Følgegruppekonferansen 2015 Dag 2

Bacheloroppgavene

Eva Maagerø, som sitter i Følgegruppa, innledet den andre dagen av følgegruppekonferansen (i den parallellen jeg fulgte). De har samlet inn 172 bacheloroppgaver fra første GLU-kull. Det kommer en egen rapport om dette etter hvert, men det er foreløpige resultater med i følgegrupperapporten. (Dette er naturligvis viktig å følge med på for meg som har hatt mye av ansvaret for bacheloroppgavene hos oss fra starten.) Noe av det som ble presentert i innlegget har jeg allerede nevnt i gårsdagens blogginnlegg (på basis av rapporten), så det utelater jeg her.

De som ser på bacheloroppgavene ser på kildebruk, forskningsbasering, praksistilknytning, studentenes tekstpraksis, integrering av tverrgående perspektiver, fagtilhørighet og målform.

Rundt ti prosent sv kildene studentene bruker i bacheloroppgavene er primærkilder, mens over halvparten er sekundærkilder (som lærebøker). Cirka en tidel av kildene er på annet språk enn norsk, det meste av dette er engelsk.

Hun nevnte at intervjuer og observasjoner dominerer, og jeg mener det ikke er så rart, for også i lærerutdanningsfagene er intervjuer og observasjonene ganske sentrale, for eksempel i matematikkdidaktikk.

Master

Så var det Thomas Eidissen ved UiT tilhører første kull på femårig i Tromsø. Sammenhengen fra første til femte år har ikke vært så tydelig for det første kullet (noe som var mye av poenget med å kalle programmet "integrert"), men nå settes det inn tiltak hvor studenter møter hverandre på tvers av kull. Arbeidsmengden økte kraftig det femte året, hvor det var mye jobbing med å lese matematikkdidaktisk forskning. De som gikk på andre fag enn matematikk hadde disiplinfordypning på fag på andre institutter, uten didaktikk og forskningstilknytning, og var derfor mindre forberedt for masteroppgaven og skolehverdagen. Masteren der skal i teorien gjøres det siste halvåret, men det innebærer at ganske mye må være klar på høsten - godkjenning fra skoler, NSD og så videre. Det gis både gruppeveiledning og individuell veiledning på oppgaven. Han skulle gjerne ønsket seg lenger oppgave for å kunne ta en større problemstilling - men ville ikke vært foruten kurset med matematikkdidaktisk forskning. Men hadde egentlig ikke følelse av å ha to år med master - førsteåret var mye annet. (Dette er kanskje den aller største forskjellen på UiTs modell og den de fleste andre har, for eksempel HiOA, hvor hele de to årene er rettet direkte mot master.)

Nils-Jakob Herleiksplass er masterstudent ved UiS, etter å ha gått på 5-10 i Tønsberg. Han stiller spørsmål ved hvordan matematikken på master skal tilpasses studentene fra hhv. 1-7 og 5-10. Didaktikken kan slik være enklere, hvor man har bygget videre på didaktikken fra bachelor. Men de har fellesfag på master med studenter fra mange ulike retninger, blant annet spesialpedagogikk. De har 40 studiepoengs masteroppgave, som gjør at man kan starte innhenting av tillatelser på høsten. Han mente bacheloroppgaver og masteroppgaver er to ulike verdener. Han mener videre at krav og forventninger på de tre første årene må heves. Han problematiserte også hvordan vi kan opprettholde fagnivået på master hvis vi ikke kan stille karakterkrav for å kunne starte på master. (Men kravene til E kan økes og man må ha progresjonskrav for å begynne på 4. år.)

Kafé-dialog

Så var det diskusjoner i grupper, hvor vi blant annet slo fast at nedlegging av GLU5-10 vil være svært negativt for ungdomsskolen. Hoveddelen av diskusjonen gikk imidlertid på struktur og innhold i ny masterutdanning, og det er jo interessant.

Oppsummering

Så var det siste økt. Hvert medlem av følgegruppa tok for seg ett tema som de ønsket å trekke fram. Hanne-Marit Jahr trakk fram rekruttering, og at følgegruppa gjentatte ganger har bedt KD gjøre tiltak for å rekruttere flere lærere. Hun kunne ikke se at KD har fulgt opp dette. Vi trenger "superlærere" på 1-7 med høyere lønn. (Men heldigvis har man åpnet for at 1-7-lærere kan jobbe på ungdomstrinnet, slik at 1-7-utdanningen strengt tatt bør være mer attraktiv for potensielle studenter.)

Andre trakk fram de flerfaglige perspektivene, ikke minst det samisk. Utfordringer med internasjonalisering i utdanninger med strenge nasjonale føringer ble også trukket fram. Det ble trukket fram at det har vært en holdningsendring hvor institusjonene i større grad ser det handlingsrommet som forskrift og retningslinjer gir. Skoleeierrepresentanten trodde at såkalt "profesjonell ledelse" ville fungere mindre konserverende og raskere hoppe på nye reformer. (Jeg for min del vil vel mene at "problemet" de såkalt "profesjonelle" lederne ser med faglige ledere, ikke er at de er uprofesjonelt konservative, men at de har faglige perspektiver som gjør at man ser annerledes på en del ting enn de såkalt "profesjonelle".)

Til slutt hadde KD noen ord. Også de la vekt på at utdanningene har fått til profesjonstilknytning, forskningsbasering, bacheloroppgaven. Det må lages faglige møteplasser for å bygge utdanningene sammen (men det kom ikke signaler om penger til dette - men kanskje de har penger å bruke på det?)

Og dermed var både følgegruppekonferansen og følgegruppas arbeid over. Så får vi se om det blir en ny følgegruppe for femårig GLU fra 2017...

Følgegruppekonferansen 2015 Dag 1

Alle utdanninger burde ha sin følgegruppe! Følgegruppa for grunnskolelærerutdanningene avslutter sitt arbeid etter fire år med en konferanse i Stavanger. Det har vært veldig nyttig for institusjonene å ha en slik ekstern, faglig "overvåker" som har samlet informasjon og påpekt ting.

Stikkord fra rapporten

Årets rapport ble tilsendt deltakerne et par dager i forkant, så jeg starter med å gjengi noen stikkord, både for å få fram noen hovedpoenger, men også for å illustrere bredden i rapporten.

• Følgegruppa påpeker at de største tre lærerutdanningsinstitusjonene (HiOA, HiST og HiB) står for over førti prosent av de uteksaminerte lærerne. Gruppa påpeker videre at vi tar opp flere studenter enn antall studieplasser. Et sted formulerer gruppa seg med ordene "flere studenter enn hva tallet på antall planlagte studieplasser tilsier", og det er misvisende - vi tar opp så mange studenter som studieplassene tilsier, ut fra erfaringstall for frafall de første månedene av studiet.
• Følgegruppa mener at det er tendenser til at differensieringen mellom 1-7 og 5-10 avtar. Jeg mener det er uheldig å se dette dikotomt, som differensiering vs. Ikke-differensiering. Det viktige må være å differensiere mellom 1-7 og 5-10 der det er faglig viktig, og la være å differensiere der det er faglige grunner for å la være. Andre steder i rapporten er følgegruppa inne på at for eksempel rekrutteringssituasjonen innen praktisk-estetiske fag kan være et argument for at man ikke differensierer.
• Følgegruppa argumenterer godt for at nasjonal deleksamen er et skritt i feil retning hvis man ønsker å FoU-basere utdanningene og gi institusjonene autonomi.
• Følgegruppa har denne gang vist til mange andre som har analysert forhold rundt lærerutdanning. Tom Hetland har for eksempel vist at Oslo ligger på bunn av statistikken når det gjelder antall søkere til lærerutdanning sett i forhold til folketallet. Det er betenkelig - ikke mest fordi Oslo vil få lærermangel, men fordi Oslo vil tiltrekke seg utdannede lærere fra resten av landet.
• Følgegruppa peker på mange rekrutteringsutfordringer framover. UiA har opplevd at mange studenter på deres femårige program har søkt seg over til fireårig fordi praksisfeltet signaliserer at de vil ha fagbredde heller enn master. Økte inntakskrav (firer i matematikk) er også et moment. Et annet er at 1-7-studenter også blir kvalifisert til å undervise på 8-10, noe som kan tømme barnetrinnet for lærere. Følgegruppa anmoder departementet om å gjøre læreryrket mer attraktivt, for eksempel ved å øke lønningene eller nedskrive studielån - ikke minst rettet mot 1-4. trinn.
• Følgegruppa reagerer sterkt på dette jeg nevnte i forrige punkt, om at 1-7-lærere blir kvalifisert for arbeid i ungdomsskolen. Jeg mener derimot at regelen er en naturlig konsekvens av den regelen man lenge har hatt om at det holder med fagstudier og noe pedagogikk (for eksempel PPU) for å undervise i ungdomsskolen. Det er vanskelig å argumentere for at alskens fagstudier er et bedre utgangspunkt for å være lærer på ungdomstrinnet enn en fireårig 1-7-utdanning. (Naturligvis er ikke 1-7 rettet mot ungdomstrinnet, og det vet rektorene, men heller ikke 60 studiepoeng fagmatematikk fra et universitet og PPU er særlig spisset mot ungdomstrinnet.)
• Følgegruppa er bekymret for andelen menn på 1-7 (som er lav) og mener GLU-reformen bidrar til at det blir færre lærere på barnetrinnet. Jeg har imidlertid ikke sett tall som underbygger dette - altså sammenliknbare  tall som viser hvordan ALU-studenter fordelte seg på trinn i skolen ut fra kjønn.
• Følgegruppa bruker en side på GLU-studentenes fagvalg basert på min rapport fra januar i år. Et funn der er for eksempel at de praktisk-estetiske fagene har styrket sin posisjon sammenliknet med siste ALU-variant. Men mye av dette er i fjerde år, noe som er betenkelig med tanke på overgang til femårig masterutdanning hvor "fjerdeåret" i dagens form blir borte.
• De ser på strykprosenter, og kommenterer at matematikk på 5-10 har høyere strykprosent enn norsk og pedagogikk. Neppe helt overraskende.
• Det varierer mye hvordan praksislærere opplever faglærers deltakelse med faglige spørsmål i praksis. Etter min mening bør dette spørsmålet ses i sammenheng med om studentene får praksis i de fagene de skal, noe følgegruppa også påpeker at de ikke alltid får. Det er lettere å stille gode faglige spørsmål hvis studentene har fagkompetanse i det faget de underviser.
• Gruppa forteller også mange suksesshistorier i rapporten.
• Over 93 prosent av studentene mener de er kompetente til å støtte elever i oppnåelsen av ambisiøse læringsmål.
• De fleste studentene ville valgt lærerutdanning igjen.
• Utdanningen blir stadig mer FoU-basert og mer profesjonsrettet. Andelen med førstekompetanse øker (men det er påfallende at følgegruppa skriver om doktorgrader som om det var den eneste veien til førstekompetanse). Om de tilsatte har doktorgrad eller ikke har ikke stor innvirkning på om utdanningen er FoU-basert, kan følgegruppas tall tyde på.
• Bacheloroppgaven ser ut til å fungere godt, selv om metodevariasjonen er liten og følgegruppa påpeker at mange studenter i liten grad diskuterer sitt utvalg av informanter. Det kommer en egen fyldigere rapport om bacheloroppgavene etter hvert. (Det kommenteres også at skolene der studentene har vært i praksis, i liten grad er representert blant de intervjuede. Det synes jeg er rart at man kan se av oppgavene, siden studentene formodentlig anonymiserer de intervjuede. De bør ikke skrive i oppgaven at de intervjuede er fra en bestemt skole.)
• En del av de tversgående perspektivene er fortsatt ikke løst, for eksempel rapporterer studentene om variabel kompetanse innen det flerkulturelle området.
• Studentene ved de store institusjonene er gjennomgående litt mindre fornøyd og opplever studiene som litt mindre krevende enn studenter ved de mindre institusjonene.

Dette var noen stikkord fra rapporten, basert på en rask gjennomlesning i forkant. Da var jeg klar for følgegruppas egen presentasjon... (Skjønt selve konferansen startet, sympatisk nok, med lunsj...)

Politiske signaler

Statssekretær Bjørn Haugstad fra KD sto for åpningen. Han startet med å si at det var et godt grep å sette ned en følgegruppe, og at det er bra at følgegruppa er representert inn i rammeplanutvalget. KD forventer at institusjonene følger opp følgegruppas analyser. Vi har uønskede variasjoner i norsk skole, og ønsket er at alle elever skal ha like muligheter, og der er lærerne helt sentrale.

Han viste til ressursgruppen for videreutdanningstilbudene som mener at det er for stor variasjon i tilbudene, og den gruppas arbeid må følges opp.

En integrert femårig masterutdanning er det rette nå, mener KD. Det er krevende på kort sikt, men gagnlig på lang sikt - og det er håp om at dette blir politisk stabilt. KD ønsker også en mer intensiv utdanning med høyere faglige ambisjoner. Rammeplanutvalget for femårig skal ha en åpen prosess. Men kun de endringene skal gjøres som er nødvendige for å gjøre om GLU til en femårig utdanning.

KD har også veldig store forventninger til retningslinjearbeidet - retningslinjene må revideres etter hvert som ny kunnskap tilsier det. Det er prinsipielt riktig at fagmiljøene selv lager retningslinjene. (Men han kommenterte ikke inn på det prinsipielt uriktige at det lages eksternt initierte nasjonale eksamener.)

Bacheloroppgaven har styrket utdanningen i kvalitet - dette er en fin opptakt til arbeidet med masteroppgaven, som skal styrke studentene evne til å reflektere kritisk om sitt yrke og egen og andres praksis sammen med andre. Masteroppgaven skal være både teoretisk og praksisnær. Den skal være relevant for det som skjer i klasserommet.

Mange i sektoren er imot nasjonale deleksamener. KD mener at disse vil gi systematisk informasjon som man aldri har hatt som kan gi grunnlag for å sammenlikne utdanningene med hverandre. Det er også et grep for å få til mer krevende lærerutdanninger, og KD ser for seg at dette med nasjonale eksamener skal øke prestisjen i utdanningen.

Han forsvarte firerkravet i matematikk og viste til at sivilingeniørutdanningene har kranglet seg til å få et sånt krav, og viste ikke tegn til å ha forstått at firerkravet regjeringen innfører for grunnskolelærerutdanningene også gjelder for de som ikke skal studere matematikk. Det ville vært mer imponerende om han kunne vise til at språkstudiene ved et universitet kranglet seg til firerkrav i matematikk.

Han kommenterte ikke den vanvittige ideen om å legge ned 5-10-utdanningen, med de konsekvensene det vil få for rekrutteringen til lærerutdanning, sammensetning av lærerkollegiene på ungdomsskolene og rasering av store fagmiljøer. Av alle inngripende forslag regjeringen sysler med, er dette helt klart det potensielt mest ødeleggende. Det er snodig at han ikke nevner det med et ord.

Presentasjon av rapporten

Så presenterte Elaine Munthe årets rapport. Oppsummerende mener følgegruppa at rekruttering, frafall, internasjonalisering, samiske perspektiv og SAK er uløste problemområder. Gruppa er usikre på om matematikkravet er riktig vei å gå, kanskje burde det heller vært et høyere krav når det gjelder gjennomsnittskarakter. Det er en kjempeutfordring å få nok søkere til å konkurrere om plassene på 1-7-utdanningene.

Delvis løste: forskningsbasering, differensiering, nynorsk i GLU5-10, flerkulturelle perspektiv og grunnleggende ferdigheter. Her trakk hun blant annet om rundskrivet som jeg nevner over: Følgegruppa mener det slår beinet under differensieringen at 1-7-utdannede får undervisningskompetanse på ungdomstrinnet. Følgegruppa mener videre at flerkulturelle perspektiver og grunnleggende ferdigheter må sterkere inn i LUBene i fagene.

Arbeid med praksis, profesjonsretting og integrering mener følgegruppa er i god framdrift.

Følgegruppa mener at det er for mange og for like LUBer i retningslinjene, for liten sammenheng mellom generell kompetanse - kunnskaper - ferdigheter. Og de lurer på hvordan ferdigheter vurderes. Følgegruppa lurer med Ole Enge på "Hva er en E?" - det må være krevende å bestå!

Følgegruppa lurer på hvorfor studenter ved de store lærestedene svarer at de ikke har så krevende studier. Er det fordi de har så mange unge studenter? Eller er det ulike læringskulturer?

Kommentarer fra salen

Det var spørsmål om hvordan man konkret kan øke kravene, og Munthe nevnte som eksempel å stramme kravene til E - viktig å ha slike diskusjoner på tvers.

Statssekretæren fikk spørsmål om konsekvensene av "integrert" femårig lærerutdanning, og han svarte at det ikke er en 3+2. En institusjon må kunne gi alle fem årene - men fornuftig med mobilitet mellom 3. og 4. året. Kan kreve et betydelig løft på en del læresteder. Noen i salen kommenterte da at hvis masterkravene skal gjelde for alle fagene i hele den femårige lærerutdanningen.

Et blikk utenfra

Så var det danske Jens Rasmussen som kom med et blikk utenfra. Han kommenterte at både Danmark og Norge har hatt fire reformer de siste 20 år, og det er i overkant. Dette er et resultat av at politikerne prøver å løse problemer ved reformer, mens sektoren gjerne mener at problemene snarere kan løses ved at man får ro til å jobbe videre med problemene, i den grad de i det hele tatt har sitt utgangspunkt innad i sektoren.

GLU-reformen i Norge er til dels kopiert direkte inn i den nyeste reformen i Danmark. Stortingsmelding 11 har vært inspirerende for reformen i Danmark, ikke minst det nye pedagogikkfaget, profesjonsrettingen og betoningen av FoU-rettingen. Danskenes "PEL-fag" har fått navnet "Lærernes grundfaglighed"., med modulene Elevens læring og udvikling, almen undervisningskompetence. Specialpædagogik, (og to til, hvorav rn har med dannelse å gjøre).

I Danmark er det flere søkere til Paradise Hotel enn til lærerutdanningen. Slik er det i Sverige og Norge også. (Og enda prøver KD å stoppe "badestudier"... :-)

I Danmark har man aldersspesialiseing i dansk og matematikk: 1-6 og 4-10. Søkningen. Til 1-6 er høyere enn til 4-10. I Norge kan det se ut til at 1-7-utdanningen kan stå i fare for å bli en lavstatusutdannelse.

Han pekte videre på at det er mulig med forandring uten reform, og også reform uten forandring. 2009-reformen var en reform som satset på grunnleggende endringer, og som vi ser den har fått til i en stor grad - et farvel til seminartradisjonen i lærerutdanningen.

Han viste til slutt til Ontario, som har koblet skolereformer til etterutdanningsaktivitet (capacity building). De bygger ikke på bonus og "straff", for det gir ikke mening å gi belønning og straff til folk som uansett vil det beste men har ulike forutsetninger for å få det til. Det er forholdsvis lite litteratur om "capacity building" blant lærerutdannere. (Her tenker jeg jo ting som et førstelektorprogram kan være midt i blinken...) Det er viktig å betrakte lærerutdannere som en profesjon i seg selv, med en egen profesjonell identitet.

I diskusjonen etterpå ble han spurt om hva som er det viktigste å samarbeide om. Han svarte frafall og rekruttering. Og bli tydeligere på hva vi mener med at lærerutdanning er en profesjon - og gi lærerutdanneres livslange læring større oppmerksomhet.

Han ble også spurt om opptakskrav viktig, og han svarte at Det vet vi ikke... Men det skal en veldig dårlig utdanning til for å ødelegge veldig gode studenter.

Til slutt ble han spurt om hvordan de danske profesjonshøgskolene klarer å realisere forskningsbasert utdanning. Svaret var at det klarer de ikke - det er ikke forskningstid i stillingene i Danmark, veldig få har forskerutdanning, og utdanningen er ikke definert som forskningsbasert.

Samarbeid UH-sektor og skoleeier

Så var det en sesjon om samarbeid mellom UH-sektoren og skolesektoren. Først Osvald Lykkebø fra HSF. Hva er det med Sogn og Fjordane som gjør at de gjør det så godt? De skårer godt på nasjonale prøver, for eksempel. (Bortsett fra det mest opplagte: at de har lavest gjennomsnitt i landet når det gjelder antall elever per lærer.) I 1997 ble det opprettet et forum for skole- og barnehageutvikling. De samordnet sine kalendere, slik at det ble et logisk årshjul for møtepunktene mellom fylke, kommuner og UH-sektor. De laget også et system for omfattende etter- og videreutdanning, og et system for deltidsutdanninger rundt omkring. De har avtale om å utdanne ialt 70 lærere per år, for det er det som trengs i fylket.  Ungdomstrinnsatsningen skjer også regionvis, med videreutdanning i etterkant.

Nina Vidvei Larsen fra Brentemoen Skole kom med erfaringer som nyutdannet 7. klasselærer fra UiA. Hun fortalte at hun ble overveldet av alle de små, sosiale tingene, små og store konflikter i skoledagen som man må håndtere på en måte som ikke tar all oppmerksomhet for verken lærer eller elever. Det er vanskelig å få god trening på dette i praksis, siden praksislærer alltid er der til å ta tak. Hennes andre stikkord var det faglige, hvor hun er godt fornøyd. Fagstoffet og pedagogikken var tilpasset hennes alderstrinn (hun går på 5-10). Men skolene har en vei å gå for å tilpasse seg dette for ikke å se på lærerne som poteter som kan undervise alle fag.

Hun har hatt mentor, og er veldig fornøyd med dette. Det er så mye å sette seg inn i, og så godt å ha en mentor å snakke med. (På samme måte bør vi, i tråd med Rasmussens innlegg, ha mentor/fadder for nye lærerutdannere.)

Til slutt bidro Kristian Andersen fra UiA med erfaringer med hospitering i grunnskolen.

Konferanse om nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene - dag 2

(Les også om første dag av retningslinjekonferansen.)

Andre dag av retningslinjekonferansen startet med noen ord fra Rasmus Stokke, nestleder i Nasjonalt råd for lærerutdanning (og medlem av rammeplanutvalget for GLU.

Deretter holdt kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen et innlegg hvor han la mest vekt på femårig lærerutdanning, ikke overraskende. Han mente at lærerutdanningen er grunnmuren i profesjonen, og at satsningen på femårig lærerutdanning er en satsning som skal bygge opp under kunnskapsutvikling og diskusjon i skolen.

Han nevnte tre ambisjoner for lærerutdanningen:

• En praksisrettet masterutdanning, i nær kontakt med praksis i skolen. Utdanningen må gi de praktiske verktøyene som lærerne trenger. Han nevnte eksempler på oppgavetitler han har hørt ved HiST (og som liknet veldig på de vi har ved lærermasterne våre ved HiOA) som for eksempel om matematikksamtaler om brøk i klasserommet. Utdanningen skal gi et utgangspunkt for å ta i bruk forskning og vurdere egen undervisning kritisk.
• Styrke lærerprofesjonen. Den beste garantien mot utidig politisk innblanding i skolen, er en styrket lærerprofesjon - skoler som setter sine egne standarder og følger dem opp og som sikrer at skolens kompetanse ikke er privatisert. Masterutdanning kan gjøre det mer naturlig for lærere å holde seg oppdatert om forskningsfronten. Da må også kravet til studentene gjennom utdanningen økes.
• En utdanning som tiltrekker seg de mest kvalifiserte søkerne. Kanskje må politiske virkemidler som økonomiske incitamenter vurderes for å få flere til å søke lærerutdanning. Men han mener også at lærerutdanningene er kjent for å kreve lite, og at det svekker rekrutteringen.

Vi trenger mer faglig utveksling mellom lærerutdanningene. Han mente at retningslinjene må være klare, krevende og bygge på det nyeste av forskning. Retningslinjene vi skal skrive bør være et mesterverk i sin sjanger, sa han med et smil.

Så var det ei runde hvor programgruppelederne presenterte noen synspunkter/spørsmål fra sitt arbeid. For eksempel presiserte lektorprogrammet at også de har robuste fagmiljøer som vil stille sterke krav til sine studenter (dette blir jo da på samme måte som for GLU, tenker jeg). Jacob Melting fra GLU la vekt på mulighetene for skolen i det å få en femårig lærerutdanning. Flere av de andre la naturligvis vekt på at Isaksen ikke nevnte dem, for eksempel var ikke barnehagen nevnt i Isaksens innlegg. Faglærerutdanningen gjentok myten om at de praktisk-estetiske fagene er svekket i GLU - dette ser ikke ut til å stemme ut fra DBU-tall, og det har jeg også skrevet en rapport om. (Det skal bli spennende å se om følgegruppa sier noe om dette i sin sluttrapport som presenteres til uka.)

Ministeren var avsluttende opptatt av at lærestedene oppmuntrer til en kollektiv kultur, og at femårig lærerutdanning ikke bare må bli en individuell kvalifisering. Han la også vekt på å beholde lærerkompetansen, blant annet med sterke fagdidaktiske miljøer. Og han understreket at lærerutdanningen ikke skal ivareta alt - det er alltid en fare for at for mye blir utelatt.

(Men her er det morsomt å minne om at da regjeringa kuttet bevilgningene til Rosa Kompetanse, mente ministeren at dette med LHBT-tematikk burde dekkes tydeligere av lærerutdanningene...)

Så gikk vi over til den utdanningsvise delen av konferansen, hvor vi startet med at Ole Enge presenterte arbeidet til gruppa som jobbet med nasjonale retningslinjer for karaktersetting i matematikk. Jeg har hørt Ole snakke om dette før og tror jeg har blogget om det før, så jeg valgte å hvile iPaden noe. (Ihvertfall blogget jeg om konferansen om nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene.)

Elaine Munthe ga oss råd basert på følgegruppas arbeid - den siste rapporten skal jo publiseres til uka. I 2011 mente gruppa at konkretiseringsgraden i planene var varierende, slik at det kunne være vanskelig å vurdere. Hvis alle får inn alle sine kjepphester, blir det lett til at man fortsetter som før. I 2012 påpekte gruppa at PEL tilsynelatende var ganske like i 1-7 og 5-10. Det er også et spørsmål hvordan man klarer å vurdere alle ferdighetene på skriftlig hjemmeeksamen. I 2014 så man på noen konkrete fag, og variasjonen var veldig stor på mange områder.

Hun stilte spørsmål om hvilke fag ivaretar hva når det gjelder forskningsbasert lærerutdanning - og hvordan er progresjonen? Hvordan bygger LUBene på hverandre på tvers av fag? (Her tenker jeg at mye må overlates til institusjonenes egne programplaner - siden ulike læresteder har fagene i ulike rekkefølger, er det vanskelig å lage nasjonale retningslinjer for fag som sikrer fornuftig progresjon.)

Hun etterlyste også betydningen av forskning i utvikling av LUBer. Og at vi har LUBer som kan vurderes. Til slutt viste hun til hvordan Danmark har jobbet med dette, hvor de setter opp noen hovedkompetanser for fagene og deretter knytter kunnskaper og ferdigheter til disse (se planen her). Og hun spurte om vi klarer å formulere læringsutbyttebeskrivelser som ivaretar klokskapen, etiske vurderinger og agens.

Siden jeg var ordstyrer i diskusjonen etterpå, fikk jeg ikke notert hovedpoenger fra den diskusjonen.

Så var det gruppearbeid - denne gang uten "dialogduk", men det gikk da på et vis likevel... :-)

Det kom rimeligvis fram veldig mye ulikt i diskusjonen i gruppa jeg satt på - og i diskusjonen i plenum i etterkant. Jeg oppsummerer litt punktvis:

• Noen perspektiver ved nasjonale retningslinjer som bør bli tydeligere: digital kompetanse, demokrati, seksualitet/LHBT, psykisk helse. Men ut over dette: det er allerede mer enn nok LUBer.
• De overordnede perspektivene i planene er vanskelige å plassere. (Men jeg tenker at det kanskje bør overlates til programplanen for den enkelte institusjon.)
• Viktig å beholde profesjonsorienteringen, forskningsorienteringen og bacheloroppgaven.
• Hvordan arbeider lærerutdanningen med danning? Strengt tatt er vel nesten alt lærerutdanningen jobber med en del av en danningsprosess - hvis noen finner elementer som ikke har med danning å gjøre, får vi vurdere å ta dem ut... (Jeg pleier alltid å minne om at matematikk er helt sentralt i danning, for eksempel, for å kunne forholde seg kritisk til meningsmålinger, kunne mene noe om skattesystemet eller planlegge sitt eget liv.)
• Flere likte den danske modellen hvor vi knytter kunnskaper og ferdigheter til noen få kompetanser per fag.
• Ikke alt som er viktig, kan måles, så ikke alt som ligger i LUBer behøver å gjenfinnes i vurderingskriteriene. Og ikke alt man lærer er nødvendigvis direkte brukbart i praksis. 
• Men i forslaget til vurderingskriterier for matematikk ser vi hvordan viktige perspektiver i faget kan bli helt borte fra vurderingskriteriene hvis man prøver å begrense seg til 4-5 punkter. I forslaget er både de kulturelle og de historiske sidene ved faget fraværende, til tross for at de er med i LUBene. Samarbeidsferdigheter er heller ikke med. Det kan gjøre at de blir oppfattet som mindre viktige av studentene.
• Skikkethet: kanskje nasjonale retningslinjer bør kreve at programplanen oppgir hvordan man arbeider med å lære studentene hva skikkethet innebærer og hvordan skikkethetssaker behandles?
• Det er deler av 1-7 og 5-10 som bør være adskilt, fordi elevgruppene er ulike. Men hvis vi deler studentene mellom 1-7 og 5-10 hele tida, frarøver vi dem en mulighet til å lære av hverandres perspektiver. Derfor bør det åpnes for samkjøring i noen grad - også for å sikre fagbredden bedre enn i dag.
• Det bør tydeliggjøres hva man mener med begynneropplæring - hva er en god barnetrinnslærer?
• Kan vi tenke oss flere ulike mastere, blant annet med ulike størrelser på masteroppgavene (30sp vs 60sp)? For det bør vel være mulig å velge 60sp-masteroppgaver hvis man ønsker å gå videre på PhD, samtidig som det kan være fint med flere kurs og mindre masteroppgave for en del av det store flertallet som ikke tenker seg PhD og heller ikke ville ha tenkt master hvis det ikke var politisk bestemt...
• Dagens E-nivå er for lavt. Vi bør lage en minstestandard for hvert fag er høyere. (Men det er jo egentlig det vi har i dag: LUBene gir egentlig minstestandard, men de ignoreres ved karaktersetting.)
• Ludvigsenutvalget kan muligens få virkninger for skolen framover (selv om det også er mulig at det ikke får særlige virkninger). Det er vanskelig å gjøre endringer i lærerutdanningen på basis av noe sånt før vi får se om tankegodset der får gjennomslag i den politiske tenkningen om skolen.

I plenum til slutt ble det også litt snakk om nasjonale eksamener i lærerutdanningene, som alle som tok ordet om mente var en uheldig inngripen i institusjonenes akademiske frihet. Det er bakvendt at man på den ene siden vil ha FoU-basert utdanning men på den annen side innfører nasjonale eksamener som gjør at den enkelte institusjon ikke kan tørre å justere sin utdanning i tråd med den nyeste FoU dersom de ikke er sikre på at det "treffer" den nasjonale eksamenen. Detaljerte vurderingskriterier kan trekke i samme retning som nasjonale prøver, og svekke muligheten for å knytte til fersk forskning.

Til slutt fortalte gruppas leder Jacob Melting litt om saksgangen videre. Snart vil institusjonene få et brev hvor de bes om å foreslå personer til faggruppene. Retningslinjegruppa skal nedsette disse faggruppene, helst ikke mer enn 3-4 personer per gruppe. Disse får da resten av kalenderåret til å komme med sitt forslag (og litt inn på nyåret). Og så kan det naturligvis hende at rammeplanutvalgets arbeid (de legger fram sitt forslag i november) vil påvirke faggruppenes arbeid - derfor må rammeplanutvalget og retningslinjegruppa holde tett kontakt. Noen fag vil det nok være aktuelt å vente med å opprette en stund - de politiske signalene om PEL-faget tyder på at det kan være greit å få noen flere avklaringer før den nedsettes, for eksempel.

Så tok denne konferansen slutt. Men det er ikke mange dagene til følgegruppas konferanse i Stavanger (18-19. mars), så akkurat mangler det ikke på møteplasser hvor utdanningen vår diskuteres.

"Han och hon och hen"

I gårsdagens Melodi Grand Prix-finale (i Sverige) sang Samir & Viktor sangen "Groupie" - med den oppbyggelige teksten "Inga mera selfies - för vi ska ta en Groupie" (som kan tolkes som at nå skal vi ikke stå alene mer, vi skal stå sammen) og den fine verselinja "En två tre fyr fem - Han och hon och hen".

Sangen er fengende, men jeg bruker eksemplet for å si noe om at "hen" er på vei inn i språket. I Sverige brukes det mye - i Norge er det mindre brukt foreløpig. (En student sa til meg at den første gangen hun så ordet brukt - utenom i diskusjoner om ordet i seg selv - var i en artikkel jeg skrev i Khrono.) Ordet "hen" er nyttig både når man snakker om en konkret person som ikke identifiserer seg som enten mann eller kvinne, men også når man snakker om en generell person som kan ha et hvilket som helst kjønn.

Når det gjelder instituttets studieevalueringer har vi nølt lenge - som jeg har skrevet om i denne bloggen før. Vi gjorde kjønn til et frivillig spørsmål på studieevalueringene, men var usikre på kategorien "Annet". Fra i år er "Annet" med (og jeg har lært at det må tolkes som "Annet svar" (enn Mann/Kvinne), ikke som kjønnet "Annet"...). Dette er inspirert av Oslo kommune som har lovet å gå gjennom skjemajungelen sin og bruke Mann/Kvinne/Annet - der det i det hele tatt er relevant med kjønn. Andre steder skal den rubrikken bort.

Samir & Viktor minnet meg om at utviklingen har gått forholdsvis raskt i Sverige - det kan den gjøre også i Norge når folk først blir oppmerksomme på ordet "hen" og på at spørsmålet "Kjønn" bør ha flere enn to alternativer.

Jeg vil til HiOA-styret!

Det er valg av nytt HiOA-styre denne våren, og i den forbindelse har jeg lansert meg selv som kandidat ved hjelp av et innlegg i HiOAs frittstående nettavis Khrono: Jeg vil til styret! Les og stem! :-)

NERA 2015

Det er allerede ei drøy uke siden NERA foregikk i Göteborg. Jeg har blogget om de to første dagene her: 

• NERA 2015 Day 1 #NERA2015GU 
• NERA 2015 Day 2 #NERA2015GU 

 Og mitt innlegg - som var på fredagsmorgenen - la jeg ut en forhåndsversjon av som så slik ut:




 

Konferanse om nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene - dag 1

Etter at UHR overtok ansvaret for nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene, vil det være årlige konferanser hvor man vil diskutere revisjoner av retningslinjene. Dette er den første konferansen. For grunnskolelærerutdanningene er jo dette spesielt akutt, siden vi allerede fra 2017 vil få nok en ny rammeplan. I år ble konferansen arrangert sammen med IKT-senteret og Wergelandsenteret.

Etter noen innledende betrakninger fra UHR, IKT-senteret og Wergelandsenteret, var Martyn Barrett, fra University of Surrey førstemann ut (20 minutter etter skjema), med tittelen "Competencies for Democratic Culture and Intercultural Dialogue: education of globalized citizens in a digitalized world". Han understreket utdanningens rolle i å forberede folk for et liv som aktive borgere i kulturelt mangfoldige demokratiske samfunn. Europarådet arbeider med å lage et nytt framework for hva dette kan innebære. Det er tre hovedaspekter i dette: en begrepsmodell, handlingsbeskrivelser (som kan formuleres som LUBer) og tilleggsdokumentasjon som beskriver hvordan dette kan brukes, blant annet hvilken undervisning som kan bidra til å oppnå LUBene. (Jeg synes jo forsåvidt at det er veldig trist at også denne delen av skolens oppgaver må formuleres som målbare læringsmål for at de skal være "salgbare", og er generelt skeptisk til om det bare er det som kan måles som er verdifullt her i livet.)

Begrepsmodellen har fire hovedkategorier: verdier, holdninger, ferdigheter og kunnskap og kritisk forståelse. Verdier er for eksempel knyttet til menneskerettigheter, forskjellighet og demokrati. Han raste også gjennom eksempler på holdninger, ferdigheter og kunnskap/kritisk forståelse. Innen kunnskap ligger naturligvis også ting som kunnskaper om politikk, menneskerettigheter, historie osv. (Strengt tatt er det vel vanskelig å finne noen ting i grunnskolens læreplaner som ikke er omfattet av dette, inkludert for eksempel å lese og skrive, forstå sannsynlighetsregning og statistikk, kunne diskutere klimaproblemer på en faglig meningsfull måte og så videre. Slik sett er det bare de praktisk-estetiske fagene som ikke opplagt passer inn i dette - samtidig som våre kolleger i de praktisk-estetiske fagene har gode argumenter for hvordan disse også er avgjørende for å forholde seg til seg selv og sine medmennesker. Derfor er dette foredraget svært lite nyttig for meg for å kunne si noe mer om hva man bør jobbe mer med og - ikke minst - hva man bør jobbe mindre med.)

I "hjertet" av modellen ligger, ifølge ham, å verdsette kulturelle forskjeller, mangfold og kulturell annerledeshet. (Så et dermed et godt argument for å jobbe mer med LHBT-tematikk i lærerutdanningene.)

Min skepsis til Barretts presentasjon er altså - slik parentesene antyder - ikke bare at han prøver å sprenge opp en åpen dør, men også at han prøver å sprenge opp en åpen dør med en tannpirker. Siden modellen kan brukes til å argumentere for alt som allerede er i skolen, er den et slapt verktøy for å endre innholdet i skolen, dersom det skulle være et mål.

Til slutt brukte Barrett litt tid på å si at digital kompetanse (naturligvis) også er en del av denne altomfattende modellen for interkulturell demokratisk kompetanse.

Den neste som snakket var Andreas Lund. Hans tittel var "Global Citizenship + Digital Competence: Uncertainty and Complexity as Guidibg Lights for Teacher Education". Han startet med å snakke om ProTed, et forsøk på å skape en integrert femårig lærerutdanning. Han mener at teknologi i rapporter etc ofte reduseres til "verktøy" (skjønt jeg er usikker på det ikke er å undervurdere verktøys rolle å omtale det på den måten). Han understreket hvordan teknologi som "artifacts" ivaretar blikk for hvordan teknologi transformerer kulturer. Teknologi har blant annet stor innflytelse på betydningen av tid og rom, og den gir i tillegg mulighet for å samarbeide i store grupper (jf. For eksempel Wikipedia.)

Han snakket om "collective cognition", hvordan mange hjerner fra ulike kulturer kan tenke bedre enn én. (Her er vi inne på noe interessant. Hvordan utnytter vi mulighetene studentene våre kunne ha hatt til å kommunisere med folk fra ulike kulturer?) Han ga eksempler: "Funky town" (en slags storyline utført i en wiki), en slektshistorie (en wiki om klassas foreldres historie) og Beslan (elever jobbet med hendelsene i Beslan). Han viste hvordan en lærer ble rådvill når hen ikke hadde en kunnskapsformidlingsrolle, ikke visste "hvor" elevene var, ikke visste hva hen skulle vurdere. Men dette kan man - hvis man vil - avhjelpe ved å be elevene reflektere eksplisitt på hva deres bidrag har vært til gruppa som helhet og til andre elever.

Han avsluttet med å nevne et "Second Life"-liknende oppsett for å diskutere lærerutdanning på tvers av institusjoner.

(En helt praktisk sak innimellom det faglige: når jeg er med på å planlegge konferanser eller seminarer, er jeg fanatisk på at det skal være pauser hver time, og at pausene skal være lange nok til at folk får interagert litt underveis. Det er nyttig med slike konferanser som minner meg om hvorfor jeg er fanatisk på det: en økt på over to timer uten pauser er dysfunksjonelt av så mange grunner. Selv får jeg vondt i ryggen og burde ha reist meg opp. Jeg føler også sterkt behov for å drøfte ting som har kommet opp med andre enn meg selv. Jeg trenger luft, og ganske ofte trenger jeg også påfyll av sukker etc. Jeg vil gjerne se forskning som ser på hva som er mest effektivt...)

Så var det Lise Kvande og Claudia Lenz. (Lenz jobber jeg sammen med om en Pestalozziworkshop om seksualundervisning, for øvrig.) De presenterte prosjektet CLEAR, knyttet til masterprogrammet i samfunnsfagdidaktikk ved NTNU. Prosjektet er knyttet til noen nøkkelbegreper, for eksempel demokrati, feminisme, etnisitet, og tanken er at man kan samarbeide på tvers av landegrenser for å diskutere disse begrepene. Dette innebærer å artikulere, reflektere og systematisere likheter og forståelser av spesifikke nøkkelbegrep. Lenz presenterte et av de konkrete prosjektene - hvor studenter ved NTNU samarbeider med studenter i Luxembourg. (Dette er en interessant metodologi som må kunne brukes innen mange ulike fag og områder - men det krever naturligvis noen dedikerte faglærere som jobber sammen.) Men erfaringen er at man lett får fram et mangfold av forståelser, mens de skikkelige diskusjonene hvor folk utfordrer hverandre får man for alvor når folk møtes fysisk.

Så hadde vi gruppeøvelser - "dialogduk" eller et eller annet sånt festlig begrep, men selve organiseringen kunne nok vel så greit vært gjort på a4-ark eller digitalt... Uansett: det ble en fin diskusjon om digital kompetanse og globalt medborgerskap, selv om konklusjonen nok ble litt at "dette må programgruppen rydde opp i"... Vi var vel til dels litt tvilende til hvor meningsfylt det er å se det digitale og globalt medborgerskap i sammenheng - snittet mellom dem (i et Venndiagram) er veldig mye mindre enn unionen. Samtidig kan det digitale være fine verktøy for å bli kjent med andre kulturer og kontekster - og for eksempel kunne vi prøvd å få til en kobling mellom studentene vi har i Uganda og Sør-Afrika og de som er i Norge. Medborgerskap (deltakelse i et demokrati) foregår jo i dag for en stor del digitalt, så mye av digital dømmekraft er også tett knyttet til medborgerskap. Trening i å delta i et offentlig ordskifte bør starte i klasserommet.

Generelt var vi opptatt av at mange av de overordnede perspektivene naturlig må jobbes med i alle fag, men at det ikke er nok. Å jobbe flerfaglig med ting, og også se perspektiver fra fag man ikke har selv, har en verdi. Og vi var opptatt av at det å knytte ting til LUBer forutsetter at det brytes ned til målbare biter, men det er ikke alt som har verdi som kan måles. Lærerutdanningene må også holde på med ting som ikke kan måles, og klare å se helheter og ikke bare små deler.

Så ble det oppsummert i plenum. Her er noen punkter som råd til programgruppene:

• Mer om etisk bevissthet knyttet både til det digitale og det flerkulturelle.
• Styrke studentenes kompetanse i muntlig praksis (i den sammenheng var det artig å være på bachelorkonferanse i går og se hvor dyktige studentene våre er på dette).
• Bevissthet om hvor det digitale er hensiktsmessig og når det ikke er det.
• Detaljeringsnivået i planene gjør at de overordnede perspektivene "drukner".

Så var det en liten diskusjon til slutt med HiOAs Louise Mifsud, Wergelandssenterets Claudia Lenz og en student som jeg gikk glipp av navnet på. Lenz fortalte at hun hadde merket at noen hadde oppfattet dagens første innlegg som "totalitært", som en "pakke" som kan gi den ideelle samfunnsborgeren. Dette var overraskende for henne, og ikke intensjonen fra Europarådet heller.

Louise Mifsud vil gjerne ha DK integrert i fagene, samtidig som det da er viktig at det er institusjonalisert og ikke personavhengig. I retningslinjene må det digitale være tilstrekkelig inne i fagene. I dag overvurderer begynnerstudentene sin kompetanse, noe som fører til at de ikke deltar på undervisningen.

Til slutt var det elever fra en Bergensskole som forklarte hvordan de jobber med droner i både matematikk og i andre fag. De bruker også Twitter til å lære om situasjonen i Ferguson og diskutert saken med lokalbefolkning i Twitter. Et fabelaktig innlegg fra flinke ungdomsskoleelever.