torsdag 28. april 2016

Konferanse om nasjonale retningslinjer 2016 Dag 2

Dette er en oppfølging av gårsdagens innlegg om dag 1 av konferansen (som alt er lest av godt over 100 personer - takk for interessen!)
 
Dag 2 av konferansen om nasjonale retningslinjer startet med innlegg fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Han la vekt på at denne reformen har støtte i sektoren. "Pressure makes diamonds" sa han om presset han setter sektoren under. Grunnmuren i skolesystemet er sterk, sa han, men mange elever går ut av skolen med svake lese-, skrive- og matematikkferdigheter, og dannelsesoppdraget må vi også løse bedre nå som samfunnet blir mer mangfoldig. Det er også tegn til at forskjellene i skolen øker. Hovedløsningen på alle problemer i skolen er læreren og lærerkollegiet.

De nye masterutdanningene skal gi mer kompetente lærere. Omleggingen til master styrker lærerens evne til å reflektere, bruke forskningsmessig kunnskap og styrker fagmiljøene på skolene. Masteroppgavene må være rettet mot det som skjer i klasserommet - lærergjerningen og læreryrket. Som vanlig viste han til masteroppgaver fra Tromsø (men kunne like gjerne brukt eksempler fra andre lærermastere). De kobler teori med spørsmål knyttet til lærerhverdagen. Rektorene vil ha lærere med disse masterne.

Departementet tar sikte på å fastsette rammeplan før sommeren. (Ordbruken "tar sikte på" er sterkt foruroligende - vi håper den kommer en stund før 1. juni.) Ministeren mener at forslaget ikke svekker pedagogikkens plass i utdanningen. Pedagogikk får ikke mindre omfang enn i dag. Dessuten kan ikke pedagogikk isoleres til studiepoengene som hører til pedagogikkfaget. Masteroppgavene skal være knyttet til lærergjerningen og profesjonen, og vil nødvendigvis bygge videre også på pedagogisk kunnskap. Masteroppgaver om lærevansker i matematikk vil nødvendigvis trekke på pedagogisk teori. Det pedagogiske og det faglige vil naturlig trekkes mot hverandre.

Gode retningslinjer er viktig for å motvirke forskjeller mellom skoler og fylker. Så må politikerne gjøre sitt med finansiering og rammebetingelser.

Vi har fortsatt mange få og fragmenterte fagmiljøer. Større institusjoner må utvikle nye faglige samarbeid - innad og på tvers av institusjonsgrensene.

Han avsluttet med tre punkter som skal til for å få opp kvaliteten: høyere ambisjonsnivå, tettere samarbeid mellom skoler, skoleeiere og lærerutdanninger, og mer samarbeid mellom norske lærerutdanninger og ledende lærerutdanningsmiljøer internasjonalt.

Han varslet også en diskusjon om lærerutdanningene i framtida bør styres mindre detaljert (noe som forhåpentligvis betyr at nasjonale deleksamener legges på hylla?)

Så var det over til diskusjon: Elaine Munthe spurte om Gjedremrapporten (som foreslo nedleggelse av nasjonale sentra, styrking av Utdanningsdirektoratet osv), men ministeren svarte bare at han var litt skeptisk, men at man ikke har konkludert. Så gjentok han at institusjonene på sikt kanskje bør ha større autonomi. Andre spørsmål:
  • Kvalifiserte lærere i alle fag - også mat og helse (Ministeren svarte at de praktiske og estetiske fagene står i en særstilling når det gjelder læreres (svake) formelle kvalifikasjoner. Det vurderes å gjøre dette til eksamensfag (trekkfag) og innføre kompetansekrav. Dette kan styrke rekrutteringen til fagene i utdanning og videreutdanning.)
  • Ressurser til partnerskap mellom skoler og UH-sektoren (Ministeren svarte at han ikke er fremmed for et større statlig engasjement. Men kommunene er arbeidsgivere og er for lite på banen, og det er betenkelig om staten fyller kommunenes plass.)
  • RLE-modulen (Ministeren svarte at i dagens PEL-fag ligger det mange RLE-relaterte punkter. Man må forholde seg til et flerkulturelt klasserom. Dette bør synliggjøres i en egen modul. Og det var aldri ment at pedagogikkmiljøet skulle ha enerett på PEL-faget - det skulle trekke på hele fagmiljøet i utdanningen.)
  • Hvordan unngå at pedagogikkfaget blir fragmentert, slik det blir i BLU? (Ministeren svarte at han er pragmatisk når det gjelder navnevalg på faget. Pedagogikken er kjerne og tyngste del i det som i forslaget er kalt profesjonsfag. Pedagogikk blir ikke pulverisert - det vil i stor grad fortsatt ha stor tilstedeværelse, og må i tillegg inngå i tverrfaglige innfallsvinkler. Har ikke ønsket å åpne for rene pedagogikkmastere fordi det er naturlig å ha fag som utgangspunkt.)
  • Spesialundervisningens vilkår i grunnskolen - avskilting av spesialpedagogene (Ministeren svarte at det  fortsatt vil være mulig å ta 30 sp spesialpedagogisk emne. Må fortsatt ta ett år ekstra for å få spesialpedagogisk kompetanse og full undervisningskompetanse.)
  • Studiefinansiering (Ministeren svarte at det kommer 11 måneders studiestøtte og satsning på studentboliger. Men forskjellene i studenters arbeidsinnsats henger ikke sammen med studiefinansiering, så det er ikke sikkert at løsningen på bedre studieinnsats ligger i studiefinansieringen.)
  • Master i spesialpedagogikk (Ministeren nevnte UiA, som har sørget for at PhD-utdanningen er tilpasset ny masterutdanning. Institusjonene må passe på at man sikrer god rekruttering videre til doktorgrad.)
  • Hvordan blir rekruttering til doktorgrad i pedagogikk? (Det er her UiA har gjort en endring.)

Konklusjonen etter denne seansen fra min side er vel at "profesjonsfaget" sannsynligvis får navnet "pedagogikk" eller "pedagogikk og …", men at RLE-modulen vil bestå, skjønt at det er uklart om dette betyr at den får egen eksamen. Det åpnes neppe for å ta master i ren pedagogikk nå (skjønt min spådom fortsatt er at det vil bli åpnet for det før det har gått veldig mange år).

Så reiste statsråden, og NRLU-leder Elaine Munthe overtok podiet. Vi er politisk styrt, både direkte og ved at vi naturligvis skal forberede lærere til å undervise etter den til enhver tid gjeldende læreplan. Stadige reformer kan være en hemsko for den stadige, organiske utviklingen på institusjonene.

Hun gikk over til å trekke tråder fra gårsdagen. Begrepet agency var sentralt for Ann Edwards. Skolene vil endre seg mye i årene framover - det er mange mulige utviklingslinjer, blant annet adaptiv læring. Kanskje en framtidig skole kan gi mer rom for kritisk tenkning og refleksjon? Hvordan utdanner vi de framoverlente, agentiske lærerne. "Be the change" sa Gandhi - lærerne må være den endringen de ønsker, men det må også lærerutdanningene. Forskriften krever avansert digital kompetanse - kanskje må vi tenke helt annerledes, og kanskje må vi også lære nytt?  Hvordan skal vi være i front og utdanne de lærerne som har den nye kunnskapene og kan bringe skolene framover?

Vi står i et paradoks: vi har mye forskning om hva lærere har og bruker av kompetanse. Vi har et godt grunnlag, men opplever likevel en politisk styring som er interessepreget. Det er viktig at lærerutdanningene får bruke forskningskompetansen for å utvikle utdanningen på en forskningsbasert måte. Vi må få anledning til å være foroverlente.

Noen fag nevner ikke noe som helst om barn, skole eller profesjon under kunnskaps-LUBene. Er det ikke forskningsbasert kunnskap om barns forhold til faget som er viktig kunnskap for våre studenter? Vi har hatt tradisjon for ikke å gå så mye inn i hverandres fagplaner. Men sannsynligvis er det nødvendig at vi forholder oss til hverandres emneplaner for å få en helhet. Vi må se på den prosessen vi er inne i som en peer-review-prosess, som skal gjøre dokumentet bedre.

Autonomibegrepet kan knyttes til person, men også til profesjon - der man har en kunnskapsbase som man er enige om og forholder seg til, og som skjønn utøves på basis av. Vi må utvikle retningslinjer som baserer seg på vår kunnskapsbase og som viser retning for institusjonene.

Institusjonene må relatere utarbeidelsen av programplaner til nasjonale retningslinjer. Programplaner skal ikke reprodusere retningslinjene, men ha rom for nyskaping og institusjonell tilpasning, ifølge NOKUT. Nasjonale retningslinjer bør gi retning - hva er viktig for fagene og for utdanningen som helhet. Og tenk at kvalifisering av lærere aldri tar slutt - kan vi også være tydeligere på arbeidsfordeling - hva er mulig i utdanning og hva er mulig etter 20 år i yrket.

Men vurder de områdene som har vært vanskelige: praksistilknytning, forskningsbasering, grunnleggende kompetanse og internasjonalisering. Og husk at utdanningen skal være krevende.

Etter dette gikk vi over i faggruppene - for min del betyr det matematikkgruppa. På forhånd hadde jeg noen hovedpoenger jeg hadde merket meg:
  • Jeg merket meg at formuleringen om differensiallikninger er fjernet fra 5-10-planen, noe som gir fagmiljøene større frihet i hvor de skal legge studentenes matematikkfaglige fordypning. Det er bra.
  • Forslaget manglet matematikkhistorie på 5-10, men hadde det på 1-7. Dette synes jeg er rart.
  • Det er interessant at matematikk ikke legitimerer seg selv - de fleste andre fagene bruker mye plass til å forklare fagets viktighet. Dette kan naturligvis være uttrykk for at matematikk er så selvfølgelig viktig at det ikke er grunn til å legitimere det (samtidig som det ikke lå i mandatet å lage en slik legitimering). Men det er nok viktig å gjøre det likevel - for å plassere faget tydelig som et dannelsesfag og som et fag med stor viktighet for samfunnet. Å unnlate å legitimere seg selv betyr at andres oppfatning av faget (for eksempel politikernes) kan bli enerådende.
  • Matematikkfagplanen har et punkt om at studentene skal ha "kunnskap om" den matematikken som elevene skal arbeide med. Dette er vel for slapt, men utfordringen er å finne en god formulering som peker mot å kunne denne matematikken (og dens tilstøtende områder) knakende godt, uten at det oppfattes som at man skal kunne helt annen matematikk.
  • Det er interessant at det er veldig didaktiske LUBer, med fag presisert i innledning, motsatt av det som er i mange andre fag.

I matematikkgruppa viste det seg at det var stor enighet om de store trekkene i forslaget, og det betydde at mye av diskusjonen handlet om enkelt-LUBer og formuleringer. Denne diskusjonen vil jeg ikke referere her - men deler av den vil sikkert manifestere seg i en høringsuttalelse innen 15. mai…

Dermed var årets konferanse over, og vi kan se fram til neste års konferanse. Men før den tid skal vi skrive høringsuttalelser, få endelig forskrift, lage endelige nasjonale retningslinjer, skrive emneplaner og programplaner for de femårige løpene og skrive akkrediteringssøknader…

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar