Hva er dannelse?

Jeg har meldt meg på HiOAs og UHRs Dannelseskonferanse 20. januar. Da vil jeg kanskje forstå mer om hva dannelse er.

Nåvel, det er naturligvis ikke det at jeg ikke har noen idé om hva dannelse kan være. Dannelse er noe annet enn den lettere meningsløse overklassekunnskapen av typen "Hvilken gaffel skal man bruke først?" (I våre dager er det vel viktigere å beherske spisepinner, for øvrig.) Problemet er bare at dannelse er et svært fleksibelt begrep, som har en tendens til å omfavne alt som den som til enhver tid har ordet setter høyest her i verden. Det ser vi også i invitasjonen til konferansen, hvor det skrives vagt om vårt ansvar for å "utdanne profesjonsutøvere som ser sitt virke i en større sammenheng enn kun den faglige" - og dette er forhåpentligvis ikke ment slik at dannelse ikke også er en del av det faglige.

I lærerutdanningssammenheng har diskusjoner om dannelse lett for å preges kraftig av hvem som diskuterer. Folk som er glade i norskfaget mener nok at det fortsatt er en del av dannelsen å kunne føre en meningsfull samtale om "Vildanden" eller "Tørk aldri tårer uten hansker", RLE-fansen vil mene at det er en sentral del av dannelsen å kunne omgås og interagere med folk av ulike religioner og livssyn på en fredelig og innsiktsfull måte. Samfunnsfagsfolk vil kanskje si at det å få skikkelig forståelse for demokrati og for grunnlaget for vår statsskikk er en umistelig del av læreres dannelse, mens IKT-miljøet har tatt begrepet "digital dannelse" i bruk - blant annet handler det om å forholde seg på en opplyst måte når man møter et hav av (digitalt lagret) informasjon (og desinformasjon). Og som matematiker vil jeg naturligvis peke på at man trenger ganske god innsikt i sannsynlighet og sannsynlighetsregning for å kunne forholde seg til strømmen av meningsmålinger og andre undersøkelser på en reflektert måte. I tillegg til at det er viktig at det kreative, det undrende og det estetiske er sterkt framme i utdanningen, slik det er i matematikkfaget.

Og vi har alle rett - alle fagene i lærerutdanningen er med på å gi studentene dannelse. Og det er en utfordring at det bare er pedagogikk og elevkunnskap (PEL) som er obligatorisk fag i både 1-7- og 5-10-utdanningen. Så det er et hav av dannelseselementer som bare deler av kullene får en del av, og vi skulle alle ønsket at elementer fra våre fag ble løftet ut og opphevet til kompetanse alle burde ha - eller aller helst: at vårt fag ble gjort obligatorisk for alle.

Overklassebriter pleide å reise på dannelsesreise til Frankrike og Italia. Roma og Venezia var essensielle stoppesteder. Tidenes beste film ("A Room with a View", naturligvis) forteller om at en slik dannelsesreise (til Firenze) kunne gi et noe annet resultat enn det var tenkt. Uansett - dersom vi skal se på lærerutdanningen som en dannelsesreise for studentene våre - hvilke stoppesteder er det som er helt nødvendige, uavhengig av fagvalg og studentenes egne preferanser? Jeg er slett ikke sikker på om konferansen 20. januar bringer meg nærmere svaret. Men hvis den gjør det, er det en vel anvendt dag.

Hvilke fag får grunnskolelærerstudentene kompetanse i?

Jeg har tidligere blogget om "Hvem skal utdanne Mat og helse-lærerne? Dette innlegget var basert på enkelte tall fra en gjennomgang av studiepoengproduksjonen i grunnskolelærerutdanningene i studieåret 2012/13. Nå har jeg skrevet en rapport om dette, som dannet grunnlag for mitt innlegg på instituttets juleseminar i desember, og som nå er tilgjengelig i Fagarkivet. Jeg vil tro at denne rapporten har interesse for mange som er interesserte i grunnskolelærerutdanning.

Noen av hovedkonklusjonene:

• De fire praktisk-estetiske fagene (kroppsøving, kunst og håndverk, musikk og mat og helse) står for omkring 9 prosent av studiepoengene. Pedagogikk og elevkunnskap, norsk og matematikk står samlet for ca. 67 prosent av studiepoengene.
  
• Religion, livssyn og etikk (RLE) og de praktisk-estetiske fagene har mindre vekt i GLU enn timefordelingen i grunnskolen skulle tilsi.
  
• Mens Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) står for 15 % av studiepoengproduksjonen i GLU generelt, står de for 20 prosent av de nasjonale studiepoengene i engelsk, 25 prosent av de nasjonale studiepoengene i kroppsøving og hele 33 prosent av de nasjonale studiepoengene i musikk.
  
• De store institusjonene (HiOA, HiB og HiST) klarer å opprettholde god fagbredde i GLU, mens fagbredden er mer problematisk ved en del av de mindre institusjonene.
  
• Sett i forhold til allmennlærerutdanningen er det samfunnsfag, naturfag og engelsk som er de store «vinnerne», mens RLE, matematikk og norsk er de store «taperne».
  

Jeg håper rapporten gir nyttig informasjon til videre diskusjoner om innretningen av grunnskolelærerutdanningen!

Referanse:

Smestad, Bjørn (2014): Hvilke fag får GLU-studentene kompetanse i? En analyse av grunnskolelærerstudentenes studiepoengproduksjon 2012/13. Høgskolen i Oslo og Akershus.

Min personlige FoU-årsrapport for 2013

Et nytt år er omme; det er oppsummeringenes tid. Så la meg tenke høyt om FoU-aktiviteten min det siste året. Jeg er jo inne i ei fireårsperiode uten FoU-tid, så jeg har ikke noen FoU-publiseringskrav hengende over meg, men litt har jeg jo gjort.

FoU (som altså er forskning og utviklingsarbeid) er ofte en langsom sak. Så det å se på bare ett år blir ofte litt meningsløst. Men hvis jeg strukturerer det fornuftig, kan det kanskje bli bra likevel.

Publikasjoner
Det som er enklest å oppsummere er hva som er publisert i året som har gått - info om dette er også lett tilgjengelig fra min side på HiOA-veven. Det sier åpenbart ikke så mye om hva jeg har gjort i 2013, siden publikasjonene i mange tilfelle var skrevet før 2013.

Det prosjektet jeg er med i (MAPO - matematikk i praksisopplæringen) har publisert to artikler i 2013: "Theorising mathematics teaching: pre-service teachers’ perceptions before and during school placement." og "A Tripartite Cooperation? The Challenges of School-University Collaboration in Mathematics Teacher Education in Norway." Dette er såkalte "tellekantpublikasjoner", siden de er publisert i formater som gir poeng i det norske omdiskuterte "tellekantsystemet". Prosjektet har også hatt et foredrag ved ECER-konferansen i Istanbul, og dette bør også bli en tellende publikasjon etter hvert - men om det blir i 2014 eller 2015 den kommer på trykk, gjenstår å se.

Jeg er glad for at HiOA har skaffet seg en uavhengig nettavis som blant annet kan fremme debatt på HiOA. Jeg har hatt mengder av kommentarer der, men også noen kronikker: "Hva er U'en i FoU?" (om hva utviklingsarbeid kan være), "HiOA er klare for femårig lærerutdanning", "Sjenanse og verdighet" (hvor jeg svarer på Kjell Lars Berges utfall mot HiOA) og "Skuffende PISA, men hva mer?" (om hva PISA-undersøkelsen faktisk sier noe om).

I tillegg til dette er jeg fornøyd med at jeg også fikk tid til å delta i en paneldebatt om "Sex & skole - hvordan styrke seksualundervisningen i skolen?" på Litteraturhuset.

Nesten ferdige artikler, upublisert
Som sagt tar de fleste publikasjoner tid. Siden det ofte er snakk om såkalt "double blind"-fagfellevurdering (altså at den som vurderer artikkelen er anonym og heller ikke skal vite hvem som har skrevet artikkelen) er det dumt å skrive på nett om hva man har sendt inn til fagfellevurdering. Så jeg får nøye meg med å si at jeg har på gang en artikkel om matematikkhistorie, en artikkel om LHBT i norske lærebøker og en rapport om studiepoengproduksjonen i grunnskolelærerutdanningene. I tillegg er altså MAPO i gang med en artikkel basert på det vi sa i Istanbul, som nevnt ovenfor.

Pågående prosjekter som skal bli publikasjoner
I tillegg holder man jo gjerne på med småpusling som man ser for seg blir artikler om et par år eller fler. MAPO-prosjektet vil helt sikkert publisere mer basert på dataene vi alt har. Jeg er i gang med tenkningen fram mot et verksted på en konferanse om matematikkhistorie til sommeren som sikkert blir en artikkel et eller annet sted. Og som studieleder har jeg hånda i noen eCampus-prosjekter som helt sikkert også vil gjøre seg som publiserte artikler på et eller annet tidspunkt. Så det er nok å holde på med.

Og så vet jeg godt hva jeg har lyst til å ha som mitt hovedprosjekt når studielederperioden er over, men det kan jeg vente med å si til jeg har kommet litt lenger i arbeidet...

Sluttord
Publikasjonslista ovenfor er helt grei når man har 0 prosent FoU-tid. Jeg har ingen "tellende" publikasjoner alene i 2013, men det er vel i og for seg ikke noe viktig mål i seg selv. Hvis jeg klarer å holde meg på dette nivået resten av studielederperioden, har jeg en grei "utgangsfart" før jeg igjen skal bruke 30 prosent av arbeidstida på FoU...

Hvor mange skal holde på med FoU?

HiOA har høye ambisjoner om å øke "FoU-produksjonen" de nærmeste årene - antall poeng som sikres skal økes sterkt. Det er viktig at vi øker publiseringen, men det er også viktig at ikke altfor mange barn forsvinner ut med badevannet. Det er viktig at FoU-tiden, som tross alt utgjør hundrevis av millioner kroner per år i utgift for HiOA, brukes effektivt. Men vi risikerer at vi i jakten på poengene får ymse målforskyvninger: driver med forskning til fortrengsel for utviklingsarbeid, driver med FoU til fortrengsel for formidling og samfunnsrettet virksomhet, publiserer i poenggivende fagtidsskrifter til fortrengsel for å publisere i tidsskriftene som leses av yrkesgruppene vi retter oss mot, og så videre. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om et annet problem.

Hvis man stirrer seg blind på indikatoren "Antall publikasjonspoeng pr UF-årsverk" kan man komme i skade for å tenke at man her må konsentrere FoU-tida til de som er mest effektive. Kanskje det er noen som er knallgode til å bedrive FoU og ikke minst til å skrive artikler, som kan få holde på med det hele tida? Og de som ikke helt har kommet i gang med FoU - er det ikke mest effektivt at disse holder seg til å undervise?

Et sentralt problem med dette er at høgskoler og universiteter er lovpålagt å holde på med FoU-basert undervisning. Det er allment anerkjent at FoU-basert undervisning kan berikes av at underviseren selv vet hva FoU er og holder på med det. Nå har det seg sånn at det å skjevfordele FoU, slik at noen ikke har FoU-tid i det hele tatt, har store konsekvenser for hvor mye av undervisningen som blir FoU-basert (etter denne forståelsen).

La oss så ta et regneeksempel: La oss si at Adam, Bodil og Camilla i dag hver har 20 prosent FoU-tid (som de bruker fornuftig) og 68 prosent undervisningstid (og 12 prosent til ymse). Da blir all undervisning utført av UF-personale som selv holder på med FoU. La oss så overføre all Adams og Bodils FoU-tid til Camilla (som vi tenker oss er raskere til å skrive artikler). Da har Adam og Bodil hver 88 prosent undervisningstid, mens Camilla har 28 prosent undervisningstid og 60 prosent FoU-tid. Selv om hver tredje ansatte da har FoU-tid, så blir nå bare 13 prosent (28/204) av undervisningen utført av ansatte med FoU-tid.

Eksemplet er urealistisk fordi det er valgt enkle tall, men det illustrerer et sentralt poeng: Å skjevfordele FoU-tida radikalt vil kunne gjøre det vanskeligere å bedrive FoU-basert undervisning. På den annen side blir det naturligvis også vanskeligere å bedrive undervisningsbasert FoU hvis FoUen er konsentrert hos folk som nesten ikke underviser.

På bakgrunn av dette ser jeg det som et selvstendig mål at FoU blir bedrevet av flest mulig av de UF-tilsatte. Satsningen på FoU må ikke bare handle om å få de "flinkeste" til å publisere enda mer, men minst like mye om å få i gang de mange som har mye på hjertet, men foreløpig ikke har "knekket koden" for å gjøre de gode faglige utprøvingene og vurderingene om til publiserbar FoU.

Derfor er jeg godt fornøyd med dagens enstemmige vedtak i fakultetsstyret ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI), hvor det er tatt inn som et selvstendig mål at "En større andel av UF-personalet skal publisere i tellende kanaler" og hvor det er føyet til en resultatindikator i tillegg til de som var der: "Andel av de UF-tilsatte som har hatt NVI-poeng siste tre år". Med denne indikatoren kan vi følge nøye med på om vi får til en heving i FoU-produksjonen på en måte som involverer stadig flere i FoU-arbeidet, eller om vi hever FoU-produksjonen på bekostning av arbeidet med å få flest mulig med.

(Og hvis vi så klarer å få flere og flere med i FoU-arbeid, danner vi også en god grobunn for at flere og flere kvalifiserer seg til førstelektoropprykk på sikt, noe som vil løse HiOAs store problem med å rekruttere nok folk med førstekompetanse. Og Karthago bør ødelegges osv.)

Hvem skal utdanne Mat og helse-lærerne?

Hvilke fag vil grunnskolelærerne velge? Nå som det første kullet er ferdig med sitt tredje studieår for en stund siden, begynner vi kanskje å se noen tendenser. Database for høyere utdanning (DBH) har tall for studiepoengproduksjonen ved de enkelte utdanninger i 2012/13, og ved å se på hvordan grunnskolelærerstudentene har fordelt seg, får vi en pekepinn (med forbehold om regnefeil):


(Måleenheten er sekstistudiepoengsenheter - for eksempel er det produsert 1857,9,9 *60 studiepoeng i pedagogikk og elevkunnskap i 2012/13, ifølge mine regnestykker.)

At pedagogikk og elevkunnskap (PEL) ligger på topp, er ingen overraskelse. Faget er obligatorisk med 60 studiepoeng både i 1-7- og 5-10-utdanningen. At norsk og matematikk er de neste to skyldes delvis at de er obligatoriske (med 30 studiepoeng) i 1-7-utdanningen. Blant fagene som ikke er obligatoriske i noen av utdanningene er det samfunnsfag som er på topp. Helt på bunn er mat og helse - bare 82,9 sekstistudiepoengsenheter er avlagt, eller mer sannsynlig: 165,8 halvårsenheter. Hvis dette er det vi klarer å tilby Norges drøyt 3000 skoler, er det vel kanskje for tynt?

Det spennende nå er naturligvis å se hva som skjer i fjerdeåret av grunnskolelærerutdanningen. De som tok GLU-eksamen i 2012/13 tilhørte enten 1. år, 2. år eller 3. år. Men i fjerdeåret er det muligheter for internasjonalisering og muligheter for å ta inntil 30 studiepoeng skolerelevante fag som ikke er skolefag - i tillegg til at noen studenter "forsvinner" over på masterstudier. Så det skal bli interessant å se om fjerdeåret også klarer å bli året som "redder" de små fagene, som mat og helse, musikk og kunst og håndverk.

(Og så må det legges til at det finnes andre utdanninger enn grunnskolelærerutdanningene som utdanner i de "små" fagene - det finnes egne faglærerutdanninger, for eksempel. Utdanninger som den femårige masterutdanningen ved Universitetet i Tromsø er heller ikke med i tallmaterialet her.)

(Rettelse: etter at jeg la ut innlegget har jeg oppdaget at en del eksamener ved Høgskolen i Sogn og Fjordane var blitt med to ganger i tabellene mine. Dette er nå rettet opp.)

Litt diskusjon med Kjell Lars Berge

I saken "UiO-professor fyrer av en bredside mot høgskolen" ble UiOs Kjell Lars Berge intervjuet av HiOA-avisa Khrono. Han sa blant annet at HiOA ikke var "tilliten verdig til å bli universitet".

Jeg har skrevet et svarinnlegg som ble publisert i går: "Sjenanse og verdighet". Det er nok ikke hundre prosent saklig i enhver setning, målet var bare å være en del mer saklig enn Berge var i intervjuet.

Og etter dette har jeg ilagt meg en "Khronopause" på noen timer. Når det på to personalmøter på samme dag kommenteres (fra hhv. instituttleder og dekan) at jeg er av de ivrigste skribentene på Khrono har jeg fått nok oppmerksomhet for det for et par dager... :-)

Hvorfor uavhengig avis på HiOA?

Noe av det første man startet med etter at fusjonen mellom Høgskolen i Oslo (HiO) og Høgskolen i Akershus (HiAk) var gjennomført, var å få til en uavhengig nettavis for HiOA. Khrono ble navnet, og den har nå eksistert et halvt år. Hva er poenget? Hvorfor skal en høyskole ha en egen avis?

Behovet for et fungerende diskusjonsforum hadde lenge vært skrikende ved HiO. Når det dukket opp kontroversielle saker var det riktignok en del som prøvde å diskutere i det dysfunksjonelle diskusjonsforumet på nettsidene, men de prinsipielle utfordringene ved det var store: Hvem skulle ha redaktøransvar for et slikt forum? Ledelsen har det øverste ansvaret for det som ble publisert på HiOs nettsider, men hadde naturligvis ikke tid til å lese alle innlegg, og ville fort framstå som sensurerende hvis de fjernet innlegg som var på kanten av det HiO burde publisere - særlig hvis det samtidig var kritikk av ledelsen. For eksempel: hvordan håndtere personalsaker som noen personer ønsket å diskutere på den måten?

Khrono har på kort tid blitt et levende sted for å diskutere HiOA-politikk, hvor også HiOA-ledelsen er ivrige deltakere i debattene. Og Khrono unngår mange av de problemene jeg nevnte, blant annet ved at den redigeres etter redaktørplakaten.

Men Khrono er naturligvis noe langt mer enn bare et diskusjonsforum – først og fremst er den jo en nyhetsavis som selv setter dagsorden. Journalistene følger opp tips fra studenter og ansatte ved siden av å være til stede på styremøter og fakultetsstyremøter, for eksempel.

Hvordan påvirker Khrono oss? Jeg tror at Khrono først og fremst har en positiv effekt. Ingen ønsker å få kritiske oppslag mot seg i Khrono, og vi vet at en forholdsvis grei måte å redusere antallet kritiske oppslag i Khrono på, er å unngå å gjøre ting som er kritikkverdige. Jeg har selv vært med på møter hvor vi snakker om dette: «Jo, det kunne vært en fristende måte å gjøre det på, men hvordan ville den argumentasjonen se ut på trykk i Khrono?» Nå er dette naturligvis ikke noe helt nytt - tanken om VG-oppslag har ligget i bakhodet i mange år, men VG og andre "utenforstående" medier tar bare saker hvis de har en viss generell interesse ut over HiOA selv.

En av tingene jeg er aller mest fornøyd med, er at Khrono har levert innsynbegjæringer når HiOA-ledelsen har hemmeligstemplet rapporter. Er ikke det kult? Tenk å ha en arbeidsgiver som selv oppretter en uavhengig internavis som sørger for å tvinge fram åpenhet på felter der det er mest fristende for ledelsen med hemmelighold. Og konsekvensen kan bli at vi må sørge for at vi bare lager rapporter hvor vi er noenlunde sikre på at datagrunnlaget gir grunnlag for de konklusjonene vi trekker.

I fakultetsstyret ved fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI) skvatt vi litt første gang Khrono var representert med en journalist på tilhørerbenken. Vi tenkte «hvordan skal dette gå – vil jeg si noe litt feil og bli hengt ut i nettavisa i morgen?» Men dette ser jeg også først og fremst positivt på. Det er sunt å ha i bakhodet at jeg bare skal si ting i fakultetsstyret som jeg også kan stå for utenfor det lille, koselige, trygge møterommet hvor jeg kjenner alle.

Men Khrono er mer enn et sted for HiOA-politikk. Jeg liker også veldig godt at avisa for eksempel trykker saker om nye undervisningsmetoder (eksempel: Lærer om jord, sol og måne med nye verktøy). Hvilke andre fora har vi egentlig for å trekke fram egne undervisningserfaringer til glede for kollegene? Altfor få, i hvert fall.

Jeg er altså knakende fornøyd med å ha fått Khrono – kanskje litt i overkant fornøyd. I hvert fall blir det skrekkelig mange kommentarer fra min side i Khrono (skjønt det vel foreløpig bare har skjedd en gang at jeg har kommentert en sak – og så kommentert min kommentar før noen andre har rukket å skrive en kommentar imellom...) I starten tipper jeg at over halvparten av alle kommentarer kom fra fire personer, og jeg var ikke den stilleste av de fire. Dette har endret seg ganske kraftig bare de siste ukene.

Her er en rask oversikt over saker hvor jeg har vært engasjert:

Egne hovedsaker:

• Hva er U'en i FoU?"
  
• HiOA er klare for femårig lærerutdanning
  

Et utvalg saker jeg har kommentert ivrig:

• Tellekanter dårlig tilpasset profesjonsfag
  
• Problematisk saksbehandling i karaktersaken
  
• Reagerte på voteringsorden og stilte spørsmål om lovlighet
  
• Ledelse i forskergruppene
  
• Nye krav til utdanningen kan gi større lærermangel
  
• Sterk kritikk av nytt system
  
• Nytt bookingsystem: Kaotisk jakt på undervisningsrom
  
• Meningsmålinger og metoder i Khrono
  
• Kritisk kamp om faglig kompetanse
  
• Ledersamling: Jakten på lidenskapen
  
• Nettdebatt Får debatt når de vil skape engasjement