Til forsvar for metodefriheten

 «Rektor ved Trosterud skole i Oslo Lene Rønning-Arnesen ga skriftlig advarsel til lærer Pål Finstad, som la bort Ipaden for en periode. Læreren hadde oppdaget at flertallet av elevene i en 3. klasse hang etter i skriving og lesing, og han mente de trengte å øve med blyant og papir.» Dette påstår Klassekampen. Det hadde vært deilig å kunne slå seg til ro med at Klassekampen tar feil, men i sin dekning i saken har de gjengitt et bilde av advarselen, og rektor har selv langt på vei bekreftet saksforløpet i sine noe hjelpeløse kommentarer til Klassekampen. 

Dette er forstemmende. Metodefriheten står sterkt i norsk skole og i norske læreplaner. Det er den enkelte lærer som kjenner sine elever og som må justere kursen fra dag til dag og fra uke til uke. Lærerutdannelsen har gjennom historien stadig blitt lengre for å sette lærerne i stand til å gjøre disse vurderingene. 

Nesten like forstemmende som rektors angrep på metodefriheten, er et innlegg som andre lærere på skolen har skrevet til Klassekampen. Tittelen er «Tvunget, vi?». Hvis dette er en tittel lærerne selv har laget, avslører den at de ikke har forstått hva saken handler om. Ingen har påstått at de andre lærerne på skolen er tvunget til å bruke iPad hele tida - det er ikke deres metodefrihet som er truet akkurat nå. Metodefriheten er der for å gi læreren fullmakter til å gjøre andre valg når det alle andre gjør ikke fungerer i lærerens klasse. 

Lærere er generelt sett ikke alltid så flinke til å stå opp for hverandres rettigheter. Hvis en lærer er tøff nok til å fortelle at det er problemer med å få godt klassemiljø i ei klasse, hender det at en annen lærer hever stemmen og sier at «Men de er da så snille i mine timer?» (Sorry, har ikke referanse på dette akkurat nå…) Underforstått: hvis du i din undervisning opplever noe annet enn det store flertallet, så er det nok deg det er noe galt med. Det er en sentral kvalitet med en kollega å kunne tenke at «Denne gangen er det deg - neste gang kan det være meg».

Som om ikke dette var nok å komme i dårlig humør av, så brukes det også som argument i saken at skolen er med på et forskningsprosjekt hvor man ser på bruk av ipad. Det er en lærers åpenbare plikt å vurdere å trekke seg fra et forskningsprosjekt dersom læreren opplever at det går ut over elevenes læring. Lærerne har formodentlig undertegnet et samtykkeskjema hvor det er presisert at de kan trekke seg fra forsøket uten å oppgi grunn eller å oppleve represalier - dette er standard i forskningsprosjekter. Det at man deltar i et forskningsprosjekt kan uansett aldri anses som et argument som står over andre argumenter.

Og så må jeg nevne at det også brukes i saken som argument at læreplanen (rektor siteres et sted på å ha skrevet «lærerplanen», men det får vi skrive på slurvefeilkontoen) legger vekt på de fem grunnleggende ferdigheter, hvor digitale ferdigheter er en av dem. Men de grunnleggende ferdigheter er noe elevene skal tilegne seg gjennom den tiårige grunnskolen, ikke noe de må holde på med hver time, hver uke, i alle fag. Læreren har metodefrihet. Og så er det åpenbart andre måter å tilegne seg digitale ferdigheter på enn ved å bruke iPad - de aller fleste mennesker som har digitale ferdigheter har tross alt tilegnet seg dem før iPad ble innført. I dette konkrete tilfellet har læreren ment at overdreven bruk av iPad går ut over blant annet den grunnleggende ferdigheten å skrive (hvor det å skrive med blyant er en viktig del). Da skal læreren justere kursen i undervisningen uten å frykte represalier.

Alt i alt mye å bli motløs over. Men godt at Klassekampen dekker saken godt. Og at flinke folk rykker ut i Klassekampen og tar læreren i forsvar.

Hva er god forskning?

Jeg er blitt såpass arrogant og selvgod på mine gamle dager, at jeg har valgt tittelen "Hva er god forskning?" når jeg skal holde forelesning om forskning for 3. årsstudentene på grunnskolelærerutdanningene ved OsloMet - storbyuniversitetet.

Forelesningen dekker ikke alt man må vite for å vurdere eller gjøre forskning, og jeg innrømmer at det uansett finnes andre som vet mer om det enn meg. Men jeg prøver å dekke - på en enkel måte - temaer som 

• hva er forskning? 
• forskningsetikk 
• gangen i et forskningsprosjekt 
• kvantitativ og kvalitativ forskning 
• validitet, reliabilitet og generaliserbarhet 

og en del annet.

"Fritt skolevalg" eller "de privilegertes skolevalg"?

To enkle poenger først: For det første er "fritt skolevalg" til videregående skole en fin grunntanke. Problemet med ekte fritt skolevalg er bare at det er helt uforutsigbart for skolene om de skal ta imot 30 eller 1000 nye elever på høsten. Dette er ikke gjennomførbart  i praksis, og derfor er det umulig at alle elever får velge skole fritt. Fritt skolevalg er praktisk umulig. Man må prioritere - hvilke elever skal eventuelt få fritt skolevalg?

For det andre: karakterene etter ungdomsskolen er bare delvis bestemt av den enkelte elevs talenter og innsats. De elevene som er så heldige (i akkurat denne sammenhengen) at de har akademisk ressurssterke foreldre, som får tett faglig oppfølging hjemme, har god plass og rolige hjemmeforhold, har foreldre som leser Utdanningsdirektoratets eviglange eksamensveiledninger før eksamen og passer på at elevene har fått med seg det viktigste - disse elevene tenderer til å gjøre det bedre enn de elevene som trakk et annet lodd da foreldre skulle deles ut. De kan ha fått minst like fantastiske foreldre, men karakterene etter ungdomsskolen har en tendens til å favorisere barna til en spesiell gruppe foreldre. Elever som i løpet av barndommen har flyktet fra krig til Norge, gjort en kjempeinnsats for å bearbeide traumer, lære seg norsk, forstå den norske konteksten og få seg venner - tenderer til å ha noe lavere karakterer enn elever som har kunnet konsentrere seg om å lære det faglige. Men også blant elever med akademisk ressurssterke foreldre er det naturligvis noen "uheldige" i livets lotteri - som har opplevd alkoholisme i nær familie, eller misbruk, eller andre ting som har tatt mye energi og oppmerksomhet i perioder.

"Fritt skolevalg", slik det praktiseres i Oslo, er altså en ordning hvor de som er mest privilegerte fra før, prioriteres. De som heltemodig klarer å få helt middels karakterer til tross for enorme utfordringer, nedprioriteres.

Det jeg skriver her, er sant (og kan belegges med referanser til forskning). Alle forstår at det ikke er hele sannheten. Også mange barn fra akademisk ressurssterke hjem må gjøre en solid innsats for å få toppkarakterer, og også blant barn med det som ser ut som et dårlig utgangspunkt, er det noen som har en miks av personlige egenskaper som gjør at de klarer å få toppkarakterer mot alle odds. Men jeg snakker om tendenser: at det er grupper av elever som har hatt dårligere forutsetninger, og som straff for det plasseres de på skoler de ikke har ønsket seg, mens de privilegerte får velge.

Hva som er den ideelle fordelingen av skoleplasser, har jeg ikke noe svar på. En start vil naturligvis uansett være å gjøre de minst attraktive skolene mer attraktive, slik at elevene ikke føler det demotiverende å få plass der. Men en annen start vil være å slutte å late som at det å prioritere elevene ut fra karakterer, er "fritt skolevalg".

Kjønn og biologi og sånt

Jenny Klinge fra Senterpartiet har gitt uvitenheten om kjønn et ansikt den siste uka. Ingressen på innlegget hennes startet med "Det er ingen grunn til å rote det til: Vi menneske har to kjønn, kar og kvinnfolk, på same måte som høns består av hane og høne."

Det er tre ting jeg har lyst til å si om dette:

1) Det er ikke slik at alt av menneskelige fenomener finner sine paralleller hos andre dyr.

2) ...men det er nå engang slik at det finnes mange ulike kjønn i dyreverdenen.

3) Og uansett: når vi møter menneskelige fenomener som vi ikke forstår, er det viktig å prøve å lytte.

Det første poenget har jeg balet mye med, fra den tida da et sentralt argument mot at mennesker skal få lov til å elske den de vil var at homoseksualitet var "unaturlig". For meg er det ikke et gyldig argument verken når jeg skal velge hvordan jeg vil leve mitt eget liv eller når jeg skal forholde meg til hvordan andre lever sine liv. Når jeg prøver å redusere min bruk av fly, er det forsåvidt av hensyn til naturen, men ikke fordi det er "unaturlig" å fly (noe det åpenbart er). Det finnes menneskelige fenomener som ikke har sine paralleller hos dyr, og det er helt okay. Å tilbringe hele livet med å forske på matematikkdidaktikk er grunnleggende unaturlig, men samtidig - ifølge samfunnsnormene i dag - helt greit.

Det andre poenget er enkelt: så snart naturvitenskapene valgte å dokumentere mangfoldet i naturen istedenfor å fortie det*, begynte det å dukke opp enormt antall eksempler på arter hvor kjønn er mye mer komplisert enn den tokjønnsmodellen vi mennesker har vennet oss til. (Og naturligvis mengder av eksempler på at dyr ikke er så "heteronormative" som mange mennesker er.) Og naturligvis finner vi mye slik variasjon hos mennesker også - verken kromosomer eller kjønnsorganer fungerer så enkelt som enkelte tror. Kaveh Rashidi er en av mange som har korrigert Klinge på dette punktet.

Altså: jeg er ikke enig i at vi skal la oss styre av hva som finnes i naturen, men hvis man nå velger å prøve på det, så må man i det minste oppdatere seg på mangfoldet i naturen.

Mitt tredje poeng er spesielt relevant for yrker hvor man har kontakt med andre mennesker - som læreryrket. (Det er ikke helt irrelevant for politikere heller.) Når du møter et menneske som forteller noe om seg selv, så er det en god idé å lytte. Selv om du kjenner på deg selv at du har noen fasttømrede forestillinger om hvordan verden er som ikke stemmer med det mennesket forteller, så har sannsynligvis dette mennesket en forståelse som du kan lære noe av. Det er ingen som forlanger at en lærer skal forstå alt med en gang, men det er en forutsetning for å være en god lærer at man lytter like mye som man snakker, og ikke minst gjelder det når man kommer til mennesker som har erfaringer som man selv ikke har. (Og kanskje noen andre i personalet har vært gjennom denne lytteprosessen tidligere og kan være en samtalepartner, foreslå gode ressurser å lese osv.)

*: Heteronormativiteten og CIS-normativiteten har dominert samfunnene våre i århundrer, og det gjelder også vitenskapene. Mange forskere har støtt på spennende ting når det gjelder kjønn og seksualitet i dyreverdenen men valgt å ikke publisere på det. Det er vel først de siste 50 årene forskningen på dette har tatt av, og mange av de tidligere funnene har kommet fram i lyset. Tilsvarende effekter ser vi i historiefaget. British Museum har utstilt en gresk vase som i mange år var holdt skjult, fordi den viser mannlig homoseksualitet. Det spennende er jo at vasen da ikke lenger bare forteller historien om syn på seksualitet i det gamle Hellas, men at vasens historie fram til våre dager også forteller historien om samfunnenes syn på homoseksualitet. Disse effektene gjør imidlertid at man skal være forsiktig med å uttale seg om kjønn og seksualitet i andre arter eller i andre kulturer uten å sørge for å være faglig oppdatert, siden kunnskapsstatusen for 50 år siden i stor grad var en sensurert utgave av virkeligheten.

En regnbuetråd på museum

Islands Nasjonalmuseum har en utstilling som - i likhet med de fleste andre nasjonalmuseer - handler mye om jordbruk, fiske, håndverk, (internasjonal) politikk, uvennskap, kunsthåndverk og så videre. Det er forholdsvis lite om seksualitet, litegranne om kjønnsroller og homoseksualitet er helt fraværende. Helt fraværende, sa jeg? Neida, de har en egen liten folder kalt "En regnbuetråd" og tilhørende audio guide som supplement til den vanlige audio guiden.

Jeg er takknemlig - og forvirret. Regnbuetråden har artikler om ideer om kjønn gjennom tidene, om forbud mot å påstå at andre menn var "umannlige", om mulig homoseksualitet i klostre, om vanskeligheten med å finne kilder, om "heksekunster" mot "ergi" (mangel på maskulinitet), om tradisjonelle hilsener mellom menn (ved å kysse hverandre på munnen), om mulig homoerotikk på 1800-tallet, om hvordan amerikanske soldaters omgang med islandske menn under krigen ble mer tolerert enn deres tilsvarende omgang med islandske kvinner. Mye interessant stoff, som jeg ikke ville ha fått kjennskap til hvis ikke denne brosjyren fantes. Bortsett fra hvis nasjonalmuseet hadde gjort det radikale grep å inkludere denne tråden i den øvrige historiefortellingen...

Jeg sitter altså igjen med en ambivalens. Jepp, det er fint å få et skeivt blikk på historien - det hadde jeg ikke forventet. Men på den annen side: hvorfor er det fortsatt - i 2022 - antatt at vevteknikk eller hesteraser er av allmenn interesse, mens hvordan folk lever sine liv med sine aller nærmeste, er for spesielt interesserte?

Når jeg poster dette i min "jobblogg", er det jo fordi jeg er her på Island blant annet for å holde et innlegg om hvordan mangfold representeres i norske eksamensoppgaver i matematikk for grunnskolen. Som på nasjonalmuseet er homoseksualitet usynlig. I eksamensoppgavene er dette i likhet med funksjonshemminger. Og andre kulturer enn den norske. Er det fortsatt slik at homoseksualitet (og andre LHBT-temaer) er spesialtema i en time, dag eller uke, mens den er usynlig i den "vanlige" undervisningspraksisen?

Jeg følte meg velvillig nesten-inkludert i timene jeg var på Islands nasjonalmuseum. Det var en nyttig lærdom - det var lenge siden jeg har kjent på den følelsen. (Og all ære til de som har laget brosjyren, altså - den var gjennomarbeidet og fin.)

Et ørlite kurs i kvalitativ metode for lærerstudenter

Folk med ekstremt god hukommelse, husker kanskje at jeg har lagt ut "et lite kurs i kvantitativ metode for lærerstudenter". Dette var en haug med (mer eller mindre) korte videoer som til sammen utgjorde undervisningen i kvantitativ metode på emnet MGVM4100 høsten 2020. I løpet av sommeren 2021 har jeg dessuten tekstet alle videoene, så eventuelle interesserte fra andre land kan også se videoene (ved å velge oversettelse av undertekstene på YouTube).

Høsten 2021 har jeg hatt forelesninger i kvalitativ metode i det samme emnet. Jeg har ikke laget forseggjorte videoer, men jeg har tatt en kjapp gjennomlesning av manuset og dermed produsert tre videoer på sånn cirka én time hver. (Noe som ble mistenkelig nær to timer hver når jeg underviste det samme over Zoom.)

• Kvalitativ metode uke 41 handler om gangen i en kvalitativ undersøkelse, og deretter en del om planlegging og gjennomføring. 
• Kvalitativ metode uke 42 hadde hovedvekt på analysen i en kvalitativ undersøkelse, mens
• Kvalitativ metode uke 43 handlet mest om vurdering av kvalitet i en kvalitativ undersøkelse (altså sånne ting som reliabilitet, validitet og generaliserbarhet). 

Som disposisjonen ovenfor antyder, så valgte jeg altså å behandle alle kvalitative metoder under ett, og så eksemplifisere underveis med intervju, observasjon og av og til noen andre metoder. Pensum er i hovedsak Katrine Fangens Deltagende observasjon og Kvale og Brinkmanns Det kvalitative forskningsintervju. Referanser til hele pensumet er å finne i videoene. Og emnet er som sagt MGVM4100, som er 15 studiepoeng med vitenskapsteori og metode for lærerstudenter.

Videoene er foreløpig ikke tekstet.

Tall og tanke aktivitetsbok - utforsking og argumentasjon

Vi har jobbet med dette i flere år, og nå er den endelig sendt til trykking: ei aktivitetsbok som hører sammen med bøkene Tall og tanke 1 (om matematikkundervisning på 1.-4. trinn) og Tall og tanke 2 (om matematikkundervisning på 5.-7. trinn. Aktivitetsboka er skrevet av Elisabeta Eriksen, Ida Heiberg Solem og undertegnede.

For å sitere forlaget/oss:

"Tall og tanke aktivitetsbok gir lærere og lærerstudenter inspirasjon til å legge til rette for et utforskende matematikkfag på 1.–7. trinn. I et utforskende matematikkfag utvikler elevene sin matematiske forståelse gjennom å resonnere, argumentere og velge egnede representasjonsformer. Boka inneholder mange aktiviteter som egner seg godt for å jobbe med selv og så prøve ut i klasserommet. Aktivitetene er basert på internasjonal forskning og praktiske erfaringer fra norske klasserom, og lærernes valg og elevenes resonnementer er sentrale.

Boka er skrevet for lærere som tar videre- og etterutdanning, lærerstudenter og lærere som på egen hånd vil få nye ideer og drøfte didaktiske og faglige problemer med sine kolleger. Boka er knyttet til Tall og tanke 1 – Matematikkundervisning på 1. til 4. trinn og Tall og tanke 2 – Matematikkundervisning på 5. til 7. trinn."

Dette har vært et interessant arbeid. Ideer til innhold har dukket opp i samarbeid med lærere og elever, i forskningsartikler vi har lest, i forlengelse av oppgaver andre har laget og til dels ut fra det blå. Det er sånt arbeid jeg liker, fordi det er sånt man kan ta fram og jobbe med når som helst - jeg satt og flikket på tekst på bussen fra Heraklion til Knossos, husker jeg, og jeg har jobbet med den på fly, båt, tog og på stranda. Og forfatterne har hatt mange fine runder med diskusjoner og innspill oss imellom.

Så håper jeg den faller i smak! Håper det ikke er noen feil, uheldige formuleringer eller unøyaktigheter, men hvis det er det, er det bare å si ifra, så prøver vi å rette innen 2. opplag... :-)