Landskonferanse for praksis- og studieledere 2014 dag 1

Den årlige landskonferansen for praksis- og studieledere i lærerutdanningene er en verdifull møteplass, i år lagt til Stavanger. Det er godt å ha et sted å diskutere lærerutdanning på tvers av institusjoner - med folk som er godt kjent med konteksten lærerutdanningene står i.

Raymond Bjuland fortalte om et UiS-prosjekt knyttet til lesson study (TASS. Prosjektet er knyttet til fire skolefag: engelsk, matemtikk, kroppsøving og naturfag. Våren 2012 ble det gjennomført fokusgruppeintervjuer og videofilming av "standard" praksisopplæring (førveiledning-undervisning-etterveiledning). Våren 2013 gjorde man litt det samme, men med lesson study-tilnærming. 8 praksislærere var involvert. (Jeg kjenner litt til prosjektet fra før gjennom kollega Frøydis Oma Ohnstad.) Bjuland la vekt på viktigheten av at studentene må lage seg en hypotese/forskningsspørsmål før undervisningen, og at denne hypotesen skal ligge til grunn for medstudentenes observasjon og for diskusjonen i etterkant.

Dette synes jeg er interessant. Kirsten Thorsens forskning har vist at studentenes læring i praksis lett blir underordnet elevenes læring - det viktigste blir å gjennomføre undervisning, ikke å lære å undervise, for å si det litt firkantet. Grepet med å ha en hypotese som man undersøker, har potensiale til å bringe studentens læring mer fram i oppmerksomheten. Medstudentenes observasjoner ble i UiS-prosjektet mye mer målrettet og fikk en mye større rolle i etterveiledningen. I tillegg ble studentene svært oppmerksomme på hvor ulikt elevene hadde oppfattet timen.

Et kjempeartig grep er forresten at studentene planlegger undervisningen sammen, og det er loddtrekning før undervisningen hvem som faktisk skal ha timen. Dette bidrar sterkt til at alle er aktive i planleggingen. Noe liknende kunne man ha gjort i "tradisjonell" praksis. Studentene opplever det som et problem at de har lite undervisning i praksis, noe som kan henge sammen med at de opplever 3/4 av undervisningen som "de andre sin".

Nina Helgevold fortsatte presentasjonen av prosjektet, med vekt på funn. Før- og etterveiledningene var vesentlig lenger i lesson study-modellen enn i normalsituasjonen. I normalsituasjonen er førveiledning av og til bare en utsjekk av at studentene har tenkt på de mest grunnleggende tingene, og etterveiledningene av og til overfladiske. I intervensjonen ble det mer elevfokus i veiledningene. (Dette gjaldt vel og merke ikke i matematikk.)

Ofte var bare den studenten som selv skulle ha undervisningen, aktive i før- og etterveiledningen i normalsituasjonen.

Hun la også vekt på at en "håndbok" for praksis ble et viktig verktøy for å gi en ramme for veiledningene, slik at variasjonen mellom praksislærere ble noe mindre.

Det er for øvrig en nasjonal konferanse om Lesson Study i Stavanger 15.-16. september 2014.

Etter en enkel og god lunsj var det et innlegg om "rullerende lærere". HiST ansatte fire lærere i grunnskolen i 25 % stilling på høgskolen. Tanken er at de skal undervise sammen med de faglige tilsatte på høyskolen. (Umiddelbar tanke: innebærer dette en fare for å signalisere at de faglige tilsatte ikke er praksisnære nok? Ansatte hos oss sier jo at det er pussig hvordan de kan ha jobbet i årevis i grunnskolen, men stemples som lite praksisnære allerede i sitt første yrkesår i lærerutdanningen. Hvor mye er reell mangel på praksisnærhet og hvor mye er fordommer?)

Erfaringene fra HiST er ihvertfall at studentene setter pris på ordningen. Et eksempel er at studentene kan spørre disse lærerne om hvordan kontaktlærerrollen er, hvordan rutiner er på skolene osv. Lærerne kan bidra med konkrete årsplaner, ukeplaner, aktiviteter, og kan reflektere om hvordan teoriene er nyttige i det daglige arbeidet. De vanlige tilsatte har teorier som de vet er nyttige i praksis, men hvor studentene ikke har tro på dette, og hvor det å få inn en "ekte" lærer bidrar til å gid en legitimiteten som trengs.

Jeg forstår at dette er nyttig, men synes det er litt trist. Jeg vet jo at de aller, aller fleste av våre faglærere har kompetanse både om teoriene og om lærerhverdagen - ofte gjennom mange års praksis og ofte også gjennom egen forskning i skolen - slik at hovedproblemet ikke nødvendigvis er faglærernes kompetanse og undervisning, men studentenes tillit til faglærernes kompetanse. Og vi rekrutterer jo bevisst nye kolleger som har denne doble kompetansen. Det må vel gå an å løse problemet på en annen måte enn å ansette lærere for å gi den nødvendige legitimiteten? Men kanskje er det tross alt en enkel løsning på et stort problem?

Et annet poeng er at lærerne kanskje tar studentene over fra en "elevrolle"/studentrolle, til en "vordende lærer"-rolle på en måte som det er vanskeligere å få til for faglæreren.

Så var det et innlegg fra UiS om observasjonspraksis for faglærere i barnehagelærerutdanningen. Dette er en ordning hvor faglærerne får tid til å være ute i praksisfeltet - ikke helt ulikt ordningen med "praksisstipend" som også HiO har hatt inntil nylig (jeg er usikker på om det ble borte i fusjonen eller på et annet tidspunkt). Ved UiS gir ordningen 37,5 arbeidstimer på arbeidsplanen, mens praksisstipendordningen vår var noe mer generøs (var det 100 arbeidstimer, mon tro)? Jeg skrev en gang en rapport fra mitt praksisstipend, som ligger på nett.

Faglæreren ved UiS fortalte at det var deilig å komme ut i barnehagen og føle på kroppen en del ting som man tidligere hadde lest om, og å få kjennskap til en del praktiske sider ved barnehagehverdagen.

Til slutt i denne økta med korte presentasjoner, fortalte en norskdidaktiker om "samhandling campus og praksis". Han presenterte en del hindringer for optimalt samarbeid. Den første er at i store komplekse organisasjoner er det viktigere å få "kabalene til å gå opp" enn å tilrettelegge for det enkelte fag og den enkelte fagdidaktiker. Den andre er at de egne emneplanene for praksis kan skygge for enkeltfagenes fagplaner slik at noen tror at det er bare emneplanen for praksis som er relevant for praksis. Den tredje er at meningsfylt samarbeid mellom en fagdidaktiker og praksisfeltet avhenger av at studentene har øvingslærer som har fagkompetanse og at studentene vet hva fagdidaktikk er.

Han gikk videre i å stille opp en del suksesskriterier på en herlig spissformulert måte. For eksempel ser han det som uheldig når praksisstudentene får praksislærere som ikke har faget i egen fagkrets. Og det er uheldig når skolene ser på alt som har med praksis å gjøre som noe herk og ser på faglæreren som kommer på praksisoppfølging som en tilfeldig forbipasserende. Og han ser det som uheldig når han som norskdidaktiker kommer ut på skoler hvor studentene har idrettsdag hele dagen.

Så gikk vi over i grupper, utdanningsvis. Temaet var vurdering av praksis. Det er greit å se at vi har mange av de samme problemene rundt om i landet, ulikt begrepsapparat til tross. Jeg tror likevel vi har gjort noen gode grep i Oslo, blant annet vurderingsrapportene våre, som er tett koblet til fagplanene, og vurderingsmøtene.

Det er morsomt å se hvor ulikt vi ser på fagenes rolle. For å sette det litt på spissen virker det som noen mener at de fagansatte skal legge vekk faget sitt når de går ut i praksis - de skal være lærerutdannere. Jeg mener at det er helt misforstått - som matematikklærerutdanner er jeg både lærerutdanner og samtidig spesialist i matematikk. Jeg kan naturligvis veilede studenter i klasseledelse ute i praksis, men er naturligvis bedre egnet til å veilede i klasseledelse i matematikk enn i klasseledelse i kroppsøving. At man utnytter faglærernes kompetanse bedre når de observerer eget fag i praksis enn når de observerer andre fag, er vel forholdsvis selvsagt. Derfor må det være et mål at deler av det man observerer i praksis, er i eget fag.

De neste dagene oppsummeres i egne innlegg.