Egoist på førstehjelpskurs

Det finnes mange altruistiske grunner til å gå på førstehjelpskurs, men jeg må innrømme at jeg er ganske egoistisk: jeg har lenge tenkt: "Tenk om en jeg er glad i plutselig ramler om, og jeg ikke aner hva jeg skal gjøre!" Derfor meldte jeg meg på førstehjelpskurs - altså mest for å unngå å miste noen av mine nærmeste. (Men naturligvis også for å kunne hjelpe andre hvis jeg kommer i en slik situasjon.)

Jeg vil tippe at det er ti år siden mitt forrige førstehjelpskurs, og det var godt å få en oppfriskning. Ikke minst endrer anbefalingene seg en del. På kurset fikk jeg for eksempel med meg at:
- man først sjekker om personen er bevisst, dernest om han har frie luftveier, dernest om han faktisk puster normalt. Dersom han puster normalt må dette sjekkes i et helt minutt for å være sikker, deretter plasseres han i stabilt sideleie og overvåkes. Dersom han ikke puster normalt må hjertekompresjon startes.
- rådet nå er å gi 30 kompresjoner, 2 munn-til-munn-pust, 30 kompresjoner osv.

Det var veldig nyttig å prøve seg i praksis, lære at det ikke handler om å blåse mest mulig luft inn i pasienten (snarere å puste normalt), og at kompresjonene skal gå dypt. I tillegg var det nyttig å få prøvd hvordan en hjertestarter fungerer - teknologien var ikke særlig skremmende når man først så hvordan den fungerte. Og det var nyttig å få en påminnelse om at man ikke skal slippe alt annet selv om det er en hjertestarter til stede - man skal fortsatt drive med kompresjonene fram til hjertestarteren er klar. (Og at man ikke kan bruke en hjertestarter hvis pasienten ligger i en vanndam - da må han eventuelt flyttes først. Det er jo elektrisitet det handler om.)

Dette var noen stikkord - men ikke kvalitetssikret av kvalifisert personell. I vanlig egoistisk ånd anbefaler jeg alle om å ta førstehjelpskurs - det kan jo være meg som trenger hjelp... :-)

Tangenten 3/09: Matematikk i Bård Breiviks kunst

At mye kunst har sterk tilknytning til matematikk er velkjent. Men det er velkomment når vi får førstehånds innblikk i nøyaktig hvordan denne tilknytningen arter seg i den moderne kunsten.

Christoph Kirfels artikkel om "Matematikk i Bård Breiviks kunst" forteller om et samarbeid mellom billedkunstner Bård Breivik og en arkitekt, en professor i bildebehandling og en informatikkstudent. Målet med samarbeidet var å utsmykke det nye informatikkbygget ved UiO. Inspirert av stjernebildet Orion og bildebehandling, og ved hjelp av kompliserte datamodeller, endte det hele opp som et tredimensjonalt bølgeaktig kunstverk som i dag kan ses på veggen på Blindern, hvis jeg forstår det rett.

Interessant!

Lenke til artikkelen.

Seksualitet i de nye rammeplanene for lærerutdanningen

I dag ble de nasjonale retningslinjene for fagene i de nye grunnskolelærerutdanningene lagt fram. Det er interessant å undersøke hvor flinke Kunnskapsdepartementet har vært til å inkludere LHBT-tematikk i planene, siden de 24. oktober 2008 skrev brev til høyskoler og universiteter med beskjed om at dette perspektivet måtte styrkes i utdanningene. Derfor har jeg gått igjennom planene og sett etter en del signalord. (For sammenlikningens skyld har jeg tatt med "flerkulturel" og "kjønn" som ofte viser til andre perspektiver man prøver å inkludere i planene.)

Ord	1-7	6-10	Til sammen
Seksualitet	1	2	3
Seksuell legning	0	0	0
Sex	0	0	0
Legning	0	0	0
Orientering	1	1	2
Homoseksualitet	0	0	0
Homofil	0	0	0
Lesbisk	0	0	0
Bifil	0	0	0
Kjønnsidentitet	1	1	2
Flerkulturel	15	15	30
Kjønn	6	8	14

Det er vel på basis av denne opptellingen fristende å minne Kunnskapsdepartementet om deres egen formulering fra 2008: "Kunnskapsdepartementet oppfordrer utdanningsinstitusjonene til å ta utfordringene lhbt møter i samfunnet på alvor og integrere lhbt-tematikken i relevante utdanningstilbud og forskningsprosjekt. Det er spesielt viktig at studenter i profesjonsutdanningene blir bevisstgjort og får kunnskap om lhbt-tematikken." Disse nye retningslinjene kan neppe kalles å ta disse utfordringene på alvor.

Seksualitet: 
5-10: Naturfag 2: "har kunnskap om pubertet, seksualitet og helsemessige tema knyttet til dette"
5-10: RLE 2: "har kunnskap om religiøse, humanistiske og naturalistiske verdiperspektiv i møte med aktuelle utfordringar som spørsmål om liv og død, kjønn og likestilling, seksualitet, økonomi, miljø og ressursbruk, rusmiddel og rusmisbruk"
1-7: RLE 2: "har kunnskap om religiøse, humanistiske og naturalistiske verdiperspektiv i møte med aktuelle utfordringar som spørsmål om liv og død, kjønn og likestilling, seksualitet, økonomi, miljø og ressursbruk"

Orientering: "Den globale, internasjonale og flerkulturelle orienteringen må derfor prege lærerutdanningene."



Kjønnsidentitet:
5-10: Pedagogikk og elevkunnskap 2: "har kunnskap om variasjoner i kjønnsidentitet og likheter og forskjeller i gutter og jenters oppvekstbetingelser"
1-7: Pedagogikk og elevkunnskap 2: "har kunnskap om variasjoner i kjønnsidentitet og likheter og forskjeller i gutter og jenters oppvekstbetingelser"

Nasjonale retningslinjer har kommet

De nasjonale retningslinjene for fagene i de nye grunnskolelærerutdanningene har kommet: de er tilgjengelige fra HiOs nettsider.

For meg var det faktisk litt overraskende at de skulle komme allerede i dag, for i innledningen står det at "Forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanningene 1.-7.trinn og 5.-10. trinn ligger til grunn for nasjonale retningslinjer. Forskriften gir de overordende føringene for grunnskole-lærerutdanningene." Forskriftene er jo ikke vedtatt enda, og høringsfristen på dem var 20. januar.

På den annen side er det i siste liten å få retningslinjene nå, med tanke på at de nye studiene skal i gang fra august...

Rosa kompetanse-seminar del 3

Den andre dagen av Rosa kompetanse-seminaret inneholdt også svært gode foredrag.

Aller først tok Hanne Børke-Fykse en lynversjon av det standardforedraget hun har som utgangspunkt når hun lager foredrag for ulike målgrupper og kontekster. Dette er en sjanger som er nesten helt ukjent: At folk viser hva de gjør i undervisning og samtidig kommer med metakommentarer om hvorfor de gjør det slik og hvordan det pleier å fungere. Det var så nyttig at det slår meg at det burde vært gjort oftere på konferanser for lærerutdannere, for eksempel.

Hanne er utrolig dyktig og det er lett å bli slått av at dette er et foredrag som fungerer godt nettopp fordi det er Hanne som holder det. Men så enkelt tror jeg ikke at det er: innholdet er svært gjennomtenkt, og selv om andre som skulle bruke det samme innholdet naturligvis måtte ha gjort det til sitt eget, er det et strålende utgangspunkt for hvem som helst.

En svært sentral del av foredraget er starten, hvor det er viktig at tilhørerne forstår – på et emosjonelt plan – hvordan det kan oppleves å være homofil og hvilke mekanismer som er involvert. Hanne har opplevd at dersom man går for fort over denne delen, risikerer man at folk ikke forstår heteronormativitetens virkninger godt nok når man kommer til det – og da kan hvert enkelt eksempel på heteronormativitet virke som ”syting” og ”pirking”. At legen sier ”Hva heter din mann?” kan virke som en bagatell så lenge man ikke har helhetsbildet og ser at dette kan sette legen i bås med utrolige mengder mennesker som har manglet forståelse for at homofile finnes. Jeg ser at jeg i mine foredrag kanskje nettopp har vært for snar til å hoppe over denne biten – jeg har vært redd for at det å dvele ved problemene en del homofile kan møte, kan føre til problemfokusering. Men dette må jeg tenke over igjen.

Hanne er også opptatt av ikke å gi deltakerne dårlig samvittighet. De er mennesker med høy kompetanse på sine felt og med en grunnleggende positiv holdning, som kan gjøre en enda bedre jobb for enkelte av sine pasienter/brukere hvis de får noen verktøy til.

Fortsatt tar Hanne gjerne oppdrag fra alle i helsefeltet som ønsker kompetanseheving – det er visst bare å ta kontakt!

Dag Robin Simonsen, byråkrat (seniorrådgiver) på helsefeltet, ga en oversikt over en del av det som skjer med LHBT for tida. Mye er preget av oppfølging av handlingsplanen. Jeg stilte spørsmål ved om oppfølging av handlingsplanen også vil få virkninger for rammeplanen for lærerutdanningen som det arbeides på spreng med nå, og jeg er spent på hva svaret vil bli.

Åse Røthing har i det siste arbeidet mye med seksualitet i skolen, blant annet med boka Seksualitet i skolen og Utdanningsdirektoratets ressurshefte. Røthing nevnte eksempler på at det å ikke ta heteroseksualiteten for gitt av omgivelsene oppfattes som å ”forkynne homofili”. For eksempel: hvis man spør en unge som har forelsket seg om det er gutt eller jente han har forelsket seg i, er det da et naturlig spørsmål fra en fordomsfri person eller homofiliforkynning?

Som alltid er det interessant å høre Røthing, men igjen må jeg vise til hennes bøker, det er vanskelig å referere mer detaljert her.

Seminaret ble avsluttet med en diskusjon om hvor vi går herfra. Mange på seminaret var opptatt av hvordan man skal få kompetansen inn i grunnutdanningene. Dette er et veldig komplekst felt, og noen foreslo at neste års seminar bør vies dette spørsmålet. Men jeg kan jo bruke resten av innlegget til å tenke litt høyt…

For å starte på toppen: en del utdanninger (for eksempel grunnskolelærerutdanningene) har nasjonalt fastsatte rammeplaner som sier hva som skal være innholdet. Disse fastsettes stort sett bare når det skjer reformer, og muligheten for å endre dem imellom reformene er ganske dårlig. Ut over disse rammeplanene fastsettes alt på lokalt nivå, for eksempel på det enkelte universitet, og da ser Kunnskapsdepartementet det som vanskelig å skulle gripe inn i den enkelte institusjons frihet. Altså må det da arbeides med hver enkelt institusjon. (Det som eventuelt står i nasjonale rammeplaner er for øvrig ofte så generelt at man må ha litt kompetanse for å se at LHBT-spørsmål hører hjemme i formuleringene.)

Videre holder det ikke at ting kommer inn i planene – det må også inn i klasserommene. For å få til det må man dels ha relevant pensumlitteratur og gode forslag til hvordan det kan inkluderes. Og man må dels ha folk på de enkelte institusjoner som sørger for at det prioriteres. Dessverre er det slik at det er en del gode intensjoner på plannivå som ikke følges opp lokalt fordi det ikke er noen lokalt som passer på at det blir fulgt opp.

I dag er det veldig lite konkret i planene, både nasjonalt og lokalt, det foreligger ganske lite materiell og det blir derfor ofte veldig personavhengig om perspektivet kommer inn i undervisningen – dette til tross for at Kunnskapsdepartementet har sendt i hvert fall to brev om at de ønsker mer fokus på dette i utdanningene. Altså er det mye å gjøre. For å komme noen vei bør vi i det minste starte med å utveksle erfaringer og gode ideer…

Dette var altså et framifrå seminar, og jeg håper det blir flere.

Rosa kompetanse-seminar del 2

Jeg fortsetter å blogge fra seminaret i Rosa kompetanse som var 21-22. januar.

Tone Hellesund holdt et strålende foredrag om ”Selvmordsforestillinger og identitetspolitikkens iboende problem”, basert på boka ”Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord”. Den igjen er basert på intervjuer med tolv personer som har prøvd å ta sitt eget liv og som selv kobler dette til at de er homofile.

Hellesund er tankevekkende. Hun beskriver hvordan ”den moderne identitetsfortellingen om homoseksualitet”, blant annet med et veldig essensialistisk syn på homofili – som uforanderlig ”legning” – har fått så å si fullstendig hegemoni, både i den politiske debatten og i folks bevissthet. Hun peker på at dette essensialistiske synet har sine negative konsekvenser, og at det vil være gunstig om også flere fortellinger får komme fram.

I virkeligheten er det ikke alle som oppfatter homoseksualiteten som så fast og entydig – mange er bifile, naturligvis, men det er også mange som identifiserer seg som homofile men som plutselig faller for en av motsatt kjønn, eller som identifiserer seg som heterofile men som faller for noen av samme kjønn. Variasjonene er store.

For mange av de Hellesund intervjuet var det å oppdage sin egen homoseksualitet som et brudd i livet. De tapte drømmen om ”det gode liv” – det ”gode liv” som de var sosialisert inn i troen på. Plutselig blir framtidsutsiktene helt andre. Jeg tenker at det essensialistiske synet på homofili er en del av dette, men at også manglende rollemodeller er en del. Man kan godt ha et essensialistisk syn på homofili uten at man dermed føler noe brudd, dersom man bare har gode rollemodeller som viser at også homofile kan leve gode liv – det liv de selv ønsker.

Hellesund analyserer godt de ”korrigeringer og irettesettelser” (Bourdieu) som vi er omgitt av og som skaper den ”fortellingen” som er gyldig. Når vi forteller om oss selv, forteller vi innenfor rammer som er skapt bevisst og ubevisst gjennom hele våre liv. Dette gir andre ord for å forklare hva for eksempel arbeidet med kunnskaper om homofili i skolen handler om – det handler om å åpne opp for andre fortellinger enn de heteronormative.

Som vanlig må jeg presisere at det jeg skriver her delvis bare er mine egne tanker etter å ha hørt på foredraget – det gir seg ikke ut for å være noe referat av Hellesunds meninger. For å se hva hun virkelig mener er det bedre å lese boka hennes.

Det neste foredraget var ved Anbjørg Ohnstad. Hun har skrevet doktoravhandling om lesbisk identitet, med spørsmål om det er en identitet i endring. Her merket jeg meg spesielt det Ohnstad sa om hvordan lesbiske må velge ulike strategier i ulike situasjoner. Hun snakket om ”passere”, ”korrigere” eller ”provosere” som ulike strategier. Altså: hver gang en lesbisk møter en ny situasjon hvor noen tar henne for å være heterofil (og vi vet jo at det kan skjer flere ganger daglig), må man velge mellom å la det passere uten å si noe (noe som kan føles som å lyve), å korrigere på en vennlig måte eller å gjøre litt mer ut av det for å forsøke å unngå at nestemann også må møte på samme situasjon. ”Ambiguity” (tvetydighet) som mestringsstrategi ble også nevnt.

Foredraget til Ohnstad var interessant, men igjen føles det som at det kan være greit å gå inn i doktoravhandlingen for å få mer innsikt i hva hun mener – og for å få gode sitater som kan brukes i andre sammenhenger.

Den siste dagen blogger jeg om i neste innlegg...

Rosa kompetanse-seminar del 1

Rosa kompetanse er et prosjekt for å øke kompetansen om homoseksualitet i helse-Norge. Gjennom snart fire år har prosjektleder Hanne Børke-Fykse jobbet med dette, blant annet gjennom kursing av ulike profesjonsutøvere, gjennom samarbeid med profesjonsorganisasjoner og gjennom et forsøksvis samarbeid med profesjonsutdanningene. En av bærebjelkene i prosjektet har vært å utvikle et nettverk av spesialkompetanse på området, og et av leddene i dette arbeidet har vært årlige seminarer – og denne uka ble det tredje av disse seminarene arrangert.

Det er alltid artig å se deltakerlistene på disse arrangementene, fordi man ser hvor utrolig mye kompetanse som er samlet på en plass. Her er leger, psykologer, sexologer, sosiologer, sykepleiere og jordmødre. Men også folk som jobber med ”helt andre ting”, som idrett, lærerutdanning, coaching osv.

Årets seminar hadde en rekke foredragsholdere som er av de ypperste på sine felt.

Først fikk vi en kortfattet gjennomgang av hva jussen sier om diskrimineringsvern, ved LLHs jurist Lene Løvdal. Homofile og bifile har i dag kun vern som arbeidstakere eller som aktører i boligmarkedet. Ny diskrimineringslov vil sannsynligvis gjøre mer med det. Etter den juridiske gjennomgangen (som jeg ikke tør gjengi i detalj) ble det interessante diskusjoner. Det er for eksempel klart at mye av den hverdagsdiskrimineringen som homofile opplever, ikke rammes av lovverket. Når slik diskriminering påpekes, oppleves det av og til at det henvises til at den ikke er ulovlig, og dermed er det greit. Det ble argumentert med at man bør bruke andre ord enn bare ”diskriminering” på en del av dette, som ekskludering, andregjøring og marginalisering – som ikke oppfattes som så juridiske.

Det ble også en diskusjon om hvordan situasjonen er når det gjelder legers eventuelle reservasjonsrett mot å henvise sine pasienter til assistert befruktning. I dag har vi faktisk en lovtolkning som tilsier at en lege kan reservere seg mot å henvise lesbiske. Det vil altså si at et lesbisk par risikerer å komme til et legekontor og møte en lege som sier at ”Jeg mener at dere ikke bør få barn, så dere må prøve en annen lege for eventuelt å få henvisning.” Vi har lenge hatt reservasjonsrett når det gjelder abort, hvor leger kan reservere seg mot selve aborten, men da har ikke pasienten blitt konfrontert med den legen som har reservert seg. Reservasjonsretten for abort gjelder dessuten generelt, ikke for spesielle folkegrupper. Nå kan man reservere seg mot å henvise noen par til assistert befruktning – betyr det at man også har lov til å reservere seg mot å foreta abort på hvite gravide, men gjøre det på fargede? Dette er et minefelt hvor hensynet til den svake parten – pasienten – må veie tyngre enn i dag.

Haakon Holmberg og Øystein Havne fra A-senteret holdt deretter et meget interessant innlegg om et gruppetilbud de har hatt for lesbiske og homofile med rusproblemer. Arbeidet videreføres nå, og man kan dessuten lese om det i en artikkel i ”Rus & samfunn”. Hovedideen er at hvis man skal forstå rusproblemer i sammenheng med den enkeltes levde liv og personlige utvikling, må også kjærlighet, samliv og sex være berørbare områder. Deltakerne i dette gruppetilbudet gjorde det klart at de ikke ville ha deltatt i et gruppetilbud hvor resten av deltakerne var heterofile, og de markerte tydelig at en svært verdifull ting med disse gruppesamtalene var at de opplevde universalitet og gruppesamhørighet (noe som naturligvis ikke var deltakernes egne ord). Det at de andre deltakerne var homofile gjorde det mulig for dem å snakke åpent om sine erfaringer.

Et stadig spørsmål i slike sammenhenger er om dette ikke blir stigmatisering og spesialbehandling – ønsker vi ikke ”mainstreaming” hvor homoperspektivet naturlig er med i alle sammenhenger? I slike diskusjoner føler jeg ofte at det ideelle blir det godes verste fiende. I realiteten er det slik i dag at heterofile med rusproblemer kan få et gruppetilbud hvor deres heteroseksuelle liv kan få en helt naturlig plass, mens homofile med rusproblemer stort sett får gruppetilbud hvor resten av deltakerne er heterofile, og hvor kompetansen til å sette seg inn i situasjonen er tilsvarende lav. Da er det ikke spesialbehandling å sørge for at homofile får noenlunde samme ramme rundt gruppesamtalene som heterofile får. Deltakerne sa at de fikk et tilbud preget av åpenhet, trygghet, en følelse av å bli forstått og et fravær av heterosentrisme. Det blir tilsvarende som at heterofile i dag får et tilbud preget av åpenhet, trygghet, en følelse av å bli forstått og et fravær av homosentrisme.

Et interessant verktøy i samtalene trigget for øvrig min matematikklærerbevissthet. Deltakerne fikk beskjed om å tegne en kurve over livet sitt hvor de viste grad av livstilfredshet (på en skala fra 0 til 10) gjennom livet. I det samme koordinatsystemet skulle de i en annen farge tegne alkoholinntaket (også det på en skala fra 0 til 10). Ved å snakke om disse kurvene, og trekke inn sin seksualitet der det var relevant, ble deltakerne bevisstgjort på hvilke roller rusen spilte i deres liv. For meg som matematiker er det interessant å se at man nå trenger matematikkompetanse selv når man får hjelp for rusproblemer. (Og så assosierer jeg videre, og tenker at det kunne vært interessant å få studentene til å tegne noen slike grafer – riktignok for langt mindre sensitive variable, for eksempel for hvor mye de har jobbet med studiene det siste året – fra uke til uke… Men da beveger jeg meg med ett langt unna temaet for seminaret…)

Bente Dahl Spidsberg er jordmor, og fortalte om ”Møtet mellom lesbiske mødre, medmødre og helsepersonell i fødselsomsorgen”. Dette har hun også skrevet masteroppgave om (Bibsys. Foredraget var preget av mange strålende sitater fra intervjuer med lesbiske mødre, som viser en del av problemstillingene veldig klart. Hun viser hvordan fødemor og medmor må navigere i et komplisert landskap hvor jordmødrenes holdninger og handlinger kan variere og av og til være snublesteiner. (Navigeringsmetaforen tror jeg riktignok jeg fanget opp fra Ohnstad senere på dagen.) De som skal ha barn må av og til lete for å finne det helsepersonellet som har best homokompetanse, de må stadig vurdere om de bør være åpne, lukkede eller ”åpne, men ikke påtrengende”. De opplever å ”være et tema” eller å være et ”ikke-tema” som ignoreres. De opplever å være i omsorgsfulle hender og å være i usikre hender.

Spidsberg har fulgt opp studien med et studium av jordmødres erfaringer og vil senere fortsette med medmødrenes erfaringer. Blant utfordringer som jordmødre står ovenfor er at medmors rolle er uvant for jordmor, for eksempel kan medmor godt ha født selv og dermed ha en helt annen forståelse av det som skal skje enn mange fedre har. Det er også usikkerhet rundt hvordan lesbiskes parforhold fungerer, hvordan er erfaringene med familiedannelsen, hvilke rettigheter har man under svangerskap og fødsel. Og det er fortsatt det utrolige fenomen at helsekortet fortsatt ikke er rettet opp – det står fortsatt en rubrikk for ”Far” og ingen avkrysning for andre alternativer. At man fortsatt må drive med å rette skjemaene for hånd er pussig.

Igjen kan man spørre om lesbiske mødre skal ha en annen oppfølging enn heterofile mødre, og svaret likner på det jeg kom med tidligere: Lesbiske mødre skal, slik som heterofile mødre, ha individuell behandling. Dette innebærer at helsepersonellet må ha kompetanse av like god kvalitet om lesbiske mødres situasjon som om heterofile mødres situasjon. Og vi kan for eksempel ikke i lengden godta at leger konsekvent ignorerer medmor og kun forholder seg til moren, dersom han forholder seg til begge partene når det er et heterofilt par han snakker med.

Tangenten 3/09: Vicenzo Vivianis setning

Vicenzo Vivianis setning sier at hvis du velger et punkt S i det indre av en likesidet trekant, vil summen av de tre avstandene fra S til de tre sidene alltid være den samme og lik trekantens høyde h.

Dette kan bevises enkelt, noe artikkelforfatter Arne Amdal også gjør: Arealet av trekanten er sidelengden multiplisert med h. Men man kan jo også dele opp trekanten i tre mindre trekanter ved å trekke linjer fra S til hjørnepunktene. Arealene av hver av disse tre trekantene blir sidelengden ganget med den respektive høyden. Da ser vi at høyden i den store trekanten er lik summen av de tre ”små” høydene, og dermed har vi vist setningen.

Setningen er morsom fordi den er så enkel, og elevene kan lett oppdage den selv for eksempel ved eksperimentering i GeoGebra.

Ressurspakke om homofili

Ressurspakke for undervisning om homofili i profesjonsutdanningene versjon 2.0 er nå tilgjengelig både på nett og i bokhandelen. Ressurspakken har en generell del med temaer som er aktuelle for alle profesjonsutdanningene og deretter egne kapitler for grunnskolelærer-, førskolelærer-, sykepleier-, journalist-, bibliotekar- og sosialarbeiderutdanningene.

Se egen blogg for mer informasjon.

Tangenten 3/09: Geometriske paradigmer

Jeg har alltid syntes at skolegeometrien er litt vanskelig. Euklids geometri er for så vidt oversiktlig og grei; man starter med starten og arbeider seg stegvis utover. I skolen, derimot, er man ikke så systematisk, og jeg føler av og til at det kan bli en litt vaklende oppbygging: noen teoremer begrunnes bare intuitivt uten å gå i dybden, mens man så må gi et logisk holdbart bevis som bygger på de vi nettopp viste intuitivt. Av og til føler jeg at jeg må gjette på om den setningen jeg har lyst til å bruke faktisk er bevist enda, eller om den kommer litt lenger ut i boka…

Alain Kuzniaks artikkel ”Geometriske paradigmer” har relevans for den problemstillingen jeg har skissert. Han skiller mellom tre forskjellige geometriske paradigmer, hvor det første ”har den virkelige og følbare verden som sannhetskilde”, det andre er av typen klassisk euklidsk geometri, mens den tredje er formell aksiomatisk geometri. Problemet oppstår når man skifter mellom paradigmene, gjerne uten at verken elevene eller læreren er klar over det – hvis man det ene øyeblikket er opptatt av å bevise formelt noe som er intuitivt opplagt, mens man det neste øyeblikket hopper over det formelle fordi det er ideen man vil ha fram – og spiller på intuisjonen for å få fram det man vil.

Løsningen blir altså matematikklærere som er klar over dette problemet og en lærebok som også er det…

Ressurser om matematikkhistorie på norsk

Som nevnt tidligere har jeg laget en liste over ressurser om matematikkhistorie på norsk for grunnskolen. Denne er blitt utvidet en del siden sist jeg nevnte den her i bloggen.

Jeg vil naturligvis fortsatt gjerne ha innspill på flere innspill til denne lista - alt som handler om matematikkens historie og er relevant for grunnskolen, er interessant.

- Homofili må bli en del av skolehverdagen

Interessant intervju med den nye lederen i Utdanningsforbundet, Mimi Bjerkesrand, på Gaysir i dag.

- Det er jo rundt oss i samfunnet, og må ikke usynliggjøres i barnehagen og skolen. Homo er fortsatt et vanlig skjellsord. Nye læreplaner er med på å tydeliggjøre viktigheten av å være åpen rundt temaet. Flere positive, naturlige omtaler av homofile samboerskap gir flere forbilder for de unge, sier den tiltredende lederen.

Lærerens rolle er viktig, nært og tett på elevene som den er. Førskolelærere og lærere må minnes på ikke å hele tiden bruke en heterofil referanseramme, mener Bjerkestrand:

- Alle disse små hintene forteller deg om det er ok eller ikke. Ikke et kapittel i en lærebok.

- Alle barn og elever skal forvente å bli møtt med respekt og forståelse. Det ligger i formålsparagrafen for barnehagen og skolen, opplyser Bjerkestrand.

Utdanningsforbundet har hatt representant i LLHs jury for "godkjenning" av skolebøker, og kan nå bli en enda sterkere pådriver for holdningsarbeid i skolen. Det er bra!