Rosa Kompetanses nettverksseminar 2015 Dag 2

Et par minutter før den andre dagen av årets nettverksseminar tok fatt (se innlegg om dag 1) ble jeg spurt om jeg kunne steppe inn og kommentere dagens første foredrag, fordi den opprinnelige kommentatoren var blitt syk. Så jeg må ta forbehold om at notatene mine kan være skrøpeligere enn vanlig, fordi jeg parallelt måtte forberede mine få ord til forsamlingen om dette i skoleperspektiv.

Mattias Gardell

Dagens første innlegg var av Mattias Gardell, professor i religionshistorie, og temaet var hatets ideologier: "Rasistens och homofobens blick: Hatbrott som investering i en ordning vars gränser våldet bevakar". Han holder på med to studier om hatkriminalitet. Sverige har vært utsatt for en (økende) mengde hatkriminalitet. Det har også vært positive trekk, for eksempel at minoriteter har slått ring rundt synagogene. Parallelt med dette har har negative holdninger fått mindre oppslutning i samfunnet.

66 prosent av svenske moskeer har vært utsatt for trusler eller angrep. Det er mange grunner til å unnlate å anmelde: man vil ikke skremme moskebesøkerne og man ønsker ikke å trekke fram moskeer som mulige angrepsmål. Det mangler kvantitative, holdbare studier av omfanget. De fleste "synlige" muslimer (som kler seg på en måte som signaliserer at man er muslim) har vært utsatt for ubehageligheter fra folk de ikke kjenner.  Ti prosent av dem har vært utsatt for vold.

Islamofobi fungerer som en rasisme, en kulturelt reprodusert forestilling som fører til diskriminering - et system for utestenging og privilegiefordeling. Dette er basert på forskjeller, forestilling om ulike egenskaper og administrative systemer for tildeling av ulike privilegier på bakgrunn av dette. (Det er ikke en fobi, for det har ikke å gjøre med enkeltpersoners irrasjonelle frykt for ufarlige småting, som krypdyr.) Essisensielialisme bygger opp under islamofobi etc, men er også grunnlaget for heteronormativiteten, som kan gi seg uttrykk i homofobi. Hatkriminalitet blir en teknikk for å styrke det naturlige ved å motarbeide det unaturlige og verdiløse. Mange som blir utsatt for hatkriminalitet basert på islamofobi anmelder ikke, først og fremst fordi de tror det ikke vil hjelpe (basert på erfaringer med politi i Sverige), eller fordi de vet at hvis de anmelder og det blir en sak, vil identiteten bli kjent - og spres på internettfora. Det er bedre å "bare" ha vært et tilfeldig offer for islamofobi enn at navn og adresse i tillegg skal være spredt blant islamofober.

I 1999 hadde hver fjerde respondent i en undersøkelse vært utsatt for LHBT-motivett kriminalitet. I 2004 var det økt til over halvparten. Verst er det blant de unge - og de som er utsatt, blir ofte angrepet flere ganger. Menn blir mer utsatt enn kvinner. De vanligste plassene er hjemmet og skolen. Ofte naboer (i hjemmet), klassekamerater eller elever i klassen over (i skolen). De har samme grunner til ikke å anmelde som ovenfor nevnt, men i tillegg kommer det redselen for at den seksuelle orienteringen skal bli allment kjent.

På nettsider om romfolk spres informasjon om "angrepsmål", inkludert GPS-koordinater, videoer som viser leirene og hets. På antimuslimske nettsider spres info om teknikker for mordbrann og så videre. Forskning på nettsider viser at det er tusenvis som deltar aktivt, og undersøkelser tyder på at menn utgjør 80 prosent, få er under 30 år. Dette er ikke noe ungdomsfenomen.

De aktive er hovedsakelig hvite, heteroseksuelle menn som legger vekt på at "like barn leker best". Det påstås at de er "angry, white men", men selv mener de at de er fylt av kjærlighet - kjærlighet til det nasjonale. (Jf. Anders Behring Breivik, som Gardell også har intervjuet.) Vi må ta både opplevelsen av kjærlighet og hat på alvor. Kjærlighet er en sterk kraft og en form for galskap.

I white supremacist-miljøer i USA er Braveheart og Conan populære filmer - de ariske heltene redder kvinnene fra overgrep. "Romantiske menn med våpen er farlige", sier Gardell. Samtidig er miljøene svært mannsdominerte - kvinnene som skal reddes er ikke der, de er isteden raseforrædere. De er ikke sammen med den hvite mannen for å føde hans barn - de er lesbiske, feminister og så videre. Men ubesvart kjærlighet dør ikke nødvendigvis, disse mennene fortsetter å gjøre handlinger som de mener en gang i framtida vil føre til anerkjennelse og besvart kjærlighet.

Holdningene er dårligst på steder hvor det ikke finnes muslimer, jøder, homofile å se. Økt hatvold er et symptom på at de ser at de er i ferd med å miste opinionen - de tenker at de må gjøre alvorlige ting for å vekke opinionen. De som angripes blir gitt den identitet som voldsutøveren har i sitt hode.

Som nevnt var det tre korte, (mer eller mindre) forberedte innlegg som relaterte Gardells foredrag til helse, skole og justis (de tre hovedpillarene i Rosa Kompetanse). Jeg fikk rimeligvis ikke notert noe særlig fra disse, siden jeg selv holdt et av dem. Men jeg vet jo noe om hva jeg selv sa: at det var godt å høre at de verste ekstremistene på nett ikke var ungdommen (og at dette således ikke først og fremst er skolen og lærerutdanningens problem). Men dessverre viser jo også Gardell til at det er mye hatkriminalitet som foregår i skolen, og det meste av den er utført av elever. Nå vet vi ikke om de samme forklaringsmodellene kan forklare også hatkriminaliteten i skolen - sannsynligvis har skoleelever ikke samme ideologi som beskrevet ovenfor, men de er sikkert likevel påvirket av kulturelt reproduserte forestillinger, og ikke minst av heteronormativitet. 

Jeg sa også noe om at Djupedalsutvalget foreslår kompetanseheving i skolen, at nulltoleransepolitikken i skolen skal fortsette (og forhåpentligvis tas på mer alvor) og at normkritisk tenkning er en viktig bit. Men vi skulle vel gjerne visst mer også om hvordan hetsere i skolen tenker.

Jeg fikk dessuten med meg at kommentatoren fra justissektoren pekte på viktige forskjeller på Norge og Sverige når det gjelder hatkriminalitet.

Loveleen Rihel Brenna

Loveleen Rihel Brenna holdt innlegget "Min annerledeshet - min styrke". Jeg kjenner henne som leder i fakultetsstyret jeg er medlem av (ved LUI - fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier), men jeg har aldri hørt henne fortelle slik om bakgrunnen sin. Hun er oppvokst i Kristiansand, med indiske foreldre. Hun fortalte om foreldrenes bakgrunn, hvordan faren måtte jobbe fra fire om morgenen til sent på kveld for å få lov til å gå på skole, mens moren var fra en familie hvor alle skulle gå på skolen. Allerede der var det altså store kulturelle forskjeller innad i familien. Da foreldrene flyttet til Norge i 1971-3, fikk faren, som hadde kommet først og lært norsk, definisjonsmakt.

I Kristiansand var det mange stoppet opp og ga positiv oppmerksomhet for hudfarge og hårfarge, og hun opplevde ikke store kulturelle forskjeller. Barna hadde mange av de samme referanserammene, inkludert barne-TV. Men etter hvert som hun ble ungdom fikk hun ikke lov til å være sammen med andre utenom skoletid. Forholdet mellom gutter og jenter skulle reguleres av de voksne. Annerledesheten ble større og større, og ble støttet opp under blant annet fra skolen, gjennom spørsmål om å ta med indiske ting på skolen osv. Hun ble forlovet 17,5 år gammel og giftet seg når ektemannen kom til Norge. Først etter tre måneder i ekteskapet forsto hun hvor norsk hun var, og at kulturen fra India ikke var den moderne indiske kulturen. Men hun var samtidig ikke indisk nok.

Mange som flytter, bor fysisk på et nytt sted, men bor mentalt i hjemlandet - de er i en transittfase i mange, mange år, og det påvirker også barna. Hun brukte som bilde posen rundt røttene på planter som skal flyttes - man beskytter sin identitet, men hvis man glemmer å ta av plastposen etter hvert, får man ikke rotfeste i ny jord, samtidig som røttene forvitrer.

Loveleen lette etter veiledere som ikke tilskrev alt i livet til indisk kultur, og hun fant dem i nordisk litteraturhistorie - hos Ibsen og Undset, blant annet. Til slutt gikk hun fra sin mann, og alle i innvandrermiljøet (med unntak av en bror) vendte henne ryggen. I tillegg hadde hun nesten ingen kontakter blant nordmenn som ikke hadde konkret med jobben å gjøre. Etter en sorgprosess knyttet til dette, bestemte hun seg etter hvert for å lage sitt liv på egne prinsipper, og for å se de andre og gjøre andre gode. Bestemte seg for å bli ekspert på likhetene våre, slik at ulikhetene kan bli en styrke. 

Der ligger altså kjernen i filosofien hennes i dag. Når vi treffer nye mennesker, er det fint å ta utgangspunkt i noe man har til felles. Tar man utgangspunkt i det som er forskjellig, vil man fort projisere sine egne fordommer på den andre, og det hindrer kommunikasjonen. Da Loveleen ble leder for Foreldreutvalget for grunnskolen var hun for eksempel opptatt av å se alle elever som elever - ikke elever med innvandrerbakgrunn som en gruppe som skulle behandles helt særskilt. Først kan man tenke på hva alle barn har behov for - så kan man eventuelt supplere med de tilleggsbehov den enkelte har.

Vikram Kolmannskog

Vikram Kolmannskog hadde etter lunsj innlegget "Hvordan jobbe med diskriminering?" Han er gestaltterapeut, og gestaltterapi handler blant annet om hva man er oppmerksom på. Han hadde noen øvelser om diskriminering som jeg ikke blogger om. Men han problematiserte diskrimineringsbegrepet, og hvordan hvilke grupper som omfattes, er mer følelsesbasert enn basert på filosofisk tankegang.

Han la vekt på forskjellen mellom direkte og indirekte diskriminering. Vi kan snakke om "rasisme uten rasister" - kan vi tilsvarende snakke om "homofobi uten homofobe"?  Ofte kan diskusjoner om rasisme spore av fordi man påstår man ikke er rasist, men det er jo ikke poenget. Vi har alle holdninger som er implisitte - eller vi kan kanskje si påførte holdninger fra kulturen - som kan gjøre at vi handler diskriminerende uten å tenke over det. Han anbefalte implicit attitudes test som en mulig øyeåpner.

Han mente også at som medlem av en etnisk minoritet blir han oftere stoppet på gata eller kontrollert i tollen osv. (slik de fleste som ikke er hvite i huden rapporterer om), men hvis han framstår litt mer homofil, blir han litt sjeldnere stoppet. Dette er også et eksempel på at multiple identiteter vil slå ulikt ut i ulike situasjoner, jf. kommentarene i går.

Og så snakket han om stereotyper og virkningene av dem både på dem det gjelder og på dem som har dem - samtidig som stereotyper er helt nødvendige. Og mange av stereotypene kan vi bearbeide ved kontakt og dialog...

Sunniva Ørstavik

Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik  avrundet seminaret. Hun mente vi har angst for å berøre diskriminering i Norge. I Norge har vi vært opptatt av å lete etter de ekle menneskene med de negative holdningene - "og så var det meg!" Kanskje trenger vi en revolusjon i hvordan vi møter diskriminering - og ikke bare med dialog. Vi ser mye på kjennetegn til den som er diskriminert (homo/muslim/kvinne...), men lite på kjennetegn som gjør at det blir diskriminering.

Hun startet med å fortelle om en kollega som hadde vokst opp med drikkefontener med "WHITES ONLY" i Louisiana. I Norge har vi ikke slike skilt, men vi har likevel restauranter hvor rullestolbrukere ikke har adgang og skoler hvor transpersoner ikke blir ivaretatt. Vi må jakte på "WHITES ONLY"-skilt - eller på heteronormative buss-seter hvor vi trenger en Rosa Parks. (En assosiasjon: hvordan jobber studentombudet på HiOA med slike saker?)

Vi trenger ikke vite så mye om Rosa Parks svarthet for å fjerne diskriminering - vi må bli oppmerksomme på de praksisene vi har som er diskriminerende. Diskrimineringsloven forplikter til å jobbe annerledes. Skolene er forpliktet til å håndtere annerledeshet. De som sitter her må være litt mer irriterende og mer utålmodige.

Neste år har seminaret 10-årsjubileum, og tanken er at man neste år har temaet "det ikke-heteronormative identitetsprosjektet" (arbeidstittel). Jeg ser fram til det.