En gammel nyhet som jeg ikke har fått med meg før Fri Tanke skrev om det nå: En doktorgrad (av Bengt-Ove Andreassen) har analysert fagdidaktikkbøker i RLE og kommet fram til at RLE-faget gjennomsyres av "innenfor-kristen tankegang".
Han sier blant annet: "Det er ihvertfall viktig å tenke rundt legitimiteten til et eget religionsfag. Teologene har jo begrunnelsen klar, nemlig at religion er viktig for mennesker. Men dette er ikke religionsvitere nødvendigvis enig i. De vil i større grad argumentere for at religion bør inngå i den generelle historie/samfunnsutdanningen, forutsatt at religion blir behandlet skikkelig."
mandag 30. november 2009
fredag 27. november 2009
Nye bøker fra min arbeidsplass
Det er visse fordeler med å jobbe ved Høgskolen i Oslo i forhold til mindre høyskoler. En av fordelene er at det er et så stort kollegium og dermed et veldig rikt faglig miljø. Dette får man tydelig illustrert når man ser på bøker som de ansatte har vært med på i det siste. Nylig var det et møte ved min avdeling (Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier) hvor en rekke nye bøker med deltakere fra vår avdeling ble presentert. Her er noen eksempler:
Unn Stålsett, Marit Storhaug og Ruth Sandal (red.): Veiledning i tilpasset opplæring. Arbeidsmåter - fra oppskrift til refleksjon. Fagbokforlaget 2009
Denne boka har 14 forfattere og tar for seg konkrete undervisningsmetoder som støtter tilpasset opplæring - og som kan være et svar på studentenes ønske om flere konkrete eksempler.
J. Baxen, J. og Anders Breidlid (red.): HIV/AIDS in Sub-Saharan Africa: Understanding the Implications of Culture and Context (2009). UCT Press. Cape Town.
I samarbeid med en sør-afrikansk kollega og på et sør-afrikansk forlag har Breidlid redigert en samling artikler om HIV-epidemien, som ikke minst er kontroversiell fordi den setter fokus på de store forskjellene mellom ulike grupper i det sør-afrikanske samfunnet.
Ann Merete Otterstad, Karin Elise Fajersson, Eivind Karlsson og Aslaug Andreassen Becher (red.): Grip sjansene! Profesjonskompetanse, barn og kulturelt mangfold. Cappelen Akademisk Forlag 2009
Ei bok med bakgrunn i et øvingslærermøte hvor også øvingslærere presenterte og hvor det i etterkant ble klart at man burde samle erfaringer i ei bok.
Leif Askland og Nina Rossholt: Kjønnsdiskurser i barnehagen. Fagbokforlaget 2009
Denne boka har utgangspunkt i et prosjekt og tar for seg tatt-for-gitt-heten som også er å finne i barnehager når det gjelder kjønn. Et eksempel på dette er at omsorg anses som ei jentegreie, mens gutters handlinger forklares med "Du vet åssen gutter er". "Nei, hvordan er gutter?" er et interessant spørsmål.
Vibeke Bjarnø, Tonje Hilde Giæver, Monica Johannesen og Leikny Øgrim: DidIKTikk. Digital kompetanse i praktisk undervisning. Fagbokforlaget 2008
Ei lærebok i IKT-didaktikk skrevet for grunnutdanningen. Disse forfatterne valgte den vanvittige ideen å skrive alle kapitlene sammen (i motsetning til Askland/Rossholts bok, hvor forfatterne la vekt på å være to tydelig adskilte stemmer).
Margareth Sandvik, Marit Spurkland: Lær meg norsk før skolestart. Cappelen Akademisk Forlag 2009
Denne boka, om tidlig arbeid med norskopplæring, skal til og med oversettes til svensk og dansk. (Noe som naturligvis førte til vittige kommentarer om at det er bra at svensker og dansker skal lære norsk i barnehagen...)
Dette var bare noen av bøkene som var presentert. Det er inspirerende å være i et fagmiljø hvor det tenkes og skrives så mye. I øyeblikket er det riktignok mer tida enn inspirasjonen som er mangelvare, men jeg ser jo at det er mulig å skrive bøker...
Unn Stålsett, Marit Storhaug og Ruth Sandal (red.): Veiledning i tilpasset opplæring. Arbeidsmåter - fra oppskrift til refleksjon. Fagbokforlaget 2009
Denne boka har 14 forfattere og tar for seg konkrete undervisningsmetoder som støtter tilpasset opplæring - og som kan være et svar på studentenes ønske om flere konkrete eksempler.
J. Baxen, J. og Anders Breidlid (red.): HIV/AIDS in Sub-Saharan Africa: Understanding the Implications of Culture and Context (2009). UCT Press. Cape Town.
I samarbeid med en sør-afrikansk kollega og på et sør-afrikansk forlag har Breidlid redigert en samling artikler om HIV-epidemien, som ikke minst er kontroversiell fordi den setter fokus på de store forskjellene mellom ulike grupper i det sør-afrikanske samfunnet.
Ann Merete Otterstad, Karin Elise Fajersson, Eivind Karlsson og Aslaug Andreassen Becher (red.): Grip sjansene! Profesjonskompetanse, barn og kulturelt mangfold. Cappelen Akademisk Forlag 2009
Ei bok med bakgrunn i et øvingslærermøte hvor også øvingslærere presenterte og hvor det i etterkant ble klart at man burde samle erfaringer i ei bok.
Leif Askland og Nina Rossholt: Kjønnsdiskurser i barnehagen. Fagbokforlaget 2009
Denne boka har utgangspunkt i et prosjekt og tar for seg tatt-for-gitt-heten som også er å finne i barnehager når det gjelder kjønn. Et eksempel på dette er at omsorg anses som ei jentegreie, mens gutters handlinger forklares med "Du vet åssen gutter er". "Nei, hvordan er gutter?" er et interessant spørsmål.
Vibeke Bjarnø, Tonje Hilde Giæver, Monica Johannesen og Leikny Øgrim: DidIKTikk. Digital kompetanse i praktisk undervisning. Fagbokforlaget 2008
Ei lærebok i IKT-didaktikk skrevet for grunnutdanningen. Disse forfatterne valgte den vanvittige ideen å skrive alle kapitlene sammen (i motsetning til Askland/Rossholts bok, hvor forfatterne la vekt på å være to tydelig adskilte stemmer).
Margareth Sandvik, Marit Spurkland: Lær meg norsk før skolestart. Cappelen Akademisk Forlag 2009
Denne boka, om tidlig arbeid med norskopplæring, skal til og med oversettes til svensk og dansk. (Noe som naturligvis førte til vittige kommentarer om at det er bra at svensker og dansker skal lære norsk i barnehagen...)
Dette var bare noen av bøkene som var presentert. Det er inspirerende å være i et fagmiljø hvor det tenkes og skrives så mye. I øyeblikket er det riktignok mer tida enn inspirasjonen som er mangelvare, men jeg ser jo at det er mulig å skrive bøker...
onsdag 25. november 2009
"Destruktivt sammenslåingsvedtak"
Studentavisa Oslostudenten går sterkt ut mot HiO-HiAk-prosessen i sitt nye nummer (som er lagt ut i pdf-versjon). I en leder med overskriften "Destruktivt sammenslåingsvedtak" skriver de blant annet at "Oppsiktsvekkende er det at styrene ved de to høgskolene på dette beslutningsgrunnlaget har besluttet å banke gjennom en sammenslåing nå, mot nesten halvparten av de ansattes aktive protest".
søndag 22. november 2009
Seksualitet i skolen
Desembernummeret av Blikk skriver at Utdanningsdirektoratet har kjøpt inn boka "Seksualitet i skolen" av Røthing og Svendsen og skal sende den ut til alle ungdomsskoler i landet. Det er et bra tiltak.
Et eksempel som nevnes i artikkelen er at en lærebok stiller spørsmålet "Hvordan tror du det er å være homofil?" - et velment spørsmål som likevel signaliserer at forfatterne tror at eleven som leser det selv ikke er homofil. Et alternativt spørsmål kunne vært: "Hvordan er det å være homofil? (Hvis du ikke selv er homofil, kan du skrive hvordan du tror det er."
Blikk skriver også at det lenge varslede ressursheftet om undervisning i seksualitet (som jeg har nevnt før) i disse dager sendes ut fra Utdanningsdirektoratet og i tillegg er tilgjengelig på deres hjemmesider. Spennende - dette må jeg lese.
(Disclaimer: jeg har vært litt involvert i heftet, blant annet ved å delta på et par møter med Utdanningdirektoratet og kikke på noen av tekstene underveis. Jeg har imidlertid ikke selv skrevet noe av det.)
Et eksempel som nevnes i artikkelen er at en lærebok stiller spørsmålet "Hvordan tror du det er å være homofil?" - et velment spørsmål som likevel signaliserer at forfatterne tror at eleven som leser det selv ikke er homofil. Et alternativt spørsmål kunne vært: "Hvordan er det å være homofil? (Hvis du ikke selv er homofil, kan du skrive hvordan du tror det er."
Blikk skriver også at det lenge varslede ressursheftet om undervisning i seksualitet (som jeg har nevnt før) i disse dager sendes ut fra Utdanningsdirektoratet og i tillegg er tilgjengelig på deres hjemmesider. Spennende - dette må jeg lese.
(Disclaimer: jeg har vært litt involvert i heftet, blant annet ved å delta på et par møter med Utdanningdirektoratet og kikke på noen av tekstene underveis. Jeg har imidlertid ikke selv skrevet noe av det.)
tirsdag 17. november 2009
Å regne i alle fag – del 2
Janne Fauskanger, Reidar Mosvold og Elin Reikerås (red.): Å regne i alle fag. Universitetsforlaget 2009.
I et tidligere innlegg skrev jeg om del 1 av denne boka. Del 2 er mer konkret knyttet til regning i alle fag, og jeg vil omtale den delen her. Jeg er, som nevnt, spesielt opptatt av at eksemplene som gis er koblet til sentrale deler av både faget og regningen.
Anne Håland og Marta Vassbø skriver om regning i norskfaget. De stiller først spørsmål ved den pussige formuleringen i Kunnskapsløftet om at ”Å kunne regne i norsk er en ferdighet som forutsetter et annet språk enn verbalspråket” – denne har jeg heller aldri forstått, siden man utmerket godt kan holde mye på med regning i norsk innenfor verbalspråket. Så gir de eksempler på regning i norsk: Å lese tabeller, å diskutere matematiske begreper som dukker opp i litteraturen, å selv lage tekster med tabeller eller annen matematikk og å bruke matematiske begreper i bokstavinnlæringen. Til slutt nevner de også at det er mye norsk i matematikkfaget når elevene for eksempel skal lage regnefortellinger.
Hilde Tørnby og Vigdis Flottorp skriver om engelskfaget. Engelskfaget likner på mange måter på norskfaget, med det tillegg at det naturligvis er engelskfaglig interessant at elevene lærer de engelske ordene for tallene, mål og vekt osv. Forfatterne foreslår gjennomføring av spørreundersøkelser med dertil påfølgende statistikk, og begrunner dette blant annet ut fra at elevenes kommunikasjon på engelsk blir mer meningsfylt når de faktisk skal finne ut noe fra hverandre. De gir også noen gode eksempler på engelsk litteratur som inneholder matematikk (som ”Ten Green Bottles” og ”The Very Hungry Caterpillar”). Videre har de eksempler på hvordan man kan arbeide med fremmed valuta – et emne hvor forholdsregning blir sentralt. Tolkning av statistikk og diskusjon av dette på engelsk kan også være interessant (og – vil jeg legge til for egen del – denne statistikken må gjerne handle om det britiske samfunnet, som elevene uansett skal lære om). Og til slutt gir de eksempler på tradisjonelle problemløsningsoppgaver som godt kan gis i engelsk språkdrakt og dermed gi læring i begge fagene.
RLE behandles av Kjersti Melhus og Geir Winje. Istedenfor å ramse opp en rekke ideer har disse konsentrert seg om to hovedområder: kalendre og islamsk kunst. Dette har mye for seg. I de flerkulturelle klasserommene hvor man i økende grad forholder seg til flere kalendre samtidig, gir det god mening å bruke litt tid på de ulike kalendrene. Da vil man nødvendigvis komme inn på sentrale deler av religionenes historie samtidig som man er nødt til å regne litt. Enkle ting som hvorfor fastemåneden ramadan starter 22. august i 2009 men ikke i 2010 må man regne for å finne ut av. Det samme gjelder hvorfor 2000 var skuddår mens 1900 ikke var det. Å se på islamsk kunst gir på samme måte mulighet til å fordype seg litt i tesselleringer og sånt. Ved å fordype seg i to temaer på denne måten unngår Melhus og Winje den kanskje aller største fallgruven ved ”regning i alle fag”, nemlig å bli lettvint og ikke ta både fagets og regningens egenart på alvor.
Kunst og håndverk er et område fullt av matematikk, og mange kunstnere har vært opptatt av matematikk. (Det holder vel å nevne Leonardo da Vinci og M. C. Escher.) Det er Frode Rønning som har skrevet om regning i kunst og håndverk. Han understreker tidlig at faget har to hoveddimensjoner, det håndverksmessige og det kunstneriske. Innen den håndverksmessige finnes naturligvis en mengde regning, som måling, måleusikkerhet, arbeidstegninger, Pytagoras osv, men Rønning velger å konsentrere seg om den kunstneriske. Han velger også å gå i dybden i noen få eksempler heller enn å nevne mange ideer – for eksempel går han ikke inn på perspektiv. Han nevner gylne snitt, men konsentrerer seg mest om tesselleringer og islamsk kunst, og tar med litt etnomatematikk til slutt. Beskrivelsen av letingen etter mønstre i Alhambra synes jeg er interessant.
Utgangspunktet i Arne Jakobsen og Atle Mjåtveits kapittel om kroppsøving er interessant, fordi de skriver at ”Vi vil vise hvordan man kan rette oppmerksomhet mot læringsaktiviteter i kroppsøvingsfaget som også kan være med på å støtte opp under kompetansemål i matematikkfaget” (s. 200) og vil ”bidra til måloppnåelse i begge fag” (s. 201). Hvis jeg først skal pirke litt er dette et forkjært perspektiv. Å kunne regne skal være en del av kroppsøvingsfaget, og hvis elevene lærer å regne ved hjelp av aktiviteter i kroppsøving er dette måloppnåelse i kroppsøving, ikke (bare) i matematikk. Kapitlet inneholder videre mange eksempler på aktiviteter i kroppsøving, for eksempel balltilvenning med innslag av telling og ulike måleaktiviteter på småtrinnet, kartlesing på mellomtrinnet og pulsmåling og planlegging av friluftstur på ungdomstrinnet. Disse aktivitetene gir rom for å arbeide med regning i kroppsøving.
Tuva Bjørkvold skriver om mat og helse. Hun er blant annet opptatt av at mat og helse er et konkret fag, i den betydning at resultatet av de utregningene du gjør kjennes på smaken. Dette gir en motivasjon for å få svaret rett, forutsatt at læreren ikke alltid er der for å rette på elevene hvis de gjør feil. Det er også et praktisk fag, hvor forskjellen på 1 hg og 1 kg er veldig tydelig når du skal måle opp. Bjørkvold nevner en rekke mulige aktiviteter, som å tilpasse en vaffeloppskrift, diskutere antall vaffelhjerter, sammenlikne pris ved baking med kjøp av ferdigvare, arbeid med energiinnhold, omgjøring av måleenheter (for eksempel fra amerikanske oppskrifter) eller å vurdere næringsinnhold i chips.
Reidun Åslid Bjørlykke og Leif Bjørn Skorpens kapittel om regning i musikk bruker overraskende mye plass i starten til å argumentere for ”tydelig kunstfaglig fokus” i skolen – noe som vel burde være selvsagt i faget musikk. Men etter innledningen kommer flere eksempler på hvordan regning kan inngå i musikkfaget og berike undervisningen: rytmeforståelse (3/4 takt), notasjon med noter (halvnoter etc), tonehøyder, harmonier (og sammenheng med frekvenser; kvintsirkelen), gjenkjennelse av mønstre i musikk og bruk av matematiske begreper i dans. Imidlertid ser jeg at man trenger mer musikkunnskap enn jeg sitter inne med for å undervise dette på fornuftig vis – som seg hør og bør.
Naturfag er tema for Dag Torvangers kapittel. Han viser til den nære sammenhengen mellom naturfag og matematikk gjennom historien og legger vekt på at denne sammenhengen må tydeliggjøres for elevene. Han skisserer fem måter å trekke inn regning i naturfag: matematikk som ikke er spesielt naturfaglig (telle blader), matematisk-naturfaglige definisjoner (fart=strekning/tid), målinger, matematikk i teknologi (tannhjul) og matematiske strukturer i naturen (snøkrystaller og planetbaner). Hovedeksemplet hans er Kopernikus’ arbeid med planetbaner, men han nevner også perfekte tall, ”himmelkula”, Eratosthenes’ utregninger og Platons verdensbilde med platonske legemer. Utfordringen blir å trekke inn regning uten at det blir de regnemessige vanskene som dominerer.
Til slutt skriver Knut Ole Lysø om regning i samfunnsfag, som jo omfatter både historie, geografi og samfunnskunnskap. I alle delene kan regning trekkes inn. Lysø har valgt å se på eksisterende lærebøker i samfunnsfag for å få se hvordan regning kan trekkes inn, og han har en mengde eksempler. Måleenheter er sentralt, både avstand, areal, vekt og volum, tid (tidssoner og tidslinje), penger (ulike valutaer og sammenlikning av priser, for eksempel), temperaturer og hastigheter. Forholdstall, for eksempel prosent, er et nyttig verktøy. Matematikken i mandatfordeling er et interessant eksempel. I arbeidet med kart kommer man både inn på koordinatsystemer og målestokk. Og ikke minst er statistikk overalt tilstedeværende i samfunnsfag.
Alt i alt gir denne boka et godt overblikk over hvordan regning kan inkluderes i ulike fag, ikke minst med mengder av eksempler. Jeg vil komme tilbake til det jeg startet omtalen av del 1 med: jeg mener at dersom regning skal inngå naturlig i alle fag, må faglæreren oppleve det som sentralt for faget. Regning i alle fag er ikke et tverrfaglig opplegg hvor to lærere må kompromisse med hverandre – det er en enfaglig sak innad i det enkelte fag hvor læreren må se nytten for det som er hans (og fagplanens) hovedinteresse. Nettopp der kommer de gode eksemplene inn. Ingen norsklærer kan påstå at det er irrelevant å diskutere en måleenhet som dukker opp i et eventyr man leser. Ingen engelsklærer kan mene at det er irrelevant å lære om forhold mellom pund og kroner for å klare seg på engelsk. Ingen kroppsøvingslærer kan mene at det er irrelevant å måle elevenes resultater i friidrett. Ingen lærer i mat og helse kan mene at det er irrelevant å kunne doble eller tredoble en oppskrift. Og ingen samfunnsfaglærer kan mene at det er irrelevant å kunne prosentregning for å forstå samfunnet.
Å ha lest denne boka er nyttig for den kursvirksomheten som står foran oss – og jeg vil nok anbefale at skoler kjøper inn et eller flere eksemplarer.
(Og som sist får jeg legge til at jeg kjenner mange av forfatterne i boka. Tuva Bjørkvold har jeg i tillegg samarbeidet med om plan og materiell for kurs i den grunnleggende ferdigheten å regne i norsk.)
I et tidligere innlegg skrev jeg om del 1 av denne boka. Del 2 er mer konkret knyttet til regning i alle fag, og jeg vil omtale den delen her. Jeg er, som nevnt, spesielt opptatt av at eksemplene som gis er koblet til sentrale deler av både faget og regningen.
Anne Håland og Marta Vassbø skriver om regning i norskfaget. De stiller først spørsmål ved den pussige formuleringen i Kunnskapsløftet om at ”Å kunne regne i norsk er en ferdighet som forutsetter et annet språk enn verbalspråket” – denne har jeg heller aldri forstått, siden man utmerket godt kan holde mye på med regning i norsk innenfor verbalspråket. Så gir de eksempler på regning i norsk: Å lese tabeller, å diskutere matematiske begreper som dukker opp i litteraturen, å selv lage tekster med tabeller eller annen matematikk og å bruke matematiske begreper i bokstavinnlæringen. Til slutt nevner de også at det er mye norsk i matematikkfaget når elevene for eksempel skal lage regnefortellinger.
Hilde Tørnby og Vigdis Flottorp skriver om engelskfaget. Engelskfaget likner på mange måter på norskfaget, med det tillegg at det naturligvis er engelskfaglig interessant at elevene lærer de engelske ordene for tallene, mål og vekt osv. Forfatterne foreslår gjennomføring av spørreundersøkelser med dertil påfølgende statistikk, og begrunner dette blant annet ut fra at elevenes kommunikasjon på engelsk blir mer meningsfylt når de faktisk skal finne ut noe fra hverandre. De gir også noen gode eksempler på engelsk litteratur som inneholder matematikk (som ”Ten Green Bottles” og ”The Very Hungry Caterpillar”). Videre har de eksempler på hvordan man kan arbeide med fremmed valuta – et emne hvor forholdsregning blir sentralt. Tolkning av statistikk og diskusjon av dette på engelsk kan også være interessant (og – vil jeg legge til for egen del – denne statistikken må gjerne handle om det britiske samfunnet, som elevene uansett skal lære om). Og til slutt gir de eksempler på tradisjonelle problemløsningsoppgaver som godt kan gis i engelsk språkdrakt og dermed gi læring i begge fagene.
RLE behandles av Kjersti Melhus og Geir Winje. Istedenfor å ramse opp en rekke ideer har disse konsentrert seg om to hovedområder: kalendre og islamsk kunst. Dette har mye for seg. I de flerkulturelle klasserommene hvor man i økende grad forholder seg til flere kalendre samtidig, gir det god mening å bruke litt tid på de ulike kalendrene. Da vil man nødvendigvis komme inn på sentrale deler av religionenes historie samtidig som man er nødt til å regne litt. Enkle ting som hvorfor fastemåneden ramadan starter 22. august i 2009 men ikke i 2010 må man regne for å finne ut av. Det samme gjelder hvorfor 2000 var skuddår mens 1900 ikke var det. Å se på islamsk kunst gir på samme måte mulighet til å fordype seg litt i tesselleringer og sånt. Ved å fordype seg i to temaer på denne måten unngår Melhus og Winje den kanskje aller største fallgruven ved ”regning i alle fag”, nemlig å bli lettvint og ikke ta både fagets og regningens egenart på alvor.
Kunst og håndverk er et område fullt av matematikk, og mange kunstnere har vært opptatt av matematikk. (Det holder vel å nevne Leonardo da Vinci og M. C. Escher.) Det er Frode Rønning som har skrevet om regning i kunst og håndverk. Han understreker tidlig at faget har to hoveddimensjoner, det håndverksmessige og det kunstneriske. Innen den håndverksmessige finnes naturligvis en mengde regning, som måling, måleusikkerhet, arbeidstegninger, Pytagoras osv, men Rønning velger å konsentrere seg om den kunstneriske. Han velger også å gå i dybden i noen få eksempler heller enn å nevne mange ideer – for eksempel går han ikke inn på perspektiv. Han nevner gylne snitt, men konsentrerer seg mest om tesselleringer og islamsk kunst, og tar med litt etnomatematikk til slutt. Beskrivelsen av letingen etter mønstre i Alhambra synes jeg er interessant.
Utgangspunktet i Arne Jakobsen og Atle Mjåtveits kapittel om kroppsøving er interessant, fordi de skriver at ”Vi vil vise hvordan man kan rette oppmerksomhet mot læringsaktiviteter i kroppsøvingsfaget som også kan være med på å støtte opp under kompetansemål i matematikkfaget” (s. 200) og vil ”bidra til måloppnåelse i begge fag” (s. 201). Hvis jeg først skal pirke litt er dette et forkjært perspektiv. Å kunne regne skal være en del av kroppsøvingsfaget, og hvis elevene lærer å regne ved hjelp av aktiviteter i kroppsøving er dette måloppnåelse i kroppsøving, ikke (bare) i matematikk. Kapitlet inneholder videre mange eksempler på aktiviteter i kroppsøving, for eksempel balltilvenning med innslag av telling og ulike måleaktiviteter på småtrinnet, kartlesing på mellomtrinnet og pulsmåling og planlegging av friluftstur på ungdomstrinnet. Disse aktivitetene gir rom for å arbeide med regning i kroppsøving.
Tuva Bjørkvold skriver om mat og helse. Hun er blant annet opptatt av at mat og helse er et konkret fag, i den betydning at resultatet av de utregningene du gjør kjennes på smaken. Dette gir en motivasjon for å få svaret rett, forutsatt at læreren ikke alltid er der for å rette på elevene hvis de gjør feil. Det er også et praktisk fag, hvor forskjellen på 1 hg og 1 kg er veldig tydelig når du skal måle opp. Bjørkvold nevner en rekke mulige aktiviteter, som å tilpasse en vaffeloppskrift, diskutere antall vaffelhjerter, sammenlikne pris ved baking med kjøp av ferdigvare, arbeid med energiinnhold, omgjøring av måleenheter (for eksempel fra amerikanske oppskrifter) eller å vurdere næringsinnhold i chips.
Reidun Åslid Bjørlykke og Leif Bjørn Skorpens kapittel om regning i musikk bruker overraskende mye plass i starten til å argumentere for ”tydelig kunstfaglig fokus” i skolen – noe som vel burde være selvsagt i faget musikk. Men etter innledningen kommer flere eksempler på hvordan regning kan inngå i musikkfaget og berike undervisningen: rytmeforståelse (3/4 takt), notasjon med noter (halvnoter etc), tonehøyder, harmonier (og sammenheng med frekvenser; kvintsirkelen), gjenkjennelse av mønstre i musikk og bruk av matematiske begreper i dans. Imidlertid ser jeg at man trenger mer musikkunnskap enn jeg sitter inne med for å undervise dette på fornuftig vis – som seg hør og bør.
Naturfag er tema for Dag Torvangers kapittel. Han viser til den nære sammenhengen mellom naturfag og matematikk gjennom historien og legger vekt på at denne sammenhengen må tydeliggjøres for elevene. Han skisserer fem måter å trekke inn regning i naturfag: matematikk som ikke er spesielt naturfaglig (telle blader), matematisk-naturfaglige definisjoner (fart=strekning/tid), målinger, matematikk i teknologi (tannhjul) og matematiske strukturer i naturen (snøkrystaller og planetbaner). Hovedeksemplet hans er Kopernikus’ arbeid med planetbaner, men han nevner også perfekte tall, ”himmelkula”, Eratosthenes’ utregninger og Platons verdensbilde med platonske legemer. Utfordringen blir å trekke inn regning uten at det blir de regnemessige vanskene som dominerer.
Til slutt skriver Knut Ole Lysø om regning i samfunnsfag, som jo omfatter både historie, geografi og samfunnskunnskap. I alle delene kan regning trekkes inn. Lysø har valgt å se på eksisterende lærebøker i samfunnsfag for å få se hvordan regning kan trekkes inn, og han har en mengde eksempler. Måleenheter er sentralt, både avstand, areal, vekt og volum, tid (tidssoner og tidslinje), penger (ulike valutaer og sammenlikning av priser, for eksempel), temperaturer og hastigheter. Forholdstall, for eksempel prosent, er et nyttig verktøy. Matematikken i mandatfordeling er et interessant eksempel. I arbeidet med kart kommer man både inn på koordinatsystemer og målestokk. Og ikke minst er statistikk overalt tilstedeværende i samfunnsfag.
Alt i alt gir denne boka et godt overblikk over hvordan regning kan inkluderes i ulike fag, ikke minst med mengder av eksempler. Jeg vil komme tilbake til det jeg startet omtalen av del 1 med: jeg mener at dersom regning skal inngå naturlig i alle fag, må faglæreren oppleve det som sentralt for faget. Regning i alle fag er ikke et tverrfaglig opplegg hvor to lærere må kompromisse med hverandre – det er en enfaglig sak innad i det enkelte fag hvor læreren må se nytten for det som er hans (og fagplanens) hovedinteresse. Nettopp der kommer de gode eksemplene inn. Ingen norsklærer kan påstå at det er irrelevant å diskutere en måleenhet som dukker opp i et eventyr man leser. Ingen engelsklærer kan mene at det er irrelevant å lære om forhold mellom pund og kroner for å klare seg på engelsk. Ingen kroppsøvingslærer kan mene at det er irrelevant å måle elevenes resultater i friidrett. Ingen lærer i mat og helse kan mene at det er irrelevant å kunne doble eller tredoble en oppskrift. Og ingen samfunnsfaglærer kan mene at det er irrelevant å kunne prosentregning for å forstå samfunnet.
Å ha lest denne boka er nyttig for den kursvirksomheten som står foran oss – og jeg vil nok anbefale at skoler kjøper inn et eller flere eksemplarer.
(Og som sist får jeg legge til at jeg kjenner mange av forfatterne i boka. Tuva Bjørkvold har jeg i tillegg samarbeidet med om plan og materiell for kurs i den grunnleggende ferdigheten å regne i norsk.)
mandag 16. november 2009
Å avtale møter - nå i Doodle
En rask melding for å feire at jeg også har oppdaget Doodle for en stund siden.
Dette er et latterlig enkelt verktøy hvor du kan foreslå noen tidspunkter, sende en lenke til de du vil ha møte med, de krysser av de tidspunktene som passer dem og du får en løpende oversikt over hvilke tidspunkter som passer. Det kan også integreres med Google Calendar slik at du slipper å slå opp i den manuelt...
Siden en av de mest slitsomme tingene jeg vet om er uendelige epostrunder om hvem som kan når, setter jeg pris på å kunne doodle isteden...
Dette er et latterlig enkelt verktøy hvor du kan foreslå noen tidspunkter, sende en lenke til de du vil ha møte med, de krysser av de tidspunktene som passer dem og du får en løpende oversikt over hvilke tidspunkter som passer. Det kan også integreres med Google Calendar slik at du slipper å slå opp i den manuelt...
Siden en av de mest slitsomme tingene jeg vet om er uendelige epostrunder om hvem som kan når, setter jeg pris på å kunne doodle isteden...
Ny modell for lærerutdanningen 5-10
Det pågår livlige diskusjoner rundt på lærerutdanningsinstitusjonene for tida. Allerede i august tar vi imot nye studenter i de to nye grunnskolelærerutdanningene, og det er mye som må på plass. Det er ikke før i januar rammeplanen for utdanningen blir klar, men allerede i desember må Samordnet Opptak få beskjed om hva studentene skal kunne søke på.
Jeg sitter i gruppa som jobber med 1-7-utdanningen ved Høgskolen i Oslo, men har de siste par ukene også vært opptatt av 5-10-utdanningen, hvor studentene som hovedregel skal ha tre fag på 60 studiepoeng i tillegg til pedagogikk og elevkunnskap (PEL) med 60 studiepoeng). Diskusjonene akkurat nå handler mest om hvorvidt studentene det første året skal få ett fag med 45 studiepoeng (i tillegg til PEL med 15 studiepoeng) eller om de skal få to fag, ett med 15 studiepoeng og ett med 30 studiepoeng, slik Høgskolen i Bergen har vedtatt. (Det er faktisk det eneste vedtaket jeg kjenner til.)
Dette kan virke som en liten forskjell, men temaene som det involverer er ganske så grunnleggende:
Dette er et viktig og komplisert spørsmål, og vårt avdelingsstyre utsatte nylig saken til et ekstra avdelingsstyremøte for at man skulle få bedre tid til å drøfte saken internt. (Etter forslag fra meg.) Det er ingen hemmelighet at jeg tror fordelene med to skolefag i 1. år er større enn ulempene, men det skal bli en spennende diskusjon i dagene framover.
Det skal også bli spennende å se hva andre lærerutdanningsinstitusjoner lander på. Er det noen som vet om flere vedtak enn Bergens?
Jeg sitter i gruppa som jobber med 1-7-utdanningen ved Høgskolen i Oslo, men har de siste par ukene også vært opptatt av 5-10-utdanningen, hvor studentene som hovedregel skal ha tre fag på 60 studiepoeng i tillegg til pedagogikk og elevkunnskap (PEL) med 60 studiepoeng). Diskusjonene akkurat nå handler mest om hvorvidt studentene det første året skal få ett fag med 45 studiepoeng (i tillegg til PEL med 15 studiepoeng) eller om de skal få to fag, ett med 15 studiepoeng og ett med 30 studiepoeng, slik Høgskolen i Bergen har vedtatt. (Det er faktisk det eneste vedtaket jeg kjenner til.)
Dette kan virke som en liten forskjell, men temaene som det involverer er ganske så grunnleggende:
- Modning vs konsentrasjon: "Alle" synes at det er greit å ha et fag med 30 sp i to år. Men noen mener at 45 sp på ett år gir for lite rom for modning i faget, mens andre mener at det å ha et fag over tre år gir for lite konsentrasjon. Spesielt er det fag som er vant med årsenheter som synes at det blir for tynt å spre faget over tre år, mens det er fag som er vant til å gå over flere år som synes det blir for konsentrert å starte med ett fag på 45 sp.
- Valg av ett eller to fag før studiestart: Alle fagvalg for de første tre årene vil uansett måtte skje i starten av studiet. Det som diskuteres er om det er en fordel for studentene å velge de to fagene allerede når de søker studiet, slik at de vet med sikkerhet at de får de fagene de ønsker, eller om det er en fordel å vente med å velge 2. fag til de er på plass på studiestedet, slik at de kan få bedre informasjon om fagene.
- Fagpraksis vs skolepraksis 1. skoleår: Skal man ha kun ett fag i 1. studieår, vil man måtte legge opp praksis slik at studenten møter dette faget tilstrekkelig mye. Dette kan innebære å være inne i flere klasser og/eller å ha "punktpraksis", altså å ha praksis i enkeltdager spredt utover året. Et annet hensyn, å bli kjent med skolehverdagen, bli kjent med klasser og elever og å se sammenheng mellom fag, er enklere å sikre ved mer sammenhengende praksis i et begrenset antall elevgrupper. Dette kan være enklere å få til ved å ha to skolefag i 1. år.
- Flerfaglighet: Hvordan sikre at studentene allerede fra starten av studiet ser sammenheng mellom ulike studiefag? Får man til dette best ved å ha et samarbeid mellom ett fag og PEL og trekke inn andre fag "ved behov", eller ved at hver student har to fag og PEL? Den første modellen gjør at fagene som skal samarbeide ikke er i "likeverdig" posisjon, mens den andre modellen gir mer komplekse samarbeidsmønstre, siden studentene har valgt fag på kryss og tvers.
- Forholdet til PEL: Med 45 sp med ett skolefag i 1. år vil PEL raskt kunne spille på at studentene har kommet et stykke i et fag og fagdidaktikk, mens faget i mindre grad kan spille på kunnskap i PEL. (For eksempel vil studentene i liten grad ha møtt læringsteorier i PEL-faget før de har kommet veldig langt i fagstudiet i det ene faget.) Med to skolefag i 1. år har PEL flere fag å spille på, men med mindre dybde i hvert fag. Skolefagene har da langsommere progresjon og kan i større grad spille på PEL.
Dette er et viktig og komplisert spørsmål, og vårt avdelingsstyre utsatte nylig saken til et ekstra avdelingsstyremøte for at man skulle få bedre tid til å drøfte saken internt. (Etter forslag fra meg.) Det er ingen hemmelighet at jeg tror fordelene med to skolefag i 1. år er større enn ulempene, men det skal bli en spennende diskusjon i dagene framover.
Det skal også bli spennende å se hva andre lærerutdanningsinstitusjoner lander på. Er det noen som vet om flere vedtak enn Bergens?
fredag 13. november 2009
Å regne i alle fag – del 1
Janne Fauskanger, Reidar Mosvold og Elin Reikerås (red.): Å regne i alle fag. Universitetsforlaget 2009.
I høst har jeg jobbet med å utarbeide planer og materiell for kurs i "regning i alle fag" sammen med mange kolleger. Jeg har spesielt vært involvert i hvordan regning som grunnleggende ferdighet kan arbeides med i norskfaget. Og på onsdag hadde jeg mitt første kurs (sammen med en kollega) for lærere fra 1.-10. trinn og innen alle fag i temaet "regning i alle fag". Dette er i utgangspunktet en krevende målgruppe, siden variasjonen i problemstillinger er stor både når det gjelder trinn og fag, men det virket som de fleste var fornøyd.
Et helt sentralt poeng er at "regning i alle fag" må skje på fagenes premisser. Det skal ikke være slik at matematikkfaget koloniserer de andre fagene, men derimot slik at ideene vi presenterer skal virke som faglig gode ideer også sett fra det enkelte fags synspunkt. Det er heller ikke slik at det nå er de andre fagene som skal ta over ansvaret for alt som elevene sliter med i matematikk, men snarere at elevene kan få noen ekstra erfaringer med regning utenfor matematikktimene, gjerne i helt andre kontekster. Dette kan gjøre noe både med holdninger til og kompetanse i regning.
Et mantra jeg gjentar ofte er at elevene ofte er nysgjerrige, og at vi som lærere må plukke opp (og stimulere) denne nysgjerrigheten så ofte vi klarer, selv om det ikke passer helt med det faget som står på timeplanen.
Denne uka kom endelig boka "Å regne i alle fag" redigert av Janne Fauskanger, Reidar Mosvold og Elin Reikerås. Her har dyktige fagfolk skrevet kapitler om ulike aspekter ved regning, ikke minst regning i alle skolens fag. Her vil jeg kommentere noe av innholdet:
Elin Reikerås kobler forskning og praksisnærhet på en god måte i kapitlet ”Ulike regnere og ulike typer regning”. Her får vi presentert fire elever med ulike ”regnestiler” og ulike oppfatninger av hva som er poenget med matematikken. Dette får blant annet konsekvenser for hvordan elevene ser på tekstoppgaver, åpne oppgaver osv. Disse elevene drøftes så i lys av nyere forskning slik at vi får antydninger til forklaring på hvorfor elever er så ulike. Slik motiverer kapitlet både til å kartlegge elevenes regnestiler og å lese mer.
Janne Fauskanger og Hilde Skaar Davidsens ”Regning før og ved skolestart” er et oppkomme av eksempler på at barn i førskolealder blir interessert i og motivert for å lære tallsymboler, for eksempel Oskar som vil følge med på stillingen i en fotballkamp. Pedagoger i barnehagene kan her få ideer til arbeid med barna og lærere i skolen får de samme ideene, men blir også minnet på at mange barn kan ha lært riktig mye før de kommer på skolen.
Reidar Mosvold skriver om ”Å regne – med utgangspunkt i dagligdagse situasjoner”. Han problematiserer hva det vil si å ta utgangspunkt i det dagligdagse, og gir eksempler på ulike læreres holdninger til dette. Og blant annet viser han til Inger Wisted, som (i Att vardagsanknyta matematikundervisningen) viste strålende eksempler på hvordan elever tvinges til å legge vekk sin kritiske sans og sine reelle erfaringer i en del såkalte ”dagligdagstilknyttede oppgaver”. Til slutt har Mosvold et eksempel fra bruk av sløydsalen i undervisning av Pytagoras’ setning. (For øvrig et godt eksempel på bruk av andre fag i matematikken, ikke av regning i kunst og håndverk.)
Margit Askelands kapittel om ”Regnestrategier i matematikk” minner om viktigheten av å være oppmerksom på elevenes strategier, og en del strategier for addisjon, subtraksjon og multiplikasjon. Deretter skisseres et omfattende opplegg for å gjøre elevene trygge i multiplikasjonstabellene ved hjelp av indre tale. I artikkelen framkommer det imidlertid ikke noe om hvordan elevenes holdninger ble påvirket av dette opplegget, som slik det er skissert ser litt ”kjedelig” og ”puggeaktig” ut. (Jeg forstår naturligvis at jeg kan lese mer om opplegget og få et mer nyansert bilde av det ved å gå til referansene.)
I kapitlet ”Grunnleggende regneferdighet i LK06: To aspekter” av Bjørnar Alseth beskrives både de siste matematikklæreplanenes behandling av ”ferdigheter” og utviklingen som førte fram til at Kunnskapsløftet beskriver ”grunnleggende ferdigheter”. Alseth presiserer at ordet ”ferdigheter” i Kunnskapsløftet ikke skal tolkes like snevert som det tradisjonelt har vært brukt i matematikkfaget, og at for eksempel problemløsning er en sentral del av de grunnleggende ferdigheter. Mot slutten av kapitlet kommer han med to gode eksempler på hvordan ”regning i alle fag” kan realiseres på fagenes egne premisser: gjennom kroppsøvingsfagets tabeller med råd om hvordan styrketrening kan legges opp og gjennom samfunnsfagets grafer over utviklingen av antall inngåtte ekteskap og antall skilsmisser per år. I begge tilfeller kommer regningen inn som en nødvendig støtte for å kunne arbeide med det faglige innholdet.
Geir Botten og Svein Arne Sikkos ”Historiske trender i regneopplæringen i Norge” gir en interessant gjennomgang av matematikkundervisningens historie i Norge fra 1200-tallet til i dag. Kapitlet slutter med å peke på spenningen mellom individualisering og nivådifferensiering på den ene siden og en aktivitetsbasert undervisning med vekt på å få erfaringer i et fellesskap på den andre siden.
Kai Otto Jørgensen og Simon Goodchilds ”Utvikling av unge elevers relasjonelle forståelse i matematikk” beskriver hvordan en matematikklærer (Jørgensen) jobber med blant annet dagens tall for å utvikle elevenes tallforståelse. Den viser på en konkret måte hvordan man kan stille spørsmål og ha en gjennomtenkt bruk av ulike representasjonsformer for å få til dette.
Anne Berit Fuglestad gir i kapitlet ”Digital regning – muligheter og utfordringer” en oppsummering av debatten rundt kalkulatorer og datamaskiner i matematikkundervisningen og gir en rekke eksempler på hvordan for eksempel kalkulatorer kan brukes på en undersøkende måte.
Del 1 av boka avsluttes med Kjersti Lundetræs ”De voksne regnerne” som i hovedsak handler om den internasjonale undersøkelsen Adult Literacy and Life Skills Survey (ALL). Den har undersøkt unge voksne (16-65 år) i til sammen 11 land for å kunne si noe blant annet om deres muligheter til å bruke regning i sitt voksenliv. Undersøkelsen viste at nærmere 40 prosent av norske 16-65-åringer ”har regneferdigheter som er lavere enn det OECD anser som nødvendig for å kunne takle dagliglivets kvantitative utfordringer på en god måte” (s. 136). Men likevel: Norge kommer bedre ut av det enn de andre landene som deltok.
I alt består del 1 av mange interessante artikler, skjønt koblingen til ”å regne i alle fag” er noe mer uklar enn jeg hadde ventet. Del 2, som går mer inn på regning i de enkelte fag, vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg i bloggen.
(Jeg må for ordens skyld legge til at jeg kjenner de fleste av forfatterne av denne boka.)
I høst har jeg jobbet med å utarbeide planer og materiell for kurs i "regning i alle fag" sammen med mange kolleger. Jeg har spesielt vært involvert i hvordan regning som grunnleggende ferdighet kan arbeides med i norskfaget. Og på onsdag hadde jeg mitt første kurs (sammen med en kollega) for lærere fra 1.-10. trinn og innen alle fag i temaet "regning i alle fag". Dette er i utgangspunktet en krevende målgruppe, siden variasjonen i problemstillinger er stor både når det gjelder trinn og fag, men det virket som de fleste var fornøyd.
Et helt sentralt poeng er at "regning i alle fag" må skje på fagenes premisser. Det skal ikke være slik at matematikkfaget koloniserer de andre fagene, men derimot slik at ideene vi presenterer skal virke som faglig gode ideer også sett fra det enkelte fags synspunkt. Det er heller ikke slik at det nå er de andre fagene som skal ta over ansvaret for alt som elevene sliter med i matematikk, men snarere at elevene kan få noen ekstra erfaringer med regning utenfor matematikktimene, gjerne i helt andre kontekster. Dette kan gjøre noe både med holdninger til og kompetanse i regning.
Et mantra jeg gjentar ofte er at elevene ofte er nysgjerrige, og at vi som lærere må plukke opp (og stimulere) denne nysgjerrigheten så ofte vi klarer, selv om det ikke passer helt med det faget som står på timeplanen.
Denne uka kom endelig boka "Å regne i alle fag" redigert av Janne Fauskanger, Reidar Mosvold og Elin Reikerås. Her har dyktige fagfolk skrevet kapitler om ulike aspekter ved regning, ikke minst regning i alle skolens fag. Her vil jeg kommentere noe av innholdet:
Elin Reikerås kobler forskning og praksisnærhet på en god måte i kapitlet ”Ulike regnere og ulike typer regning”. Her får vi presentert fire elever med ulike ”regnestiler” og ulike oppfatninger av hva som er poenget med matematikken. Dette får blant annet konsekvenser for hvordan elevene ser på tekstoppgaver, åpne oppgaver osv. Disse elevene drøftes så i lys av nyere forskning slik at vi får antydninger til forklaring på hvorfor elever er så ulike. Slik motiverer kapitlet både til å kartlegge elevenes regnestiler og å lese mer.
Janne Fauskanger og Hilde Skaar Davidsens ”Regning før og ved skolestart” er et oppkomme av eksempler på at barn i førskolealder blir interessert i og motivert for å lære tallsymboler, for eksempel Oskar som vil følge med på stillingen i en fotballkamp. Pedagoger i barnehagene kan her få ideer til arbeid med barna og lærere i skolen får de samme ideene, men blir også minnet på at mange barn kan ha lært riktig mye før de kommer på skolen.
Reidar Mosvold skriver om ”Å regne – med utgangspunkt i dagligdagse situasjoner”. Han problematiserer hva det vil si å ta utgangspunkt i det dagligdagse, og gir eksempler på ulike læreres holdninger til dette. Og blant annet viser han til Inger Wisted, som (i Att vardagsanknyta matematikundervisningen) viste strålende eksempler på hvordan elever tvinges til å legge vekk sin kritiske sans og sine reelle erfaringer i en del såkalte ”dagligdagstilknyttede oppgaver”. Til slutt har Mosvold et eksempel fra bruk av sløydsalen i undervisning av Pytagoras’ setning. (For øvrig et godt eksempel på bruk av andre fag i matematikken, ikke av regning i kunst og håndverk.)
Margit Askelands kapittel om ”Regnestrategier i matematikk” minner om viktigheten av å være oppmerksom på elevenes strategier, og en del strategier for addisjon, subtraksjon og multiplikasjon. Deretter skisseres et omfattende opplegg for å gjøre elevene trygge i multiplikasjonstabellene ved hjelp av indre tale. I artikkelen framkommer det imidlertid ikke noe om hvordan elevenes holdninger ble påvirket av dette opplegget, som slik det er skissert ser litt ”kjedelig” og ”puggeaktig” ut. (Jeg forstår naturligvis at jeg kan lese mer om opplegget og få et mer nyansert bilde av det ved å gå til referansene.)
I kapitlet ”Grunnleggende regneferdighet i LK06: To aspekter” av Bjørnar Alseth beskrives både de siste matematikklæreplanenes behandling av ”ferdigheter” og utviklingen som førte fram til at Kunnskapsløftet beskriver ”grunnleggende ferdigheter”. Alseth presiserer at ordet ”ferdigheter” i Kunnskapsløftet ikke skal tolkes like snevert som det tradisjonelt har vært brukt i matematikkfaget, og at for eksempel problemløsning er en sentral del av de grunnleggende ferdigheter. Mot slutten av kapitlet kommer han med to gode eksempler på hvordan ”regning i alle fag” kan realiseres på fagenes egne premisser: gjennom kroppsøvingsfagets tabeller med råd om hvordan styrketrening kan legges opp og gjennom samfunnsfagets grafer over utviklingen av antall inngåtte ekteskap og antall skilsmisser per år. I begge tilfeller kommer regningen inn som en nødvendig støtte for å kunne arbeide med det faglige innholdet.
Geir Botten og Svein Arne Sikkos ”Historiske trender i regneopplæringen i Norge” gir en interessant gjennomgang av matematikkundervisningens historie i Norge fra 1200-tallet til i dag. Kapitlet slutter med å peke på spenningen mellom individualisering og nivådifferensiering på den ene siden og en aktivitetsbasert undervisning med vekt på å få erfaringer i et fellesskap på den andre siden.
Kai Otto Jørgensen og Simon Goodchilds ”Utvikling av unge elevers relasjonelle forståelse i matematikk” beskriver hvordan en matematikklærer (Jørgensen) jobber med blant annet dagens tall for å utvikle elevenes tallforståelse. Den viser på en konkret måte hvordan man kan stille spørsmål og ha en gjennomtenkt bruk av ulike representasjonsformer for å få til dette.
Anne Berit Fuglestad gir i kapitlet ”Digital regning – muligheter og utfordringer” en oppsummering av debatten rundt kalkulatorer og datamaskiner i matematikkundervisningen og gir en rekke eksempler på hvordan for eksempel kalkulatorer kan brukes på en undersøkende måte.
Del 1 av boka avsluttes med Kjersti Lundetræs ”De voksne regnerne” som i hovedsak handler om den internasjonale undersøkelsen Adult Literacy and Life Skills Survey (ALL). Den har undersøkt unge voksne (16-65 år) i til sammen 11 land for å kunne si noe blant annet om deres muligheter til å bruke regning i sitt voksenliv. Undersøkelsen viste at nærmere 40 prosent av norske 16-65-åringer ”har regneferdigheter som er lavere enn det OECD anser som nødvendig for å kunne takle dagliglivets kvantitative utfordringer på en god måte” (s. 136). Men likevel: Norge kommer bedre ut av det enn de andre landene som deltok.
I alt består del 1 av mange interessante artikler, skjønt koblingen til ”å regne i alle fag” er noe mer uklar enn jeg hadde ventet. Del 2, som går mer inn på regning i de enkelte fag, vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg i bloggen.
(Jeg må for ordens skyld legge til at jeg kjenner de fleste av forfatterne av denne boka.)
onsdag 4. november 2009
Nytt ressurshefte om seksualitetsundervisning
Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen har skrevet kronikk i Aftenposten i dag om det nye ressursheftet om undervisning om seksualitet i grunnskolen. Kronikken heter Nye fortellinger om sex.
Bra tiltak!
Bra tiltak!
mandag 2. november 2009
Åmås kommenterer HiO-HiAk-fusjonen
Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås kommenterte på lørdag HiO-HiAk-fusjonen i kronikken En universitetsvisjon slår sprekker. Det er en interessant kronikk hvor det er lett å være enig i en del. Blant annet skriver han at
På slutten skriver Åmås "Vi er i ferd med å få alvorlige, betydelige kvalitetsforskjeller mellom de gamle og de nye universitetene her i landet. Det er viktigere å gjøre noe med disse enn å gi enda flere høyskoler billige universitetsklær." Her er det vanskelig å følge ham. Ja, vi har fått nye universiteter de siste årene, og noen av dem er ganske små. Om HiO og HiAk blir universitet, blir det imidlertid større enn Universitetet i Bergen i antall studenter og ansatte. Og det er slett ikke opplagt at kvaliteten heller blir dårligere - vi på HiO vil ihvertfall påstå at vi allerede har høy kvalitet på både undervisning og på profesjonsnære forsknings- og utviklingsarbeider. Men skal HiO bli universitet (med eller uten HiAk) skal det bli noe nytt, ikke en kopi av de gamle universitetene.
"Oslo-rektor Sissel Østberg og Akershus-rektor Jan Grund bør ta kritikken alvorlig, redusere tempoet og øke involveringen. De må få flere fakta på bordet, få oversikt over følgene og ikke minst la det hele foregå i åpne rom, ikke i lukkede fora. Hvis ikke vil fusjonen mangle legitimitet fra starten."
På slutten skriver Åmås "Vi er i ferd med å få alvorlige, betydelige kvalitetsforskjeller mellom de gamle og de nye universitetene her i landet. Det er viktigere å gjøre noe med disse enn å gi enda flere høyskoler billige universitetsklær." Her er det vanskelig å følge ham. Ja, vi har fått nye universiteter de siste årene, og noen av dem er ganske små. Om HiO og HiAk blir universitet, blir det imidlertid større enn Universitetet i Bergen i antall studenter og ansatte. Og det er slett ikke opplagt at kvaliteten heller blir dårligere - vi på HiO vil ihvertfall påstå at vi allerede har høy kvalitet på både undervisning og på profesjonsnære forsknings- og utviklingsarbeider. Men skal HiO bli universitet (med eller uten HiAk) skal det bli noe nytt, ikke en kopi av de gamle universitetene.
søndag 1. november 2009
Undervisningen på podkast?
Jeg diskuterte nettopp med en kamerat fordeler og ulemper ved å legge undervisning ut på podkast. Så ser jeg at Olav Torvund nettopp har diskutert temaet i sin blogg. Han kommer med seks argumenter for at man ikke bør pålegge forelesere å legge undervisningen ut på podkast. I en kommentar på hans blogg supplerer jeg med tre argumenter til:
7. Undervisning er gjerne ikke en enveissak. Jeg vil alltid forsøke å få studentene til å stille spørsmål, svare på mine spørsmål, komme med sine meninger osv. Dersom dette blir lagt ut på nettet etterpå vil det sannsynligvis gjøre at færre studenter tør det. Og hvis det skal redigeres bort fører det til ekstraarbeid samtidig som man mister tråden i undervisningen.
8. Læring er også en sosial sak. Å legge undervisningen ut på podkast kan være en fordel for den enkelte student på kort sikt, men hvis det fører til at de fleste sitter hjemme og hører på forelesningen istedenfor å møte opp på campus, fører det til dårligere studiemiljø.
9. I min undervisning er det gjerne innslag av at studentene skal diskutere ting seg imellom innimellom, at de skal kikke på en oppgave sammen osv. Dette er igjen biter som ikke kan bli med på en podkast og som gjør at podkasten blir en mindreverdig sak.
Ja, jeg vet at jeg høres ut som en teknologisinke her. Naturligvis forstår jeg at det kan finnes forelesninger som egner seg på podkast. Men den typen undervisning som egner seg for å ses på video er sjelden den samme som egner seg for en klasse som er fysisk til stede. Det er to ulike formater som man ikke kan flytte seg mellom bare ved hjelp av opptaksutstyr.
7. Undervisning er gjerne ikke en enveissak. Jeg vil alltid forsøke å få studentene til å stille spørsmål, svare på mine spørsmål, komme med sine meninger osv. Dersom dette blir lagt ut på nettet etterpå vil det sannsynligvis gjøre at færre studenter tør det. Og hvis det skal redigeres bort fører det til ekstraarbeid samtidig som man mister tråden i undervisningen.
8. Læring er også en sosial sak. Å legge undervisningen ut på podkast kan være en fordel for den enkelte student på kort sikt, men hvis det fører til at de fleste sitter hjemme og hører på forelesningen istedenfor å møte opp på campus, fører det til dårligere studiemiljø.
9. I min undervisning er det gjerne innslag av at studentene skal diskutere ting seg imellom innimellom, at de skal kikke på en oppgave sammen osv. Dette er igjen biter som ikke kan bli med på en podkast og som gjør at podkasten blir en mindreverdig sak.
Ja, jeg vet at jeg høres ut som en teknologisinke her. Naturligvis forstår jeg at det kan finnes forelesninger som egner seg på podkast. Men den typen undervisning som egner seg for å ses på video er sjelden den samme som egner seg for en klasse som er fysisk til stede. Det er to ulike formater som man ikke kan flytte seg mellom bare ved hjelp av opptaksutstyr.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
