I dag har Vårt Land et oppslag om RLE-faget (Religion, Livssyn og Etikk) i lærerutdanningen. Overskriften er "Lærerstudenter dropper RLE-faget". Dette er i begrenset grad sant - like mye er det en varslet nedtrapping bestemt av helt andre enn studentene.
I den nye lærerutdanningen fra 2010 ble antall obligatoriske fag redusert. Det gamle 20-studiepoengskurset i RLE ble ikke lenger obligatorisk, og studentene kunne isteden velge mellom mange kurs, deriblant RLE. Ved Høgskolen i Oslo kan man i øyeblikket velge et 30-studiepoengskurs i tredje eller fjerde studieår av 1-7-utdanningen og muligens en påbygging til 60 studiepoeng. I 5-10-utdanningen kan man velge et 60-studiepoengskurs fordelt på 2. og 3. studieår eller i 4. år.
Siden de første studentene nå avslutter 1. studieår, vet man rett og slett ikke enda hvor mange som kommer til å velge RLE i 3. og 4. studieår. Påstanden i artikkelen, om at man går fra ni til én RLE-klasse, er dermed forhastet. Og det vil overraske meg mye om enden på visa vil være at kun en niendedel av studentene velger RLE i løpet av studiet. Det er jo også et håp at studentene etter hvert vil velge fag hvor det er mangel på faglærere i skolen, slik at uheldige skjevheter retter seg opp på sikt. (Jeg bygger her på informasjonen på HiOs nettsider).
I Vårt Land-artikkelen vises det videre til at Stortinget, da de vedtok å fjerne RLE som obligatorisk fag, så for seg at sentrale deler av faget skulle inn i det nye, utvidete pedagogikk- og elevkunnskapsfaget (PEL). Det var veldig mye annet også som Stortinget så for seg skulle inn der, og gruppa som skulle lage nasjonale retningslinjer for faget hadde en viss jobb å gjøre med å prioritere. Det er nok riktig å si at elementene fra RLE bare i begrenset grad vant fram der. (Der deler disse elementene skjebne med for eksempel LHBT-kompetanse, som også har en lite synlig plass i PEL-faget.)
Jeg forstår derfor fagfolkene i RLE sitt behov for å rope varsko. På bakgrunnen av planene som er vedtatt er det grunn til det. Men det er for tidlig å si noe særlig om hvordan det slår ut i praksis. Det får vi en indikasjon på når det første fagvalget for 4. studieår er gjennomført før jul 2012.
tirsdag 21. juni 2011
onsdag 15. juni 2011
Fakultetsstyrevalget
Resultatene fra fakultetsstyrevalgene er nå lagt ut i sin helhet.
Jeg fikk 85 stemmer, og siden jeg har fått vite at det ialt var 187 som stemte, betyr det at 45,4 prosent av de som stemte, valgte å krysse av på meg (blant flere). Det tar jeg både som en hyggelig tilbakemelding på innsatsen de forrige fire årene og som en tillitserklæring.
Jeg synes fakultetsstyret ser spennende ut, og gleder meg til spennende fire år!
Jeg fikk 85 stemmer, og siden jeg har fått vite at det ialt var 187 som stemte, betyr det at 45,4 prosent av de som stemte, valgte å krysse av på meg (blant flere). Det tar jeg både som en hyggelig tilbakemelding på innsatsen de forrige fire årene og som en tillitserklæring.
Jeg synes fakultetsstyret ser spennende ut, og gleder meg til spennende fire år!
Førstelektorkvalifisering som åpen oppgave
Det er krevende å være sensor på åpne oppgaver. Det er alltid enklere å sensurere oppgaver av typen "Finn løsningen av likningen 2x+3 = 7" enn oppgaver som "Hvordan vil du introdusere likninger for en 6. klasse?" Ekstra vanskelig blir det hvis oppgaven som er gitt er utydelig formulert.
Å være kommisjon til førstelektoropprykk må være noe av det verste, slik sett. "Oppgaven" er vidåpen og kan løses på vidt forskjellige måter, og den er mildt sagt utydelig. Riktignok er deler av kravene - "Dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling" - forsøkt formulert klart opp mot en "etablert" standard. Men en doktorgradsavhandling er jo heller ikke noen enkelt definerbar størrelse - også når det gjelder doktorgradsbedømmelser kan vi nok være sikre på at noen kommisjoner underkjenner arbeider som andre ville ha godkjent.
Derfor er det med betydelig spenning man sender inn sitt "svar" på "oppgaven" til bedømmelse - enten det er for å få doktorgrad eller førstelektorkompetanse. Det er tross alt bare tre fagpersoners oppfatning av regelverket og av hva som er faglig interessant og faglig godt, som er avgjørende for resultatet.
Når jeg så i går fikk vite at en sakkyndig komite har vurdert min kompetanse og kommet fram til at den kvalifiserer til opprykk til førstekompetanse, var det en jubeldag. Og spesielt morsomt er det å se at en del ting som ikke er "meritterende" idet det ikke gir publiseringspoeng i statens tellekantsystem, ble trukket fram som verdifullt. For eksempel mitt hefte med historisk introduksjon til sannsynlighetsregning (pdf) fikk god omtale. Det er deilig å se at førstelektorkommisjoner klarer å se på viktigere ting enn poenger.
(Burde jeg ha med en takketale til slutt i innlegget? I så fall: en takk til min veileder i førstelektorprogrammet, Helge Høivik. Og til resten av folka på førstelektorprogrammet, blant annet Harald Jarning, Vibeke Bjarnø, Jon Frode Blichfeldt, Laurence Habib, Gerd Bjørke. Og til alle kollegene på førstelektorprogrammet, fremfor alle Cornelia Brodahl. Og hele matematikkseksjonen og resten av fagmiljøet i lærerutdanningen. Og ledelsen, primært studieleder Hans-Jørgen Brucker. Det har vært fire interessante år i førstelektorprogrammet, og det bar tilstrekkelig med frukter, ser det ut til.)
Å være kommisjon til førstelektoropprykk må være noe av det verste, slik sett. "Oppgaven" er vidåpen og kan løses på vidt forskjellige måter, og den er mildt sagt utydelig. Riktignok er deler av kravene - "Dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling" - forsøkt formulert klart opp mot en "etablert" standard. Men en doktorgradsavhandling er jo heller ikke noen enkelt definerbar størrelse - også når det gjelder doktorgradsbedømmelser kan vi nok være sikre på at noen kommisjoner underkjenner arbeider som andre ville ha godkjent.
Derfor er det med betydelig spenning man sender inn sitt "svar" på "oppgaven" til bedømmelse - enten det er for å få doktorgrad eller førstelektorkompetanse. Det er tross alt bare tre fagpersoners oppfatning av regelverket og av hva som er faglig interessant og faglig godt, som er avgjørende for resultatet.
Når jeg så i går fikk vite at en sakkyndig komite har vurdert min kompetanse og kommet fram til at den kvalifiserer til opprykk til førstekompetanse, var det en jubeldag. Og spesielt morsomt er det å se at en del ting som ikke er "meritterende" idet det ikke gir publiseringspoeng i statens tellekantsystem, ble trukket fram som verdifullt. For eksempel mitt hefte med historisk introduksjon til sannsynlighetsregning (pdf) fikk god omtale. Det er deilig å se at førstelektorkommisjoner klarer å se på viktigere ting enn poenger.
(Burde jeg ha med en takketale til slutt i innlegget? I så fall: en takk til min veileder i førstelektorprogrammet, Helge Høivik. Og til resten av folka på førstelektorprogrammet, blant annet Harald Jarning, Vibeke Bjarnø, Jon Frode Blichfeldt, Laurence Habib, Gerd Bjørke. Og til alle kollegene på førstelektorprogrammet, fremfor alle Cornelia Brodahl. Og hele matematikkseksjonen og resten av fagmiljøet i lærerutdanningen. Og ledelsen, primært studieleder Hans-Jørgen Brucker. Det har vært fire interessante år i førstelektorprogrammet, og det bar tilstrekkelig med frukter, ser det ut til.)
tirsdag 14. juni 2011
Ledelse uten forståelse
Jon Morten Melhus har i dag en kronikk i Aftenposten hvor han kritiserer ledelsen av høyere utdanning i Norge - blant annet kritiserer han at rektor velges. "Det er ingen grunnleggende forskjell på god ledelse i ideell, offentlig og privat sektor", er mantraet. Det kan godt hende at det stemmer, så lenge man ikke strekker resonnementet for langt og sier at "derfor kan en god leder være en god leder overalt". Det sier heldigvis ikke Melhus.
For en leder bør ha god innsikt i den virksomheten han leder. Og da snakker jeg ikke bare om overfladisk kunnskap som man får av å lese dokumenter. Melhus viser selv til det han kaller "akademisk produksjon", bruker en undersøkelse som viser at mange produserer null publikasjonspoeng og skriver om forskere "som ikke produserer publikasjoner". En god leder i høyere utdanning vet at FoU-virksomhet ikke kan måles av "poeng" alene. Blant annet varierer det fra fagfelt til fagfelt om man har gode, tilgjengelige tidsskrifter som gir "poeng". Og en god leder i høyere utdanning vet dessuten at vi også har formidling som en del av samfunnsmandatet.
Melhus nevner så noen eksempler på dårlig ledelse i universitetssektoren: Henrik Ibsens skrifter og Nedkvitne-saken. Greit nok, men det er billig retorikk, siden det ikke er særlig vanskelig å finne dårlig ledelse også i privat sektor.
Valg av rektor er en kontroversiell mekanisme, men den sikrer ihvertfall stort sett at man får ledere med innsikt i institusjonens virksomhet, noe man slett ikke alltid kan si om tilsatte ledere.
For en leder bør ha god innsikt i den virksomheten han leder. Og da snakker jeg ikke bare om overfladisk kunnskap som man får av å lese dokumenter. Melhus viser selv til det han kaller "akademisk produksjon", bruker en undersøkelse som viser at mange produserer null publikasjonspoeng og skriver om forskere "som ikke produserer publikasjoner". En god leder i høyere utdanning vet at FoU-virksomhet ikke kan måles av "poeng" alene. Blant annet varierer det fra fagfelt til fagfelt om man har gode, tilgjengelige tidsskrifter som gir "poeng". Og en god leder i høyere utdanning vet dessuten at vi også har formidling som en del av samfunnsmandatet.
Melhus nevner så noen eksempler på dårlig ledelse i universitetssektoren: Henrik Ibsens skrifter og Nedkvitne-saken. Greit nok, men det er billig retorikk, siden det ikke er særlig vanskelig å finne dårlig ledelse også i privat sektor.
Valg av rektor er en kontroversiell mekanisme, men den sikrer ihvertfall stort sett at man får ledere med innsikt i institusjonens virksomhet, noe man slett ikke alltid kan si om tilsatte ledere.
fredag 10. juni 2011
Kjønnskvotering er no' tull!
Ved valg til fakultetsstyrer ved Høgskolen i Oslo og Akershus er det svært strenge kjønnskvoteringsregler. Når fire ansattrepresentanter skal velges, skal det være nøyaktig to representanter av hvert kjønn.
(Før jeg fortsetter resonnementet om at dette er "no' tull", må jeg skyte inn at jeg var så heldig å bli valgt inn i fakultetsstyret uavhengig av kjønnskvotering - jeg fikk mange nok stemmer til at jeg uansett ville blitt valgt inn.)
Det store spørsmålet er altså: er kjønn en så sentral "variabel" at den bør være den eneste (ved siden av HiO-/HiAk-tilhørighet) som overstyrer stemmetall? Hvorfor er kjønn viktigere enn variable som fagbakgrunn, utdanningsnivå, seksuell legning, alder, etnisk bakgrunn - eller for den del instituttilknytning? (Vi har fire institutter fra 1. august, så man kunne forsåvidt hatt en representant pr institutt.)
For egen del kan jeg ikke forstå at kjønn er en så viktig variabel at man på død og liv må sikre at det er helt likt antall menn og kvinner i styret i en institusjon av vår type. Det kan naturligvis hende at det er erfaring for at menn blir usynliggjort og marginalisert hvis vi ikke har kjønnskvoteringen å støtte oss på, men jeg vil gjerne se bevismaterialet for det før jeg aksepterer at denne kjønnskvoteringen er en god idé. En mer moderat versjon - at begge kjønn må være representert - ville muligens vært en bedre idé.
Hvis noen har gode argumenter for at det bør være to av hvert kjønn fra fagpersonalet ved dette fakultetet, så er jeg interessert i å få vite det.
(For ordens skyld: det er umulig å si om kjønnskvoteringen har påvirket resultatet av valget - ganske enkelt fordi flere stemmeberettigede har sagt at de ikke ser noe poeng i å stemme på mennene, fordi de uansett kommer inn.)
(Før jeg fortsetter resonnementet om at dette er "no' tull", må jeg skyte inn at jeg var så heldig å bli valgt inn i fakultetsstyret uavhengig av kjønnskvotering - jeg fikk mange nok stemmer til at jeg uansett ville blitt valgt inn.)
Det store spørsmålet er altså: er kjønn en så sentral "variabel" at den bør være den eneste (ved siden av HiO-/HiAk-tilhørighet) som overstyrer stemmetall? Hvorfor er kjønn viktigere enn variable som fagbakgrunn, utdanningsnivå, seksuell legning, alder, etnisk bakgrunn - eller for den del instituttilknytning? (Vi har fire institutter fra 1. august, så man kunne forsåvidt hatt en representant pr institutt.)
For egen del kan jeg ikke forstå at kjønn er en så viktig variabel at man på død og liv må sikre at det er helt likt antall menn og kvinner i styret i en institusjon av vår type. Det kan naturligvis hende at det er erfaring for at menn blir usynliggjort og marginalisert hvis vi ikke har kjønnskvoteringen å støtte oss på, men jeg vil gjerne se bevismaterialet for det før jeg aksepterer at denne kjønnskvoteringen er en god idé. En mer moderat versjon - at begge kjønn må være representert - ville muligens vært en bedre idé.
Hvis noen har gode argumenter for at det bør være to av hvert kjønn fra fagpersonalet ved dette fakultetet, så er jeg interessert i å få vite det.
(For ordens skyld: det er umulig å si om kjønnskvoteringen har påvirket resultatet av valget - ganske enkelt fordi flere stemmeberettigede har sagt at de ikke ser noe poeng i å stemme på mennene, fordi de uansett kommer inn.)
mandag 30. mai 2011
Presentasjonsmøte på Kjeller
(Se mitt "valgmanifest".)
Så var det første av to presentasjonsmøter foran valget til fakultetsstyre unnagjort. Det var litt amputert, siden ingen av de teknisk-administrative kandidatene hadde anledning til å møte. Til gjengjeld hvar fire av de sju UF-kandidatene der: Kristin Walseth (GFU), Anne Waldrop (IST), Tone Torgrimsby (YP) og undertegnede (GFU).
Jeg har ikke greie på hva som foregår ved HiAk. Det må jeg være helt åpen og klar om. Jeg vet at de har faglærerutdanninger innen diverse yrkesfag, at de har PPU-utdanninger og at de har et forskningsmiljø innen yrkespedagogikk. Jeg har også vært inne og smuglest i fagplanene for å forstå litt mer av hva fagene går ut på. Men det er også alt. Jeg kan ikke late som at jeg vil stille i fakultetsstyret med kompetanse på hva som skjer på Kjeller. Det eneste jeg kan love er at jeg vil gå inn i vervet med nysgjerrighet, lese meg opp og snakke så mye jeg kan med dem det gjelder for å forstå problemstillingene.
Derfor er det naturligvis en utfordring å skulle presentere seg for en slik forsamling. Men det var en positiv forsamling som ga uttrykk for at de satte stor pris på at vi hadde klart å sette av tid til dette møtet. Samtidig var det en viss frustrasjon å spore - som ikke var veldig ulik den jeg selv følte for eksempel i rektorvalget: hva er egentlig forskjellene på kandidatene? Alle sier fine ting, men hvor går konfliktlinjene?
Nå har jeg lest litt i de andre kandidatenes skriv, og det er sannelig ikke godt å si. For eksempel skriver min kollega Aslaug Andreassen Becher at hun vil "legge stor vekt på hva fagforeningene uttrykker i tilknytning til IDF-møter". Er det forskjellig fra hva jeg mener? Nei, neppe. Hun skriver ikke "avgjørende vekt", og jeg har også lagt stor vekt på det - ihvertfall hvis jeg ser bort fra saker hvor fagforeningens syn har avveket klart fra det jeg har oppfattet som flertallet av personalets synspunkt.
Litt klarere motsetning er det kanskje når jeg sammenlikner mitt syn på FoU med Kristin Walseth sitt. Hun skriver at "den resultatbaserte modellen for FOU må belønne ansatte som publiserer mer enn forventet". Jeg synes dette er skummelt. Det er betenkelig nok å bruke tellekantsystemene for å fordele FoU i utgangspunktet. Men ved at kravene settes såpass lavt, kan de fleste både gjøre det kravene sier, og få til eventuelle ikke-poenggivende ting på si. Å knytte belønning til de samme tellekantene vil gjøre at de som løper etter "nivåtidsskriftene" får belønning, mens de som arrangerer konferanser eller starter tidsskrifter (i tillegg til å fylle minimumskravene for poengplukking) ikke får belønning. Mitt utgangspunkt er altså at tellekantsystemene ikke bør brukes mer enn de allerede gjør.
Men for egen del stiller jeg nok som kandidat mer på grunn av den kompetansen jeg har enn på grunn av synspunktene mine. Jeg går ikke først og fremst inn i valgkamp for fakultetsstyreplass for å kjempe for noen forhåndsdefinerte synspunkter, men for å bidra til å styre skuta i en fornuftig retning - rett og slett fordi det er ganske gøy og givende. Jeg tror det gjelder de fleste. Og i så fall er det ikke så rart at det er vanskelig å finne de store motsetningene i "valgmateriellet".
(ps: Et lite øyeblikk i dag ble jeg fristet til å fortelle om min far, som er elektriker, og om hvor stor respekt jeg har for den kunnskapen han har og hva han får til. Men det ville falt helt feil ut, og ville hørtes omtrent som folk som sier "Jeg har en venn som er neger, så jeg er ikke rasist"... Det at jeg (etter egen mening) ikke har særlige fordommer mot folk som driver med yrkesfag, får jeg få fram i konkrete saker, ikke ved slike fortellinger...)
Så var det første av to presentasjonsmøter foran valget til fakultetsstyre unnagjort. Det var litt amputert, siden ingen av de teknisk-administrative kandidatene hadde anledning til å møte. Til gjengjeld hvar fire av de sju UF-kandidatene der: Kristin Walseth (GFU), Anne Waldrop (IST), Tone Torgrimsby (YP) og undertegnede (GFU).
Jeg har ikke greie på hva som foregår ved HiAk. Det må jeg være helt åpen og klar om. Jeg vet at de har faglærerutdanninger innen diverse yrkesfag, at de har PPU-utdanninger og at de har et forskningsmiljø innen yrkespedagogikk. Jeg har også vært inne og smuglest i fagplanene for å forstå litt mer av hva fagene går ut på. Men det er også alt. Jeg kan ikke late som at jeg vil stille i fakultetsstyret med kompetanse på hva som skjer på Kjeller. Det eneste jeg kan love er at jeg vil gå inn i vervet med nysgjerrighet, lese meg opp og snakke så mye jeg kan med dem det gjelder for å forstå problemstillingene.
Derfor er det naturligvis en utfordring å skulle presentere seg for en slik forsamling. Men det var en positiv forsamling som ga uttrykk for at de satte stor pris på at vi hadde klart å sette av tid til dette møtet. Samtidig var det en viss frustrasjon å spore - som ikke var veldig ulik den jeg selv følte for eksempel i rektorvalget: hva er egentlig forskjellene på kandidatene? Alle sier fine ting, men hvor går konfliktlinjene?
Nå har jeg lest litt i de andre kandidatenes skriv, og det er sannelig ikke godt å si. For eksempel skriver min kollega Aslaug Andreassen Becher at hun vil "legge stor vekt på hva fagforeningene uttrykker i tilknytning til IDF-møter". Er det forskjellig fra hva jeg mener? Nei, neppe. Hun skriver ikke "avgjørende vekt", og jeg har også lagt stor vekt på det - ihvertfall hvis jeg ser bort fra saker hvor fagforeningens syn har avveket klart fra det jeg har oppfattet som flertallet av personalets synspunkt.
Litt klarere motsetning er det kanskje når jeg sammenlikner mitt syn på FoU med Kristin Walseth sitt. Hun skriver at "den resultatbaserte modellen for FOU må belønne ansatte som publiserer mer enn forventet". Jeg synes dette er skummelt. Det er betenkelig nok å bruke tellekantsystemene for å fordele FoU i utgangspunktet. Men ved at kravene settes såpass lavt, kan de fleste både gjøre det kravene sier, og få til eventuelle ikke-poenggivende ting på si. Å knytte belønning til de samme tellekantene vil gjøre at de som løper etter "nivåtidsskriftene" får belønning, mens de som arrangerer konferanser eller starter tidsskrifter (i tillegg til å fylle minimumskravene for poengplukking) ikke får belønning. Mitt utgangspunkt er altså at tellekantsystemene ikke bør brukes mer enn de allerede gjør.
Men for egen del stiller jeg nok som kandidat mer på grunn av den kompetansen jeg har enn på grunn av synspunktene mine. Jeg går ikke først og fremst inn i valgkamp for fakultetsstyreplass for å kjempe for noen forhåndsdefinerte synspunkter, men for å bidra til å styre skuta i en fornuftig retning - rett og slett fordi det er ganske gøy og givende. Jeg tror det gjelder de fleste. Og i så fall er det ikke så rart at det er vanskelig å finne de store motsetningene i "valgmateriellet".
(ps: Et lite øyeblikk i dag ble jeg fristet til å fortelle om min far, som er elektriker, og om hvor stor respekt jeg har for den kunnskapen han har og hva han får til. Men det ville falt helt feil ut, og ville hørtes omtrent som folk som sier "Jeg har en venn som er neger, så jeg er ikke rasist"... Det at jeg (etter egen mening) ikke har særlige fordommer mot folk som driver med yrkesfag, får jeg få fram i konkrete saker, ikke ved slike fortellinger...)
Valgmanifest
(Jeg har skrevet noen ord om meg og hva jeg mener om fakultetsstyret de nærmeste fire årene, som en del av "valgkampen" for å bli ansattrepresentant der. Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet.)
Jeg stiller til valg til fakultetsstyret fordi jeg mener at jeg har gjort en god jobb i avdelingsstyret i fire år og tror jeg at erfaringene derfra gjør at jeg kan gjøre enda mer i fakultetsstyret.
Jeg ser tre hovedoverskrifter for fakultetsstyret den nærmeste tida: samarbeid, delegering og økonomi.
Det mest spennende med fusjonen er kanskje at vi får så mye skolekompetanse samlet i ett fakultet – knyttet til både grunnskole og videregående skole og med stor fagbredde, med allmennfag og yrkesfag. Tar vi med barnehagekompetansen og kompetansen om læring i yrkeslivet, har vi hele livet dekket. Dette gir et enormt potensiale for samarbeid om studier og FoU, som fakultetsstyret bør støtte opp under.
Det er åpenbart at fakultetsstyret må delegere makt til instituttene for at avgjørelser skal kunne tas med god “lokalkjennskap” og noenlunde effektivt. Samtidig er fakultetsstyret det “nederste” vedtaksorganet med ansattrepresentasjon ved fakultetet, og det er naturlig at fakultetsstyret må fastslå en del prinsipper som gjelder hele fakultetet. Avveiningene her blir viktige.
Økonomi vil være en viktig sak for fakultetsstyret. Jeg er glad for at jeg gjennom en fireårsperiode har fått god innsikt i hvordan økonomien fungerer og er i stand til å regne på budsjettene. Ikke minst gjelder det de store utslagene som tildelingssystemet gir når fakultetet er i ekspansjon. God innsikt i økonomien gir også større handlefrihet.
Hva er jeg spesielt opptatt av?
Jeg er opptatt av å beholde en bredde i FoU-begrepet. I universitetsstrevet må vi holde fast ved også den profesjonsnære FoU-en. Jeg er opptatt av at “U”en i FoU skal synliggjøres. Og jeg er svært opptatt av at flest mulig skal ha mulighet til å holde på med FoU.
I arbeidet i avdelingsstyret har jeg satt pris på å snakke med de som sakene angår. I avdelingsstyret har det vært mulig å få gjennomslag for gode saker såfremt man kjenner saken godt nok og har gode argumenter. Sånn blir det nok i fakultetsstyret også. Hvis jeg blir valgt til fakultetsstyret vil jeg fortsatt være avhengig av at folk tar kontakt med de gode argumentene og detaljkunnskapen.
Godt valg!
Jeg stiller til valg til fakultetsstyret fordi jeg mener at jeg har gjort en god jobb i avdelingsstyret i fire år og tror jeg at erfaringene derfra gjør at jeg kan gjøre enda mer i fakultetsstyret.
Jeg ser tre hovedoverskrifter for fakultetsstyret den nærmeste tida: samarbeid, delegering og økonomi.
Det mest spennende med fusjonen er kanskje at vi får så mye skolekompetanse samlet i ett fakultet – knyttet til både grunnskole og videregående skole og med stor fagbredde, med allmennfag og yrkesfag. Tar vi med barnehagekompetansen og kompetansen om læring i yrkeslivet, har vi hele livet dekket. Dette gir et enormt potensiale for samarbeid om studier og FoU, som fakultetsstyret bør støtte opp under.
Det er åpenbart at fakultetsstyret må delegere makt til instituttene for at avgjørelser skal kunne tas med god “lokalkjennskap” og noenlunde effektivt. Samtidig er fakultetsstyret det “nederste” vedtaksorganet med ansattrepresentasjon ved fakultetet, og det er naturlig at fakultetsstyret må fastslå en del prinsipper som gjelder hele fakultetet. Avveiningene her blir viktige.
Økonomi vil være en viktig sak for fakultetsstyret. Jeg er glad for at jeg gjennom en fireårsperiode har fått god innsikt i hvordan økonomien fungerer og er i stand til å regne på budsjettene. Ikke minst gjelder det de store utslagene som tildelingssystemet gir når fakultetet er i ekspansjon. God innsikt i økonomien gir også større handlefrihet.
Hva er jeg spesielt opptatt av?
Jeg er opptatt av å beholde en bredde i FoU-begrepet. I universitetsstrevet må vi holde fast ved også den profesjonsnære FoU-en. Jeg er opptatt av at “U”en i FoU skal synliggjøres. Og jeg er svært opptatt av at flest mulig skal ha mulighet til å holde på med FoU.
I arbeidet i avdelingsstyret har jeg satt pris på å snakke med de som sakene angår. I avdelingsstyret har det vært mulig å få gjennomslag for gode saker såfremt man kjenner saken godt nok og har gode argumenter. Sånn blir det nok i fakultetsstyret også. Hvis jeg blir valgt til fakultetsstyret vil jeg fortsatt være avhengig av at folk tar kontakt med de gode argumentene og detaljkunnskapen.
Godt valg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
