakka, og fikk svar fra en jeg kjenner som tipset meg om ei bok som jeg burde lese i den sammenhengen. Begge tipsene kom for øvrig fra noen av Norges fremste på området.

4: Jeg laget en liste over kjente homofile/bifile til ressurspakka, og la et blogginnlegg med denne lista og oppfordring til å komme med innspill om forbedringer. Jeg la også lenke til dette fra Facebook. Et par minutter senere kom de første forbedringsforslagene.

5: Jeg lurte på når Utdanningsdirektoratets ressurshefte om seksualitet var klart, og sendte en Twittermelding til dem om det. Fikk raskt svar (riktignok ikke med konkret dato, men dog).

Kort sagt - de sosiale media ser ut til å fungere utmerket for å kommunisere med folk (bombe!) og å få innspill på ting man holder på med. Det forutsetter imidlertid at man tør å vise fram det man holder på med før det kommer hjem fra trykkeriet.

Inspirert av dette, vil jeg utnytte dette bevisst nå i sluttfasen av arbeidet med ressurspakka - hvor jeg vil legge ut en "pre-release"-versjon, blogge og twittre om den, og oppfordre alle som har tid om å kikke på de delene de har greie på. Kanskje blir ressurspakka ganske mye bedre av dette...