Elever, KD, Wiles og streik

Jeg skryter stadig av at jeg har en variert jobb. Denne uka er en illustrasjon:

• Mandag overvar jeg tre matematikktimer, fordelt på to andreklasser og en førsteklasse. Lærerne var i fyr og flamme, elevene virket motiverte og trivdes og de briljerte til dels med matematikkunnskapen sin. (Det er ikke så ofte jeg hører førsteklassinger snakke om kommutative lover.) Jeg skal etter planen besøke denne skolen fem dager til denne våren.
• Tirsdag var jeg i møte i KD sammen med andre deler av HiOA-styret og HiOA-rektor. Dette var det toårlige styringsdialogmøtet mellom KD og HiOA, og det var første gang jeg har vært med på det. (Tidligere har jeg vært i styringsdialogmøter mellom instituttet og fakultetet og mellom fakultetet og HiOA sentralt, så jeg begynner å forstå tegninga.) Det var spennende - og det ble naturligvis en del snakk om ny lærerutdanning, og det er det alltid interessant å diskutere.
• Likevel var nok høydepunktet (sorry, KD!) å være til stede i Universitetets Aula under utdelingen av Abelprisen til Andrew Wiles. Wiles står i en særstilling for meg: han er vel sannsynligvis den eneste nålevende matematikeren som har løst et matematisk problem som jeg hadde hørt om før det ble løst. Han er et sjeldent eksempel på en nålevende matematiker som har løst et problem som jeg ikke har problemer med å forklare for en gjennomsnittlig lærerstudent. (Ok, la meg innrømme det: han er vel den eneste nålevende matematiker jeg kan komme på som har løst et vesentlig problem som jeg kan forstå.) Ikke det at jeg forstår noe av løsningen, naturligvis, men det er for mye forlangt. I tillegg er jo historien om Wiles, helt fra han som skolegutt fant Fermats påstand på skolebiblioteket, helt fascinerende.
• Onsdagen har så vært fylt av personalmøte om den femårige lærerutdanningen (hvor jeg hadde et innlegg om psykososialt læringsmiljø) og GFU-skolen, hvor jeg ble inspirert av kolleger som har vært ute i praksisfeltet og bragt innsikter tilbake.

Og torsdag og fredag? Det aner jeg ikke. Jeg aner jo ikke om jeg skal på jobb i morgen eller ikke - og det samme gjelder de nærmeste ukene. Akkurat i skrivende stund, drøyt fire timer før meklingsfristen (som jo bare er en tullefrist som man aldri forholder seg til), er magefølelsen at det blir en streik og at det i så fall ikke blir noen kort streik (nærmere to uker enn ei uke, tenker jeg ihvertfall). Men magefølelsen tar jo ganske ofte feil når det gjelder sånt.

Min rektor publiserte nettopp et innlegg om hvordan han følte det å streike sist han var i streik. Det er jo noe grunnleggende snålt over å streike i vårt yrke - vi har jo et relativt omtrentlig forhold til arbeidstida når vi først skal gjøre ferdig en artikkel eller er opptatt av et fagstoff, og det er ikke så lett å stenge hjernen helt for faglige tanker på kommando. Rettebunker er riktignok mer konkrete, og de gjør at det også blir en kortsiktig, målbar effekt av streiken. Og streikeretten gjelder nå også oss, og når det gjelder viktige spørsmål er det bare å puste liv i kampgløden og stå på barrikadene.

Så hvis du leser i nyhetene at det er blitt streik, er nok denne bloggen stengt på ubestemt tid...