Dag 4 startet med
Per Vinje-Christensen som hadde tittelen "Fra ingeniør til
matematikklærer. Utfordringer og muligheter i møte med PPU-studenter". Han
startet med å påpeke at PPU er Norges største lærerutdanning (naturligvis når man ikke tar hensyn til utdanningenes lengde). Opptakskravet ved HSN
er 60 studiepoeng i faget, men det kan jo variere hva disse 60 studiepoengene
er - det praktiseres litt ulikt rundt omkring. I fjor ble det også
spesialordning for ingeniører med 30 sp matematikk, hvor de må ta 30
studiepoeng matematikk senere. PPU-studiet består av 30 studiepoeng pedagogikk
og 30 studiepoeng fagdidaktikk, og fagdidaktikken gis ved HSN gjennom fem samlinger á to dager.
Det gir kompetanse til å undervise fra 5. til 13. trinn, noe som naturligvis er
et enormt spenn, og gir utfordringer.
Studentene oppleves
som topp motiverte og faglig dyktige. De er fleksible i egne løsningsmetoder,
men konservative når det gjelder hvordan elever bør føre sine løsninger - de skal helst bruke standardalgoritmer. Mange av studentene har sviktende kunnskaper innen enkeltemner, for
eksempel sannsynlighetsregning, kombinatorikk og geometri (med konstruksjon). Vinje-Christensen viste eksempler på hvordan han jobber problemløsende og argumenterende.
En utfordring er at
studentene har lært matematikk med en annen hensikt enn å undervise. På PPU får
de didaktikk, men det blir ikke nok tid til å jobbe med det Ball ville kalt
specialized content knowledge. Andre utfordringer er at mange har lite skrivetrening.
De har dessuten få dager praksis, hvor de gjerne vil prøve alt de har lært. (Det kom
spørsmål fra salen om hvorfor disse studentene må lære akademisk skriving. Det er et godt spørsmål, men
de må vel ihvertfall lære fagskriving som er egnet til å skrive gode tekster
for elever og kolleger. Uansett blir vel akademisk skriving en mindre utbredt utfordring for PPU når opptakskravet
blir master fra 2019.)
Det som er spesielt
gøy med PPU-studenter er at de kjenner matematikken fra den virkelige verden - de vet at matematikken har
en viktig rolle i mange yrker. Samtidig har de vært i yrker i rivende
utvikling, og er overrasket over at skolene ikke har utviklet seg like mye. Vinje-Christensen
fortalte små historiesnutter om studentene og hva de ønsker å få til, med hver
sine bakgrunner og i hver sine kontekster.
Så var konferansen
snart ferdig, og vi var over på en økt med informasjon. Om nasjonal deleksamen
ble det sagt at den skal gis ihvertfall to ganger til, altså i høst og til
våren. Det ble naturligvis diskutert om det gir mening at de som får F får
"godkjent" på vitnemålet, men det ligger hos NOKUT og departementet.
Janne Fauskanger
presenterte neste års etterutdanningskonferanse. Foreløpig tittel på den er
"Matematikklæreres kunnskap og praksis - konsekvenser for
lærerutdanning". Plenumsforedragsholdere blir Tim Rowland (Cambridge),
Mark Hoover (før Thames. Michigan) og Kjersti Wæge (Trondheim), inkludert
paneldebatt. Per-Einar Sæbbe og Åsmund Lillevik Gjære vil presentere sine
PhD-arbeider. Tidspunkt: 18.-20. september (fra lunsj første dag til ettermiddag siste dag).
Konferansen blir sannsynligvis i Stavanger.
Så snakket Ole Enge
litt om ny femårig grunnskolelærerutdanning. Han viste til Karl Øyvind Jordell,
som visstnok i Klassekampen har presentert regnestykker om at vi i 2030 vil mangle 25
prosent av lærerne vi trenger på 1.-7. trinn, noe som vel ikke stemmer helt med
SSBs analyser. Enge snakket om ulike GLU-modeller rundt omkring, med variasjon
mellom 30 og 45 studiepoeng masteroppgave. Og han pekte på føringene til de nye
nasjonale retningslinjer, og spurte hvordan vi ivaretar begynneropplæring som
tema - det kan være et interessant tema på neste års konferanse. Og han spurte
hva vi skal mene med "bestått" på FoU-oppgaven, som er det eneste
kravet for å starte på masteroppgaven. (Og FoU-oppgaven i 3. år er jo ikke
nødvendigvis i det faget studentene skal ta master i.) Vi diskuterte hvordan
utdanningen bør designes for å gi studentene grunnlag for å gjennomføre et
masterprosjekt, og hvilke krav vi bør stille underveis (litt høyere enn dagens E-grense?)
Så snakket Anne
Nakken om hva som skjer på Matematikksenteret. De har hele 35 tilsatte og
holder til i Trondheim. Senteret får naturligvis sine styringssignaler fra
Utdanningsdirektoratet, noe som betyr at "realfagssatsningen" er
sentralt for tida. De støtter vitensentrene i arbeid for "elever med høyt
læringspotensial". Realfagskommuneprosjektet er et annet stort
satsningsområde, hvor matematikksenteret skal støtte UH-sektoren. Senteret
jobber også med pilot i utdanning av såkalte "lærerspesialister"
(60sp på masternivå), knyttet til NTNU. MAM-prosjektet ("mestre ambisiøs
matematikkundervisning") er et annet prosjekt. (Der ligger det filmer som
kan egne seg også i grunnutdanning.) For barnehagen er det laget ressurser som
kan hjelpe personalet i hverdagen.
Til slutt sa
Anne-Berit Fuglestad litt om MatRIC - senter for fremragende utdanning i
matematikk. 10. oktober er det et seminar om hva det vil si å være en god
matematikklærer. De skal ha årlig konferanse på Gardermoen, den neste er
19.-20. oktober.
Dermed var årets konferanse over. En stor honnør til HSN-fagmiljøet, med Lisbeth Karlsen og Signe Holm Knudtzon i spissen. Disse konferansene er gull verdt for matematikkmiljøet. En ting er det faglige utbyttet hver enkelt deltaker får av å være med - det kan jo være stort også på andre konferanser. Men her får vi anledning til å drøfte store og små problemstillinger fra lærerutdanningshverdagen, både i diskusjonsgrupper, under lunsj, på utflukt og endatil på vei til og fra konferansen. Og i tillegg blir vi altså kjent med hverandre på en måte som mange andre lærerutdanningsfag bare kan misunne oss.
Jeg må innrømme at jeg er en smule misfornøyd med at konferansen blir kortere neste år. Jeg var i sin tid sterk tilhenger av å øke lengden - en periode var konferansene fra lunsj mandag til lunsj onsdag, noe som strengt tatt bare ga tre halve dager med faglig program (når man trekker fra utflukten), og bare to kvelder sammen. Så har konferansen en periode gått fra lunsj mandag til lunsj torsdag - altså tre døgn, noe som gir en hel dag ekstra til faglig program, og en kveld ekstra sammen. Jeg mener det ga en helt annen ro til konferansen. Men dette er en diskusjon som sikkert vil rulle fram og tilbake fra år til år - noen opplever det som vanskelig å være borte fra kontoret torsdagen i tillegg til mandag-onsdag, mens andre mener at når man først reiser langt og har ryddet tre dager (og har fått reisestøtte), går det fint å rydde en dag til.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar