Konferanse om nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene - dag 1

Etter at UHR overtok ansvaret for nasjonale retningslinjer i lærerutdanningene, vil det være årlige konferanser hvor man vil diskutere revisjoner av retningslinjene. Dette er den første konferansen. For grunnskolelærerutdanningene er jo dette spesielt akutt, siden vi allerede fra 2017 vil få nok en ny rammeplan. I år ble konferansen arrangert sammen med IKT-senteret og Wergelandsenteret.

Etter noen innledende betrakninger fra UHR, IKT-senteret og Wergelandsenteret, var Martyn Barrett, fra University of Surrey førstemann ut (20 minutter etter skjema), med tittelen "Competencies for Democratic Culture and Intercultural Dialogue: education of globalized citizens in a digitalized world". Han understreket utdanningens rolle i å forberede folk for et liv som aktive borgere i kulturelt mangfoldige demokratiske samfunn. Europarådet arbeider med å lage et nytt framework for hva dette kan innebære. Det er tre hovedaspekter i dette: en begrepsmodell, handlingsbeskrivelser (som kan formuleres som LUBer) og tilleggsdokumentasjon som beskriver hvordan dette kan brukes, blant annet hvilken undervisning som kan bidra til å oppnå LUBene. (Jeg synes jo forsåvidt at det er veldig trist at også denne delen av skolens oppgaver må formuleres som målbare læringsmål for at de skal være "salgbare", og er generelt skeptisk til om det bare er det som kan måles som er verdifullt her i livet.)

Begrepsmodellen har fire hovedkategorier: verdier, holdninger, ferdigheter og kunnskap og kritisk forståelse. Verdier er for eksempel knyttet til menneskerettigheter, forskjellighet og demokrati. Han raste også gjennom eksempler på holdninger, ferdigheter og kunnskap/kritisk forståelse. Innen kunnskap ligger naturligvis også ting som kunnskaper om politikk, menneskerettigheter, historie osv. (Strengt tatt er det vel vanskelig å finne noen ting i grunnskolens læreplaner som ikke er omfattet av dette, inkludert for eksempel å lese og skrive, forstå sannsynlighetsregning og statistikk, kunne diskutere klimaproblemer på en faglig meningsfull måte og så videre. Slik sett er det bare de praktisk-estetiske fagene som ikke opplagt passer inn i dette - samtidig som våre kolleger i de praktisk-estetiske fagene har gode argumenter for hvordan disse også er avgjørende for å forholde seg til seg selv og sine medmennesker. Derfor er dette foredraget svært lite nyttig for meg for å kunne si noe mer om hva man bør jobbe mer med og - ikke minst - hva man bør jobbe mindre med.)

I "hjertet" av modellen ligger, ifølge ham, å verdsette kulturelle forskjeller, mangfold og kulturell annerledeshet. (Så et dermed et godt argument for å jobbe mer med LHBT-tematikk i lærerutdanningene.)

Min skepsis til Barretts presentasjon er altså - slik parentesene antyder - ikke bare at han prøver å sprenge opp en åpen dør, men også at han prøver å sprenge opp en åpen dør med en tannpirker. Siden modellen kan brukes til å argumentere for alt som allerede er i skolen, er den et slapt verktøy for å endre innholdet i skolen, dersom det skulle være et mål.

Til slutt brukte Barrett litt tid på å si at digital kompetanse (naturligvis) også er en del av denne altomfattende modellen for interkulturell demokratisk kompetanse.

Den neste som snakket var Andreas Lund. Hans tittel var "Global Citizenship + Digital Competence: Uncertainty and Complexity as Guidibg Lights for Teacher Education". Han startet med å snakke om ProTed, et forsøk på å skape en integrert femårig lærerutdanning. Han mener at teknologi i rapporter etc ofte reduseres til "verktøy" (skjønt jeg er usikker på det ikke er å undervurdere verktøys rolle å omtale det på den måten). Han understreket hvordan teknologi som "artifacts" ivaretar blikk for hvordan teknologi transformerer kulturer. Teknologi har blant annet stor innflytelse på betydningen av tid og rom, og den gir i tillegg mulighet for å samarbeide i store grupper (jf. For eksempel Wikipedia.)

Han snakket om "collective cognition", hvordan mange hjerner fra ulike kulturer kan tenke bedre enn én. (Her er vi inne på noe interessant. Hvordan utnytter vi mulighetene studentene våre kunne ha hatt til å kommunisere med folk fra ulike kulturer?) Han ga eksempler: "Funky town" (en slags storyline utført i en wiki), en slektshistorie (en wiki om klassas foreldres historie) og Beslan (elever jobbet med hendelsene i Beslan). Han viste hvordan en lærer ble rådvill når hen ikke hadde en kunnskapsformidlingsrolle, ikke visste "hvor" elevene var, ikke visste hva hen skulle vurdere. Men dette kan man - hvis man vil - avhjelpe ved å be elevene reflektere eksplisitt på hva deres bidrag har vært til gruppa som helhet og til andre elever.

Han avsluttet med å nevne et "Second Life"-liknende oppsett for å diskutere lærerutdanning på tvers av institusjoner.

(En helt praktisk sak innimellom det faglige: når jeg er med på å planlegge konferanser eller seminarer, er jeg fanatisk på at det skal være pauser hver time, og at pausene skal være lange nok til at folk får interagert litt underveis. Det er nyttig med slike konferanser som minner meg om hvorfor jeg er fanatisk på det: en økt på over to timer uten pauser er dysfunksjonelt av så mange grunner. Selv får jeg vondt i ryggen og burde ha reist meg opp. Jeg føler også sterkt behov for å drøfte ting som har kommet opp med andre enn meg selv. Jeg trenger luft, og ganske ofte trenger jeg også påfyll av sukker etc. Jeg vil gjerne se forskning som ser på hva som er mest effektivt...)

Så var det Lise Kvande og Claudia Lenz. (Lenz jobber jeg sammen med om en Pestalozziworkshop om seksualundervisning, for øvrig.) De presenterte prosjektet CLEAR, knyttet til masterprogrammet i samfunnsfagdidaktikk ved NTNU. Prosjektet er knyttet til noen nøkkelbegreper, for eksempel demokrati, feminisme, etnisitet, og tanken er at man kan samarbeide på tvers av landegrenser for å diskutere disse begrepene. Dette innebærer å artikulere, reflektere og systematisere likheter og forståelser av spesifikke nøkkelbegrep. Lenz presenterte et av de konkrete prosjektene - hvor studenter ved NTNU samarbeider med studenter i Luxembourg. (Dette er en interessant metodologi som må kunne brukes innen mange ulike fag og områder - men det krever naturligvis noen dedikerte faglærere som jobber sammen.) Men erfaringen er at man lett får fram et mangfold av forståelser, mens de skikkelige diskusjonene hvor folk utfordrer hverandre får man for alvor når folk møtes fysisk.

Så hadde vi gruppeøvelser - "dialogduk" eller et eller annet sånt festlig begrep, men selve organiseringen kunne nok vel så greit vært gjort på a4-ark eller digitalt... Uansett: det ble en fin diskusjon om digital kompetanse og globalt medborgerskap, selv om konklusjonen nok ble litt at "dette må programgruppen rydde opp i"... Vi var vel til dels litt tvilende til hvor meningsfylt det er å se det digitale og globalt medborgerskap i sammenheng - snittet mellom dem (i et Venndiagram) er veldig mye mindre enn unionen. Samtidig kan det digitale være fine verktøy for å bli kjent med andre kulturer og kontekster - og for eksempel kunne vi prøvd å få til en kobling mellom studentene vi har i Uganda og Sør-Afrika og de som er i Norge. Medborgerskap (deltakelse i et demokrati) foregår jo i dag for en stor del digitalt, så mye av digital dømmekraft er også tett knyttet til medborgerskap. Trening i å delta i et offentlig ordskifte bør starte i klasserommet.

Generelt var vi opptatt av at mange av de overordnede perspektivene naturlig må jobbes med i alle fag, men at det ikke er nok. Å jobbe flerfaglig med ting, og også se perspektiver fra fag man ikke har selv, har en verdi. Og vi var opptatt av at det å knytte ting til LUBer forutsetter at det brytes ned til målbare biter, men det er ikke alt som har verdi som kan måles. Lærerutdanningene må også holde på med ting som ikke kan måles, og klare å se helheter og ikke bare små deler.

Så ble det oppsummert i plenum. Her er noen punkter som råd til programgruppene:

• Mer om etisk bevissthet knyttet både til det digitale og det flerkulturelle.
• Styrke studentenes kompetanse i muntlig praksis (i den sammenheng var det artig å være på bachelorkonferanse i går og se hvor dyktige studentene våre er på dette).
• Bevissthet om hvor det digitale er hensiktsmessig og når det ikke er det.
• Detaljeringsnivået i planene gjør at de overordnede perspektivene "drukner".

Så var det en liten diskusjon til slutt med HiOAs Louise Mifsud, Wergelandssenterets Claudia Lenz og en student som jeg gikk glipp av navnet på. Lenz fortalte at hun hadde merket at noen hadde oppfattet dagens første innlegg som "totalitært", som en "pakke" som kan gi den ideelle samfunnsborgeren. Dette var overraskende for henne, og ikke intensjonen fra Europarådet heller.

Louise Mifsud vil gjerne ha DK integrert i fagene, samtidig som det da er viktig at det er institusjonalisert og ikke personavhengig. I retningslinjene må det digitale være tilstrekkelig inne i fagene. I dag overvurderer begynnerstudentene sin kompetanse, noe som fører til at de ikke deltar på undervisningen.

Til slutt var det elever fra en Bergensskole som forklarte hvordan de jobber med droner i både matematikk og i andre fag. De bruker også Twitter til å lære om situasjonen i Ferguson og diskutert saken med lokalbefolkning i Twitter. Et fabelaktig innlegg fra flinke ungdomsskoleelever.