Den sjuende nordiske utdanningshistoriske konferansen Dag 1

Jeg måtte altså dra fra etterutdanningskonferansen i Skien tidlig for å rekke starten på den sjuende nordiske utdanningshistoriske konferansen i Trondheim. Utdanningshistorie er ikke mitt felt, men min interesse for matematikkhistorie og eksamen har ført til et prosjekt  om historiske matematikkoppgaver som passer inn på denne konferansen. Det er likevel en stor overgang fra Skien, hvor jeg kjente de fleste deltakerne og følte meg i målgruppa for alle foredragene. I Trondheim kjente jeg vel i utgangspunktet 4-5 av deltakerne på forhånd, og konferansen spente vidt.

Oppstarten var ved Susanne Wiborg, med tittelen "The policy and politics of market-oriented reforms in the Nordic countries, 1980-2017". Hun startet med å snakke om "marketization of education" (uten å presisere hva hun mente med det). Det har vært en del forskning de siste årene på dette (her) udefinerte området, blant annet på hvordan ulike måter marked-oriented reforms har blitt innført. Sverige har et stort antall friskoler, mens Norge og Finland har mindre av det. Danmark er i en mellomposisjon. En teori er at en drivende kraft bak utviklingen er økonomiske kriser, noe som passer bra med den engelske situasjonen, hvor Thatcher innførte store reformer. Sverige passer også inn i denne teorien, men Danmark danner et unntak, sammen med Finland, Frankrike med flere. En annen teori er at det er antall år med såkalt "right-wing governments" som er en prediktor, men igjen er det danske eksemplet et unntak. (Å kalle alle borgerlige regjeringer for "right-wing" innebærer for øvrig en posisjonering som gjør meg skeptisk til hvordan nyansene ivaretas her... Slik jeg forsto henne, inkluderte hun for eksempel koalisjonsregjeringen i Storbritannia (Conservative+Liberal) som "right-wing".) Andre mener at det er sosialdemokratenes posisjonering som er like avgjørende, for eksempel i Sverige hvor sosialdemokratene videreførte en privatisering, mens Arbeiderpartiet i Norge omgjorde borgerlige reformer. En fjerde variant er å se på interessegruppers påvirkning, for eksempel lærerorganisasjoner. For eksempel er lærerorganisasjonen i Finland sterk og har motarbeidet privatisering. Norge og Sverige bidrar, på hver sin måte, til å støtte denne teorien.

Samlet sett har denne forskningen gjort interessante forsøk på å finne ut hvilke krefter som bidrar til endring. (Ut fra dette lynkorte referatet, stusser jeg på om ikke også skolens kvalitet (slik den oppfattes i samfunnet) er viktig å studere. Det er vel større rom for reformer dersom befolkningen oppfatter skolen som underpresterende.)

Etter dette var det 20 minutter til spørsmål. Hun ble spurt om en definisjon av marketisation of education. Hun svarte at det er mange ulike ting ulike forskere ser på - konkurranse mellom skoler, fritt skolevalg, desentralisering av makt... Men strengt tatt ble det vel ikke helt klart hvordan marketisation avgrenses - for eksempel er det uklart hvordan det å desentralisere kontrollen over skolesystemet kan kalles utslag av "marketization". Et annet spørsmål gikk ut på hvorfor lærerorganisasjonene er så konservative og mot markedsretting. Svaret var vel at lærerorganisasjonene tradisjonelt alltid er motstandere av forandring og at de ser på reformer som trusler mot sin makt og dermed mot medlemmenes interesser. Til slutt ble det også et spørsmål om det jeg spurte om i forrige avsnitt: er det noen studier av public opinion i denne sammenhengen? Hun kunne ikke komme på noen studier som har sett på dette. Hennes teori var at foreldre, for eksempel, har liten innflytelse siden de ikke er organisert. (Igjen er jeg skeptisk - jeg tenker at hvis foreldre generelt er skeptiske til kvaliteten på skolen, vil det gjøre det lettere for partier å gå inn for reformer i skolen.)

Deretter hadde jeg sett meg ut et programpunkt som dessverre var kansellert, så da benyttet jeg anledningen til et ekstra lite måltid, før jeg kastet meg inn i programmet igjen.

Parallellsesjonen jeg valgte, handlet om "fellesskolen". Først var det Harald Thuen som snakket om "Den norske fellesskoleideen". Utgangspunktet er boka hans som kom i fjor, men her måtte han prøve å syntetisere det på 10-15 minutter. Han valgte overskriftene Kunnskapsskole (1800), Enhetsskole (1900) og Kunnskapsskole (2000). Den første kunnskapsskolen hører til embetsmannsstaten, med Schweigaard, Nissen og Vig som sentrale navn, Enhetsskolen knyttes til sosialstat/velferdsstat, med Sverdrup, Steen, Gerhardsen og Sivertsen som viktige navn. Til slutt hører den nye kunnskapsskolen til overgangen fra velferdsstaten til konkurransestaten, med Hernes, Clemet og Røe Isaksen som sentrale navn. (Parallelt ser vi kanskje en utvikling med at Venstres dominans blir redusert, Arbeiderpartiet får en dominerende posisjon og nå på slutten har Høyre kommet sterkt tilbake.)

1800-tallets kunnskapsskole og "fællesskolen" var knyttet til behovet for en allmenndannelse. Hartvig Nissen snakket både om en åndelig og materiell dannelse.

På 1900-tallet var solidaritet og demokratisering sentrale stikkord.

"Enhetsskolen II" kan kobles til uttrykket "ulike, men likeverdige elever" (M74). Dette kan tolkes som en individuell vending. Hernes konstruerer begrepet "det integrerte menneske" hvor alle motsetningene puttes inn. Hos Clemet blir ferdighet et overordnet begrep.

Som det framgår allerede av dette første "referatet" fra disse parallellsesjonsbitene, er det vanskelig å notere godt ut fra slike sterkt kondenserte innlegg. Dette skyldes naturligvis både at de som snakker har presset mye inn på kort tid, men også at de har nedprioritert mye som de selv kanskje anser som selvfølgeligheter, men som ikke er forkunnskaper for meg.

Så var det Harald Jarning med tittelen "Felles skole etter folkeskolen – mot resultatkappløp for alle". Han trakk fram en spenning mellom fellesskolen og eksamensskolen, med meritokrati som ikke-utjevnende bakgrunn. Middelsskoleeksamen ble innført fra 1869, og ble senere til realskoleeksamen. Man ser tydelige spennninger mellom de som ønsker eksamen som en kontroll på at skolen gir de kunnskaper og ferdigheter den bør, og de som mener at eksamen undergraver vekten på dannelse. Når vi bare ser på de gode intensjonene i normalplaner og læreplaner, mister vi viktige aspekter.

Vi ser overraskende stabilitet i fagporteføljen fra 1867 til 1974, til tross for at skolen har gått fra å være en utvalgsskole for de få til å bli en skole for alle. De mer yrkesnære fagene har liten (og minkende) plass.

Så hørte jeg på Nina Volckmar som snakket om "Utviklingen av en felles skole på Færøyene – mellom dansk og norsk innflytelse". Hun ga en kort historisk introduksjon til Færøyenes historie. Spesielt sentralt er at Færøyene fikk ansvar for utdanning fra 1948, mens de i praksis måtte gjøre dette i samarbeid med Danmark, ihvertfall fram til 2000-tallet. Volckmar har brukt det vesle som er av færøysk skolehistorie, supplert med diverse primærkilder og intervjuer med tidligere ansatte i skoleverk og departement. (Men jeg klarer ikke å referere høydepunkter fra hennes beskrivelse av den historiske utviklingen ellers. Men det er for eksempel interessant at Færøyene i 2011 laget en nasjonal læreplan etter mønster av Kunnskapsløftet.) Hun brukte begrepene policy borrowing og policy diffusion som analyseverktøy, men det må jeg se mer på hvis jeg skal forstå de ordentlig.

Til slutt i denne parallellsesjonen var det Einar Sunsdal og Maria Øksnes med tittelen "Fra oppdragelse til læring i barnehagen". De har en idéhistorisk studie av ideer om oppdragelse og læring, og hvordan disse fester seg i sentrale dokumenter for barnehagen. Utgangspunktet for studien er at ordet oppdragelse ikke lenger ligger i formålsparagrafen i barnehageloven. (Men det ligger vel mye oppdragelse i de ordene som nå står i formålsparagrafen.) Sundsdal og Øksnes tolker dette som at oppdragelse må ut, fordi de mener det ikke så lett lar seg forene med læring og kompetanse. Men de viser samtidig til at det i forarbeidene til loven begrunnes at oppdragelse oppleves som mer autoritært, og derfor må ut.

De gikk videre inn på noen andre begreper, som lek, som ser ut til å ha fått en noe justert plass. I rammeplanen for barnehagen i 1995 var det presisert at lekens egenverdi må overordnes dens nytte, og dette kan muligens tolkes som en motsetning til gjeldende rammeplan, hvor det sies at "Barnas lek danner et viktig grunnlag for arbeidet med fagområdene". (Skjønt noen direkte motsetning er det vel ikke.)

Et interessant poeng med dette siste innlegget er altså at det å diskutere en lovendring i 2008, også har sin plass på en utdanningshistorisk konferanse. Så det er altså ikke noe kriterium at man spenner over et stort tidsspenn. Det stemmer jo godt overens med mitt syn på matematikkhistorie.

Etter lunsj var det en parallellsesjon med tittelen "Regulering av skolens oppdrag". Denne ble chairet av undertegnede, samtidig som jeg hadde et innlegg, og det begrenser litt hvor mye jeg klarer å referere fra den. Den inneholdt ihvertfall tre innlegg: Martin Gripenberg snakket om "Skolinspektionen som avskaffades", hvor den finske skoleinspeksjonsordningens historie ble drøftet - helt fra tida med russisk styre og nesten helt til våre dager. Jeg snakket, på vegne av Aina Fossum og meg selv, om "Content and form of the primary school exams in calculation/mathematics in Norway 1946-2017", hvor vi beskriver på hvilke måter matematikkeksamen har endret seg, og ikke nødvendigvis på måter som er har sine paralleller i læreplandokumentene. I denne sammenhengen, på en utdanningshistorisk konferanse, blir moralen da at det ikke gir et fullgodt inntrykk å se på skolens utvikling gjennom læreplandokumentene, man bør i det minste også se på andre av skolens dokumenter, som lærebøker og eksamener. Og at det er viktig at utdanningshistorien tar seg bryderiet med å se på skolens konkrete innhold - altså faginnholdet. Til slutt var det et innlegg om life long learning-politikken i Kina. Der var det noe rot med navnet som sto i programmet, så jeg kan ikke med sikkerhet referere navnet på hun som presenterte.

Dermed var den første dagen av den utdanningshistoriske konferansen over.