Lærere ønsker tradisjonell skolearkitektur

I en ny artikkel, Baseskoler og viktige lærerkompetanser: hva mener lærerne? viser kollega Erlend Vinje at lærere i grunnskolen ønsker seg tradisjonell skolearkitektur.

Et sitat fra sammendraget: "Et klart flertall av lærerne i undersøkelsen ønsket at nye skoleanlegg ble bygget ut fra en tradisjonell modell med et fast klasserom til en fast elevgruppe. Dette var også tilfellet blant de lærerne i utvalget som jobbet i baseskoler." Og fra avslutningen av artikkelen: "En videre satsing på baseskoler i den hensikt å fremme elevenes læring kan ikke sies å ha støtte i nyere forskning."

Dette ser ut til å være en artikkel som kan være nyttig og til ettertanke for skolepolitikere rundt om i landet - og ikke minst her i Oslo...

Stadig bedre utdanninger

Kvalitetssikringssystem. Det høres tørt ut, men handler om hvordan vi skal få til at erfaringene vi gjør nå, i neste omgang fører til at utdanningene vi tilbyr skal bli enda bedre. Og det er nå i vår at HiOAs nye kvalitetssikringssystem blir utformet.

Et lettfattelig stridsspørsmål gjelder hvem som skal utforme evalueringer av undervisningen til de enkelte studentgruppene. Skal det for eksempel være en felles HiOA-evaluering, som kan være kvalitetssikret av de fremste eksperter på slikt og gi sammenliknbare data i flotte tabeller? Eller skal evalueringene utformes på lavest mulig nivå, i dialog med de studentene det gjelder, slik at man fanger opp forhold som anses som mest relevante for den enkelte student? Og dermed også nærmest mulig de underviserne som har en nøkkelrolle i å utvikle forbedringer?

Måten jeg spør på avslører vel hva jeg mener - og det er også det mitt fakultet (ved fakultetstyret) mener: evalueringene blir mest nyttige når man evaluerer konkrete forhold som man er spent på studentenes vurdering av, ikke når man evaluerer så bredt at man ikke kan være konkret. Ved å ha evalueringer som er utformet på lavt nivå, blir de også interessante nok til at studenter og ansatte setter av tid til å diskutere resultatene videre i klassene, i fagutvalgsmøter og så videre, og de blir premissleverandører for neste endringsprosess.

Men da må man naturligvis være klar over hva man får. Man får ikke lett sammenliknbare data som viser hvilke kull på HiOA som er mest fornøyd med praksisen sin, for eksempel. Det blir mer krevende å skrive rapporter på fakultets- og institusjonsnivå med et slikt desentralisert system. Men så er det da heller ikke kvalitetsrapportene som er poenget med et kvalitetssikringssystem - det er kvaliteten.

Den viktigste evalueringen av utdanningen foregår i den enkelte klasse, i dialog mellom underviser og student. Den foregår løpende, men også ved ulike former for skjemaer eller logger. Den nest viktigste er på kullnivå, i fagutvalgsmøter og i kullevalueringer, hvor faglig leder for kullet, faglærere, studenter og andre diskuterer forhold i kullet. Evalueringer på høyere nivå er ikke så nyttige, men kan gjerne være et supplement, dersom man har kapasitet til det i tillegg til det andre...

Robuste fagmiljøer

En av HiOAs fremste styrker er robuste fagmiljøer.

På HiOAs (fortsatt noe dysfunksjonelle) debattsider pågår det tilløp til en debatt om hva som skal menes med "robuste fagmiljøer". Debatten viser at synet preges litt av om man er mest opptatt av FoU-produksjonen eller om man er mest opptatt av utdanning. Men uansett definisjon er det vanskelig å komme forbi påstanden jeg startet med: HiOAs fagmiljøer er robuste - generelt sett langt mer robuste enn de fleste fagmiljøer vi kan sammenlikne oss med her i Norge.

Bokmålsordboka definerer robust som "sterk, kraftig, hardfør". Hvis jeg tar tak i ordet "hardfør", så er det naturlig å se på hvordan fagmiljøet står seg når det skjer endringer. Hva skjer hvis en eller to av de mest sentrale ansatte slutter? Hva skjer hvis myndighetene gir nye rammevilkår? Hva skjer hvis det kommer endringer i yrkesfeltet vi utdanner for? Hva skjer hvis nye innsikter fører til at samfunnets forventninger til oss endres? På alle disse spørsmålene kan vi trygt svare at de HiOA på mange fagfelter har store fagmiljøer som takler utfordringene helt utmerket der mer spinkle fagmiljøer andre steder ville kunne få pusteproblemer.

Å være mange har sine svakheter. Det kan være enklere å få til raske endringer når man er alene enn når man er mange. Det merket jeg da jeg skiftet beite fra Alta til Oslo. Men tregheten i systemet - det at det er mange som vil høres før avgjørelser tas - er jo nettopp en del av robustheten. For når noen av de som vil høres er noen av landets fremste spesialister på det området det er snakk om, vil det være dumt å gå for fort fram.

I diskusjonen om veien for HiOA fram mot profesjonsuniversitetsstatus, sies det av og til at vi må "bygge robuste fagmiljøer". Da høres det ut som om vi ikke har robuste fagmiljøer allerede, så det blir misvisende. Mer presist blir det å si at vi ønsker flere robuste fagmiljøer. Men ikke minst ønsker vi vel å sørge for at de robuste fagmiljøene vi har får enda mer ut av robustheten sin. For det at fagmiljøene er robuste betyr jo ikke at de nødvendigvis har tradisjon for og kompetanse på å skrive NFR-søknader, for eksempel. Det at fagmiljøer er robuste og har mange spennende FoU-prosjekter behøver heller ikke å bety at de er gode nok til å publisere de resultatene de får.

Altså: et av de fremste målene for årene framover må være å få enda mer ut av våre robuste fagmiljøer!