Hva er dannelse?

Jeg har meldt meg på HiOAs og UHRs Dannelseskonferanse 20. januar. Da vil jeg kanskje forstå mer om hva dannelse er.

Nåvel, det er naturligvis ikke det at jeg ikke har noen idé om hva dannelse kan være. Dannelse er noe annet enn den lettere meningsløse overklassekunnskapen av typen "Hvilken gaffel skal man bruke først?" (I våre dager er det vel viktigere å beherske spisepinner, for øvrig.) Problemet er bare at dannelse er et svært fleksibelt begrep, som har en tendens til å omfavne alt som den som til enhver tid har ordet setter høyest her i verden. Det ser vi også i invitasjonen til konferansen, hvor det skrives vagt om vårt ansvar for å "utdanne profesjonsutøvere som ser sitt virke i en større sammenheng enn kun den faglige" - og dette er forhåpentligvis ikke ment slik at dannelse ikke også er en del av det faglige.

I lærerutdanningssammenheng har diskusjoner om dannelse lett for å preges kraftig av hvem som diskuterer. Folk som er glade i norskfaget mener nok at det fortsatt er en del av dannelsen å kunne føre en meningsfull samtale om "Vildanden" eller "Tørk aldri tårer uten hansker", RLE-fansen vil mene at det er en sentral del av dannelsen å kunne omgås og interagere med folk av ulike religioner og livssyn på en fredelig og innsiktsfull måte. Samfunnsfagsfolk vil kanskje si at det å få skikkelig forståelse for demokrati og for grunnlaget for vår statsskikk er en umistelig del av læreres dannelse, mens IKT-miljøet har tatt begrepet "digital dannelse" i bruk - blant annet handler det om å forholde seg på en opplyst måte når man møter et hav av (digitalt lagret) informasjon (og desinformasjon). Og som matematiker vil jeg naturligvis peke på at man trenger ganske god innsikt i sannsynlighet og sannsynlighetsregning for å kunne forholde seg til strømmen av meningsmålinger og andre undersøkelser på en reflektert måte. I tillegg til at det er viktig at det kreative, det undrende og det estetiske er sterkt framme i utdanningen, slik det er i matematikkfaget.

Og vi har alle rett - alle fagene i lærerutdanningen er med på å gi studentene dannelse. Og det er en utfordring at det bare er pedagogikk og elevkunnskap (PEL) som er obligatorisk fag i både 1-7- og 5-10-utdanningen. Så det er et hav av dannelseselementer som bare deler av kullene får en del av, og vi skulle alle ønsket at elementer fra våre fag ble løftet ut og opphevet til kompetanse alle burde ha - eller aller helst: at vårt fag ble gjort obligatorisk for alle.

Overklassebriter pleide å reise på dannelsesreise til Frankrike og Italia. Roma og Venezia var essensielle stoppesteder. Tidenes beste film ("A Room with a View", naturligvis) forteller om at en slik dannelsesreise (til Firenze) kunne gi et noe annet resultat enn det var tenkt. Uansett - dersom vi skal se på lærerutdanningen som en dannelsesreise for studentene våre - hvilke stoppesteder er det som er helt nødvendige, uavhengig av fagvalg og studentenes egne preferanser? Jeg er slett ikke sikker på om konferansen 20. januar bringer meg nærmere svaret. Men hvis den gjør det, er det en vel anvendt dag.