Til forsvar for metodefriheten

 «Rektor ved Trosterud skole i Oslo Lene Rønning-Arnesen ga skriftlig advarsel til lærer Pål Finstad, som la bort Ipaden for en periode. Læreren hadde oppdaget at flertallet av elevene i en 3. klasse hang etter i skriving og lesing, og han mente de trengte å øve med blyant og papir.» Dette påstår Klassekampen. Det hadde vært deilig å kunne slå seg til ro med at Klassekampen tar feil, men i sin dekning i saken har de gjengitt et bilde av advarselen, og rektor har selv langt på vei bekreftet saksforløpet i sine noe hjelpeløse kommentarer til Klassekampen. 

Dette er forstemmende. Metodefriheten står sterkt i norsk skole og i norske læreplaner. Det er den enkelte lærer som kjenner sine elever og som må justere kursen fra dag til dag og fra uke til uke. Lærerutdannelsen har gjennom historien stadig blitt lengre for å sette lærerne i stand til å gjøre disse vurderingene. 

Nesten like forstemmende som rektors angrep på metodefriheten, er et innlegg som andre lærere på skolen har skrevet til Klassekampen. Tittelen er «Tvunget, vi?». Hvis dette er en tittel lærerne selv har laget, avslører den at de ikke har forstått hva saken handler om. Ingen har påstått at de andre lærerne på skolen er tvunget til å bruke iPad hele tida - det er ikke deres metodefrihet som er truet akkurat nå. Metodefriheten er der for å gi læreren fullmakter til å gjøre andre valg når det alle andre gjør ikke fungerer i lærerens klasse. 

Lærere er generelt sett ikke alltid så flinke til å stå opp for hverandres rettigheter. Hvis en lærer er tøff nok til å fortelle at det er problemer med å få godt klassemiljø i ei klasse, hender det at en annen lærer hever stemmen og sier at «Men de er da så snille i mine timer?» (Sorry, har ikke referanse på dette akkurat nå…) Underforstått: hvis du i din undervisning opplever noe annet enn det store flertallet, så er det nok deg det er noe galt med. Det er en sentral kvalitet med en kollega å kunne tenke at «Denne gangen er det deg - neste gang kan det være meg».

Som om ikke dette var nok å komme i dårlig humør av, så brukes det også som argument i saken at skolen er med på et forskningsprosjekt hvor man ser på bruk av ipad. Det er en lærers åpenbare plikt å vurdere å trekke seg fra et forskningsprosjekt dersom læreren opplever at det går ut over elevenes læring. Lærerne har formodentlig undertegnet et samtykkeskjema hvor det er presisert at de kan trekke seg fra forsøket uten å oppgi grunn eller å oppleve represalier - dette er standard i forskningsprosjekter. Det at man deltar i et forskningsprosjekt kan uansett aldri anses som et argument som står over andre argumenter.

Og så må jeg nevne at det også brukes i saken som argument at læreplanen (rektor siteres et sted på å ha skrevet «lærerplanen», men det får vi skrive på slurvefeilkontoen) legger vekt på de fem grunnleggende ferdigheter, hvor digitale ferdigheter er en av dem. Men de grunnleggende ferdigheter er noe elevene skal tilegne seg gjennom den tiårige grunnskolen, ikke noe de må holde på med hver time, hver uke, i alle fag. Læreren har metodefrihet. Og så er det åpenbart andre måter å tilegne seg digitale ferdigheter på enn ved å bruke iPad - de aller fleste mennesker som har digitale ferdigheter har tross alt tilegnet seg dem før iPad ble innført. I dette konkrete tilfellet har læreren ment at overdreven bruk av iPad går ut over blant annet den grunnleggende ferdigheten å skrive (hvor det å skrive med blyant er en viktig del). Da skal læreren justere kursen i undervisningen uten å frykte represalier.

Alt i alt mye å bli motløs over. Men godt at Klassekampen dekker saken godt. Og at flinke folk rykker ut i Klassekampen og tar læreren i forsvar.

Hva er god forskning?

Jeg er blitt såpass arrogant og selvgod på mine gamle dager, at jeg har valgt tittelen "Hva er god forskning?" når jeg skal holde forelesning om forskning for 3. årsstudentene på grunnskolelærerutdanningene ved OsloMet - storbyuniversitetet.

Forelesningen dekker ikke alt man må vite for å vurdere eller gjøre forskning, og jeg innrømmer at det uansett finnes andre som vet mer om det enn meg. Men jeg prøver å dekke - på en enkel måte - temaer som 

• hva er forskning? 
• forskningsetikk 
• gangen i et forskningsprosjekt 
• kvantitativ og kvalitativ forskning 
• validitet, reliabilitet og generaliserbarhet 

og en del annet.

"Fritt skolevalg" eller "de privilegertes skolevalg"?

To enkle poenger først: For det første er "fritt skolevalg" til videregående skole en fin grunntanke. Problemet med ekte fritt skolevalg er bare at det er helt uforutsigbart for skolene om de skal ta imot 30 eller 1000 nye elever på høsten. Dette er ikke gjennomførbart  i praksis, og derfor er det umulig at alle elever får velge skole fritt. Fritt skolevalg er praktisk umulig. Man må prioritere - hvilke elever skal eventuelt få fritt skolevalg?

For det andre: karakterene etter ungdomsskolen er bare delvis bestemt av den enkelte elevs talenter og innsats. De elevene som er så heldige (i akkurat denne sammenhengen) at de har akademisk ressurssterke foreldre, som får tett faglig oppfølging hjemme, har god plass og rolige hjemmeforhold, har foreldre som leser Utdanningsdirektoratets eviglange eksamensveiledninger før eksamen og passer på at elevene har fått med seg det viktigste - disse elevene tenderer til å gjøre det bedre enn de elevene som trakk et annet lodd da foreldre skulle deles ut. De kan ha fått minst like fantastiske foreldre, men karakterene etter ungdomsskolen har en tendens til å favorisere barna til en spesiell gruppe foreldre. Elever som i løpet av barndommen har flyktet fra krig til Norge, gjort en kjempeinnsats for å bearbeide traumer, lære seg norsk, forstå den norske konteksten og få seg venner - tenderer til å ha noe lavere karakterer enn elever som har kunnet konsentrere seg om å lære det faglige. Men også blant elever med akademisk ressurssterke foreldre er det naturligvis noen "uheldige" i livets lotteri - som har opplevd alkoholisme i nær familie, eller misbruk, eller andre ting som har tatt mye energi og oppmerksomhet i perioder.

"Fritt skolevalg", slik det praktiseres i Oslo, er altså en ordning hvor de som er mest privilegerte fra før, prioriteres. De som heltemodig klarer å få helt middels karakterer til tross for enorme utfordringer, nedprioriteres.

Det jeg skriver her, er sant (og kan belegges med referanser til forskning). Alle forstår at det ikke er hele sannheten. Også mange barn fra akademisk ressurssterke hjem må gjøre en solid innsats for å få toppkarakterer, og også blant barn med det som ser ut som et dårlig utgangspunkt, er det noen som har en miks av personlige egenskaper som gjør at de klarer å få toppkarakterer mot alle odds. Men jeg snakker om tendenser: at det er grupper av elever som har hatt dårligere forutsetninger, og som straff for det plasseres de på skoler de ikke har ønsket seg, mens de privilegerte får velge.

Hva som er den ideelle fordelingen av skoleplasser, har jeg ikke noe svar på. En start vil naturligvis uansett være å gjøre de minst attraktive skolene mer attraktive, slik at elevene ikke føler det demotiverende å få plass der. Men en annen start vil være å slutte å late som at det å prioritere elevene ut fra karakterer, er "fritt skolevalg".

Kjønn og biologi og sånt

Jenny Klinge fra Senterpartiet har gitt uvitenheten om kjønn et ansikt den siste uka. Ingressen på innlegget hennes startet med "Det er ingen grunn til å rote det til: Vi menneske har to kjønn, kar og kvinnfolk, på same måte som høns består av hane og høne."

Det er tre ting jeg har lyst til å si om dette:

1) Det er ikke slik at alt av menneskelige fenomener finner sine paralleller hos andre dyr.

2) ...men det er nå engang slik at det finnes mange ulike kjønn i dyreverdenen.

3) Og uansett: når vi møter menneskelige fenomener som vi ikke forstår, er det viktig å prøve å lytte.

Det første poenget har jeg balet mye med, fra den tida da et sentralt argument mot at mennesker skal få lov til å elske den de vil var at homoseksualitet var "unaturlig". For meg er det ikke et gyldig argument verken når jeg skal velge hvordan jeg vil leve mitt eget liv eller når jeg skal forholde meg til hvordan andre lever sine liv. Når jeg prøver å redusere min bruk av fly, er det forsåvidt av hensyn til naturen, men ikke fordi det er "unaturlig" å fly (noe det åpenbart er). Det finnes menneskelige fenomener som ikke har sine paralleller hos dyr, og det er helt okay. Å tilbringe hele livet med å forske på matematikkdidaktikk er grunnleggende unaturlig, men samtidig - ifølge samfunnsnormene i dag - helt greit.

Det andre poenget er enkelt: så snart naturvitenskapene valgte å dokumentere mangfoldet i naturen istedenfor å fortie det*, begynte det å dukke opp enormt antall eksempler på arter hvor kjønn er mye mer komplisert enn den tokjønnsmodellen vi mennesker har vennet oss til. (Og naturligvis mengder av eksempler på at dyr ikke er så "heteronormative" som mange mennesker er.) Og naturligvis finner vi mye slik variasjon hos mennesker også - verken kromosomer eller kjønnsorganer fungerer så enkelt som enkelte tror. Kaveh Rashidi er en av mange som har korrigert Klinge på dette punktet.

Altså: jeg er ikke enig i at vi skal la oss styre av hva som finnes i naturen, men hvis man nå velger å prøve på det, så må man i det minste oppdatere seg på mangfoldet i naturen.

Mitt tredje poeng er spesielt relevant for yrker hvor man har kontakt med andre mennesker - som læreryrket. (Det er ikke helt irrelevant for politikere heller.) Når du møter et menneske som forteller noe om seg selv, så er det en god idé å lytte. Selv om du kjenner på deg selv at du har noen fasttømrede forestillinger om hvordan verden er som ikke stemmer med det mennesket forteller, så har sannsynligvis dette mennesket en forståelse som du kan lære noe av. Det er ingen som forlanger at en lærer skal forstå alt med en gang, men det er en forutsetning for å være en god lærer at man lytter like mye som man snakker, og ikke minst gjelder det når man kommer til mennesker som har erfaringer som man selv ikke har. (Og kanskje noen andre i personalet har vært gjennom denne lytteprosessen tidligere og kan være en samtalepartner, foreslå gode ressurser å lese osv.)

*: Heteronormativiteten og CIS-normativiteten har dominert samfunnene våre i århundrer, og det gjelder også vitenskapene. Mange forskere har støtt på spennende ting når det gjelder kjønn og seksualitet i dyreverdenen men valgt å ikke publisere på det. Det er vel først de siste 50 årene forskningen på dette har tatt av, og mange av de tidligere funnene har kommet fram i lyset. Tilsvarende effekter ser vi i historiefaget. British Museum har utstilt en gresk vase som i mange år var holdt skjult, fordi den viser mannlig homoseksualitet. Det spennende er jo at vasen da ikke lenger bare forteller historien om syn på seksualitet i det gamle Hellas, men at vasens historie fram til våre dager også forteller historien om samfunnenes syn på homoseksualitet. Disse effektene gjør imidlertid at man skal være forsiktig med å uttale seg om kjønn og seksualitet i andre arter eller i andre kulturer uten å sørge for å være faglig oppdatert, siden kunnskapsstatusen for 50 år siden i stor grad var en sensurert utgave av virkeligheten.

En regnbuetråd på museum

Islands Nasjonalmuseum har en utstilling som - i likhet med de fleste andre nasjonalmuseer - handler mye om jordbruk, fiske, håndverk, (internasjonal) politikk, uvennskap, kunsthåndverk og så videre. Det er forholdsvis lite om seksualitet, litegranne om kjønnsroller og homoseksualitet er helt fraværende. Helt fraværende, sa jeg? Neida, de har en egen liten folder kalt "En regnbuetråd" og tilhørende audio guide som supplement til den vanlige audio guiden.

Jeg er takknemlig - og forvirret. Regnbuetråden har artikler om ideer om kjønn gjennom tidene, om forbud mot å påstå at andre menn var "umannlige", om mulig homoseksualitet i klostre, om vanskeligheten med å finne kilder, om "heksekunster" mot "ergi" (mangel på maskulinitet), om tradisjonelle hilsener mellom menn (ved å kysse hverandre på munnen), om mulig homoerotikk på 1800-tallet, om hvordan amerikanske soldaters omgang med islandske menn under krigen ble mer tolerert enn deres tilsvarende omgang med islandske kvinner. Mye interessant stoff, som jeg ikke ville ha fått kjennskap til hvis ikke denne brosjyren fantes. Bortsett fra hvis nasjonalmuseet hadde gjort det radikale grep å inkludere denne tråden i den øvrige historiefortellingen...

Jeg sitter altså igjen med en ambivalens. Jepp, det er fint å få et skeivt blikk på historien - det hadde jeg ikke forventet. Men på den annen side: hvorfor er det fortsatt - i 2022 - antatt at vevteknikk eller hesteraser er av allmenn interesse, mens hvordan folk lever sine liv med sine aller nærmeste, er for spesielt interesserte?

Når jeg poster dette i min "jobblogg", er det jo fordi jeg er her på Island blant annet for å holde et innlegg om hvordan mangfold representeres i norske eksamensoppgaver i matematikk for grunnskolen. Som på nasjonalmuseet er homoseksualitet usynlig. I eksamensoppgavene er dette i likhet med funksjonshemminger. Og andre kulturer enn den norske. Er det fortsatt slik at homoseksualitet (og andre LHBT-temaer) er spesialtema i en time, dag eller uke, mens den er usynlig i den "vanlige" undervisningspraksisen?

Jeg følte meg velvillig nesten-inkludert i timene jeg var på Islands nasjonalmuseum. Det var en nyttig lærdom - det var lenge siden jeg har kjent på den følelsen. (Og all ære til de som har laget brosjyren, altså - den var gjennomarbeidet og fin.)

Et ørlite kurs i kvalitativ metode for lærerstudenter

Folk med ekstremt god hukommelse, husker kanskje at jeg har lagt ut "et lite kurs i kvantitativ metode for lærerstudenter". Dette var en haug med (mer eller mindre) korte videoer som til sammen utgjorde undervisningen i kvantitativ metode på emnet MGVM4100 høsten 2020. I løpet av sommeren 2021 har jeg dessuten tekstet alle videoene, så eventuelle interesserte fra andre land kan også se videoene (ved å velge oversettelse av undertekstene på YouTube).

Høsten 2021 har jeg hatt forelesninger i kvalitativ metode i det samme emnet. Jeg har ikke laget forseggjorte videoer, men jeg har tatt en kjapp gjennomlesning av manuset og dermed produsert tre videoer på sånn cirka én time hver. (Noe som ble mistenkelig nær to timer hver når jeg underviste det samme over Zoom.)

• Kvalitativ metode uke 41 handler om gangen i en kvalitativ undersøkelse, og deretter en del om planlegging og gjennomføring. 
• Kvalitativ metode uke 42 hadde hovedvekt på analysen i en kvalitativ undersøkelse, mens
• Kvalitativ metode uke 43 handlet mest om vurdering av kvalitet i en kvalitativ undersøkelse (altså sånne ting som reliabilitet, validitet og generaliserbarhet). 

Som disposisjonen ovenfor antyder, så valgte jeg altså å behandle alle kvalitative metoder under ett, og så eksemplifisere underveis med intervju, observasjon og av og til noen andre metoder. Pensum er i hovedsak Katrine Fangens Deltagende observasjon og Kvale og Brinkmanns Det kvalitative forskningsintervju. Referanser til hele pensumet er å finne i videoene. Og emnet er som sagt MGVM4100, som er 15 studiepoeng med vitenskapsteori og metode for lærerstudenter.

Videoene er foreløpig ikke tekstet.

Tall og tanke aktivitetsbok - utforsking og argumentasjon

Vi har jobbet med dette i flere år, og nå er den endelig sendt til trykking: ei aktivitetsbok som hører sammen med bøkene Tall og tanke 1 (om matematikkundervisning på 1.-4. trinn) og Tall og tanke 2 (om matematikkundervisning på 5.-7. trinn. Aktivitetsboka er skrevet av Elisabeta Eriksen, Ida Heiberg Solem og undertegnede.

For å sitere forlaget/oss:

"Tall og tanke aktivitetsbok gir lærere og lærerstudenter inspirasjon til å legge til rette for et utforskende matematikkfag på 1.–7. trinn. I et utforskende matematikkfag utvikler elevene sin matematiske forståelse gjennom å resonnere, argumentere og velge egnede representasjonsformer. Boka inneholder mange aktiviteter som egner seg godt for å jobbe med selv og så prøve ut i klasserommet. Aktivitetene er basert på internasjonal forskning og praktiske erfaringer fra norske klasserom, og lærernes valg og elevenes resonnementer er sentrale.

Boka er skrevet for lærere som tar videre- og etterutdanning, lærerstudenter og lærere som på egen hånd vil få nye ideer og drøfte didaktiske og faglige problemer med sine kolleger. Boka er knyttet til Tall og tanke 1 – Matematikkundervisning på 1. til 4. trinn og Tall og tanke 2 – Matematikkundervisning på 5. til 7. trinn."

Dette har vært et interessant arbeid. Ideer til innhold har dukket opp i samarbeid med lærere og elever, i forskningsartikler vi har lest, i forlengelse av oppgaver andre har laget og til dels ut fra det blå. Det er sånt arbeid jeg liker, fordi det er sånt man kan ta fram og jobbe med når som helst - jeg satt og flikket på tekst på bussen fra Heraklion til Knossos, husker jeg, og jeg har jobbet med den på fly, båt, tog og på stranda. Og forfatterne har hatt mange fine runder med diskusjoner og innspill oss imellom.

Så håper jeg den faller i smak! Håper det ikke er noen feil, uheldige formuleringer eller unøyaktigheter, men hvis det er det, er det bare å si ifra, så prøver vi å rette innen 2. opplag... :-)

Framoverlente arbeidsplasser

I helga har jeg lest en mulighetsstudie om hvorvidt det er mulig å presse flere ansatte sammen i Pilestredet. Spoiler alert: det er mulig. Men la nå det ligge et øyeblikk: det jeg tenkte å blogge om var språkbruken. For den er irriterende.

At folk har sine favorittløsninger, det er greit. Men hadde det ikke vært opplysende om de brukte reelle argumenter, og ikke bare fant på superlativer og andre godord uten innhold? "Aktivitetsbaserte arbeidsplasser" er ett eksempel. Ingen kan være uenige i at aktivitetsbaserte arbeidsplasser er fint. Jeg har tidligere skrevet et eller annet sted om at jeg oppfatter min arbeidsplass (pre-korona) som ganske aktivitetsbasert: en del av tida underviser jeg 30-40 studenter, og da har jeg en arbeidsplass som kalles "undervisningsrom". Andre ganger veileder jeg en eller to studenter av gangen. Da har jeg en arbeidsplass som kalles "kontor". (Hvis jeg ikke hadde hatt kontor, måtte jeg ha lett etter et grupperom.) Ganske mye av arbeidstida holder jeg på med forskning alene, hvor jeg fordyper meg i datamateriale som av og til er konfidensielt og må være innelåst, eller jeg leser forskningsartikler i fred og ro. Den aktiviteten passer også på et kontor. Ganske ofte må jeg disktuere ting med kolleger - det kan som oftest også gjøres på kontoret - eller hvis det er for mange som må diskutere samtidig, har vi møterom (som igjen ofte må letes etter). Men det artige er at når konsulenter snakker om "aktivitetsbaserte arbeidsplasser", snakker de for det første om en helt annen organisering, og for det andre snakker de ikke konkret om mine arbeidsoppgaver. 

Andre irriterende ord er "framoverlente". For tida forsker jeg en del på utdanningshistorie, og da er jeg usikker på om jeg lener meg framover eller bakover. Men uansett: hvis en løsning er "framoverlent" er det vel i kraft av en eller annen egenskap som må kunne beskrives i ord. I samme kategori kommer "framtidsrettede". Å kalle en løsning mer framtidsrettet enn en annen, betyr jo at man på forhånd har bestemt seg for hva som er den beste løsningen. For hvis man faktisk - etter å ha vurdert de faktiske behovene vi har - kommer fram til at den jobben vi gjør, gjøres bedre på enkeltkontorer, grupperom, møterom og undervisningsrom, er det jo ikke særlig framtidsrettet å rive ned veggene bare for å måtte sette dem opp igjen om noen år.

Jeg er en stor tilhenger av en saklig debatt om hva som er de beste arkitektoniske løsningene for framtidas arbeidsliv. Men vær så snill å dropp de meningsløse adjektivene som avslører at "fasit" allerede er utarbeidet. Da føles det mer meningsfullt å gå inn i en konstruktiv diskusjon hvor vi blant annet kan få fram hva som er behovene som må løses.

Teachers' transdisciplinary competence - en systematisk litteraturgjennomgang

 Jeg har glemt å nevne i denne bloggen at jeg i 2020 har fått publisert - sammen med kollega Astrid Gillespie - en artikkel basert på en systematisk litteraturgjennomgang (systematic review) om forskning på læreres transdisiplinære kompetanse: Dimensions of teachers’ transdisciplinary competence based on a systematic review of three transdisciplinary areas. De tre områdene som er nevnt i tittelen er mangfoldskompetanse, FoU-kompetanse og digital kompetanse. 

Jeg liker begrepet "deficit view" (mangelsyn?) - forskningen viser at en del lærere har et syn på elevene hvor de bare ser begrensningene elevene har og ikke ressursene de har. (Typisk: man ser flerspråklighet bare som at elevene har svak kompetanse i undervisningsspråket, og ikke at de ofte har høy kompetanse i andre språk.) Et av funnene jeg synes er interessant, er at vi finner et tilsvarende mangelsyn blant forskere, hvor de bare er opptatt av hvilken kompetanse lærerne mangler, og ikke har forskningsmetoder som gjør at de får innblikk i hva slags ressurser lærerne har i møte med utfordringene i lærerhverdagen.

Veldig mange kolleger har vært med på å lese sammendrag og fulltekstartikler som del av arbeidet med dette prosjektet, det er ikke noe Astrid og jeg kunne ha gjort på egen hånd. (Artikkelen har utspring i forskningsprosjektet TEQ21, støttet av Norges Forskningsråd.)

 

Et lite kurs i kvantitativ metode for lærerstudenter

Denne høsten hadde jeg ansvaret for den kvantitative metoden i et emne i vitenskapsteori og metode for lærerstudenter (MGVM4100) ved OsloMet - storbyuniversitetet. På grunn av korona ble alle forelesningene mine - som egentlig skulle vært i Store auditorium (siden det er nesten 400 studenter på emnet) - gjort om til små videoer som studentene kunne se når de ville. Videoene ble lagt ut på YouTube, og jeg tenkte det kunne være greit å legge ut info om dem her i bloggen min. (I YouTube må man vite hva man ser etter for å få se dem i en logisk rekkefølge...)

For ordens skyld: pensum i den kvantitative delen av emnet er i hovedsak Peter M. Nardis bok "Doing Survey Research", 4. utgave. Dette synes jeg er en veldig god bok, men eksemplene er dessverre ikke fra utdanningsforskning/fagdidaktikk. Videoene mine er naturligvis basert på erfaringene jeg har hatt med å undervise emnet et par ganger før. Det sentrale målet for meg har vært å gi nok bakgrunn for kvantitativ metode til at studentene kan forholde seg til kvantitativ forskning i egen yrkesutøvelse og i arbeidet med tidligere forskning i masteroppgaven - og i tillegg ha et grunnlag for å sette seg inn i mer kvantitativ metode hvis de skal bruke slike metoder i egen masteroppgave. I undervisningen har jeg lagt vekt på å bruke reelle eksempler fra publisert forskning knyttet til de ulike skolefagene, og dessuten laget egne eksempler basert på reelle data. Ved å vise noen eksempler på hvordan ting gjøres i SPSS håper jeg også å avmystifisere akkurat det, slik at studentene tør å gå løs på SPSS hvis de trenger det. Men dette emnet er ikke noe SPSS-kurs.

• 0 0 Kvantitativ metode: Innledning

Uke 1

• 1 0 Kvantitativ metode: Innledning uke 42 
• 1 1 Kvantitativ metode: Sentrale begreper
• 1 2 Kvantitativ metode: Å lage spørreskjema
• 1 3 Kvantitativ metode: Utvalg og forskningsdesign
• 1 4 Kvantitativ metode: Deskriptiv statistikk
• 1 5 Kvantitativ metode: Hypotesetesting
• 1 6 Kvantitativ metode: Normalfordeling og Z-test
• 1 E1 Kvantitativ metode: Eksempel: Læringstrykk
• 1 E2 Kvantitativ metode: Eksempel reliabilitet
• 1 E3 Kvantitativ metode: Eksempel spørreskjema
• 1 E4 Kvantitativ metode: Eksempel på utvalg 

Uke 2

• 2 0 Kvantitativ metode: Innledning uke 43
• 2 1 Kvantitativ metode: Bivariate sammenhenger
• 2 E1 Kvantitativ metode: Eksempel 1: Kjikvadrat
• 2 E2 Kvantitativ metode: Eksempel 2: Kjikvadrat
• 2 2 Kvantitativ metode: Sammenlikne gjennomsnitt
• 2 3 Kvantitativ metode: ANOVA
• 2 E3 Kvantitativ metode: Eksempel på ANOVA

Uke 3

• 3 0 Kvantitativ metode: Innledning uke 44
• 3 1 Kvantitativ metode: Toveis ANOVA
• 3 2 Kvantitativ metode: Multippel R
• 3 3 Kvantitativ metode: Multippel regresjon
• 3 4 Kvantitativ metode: Sluttfasen av et prosjekt
• 3 5 Kvantitativ metode: Repetisjon
• 3 E1 Kvantitativ metode: Eksempel: Multippel regresjon

Som alle forstår, så er dette et lite utvalg av det som kunne blitt sagt - når man skal fylle cirka to timer i uka i tre uker, må det prioriteres hardt. Mange ville sikkert prioritert annerledes. Men kanskje videoene likevel kan være til nytte for noen?

Det er naturligvis også konkrete feil i videoene. Etter at mine nesten 400 studenter har hatt tilgang til dem i noen uker, er det riktignok bare én helt konkret feil som er blitt oppdaget (det gjelder videoen som heter Hypotestesting, hvor jeg har lagt inn en korreksjon i beskrivelsen av videoen på YouTube.)

 

 

 

Om valget og sannsynligheter

Det blir en spennende natt (og eventuelt noen dager og uker) før vi får vite hvem som skal være president i USA de neste fire årene. Den beste pekepinn på hvordan det vil gå, er nok meningsmålingene, og ikke minst de nettstedene som slår sammen mange meningsmålinger til en samlet modell. For eksempel gir fivethirtyeight Joe Biden rett under 90 prosent sannsynlighet for å vinne.

Dette betyr ikke at Biden vinner. Trump kan fortsatt vinne.

Utsagnet i forrige setning betyr ikke at det - siden både Biden og Trump kan vinne - er 50/50. Det er 90/10.

Meningsmålinger kan ta feil, og det har de før også. Denne gangen må de riktignok ta enda mer feil enn de for eksempel gjorde for fire år siden. (De tok egentlig ikke så veldig feil da heller, for alle de som hørte etter på mer enn at "Clinton er favoritt til å vinne.") Men tar de feil, så kan det jo hende at det går i Bidens favør også. Ifølge fivethirtyeights modell, er det like sannsynlig at Biden får minst 419 valgmenn (mot Trumps maks 119), som at Trump vinner.

Det er altså tre misforståelser om sannsynlighet jeg synes jeg ser i Facebookfeeden og andre steder:

• Å påstå at noe har 90 prosent sannsynlighet for å skje, betyr det samme som å påstå at det er det som vil skje.
• Å påstå at det er to mulige utfall, betyr at begge har 50 prosent sannsynlighet for å skje.
• Å påpeke at det er usikkerhet i et anslag over sannsynligheter, betyr at sannsynlighetene sannsynligvis er jevnere fordelt.

Alle tre misforståelsene kan tyde på at man ikke har fulgt med i sannsynlighetsundervisningen i skolen (eventuelt at sannsynlighetsundervisningen har handlet for mye om å lære formler og for lite om å forstå hva sannsynlighet er).

Den siste misforståelsen har en variant som jeg også har vært borti når det gjelder fartsgrenser: folk som påstår at de godt kan kjøre 10 prosent over fartsgrensen, for når politiet måler, så trekker de fra en sikkerhetsmargin. Joda, men den sikkerhetsmarginen er vel der nettopp fordi måleinstrumentet faktisk kan måle litt feil, og at den målingen også kan være høyere enn det du faktisk kjører?

Så må jeg for ordens skyld legge til at det naturligvis er en del som begrunner sin skepsis mot meningsmålingene med andre argumenter. Det er fair, det, men for egen del har jeg mer tro på det å spørre folk rett ut hva de vil stemme enn å prøve å gjette på hva de vil stemme ut fra hva jeg har lest om den politiske situasjonen i media - selv om vi jo alle er USA-eksperter ei uke eller to hvert fjerde år.

8 flights i året (var 30)

I fjor hadde jeg et innlegg her om at jeg på et år (juli 2018-juni 2019) hadde om lag 30 flights, hvorav 22 flights med jobben. Jeg bestemte meg for å skjerpe meg. Hvordan har det gått?

Joda, takk for at du spør, det har gått riktig bra. I året som har gått (juli 2019-juni 2020) har jeg tatt åtte flights, og klimautslippene med fly har jeg redusert med 75 prosent. Det kan oppsummeres raskt: jeg har tatt fly fra Volda til Oslo fire ganger, og så har jeg vært en tur på Kreta (med mellomlanding i Frankfurt begge veier). Alle andre reiser har vært med tog (og/eller buss).

Det jeg bestemte meg for i fjor var altså:

1. Å ta mer buss og tog til Volda (og andre nærliggende steder).

I året som har gått har jeg ikke tatt noen flyturer til Volda, faktisk. Men jeg har flydd tilbake fra Volda fire ganger. Årsaken er at jeg har vært ferdig i Volda tirsdag ettermiddag og hatt viktige ting å gjøre i Oslo onsdag morgen, og da er fly eneste alternativ. (Siden jeg også liker å sove natta før jeg skal gjøre viktige ting...) Uten korona ville det ha blitt et par flyturer til, for et par av turene ble erstattet av Zoom.

Jeg har heller ikke fløyet til/fra Bergen dette året. De fleste møtene mine der har vært tatt på Zoom, og så har jeg tatt nattog noen ganger.

2. Å være veldig kritisk til hvilke konferanser jeg prioriterer.

Nå har jo det meste av konferanser blitt avlyst eller utsatt på grunn av korona, men det er ihvertfall sant at jeg slo fra meg konferanser i Macao og Shanghai (som er i konferanserekker som jeg normalt reiser på) og isteden hadde planer om konferanser i Oslo (ja, to faktisk) og Ørebro.

3. Ta en del møter på Skype.

Det har blitt lite Skype, men mye Zoom. Vi ser vel nå at en del korte møter går helt greit på Zoom, ihvertfall skal det mye til at ei reise på tvers av landet betaler seg (når man tar i betrakning pengene og tida som går med - og CO2-utslippet) for korte møter.

4. Kjøpe klimakvoter.

Ja, jeg har kjøpt en del klimakvoter. Mye mer enn det jeg har av egne utslipp. Og det må jo være et mål å være på minussida.

Konklusjon

Konklusjonen må vel være at det har gått veldig greit å være noe mer klimavennlig. Jeg hadde et par uker ferie i februar hvor jeg egentlig hadde lyst på Gran Canaria, men hvor jeg ombestemte meg og heller reiste til Berlin siden det var en filmfestival der på den tida, og det gikk greit å reise dit med tog. Kretaturen unner jeg meg jo altså, og møtene der ville blitt noe helt annet på Zoom, det er helt sikkert.

Så målet for kommende år må være å fortsette med å bruke fly sjelden. Jeg redder ikke verden på denne måten, men jeg bidrar ihvertfall i litt mindre grad til undergangen.

Oslo-Volda på tre måter

Hvordan kommer man seg fra Oslo til Volda raskt, sutalaust og klimavennlig? Jeg vet ikke, men jeg har testet tre:

1) tog til Åndalsnes, buss til Volda

2) buss Oslo-Volda

3) tog til Gardermoen, fly til Hovden, taxi til Volda.

Beskrivelsen blir basert på mine opplevelser, og ut fra disse områdene i

a) Tidsbruk (også med tanke på jobbemuligheter)

b) Klimavirkning

c) Pris

d) Sutalaushet

a) Tidsbruk:

1) Denne uka brukte jeg 10,5 timer fra døra hjemme til døra på hotellrommet i Volda. Jeg fikk til å jobbe (lese artikler) i til sammen nesten 5 timer - det meste av dette på toget. Så netto reisetid uten jobbutbytte er ca. 5,5 timer. (stort sett brukt til lydbøker!)

2) Med buss bruker jeg litt over 10,5 timer fra dør til dør. Selve bussturen tar 9,5 timer. Jeg er litt mer redd for bilsyke på buss og klarer ikke jobbe så mye, la oss si 3 timer. Da blir netto reisetid 7,5 timer.

3) Med fly bruker jeg ca. 4 timer fra dør til dør på en god dag. Da regner jeg inn en del tid å gå på på Oslo S (men det har jeg gjort i de andre alternativene også). Jeg jobber minst et par av disse timene. Så netto reisetid er ca. 2 timer. Men jeg har også opplevd at flyet ikke klarer å lande på Hovden og må gå til Ålesund, eller at flyet blir kansellert og jeg får ei natt på Gardermoen. Da blir det lett 5-10 timer ekstra reisetid.

b) Klimavirkning

Flyet slipper ut cirka 64 kg CO2 per person ifølge reisebyrået mitt. Bussen bruker kanskje 14 kg. Kombinasjonen el-tog, dieseltog og buss gir nok noe mindre CO2-utslipp enn buss alene.

c) Pris

Priseksempler fra min erfaring.

1) Denne uka kostet toget 299 og bussen 318, ialt 617 kr.

2) Bussen koster drøyt 500 kr.

3) Det koster ofte rundt 2500 kr med tog, fly og taxi/buss. Av og til får man flybilletten ned i 700 kroner, og da kan man jo komme ned i tusenlappen til sammen.

d) Sutalaushet

Jeg HATER sikkerhetskontroller på flyplasser. For øvrig er turen med fly helt grei den, når flyet lander der det skal. Sjokoladebit får man også. Men de to andre alternativene er også uten bekymringer - ting korresponderer. Tog er nok mest behagelig, både på buss og fly sitter man trangt, flyet kan jo riste en del og bussen har en lei tendens til å svinge i et forsøk på å følge veien. (Og erfaringen så langt er at sjansen for å komme fram sånn omtrent når man skal, er minst med fly. For de som er litt lite glade i å fly, kan det dessuten være bekymringsfullt med beskjeder av typen "Vi skal gjøre ett forsøk til på å lande her på Hovden, og ellers går vi videre til Ålesund og prøver om det er mulig å lande der.")

Konklusjon: Jeg tror nok jeg foretrekker tog til Åndalsnes framfor buss hele veien, av klima- og bekvemmelighetshensyn. Flyet vil jeg prøve å unngå hvis jeg har tid nok. 

(Denne bloggposten handler om Oslo-Volda fordi jeg stort sett ikke har tid til annet enn fly tilbake til Oslo. Når jeg er ferdig i Volda på ettermiddagen, skal jobbe i Oslo morgenen etter og trenger søvn i mellomtida, er fly eneste alternativ. Jeg har riktignok ikke prøvd nattbussen, og det vil jeg heller ikke prøve før det en gang passer sånn at jeg godt kan være trøtt dagen etter.)

En årsoppsummering - for 2019

2019 går over i historien, og det slo meg at jeg i 2018 startet en tradisjon med å oppsummere jobbåret som er gått. Jeg har forsåvidt uansett en ambisjon om å blogge mer om hva jeg holder på med, så her går jeg i gang:

TEQ21 har preget året for meg. Det er heldigvis ikke en skummel diagnose, men et NFR-støttet prosjekt som jeg er sentral i. Jeg leder en arbeidspakke (med kollega Harald Jarning) som skal gjøre en systematisk review om "teachers' transdisciplinary competence", med eksempelområdene læreres digitale kompetanse, læreres mangfoldskompetanse og læreres FoU-kompetanse. Dette er ekstremt arbeidskrevende, men også lærerikt. Samtidig leder jeg en arbeidspakke (sammen med Monica Johannesen) som skal ha ansvar for formidling og forankring. Som vanlig i slike prosjektet, tilpasser ikke resten av arbeidsplanen seg de nye oppgavene sånn uten videre, så det har vært et travelt år.

På den annen side sitter jeg ikke lenger i universitetsstyret. Det slo meg at jeg hadde sittet 12 år i strekk i denne typen styrer, så det er godt å slippe det. Også styrevervet var veldig lærerikt (og så godt betalt det var!) men også krevende. Noe av det siste vi gjorde var heldigvis å gjeninnføre fakultetsstyrene - jeg mener jo fortsatt at det var en feil av det forrige styret å fjerne disse. Argumentasjonen har jeg kommet med i Khrono.

Men la meg heretter i dette innlegget være mer strukturert, og skrive om undervisning, formidling og FoU hver for seg.


Undervisning
Høydepunktet på undervisningsfronten var vel for første gang å få lov til å undervise et kurs om matematikkens historie på masternivå. Kurset går i Volda, og gikk etter det jeg forstår riktig bra. Det var Hilde Opsal og jeg som delte på undervisningen. Som alle undervisere vet, så fordyper man seg i et stoff på en helt annen måte når man skal undervise det (og skal kunne svare på spørsmål fra studenter) enn hvis man bare leser det selv og kan slå opp i bøkene hvis man trenger det et sted. I vårsemesteret 2020 går kurset for andre gang.

Når jeg først er inne på Volda: våren 2019 var vel også første gang jeg holdt et innlegg om akademisk skriving for kolleger - denne gang på et skriveseminar jeg var med på å arrangere ved Høgskulen i Volda. Det også tror jeg gikk helt fint.

Ellers har jeg for andre gang vært emneansvarlig for Vitenskapsteori og metode for cirka hundre studenter. Dette var siste gang kurset gikk i denne formen, fra høsten 2020 er det et sted mellom 300 og 400 studenter på det samme kurset...

Og så har jeg naturligvis hatt gleden av å veilede masteroppgaver også i 2019. Hver masteroppgave er jo en spennende reise. (Det skal bli spennende hvordan den reisa blir i framtida hvis ryktene om at rektor vil kutte ressursene til veiledning per masteroppgave, stemmer.)


Formidling
Tall og tanke 2 har i løpet av året kommet på svensk, og sannelig jobber vi nå med ei tilleggsbok til Tall og tanke-bøkene. Dette er tidkrevende (og artig!) arbeid som ingen får se noe resultat av før i 2020.

Noe av det mest nervepirrende jeg gjør i jobben min - ganske sjelden, riktignok - er å bli intervjuet på direktesendt radio. 25. februar var jeg i morgensendingen til Østlandssendingen og snakket om at det er en myte at noen ikke har hjerne for matematikk. Jeg tror det ble et bra intervju, men jeg vet aldri helt hvorfor jeg vil meg selv så vondt...

Ellers trives jeg fortsatt godt i redaksjonen til Tangenten, men ser at jeg ikke har skrevet et ord i Tangenten i 2019. Jeg lover ikke at det gjentar seg i 2020.


Forskning og utviklingsarbeid
I tillegg til TEQ21 (som jeg startet innlegget med), så jobber jeg jo med en rekke andre prosjekter. Sammen med Aina Fossum og FAFO er vi i ferd med å sluttføre det treårige prosjektet som evaluerer matematikkeksamen i tiendeklasse i Norge. Sluttrapporten kommer i januar 2020. Aina og jeg har store planer om å fortsette å være interessert i matematikkeksamen også i årene framover. Vi hadde da også et innlegg på CERME i Utrecht om norske regning-/matematikkeksamener og hva de kan si om utviklingen i matematikkfaget.

Som varslet i fjorårets oppsummering har jeg vært med på å jobbe fram en kvantitativ artikkel basert på TIMSS-data, som ble presentert på en konferanse i København før sommeren. Vi får se om det blir noe mer ut av det i løpet av 2020.

Jeg er også ivrig i gang med to forskningsprosjekter knyttet til New Maths, sammen med min gode kollega Hilde Opsal i Volda. Her tar vi sikte på å presentere på diverse konferanser i 2020. Det er gøy.

Og som om ikke det er nok, så håper jeg å skrive ei bok knyttet til matematikkhistorie i løpet av de nærmeste årene. Jeg hadde et par uker på Kreta i høst hvor jeg endelig kom skikkelig i gang med skrivingen, godt hjulpet av noen møter med kollega og ledende ekspert på feltet, Costas Tzanakis. Så jeg har stort håp om at selv om det gikk nesten ti år fra disposisjonen var klar til det første kapitlet var ganske ferdig, skal det ikke gå ti år til før den er i bokhandlene.

Noko meir?
På vårparten tok jeg et PhD-kurs i kvantitativ metode og mixed methods ved Høgskolen i Molde. Dette var dels fordi det var gode kolleger i Volda som også skulle ta kurset, og dels fordi det er greit å ha noen studiepoeng å slå i bordet med i et emne som jeg ellers er ganske selvlært på (bortsett fra en del vekttall fra UiO på tidlig 1990-tall. Pensumet på kurset var ganske lærerikt.

Og så har jeg representert UHR i ei arbeidsgruppe Udir har hatt med partene i arbeidslivet om Fagfornyelsen. Dette har vært både hyggelig og interessant. Nå som fokuset dreier seg mer mot videregående skole, har jeg fått avløsning fra og med neste møte.

Som i fjor har jeg ambisjoner om å si nei til ting litt oftere. Jeg tror det trengs for å bli mindre overarbeidet. Samtidig har jeg nok innsett at jeg må se på forskningen også som en hobby, og ikke tenke at jeg bare skal gjøre det jeg får tid til i løpet av vanlig arbeidstid. Men jeg må jobbe litt mindre i 2020 enn i 2019.

Et annet forsett som har dukket opp i løpet av året er å fly mindre. I høst har jeg vært ganske flink, med unntak av turen til Kreta. Det har blitt flere nattogturer til og fra Bergen og en busstur til Volda. I 2020 skal jeg følge opp dette. Jeg dropper ICME i Shanghai og HPM i Macao (begge er konferanser jeg har deltatt på konsekvent siden 2000), og skal isteden på to konferanser i Oslo og en i Ørebro. I januar skal jeg prøve meg på kombinasjonen tog og buss til Volda, og når jeg skal et par uker til Berlin i februar skal jeg ta tog begge veier. Jeg har ingen grunn til å ha god samvittighet - gjennom livet har jeg reist to ganger jorda rundt og en masse turer til andre kontinenter i tillegg til de to turene - men alt hjelper.

Dermed var 2019 utkvittert. Jeg er klar for et nytt år. Godt nytt år, kjære leser! (Jeg henvender meg da til den imaginære leseren som orker å lese helt hit...)

Rosa kompetanse-seminar 2019: Skeiv historie

Så var det endelig tid for Rosa kompetanses årlige nettverksseminar igjen, også denne gangen i Tønsberg. Årets konferanse ble åpnet av avdelingsleder Synne Hall Arnøy og initiativtaker Hanne Børke-Fykse, med presentasjon av hva Rosa kompetanse er og hvor det startet. Hanne snakket om den grunnleggende tanken om å gjøre profesjonsutøvere i stand til å gjøre en bedre jobb for at folk kan leve et liv i pakt med hvem de er. Selve startfasen i Rosa kompetanse er jo i grunn noe av en lærebok i mangfoldstenkning: det handlet om å samle ressurspersoner med ulike kompetanser, fordi det er den samlede kompetansen som er nødvendig, og da holder det ikke å samle folk rundt seg som er helt like en selv. Fra starten i 2005-6 med fokus på helse og med en person på prosjektmidler, er det i dag rundt 10 personer knyttet til ymse ulike tiltak (for eksempel skole, barnehage, justis...) Hele tiden har arbeidet vært forankret i styringsgrupper med solid faglig nivå. (For meg, som faktisk av har vært med helt fra starten - det vil si første gang Hanne samlet en gjeng ressurspersoner på Refsnes gods til idémyldring, er det jo artig å huske på hvordan prosessen har vært.)

Som vanlig må jeg ha med en "disclaimer" om at jeg noterer det jeg oppfatter som forfatternes budskap, men det må tas med noen klyper salt, for det er basert på det jeg oppfatter og det jeg rekker å få med meg. Det du synes er interessant, bør du naturligvis sjekke ved andre kilder. Hvis det virker som noen har sagt noe dumt eller lite gjennomtenkt, skyldes det sannsynligvis at mine notater er for unyanserte. (En tilleggsdisclaimer: jeg bruker stort sett etternavn på foredragsholderne, men for enkelte av dem jeg kjenner aller best føles det så unaturlig at jeg bruker fornavn...)

Det første foredraget var av UiBs Tone Hellesund, og hun snakket om "Fortiden er et fremmed land - Skeiv historie som overraskelsenes historie". Hun tok utgangspunkt i at hun i 1985 skrev ei særoppgave om homofili. Dette var 13 år etter avkriminaliseringen og to år etter at man begynte å snakke om sykdommen som etter hvert ble kalt AIDS. Så sent som for fem år siden var hun initiativtaker til Skeivt arkiv, og før det var det i liten grad oppmerksomhet om å ta vare på skeivt materiale. Det var snarere tvert om: det ble sett på som litt skamfullt og mindre bevaringsverdig. Hun presenterte hva Skeivt arkiv i dag legger vekt på. Overskridelser av normer for kjønn og seksualitet er en sentral del av kulturhistorien som alle har måttet forholde seg til på en eller annen måte. Og historien viser at mangfold alltid har vært der og blitt håndtert på ulike måter. Hellesund understreket at vår historieskriving må være basert på fakta, og vi må tolke historien også ut fra sin egen kontekst.

Eilert Sundt rapporterte i sin tid om at sedelighetstilstanden var forskrekkelig. Loven (Christian den fjerdes norske lov) forbød "Omgjengelse mot naturen", men dette var en veldig vid formulering som kan tolkes til å inkludere blant annet oralsex, analsex, sex med dyr, onani... Det forekom svært få saker i Norge om sodomi, og vi kjenner ingen norske dommer som ga dødsstraff, mens det var mange saker om sex med dyr. Det Eliert Sundt imidlertid reagerte på, var barn født utenfor ekteskap, som jo ikke i det hele tatt er dekket av paragrafen om "omgjengelse mot naturen". Dette viser vel at man kan ha ulike syn på hva som er problematisk seksualitet. Selve begrepet seksualitet, og tanken om at seksuelle handlinger kan oppfattes i lys av noe som kalles seksualitet, kom senere, og Hellesund beskrev (med utgangspunkt i Foucault) hvordan tanken om seksualitet har utviklet seg. Hun snakket også om Ken Plummer, som arbeider med hvordan de fortellingene vi forteller konstruerer hvem vi er, og at seksualitetsfortellinger er blitt en viktig del av identitetene våre i dag. Derfor er det viktig å samle på samfunnets fortellinger gjennom tidene, som verktøy til å forstå.

Neste post på programmet var Hanne Marie Frostlid og Siri Sunde med tittelen "Kirken og kjærligheten". Jeg husker jo selv godt "Siri Sunde-saken", hvor jo to sentrale pionerer i norsk moderne historie, Siri Sunde og Rosemarie Köhn, var sentrale. (I 1999 gjeninnsatte Rosemarie Köhn Siri Sunde som prest etter at Sunde inngikk partnerskap.) De startet med dagens situasjon: i dag lever kirken med to syn på "homofilispørsmålet", med et mindretall som for eksempel ikke ønsker at homofile bør få gifte seg. Det er fortsatt tillatt å diskriminere homofile i kirken.

De startet med en historisk gjennomgang: I 1954 kom biskopenes uttalelse om at homoseksualitet er "en verdensfare av dimensjoner". Til tross for biskopenes motstand ble straffelovens §213 (omsider) opphevet i 1972. I 1976 ble Åpen Kirkegruppe stiftet i Oslo, og allerede i 1977 mente bispemøtet at "homofile har det samme menneskeverd som ethvert menneske", noe som til tross for sin nedlatende tone var et kraftig framskritt fra 1954. I 1995 stemte Kirkemøtet mot å anerkjenne partnerskap. På 90-tallet ble homofilispørsmålet en stor symbolsak i kirken. Fra 2007 anerkjente kirken at det var to ulike syn. Den nye ekteskapsloven fra 2009 medførte en ny runde med diskusjon, og i 2017 ble ny vigselsliturgi vedtatt av Kirkemøtet. I 2018 oppnevnte Kirkerådet et LHBT-utvalg for kompetanseheving blant ansatte i kirken.

Siri Sunde fortalte mer detaljert om prosessen rundt henne, og hvordan det på et tidspunkt kom et kompromiss hvor noen biskoper gikk med på å gå mot homofilt samliv (som de var for) mot at andre gikk med på å gå mot at homofile kunne nektes nattverd (som de var for å nekte). Dette kompromisset ble brutt ved at prester i Bergen fortsatte å nekte homofile nattverd. Til slutt endte Rosemarie Köhn som kjent med å legge sitt eget syn på kristendommen og kjærligheten til grunn, og la Sunde fortsette som prest, til tross for et stort press fra andre biskoper. (Det må være helt absurd å oppleve at ens kjærlighetsforhold blir en "sak" som opptar hele landet, som diskuteres på kirkemøter og blant biskoper, på TV og i radio. Jeg synes det var et privilegie å få høre Sunde selv fortelle om saken - både i foredraget og på tomannshånd senere under seminaret.)

Hanne Marie Frostlid fortalte om sin historie. Allerede som åpent lesbisk leder for Buskerud KrFU opplevde hun at hennes seksualitet ble en "sak". I 2015 opplevde hun at biskopen (Midtømme) ville nekte å ordinere henne til prest - men måtte gå tilbake på det. Til slutt takket Frostlid nei til den aktuelle stillingen, delvis ut fra hets hun fikk. Hun jobbet som vikar andre steder, og ved et tilfelle ble hun angrepet og slått i ansiktet i sakristiet, og ved en annen anledning ble hun utsatt for overgrep av en mann som tok kontakt med henne i hennes rolle som prest. Hun har senere jobbet som sjømannsprest.

Hennes historie gjør det vanskelig for henne å godta at man skal ha "to syn" i Kirken. Hun ønsker at Kirken skal gi en unnskyldning for behandlingen homofile har vært utsatt for. (For meg som ateist er det naturligvis vanskelig å forstå at homofile og lesbiske ønsker å være medlemmer av en organisasjon som gjennom århundrer (og fram til denne dag) systematisk har motarbeidet deres rettigheter og menneskeverd. Imidlertid er det ikke vanskelig å forstå at når troen på en gud er en stor del av livet, er det verdt en kamp å prøve å bevege kirka til å handle litt mer i tråd med det den guden man tror på står for. Frostlids historie minner om at det fortsatt er lang vei å gå.)

Etter lunsj var jeg på parallellsesjon med Halvor Frihagen om "Kink i et historisk perspektiv". Han presiserte først at han er jurist og ikke historiker, men det er få som skriver om kink-historie, og dermed må han si noe om det. Han startet med sin definisjon av kink: BDSM eller fetisjisme. (Fetisjisme knyttet han nok primært knyttet til ting: lakk, lær, sportstøy... - og dermed er det ganske mye som andre vil oppfatte som kink som faller utenfor, som antall sexpartnere, nakenhet, ekshibisjonisme, you name it. Men det er nå greit nok.)

Han viste tråder tilbake i historien; til et bilde fra en etruskisk grav i Tarquinia ca. 490 fvt, som ser ut til å være av BDSM-sex (ifølge Astri Karine Lundgren, som var i publikum, var det et bilde av to menn som har sex med og pisker en annen (yngre) mann). Men vi vet lite om hvor vanlig kink var tidligere. I Gulatingsloven fra 900 var det bestemmelser om for eksempel utroskap (som ga den som var bedratt lov til å drepe den skyldige), men Frihagen nevnte ikke noe om kink i den sammenheng. I Sættargjærden fra 1277 ble det bestemt at kirken skulle ha domsmyndighet under lovbrudd mot kirkens regler - og kirken hadde naturligvis et hav av regler knyttet til sex - og kink var ikke noe som passet godt inn i dette. Christian Vs norske lov (1687) hadde regel om "Baal og Brand" for "Omgængelse, som er imod Naturen", men hadde ingen konkrete regler om kink.

I en bok fra omkring 1660 ("A dialogue between a married lady and a maid) fortelles om gleden ved å piske hverandre, og i "Fanny Hill" om lag 100 år senere, dukker pisking opp igjen. Så, i 1791, kom Justine av de Sade på banen, hvor sadisme (men uten samtykke) kom til. Det er verdt å merke at denne litteraturen kom om lag samtidig med at mange av de store romanene kom. Leopold von Sacher-Masoch skrev i romanen Venus im Pelz om tenning på kvinner i pels.

I jussen er det lite kink å finne. Spannersaken på 1990-tallet i London er interessant - Menneskerettsdomstolen i Strasbourg bestemte at medlemslandene hadde rett til å dømme folk for samtykkebasert sex. Så i 2005 kom en sak mellom den belgiske staten og K.A. og A.D., som var en BDSM-sak, hvor EMD snudde og mente at samtykkebasert sex ikke kunne straffes. I norsk juss handler sakene i retten primært om hvorvidt samtykke er gitt og hvorvidt det er trukket tilbake. Man kan samtykke til å "bli utsatt for" forholdsvis grov "vold" etter norsk lov.

BDSM-subkulturene oppsto på 40-tallet i USA, og Tom of Finlands visuelle uttrykk ble etter hvert en viktig del av denne subkulturen (se den gode filmen Tom of Finland (med Jakob Oftebro i en av rollene) for å lære mer om ham). Etter hvert kom subkulturen også til Europa, især Berlin, Hamburg og Amsterdam. Fra 1984 kom Folsom Street Fair i San Francisco, en gatefestival med nakenhet, ekshibisjonisme og betydelige mengder lær og BDSM-elementer. Den fikk en avlegger i Berlin lenge etter. SLM Norge ble etablert i 1976 og nedlagt i 1986. SLM Oslo etablert i 1988. Svein Skeid var en sentral person for å fjerne diagnosen for sadomasochisme. Diagnosen er nå fjernet.

Frihagen fortalte også at lærbevegelsen ser ut til å være på vei ned - blant annet sportsutstyr er i ferd med å ta over plassen. Også nakenhet er kanskje mer vanlig, og Chemsex er det kanskje også mer av i Norge enn før. Men det er veldig lite forskning på kinks historie.

I spørsmålene etterpå ble det spørsmål om Satyricon (som var mye tidligere) kan regnes som kink - om poly bør regnes som kink. Det kom også spørsmål om når kink kan regnes som en legning. Frihagen svarte at det kunne være et snakk om at hvis kinken ble så avgjørende for den enkelte at det ble en viktig del av seksualiteten, så er det snakk om en legning. Det kom også spørsmål om 50 Shades, og om dette har vært viktig for toleransen for BDSM. Frihagen understreket at dette er omdiskutert i miljøet, fordi 50 Shades tar lett på det med samtykke og dermed gir et feil inntrykk av BDSM. Hvorfor er kink så tabubelagt? ble det også spurt om. Frihagen svarte at mye av kink er "ekstra" normbrytende, og i tillegg lattervekkende for mange. Det gjør det lite fristende å snakke om det med folk som ikke selv tar del i det. Han ble også spurt om hvordan politiets kunnskaper og holdninger er. Frihagen fortalte at det er vanskelig å få domfellelser knyttet til vold i BDSM-sammenheng. Dette handler ofte om at samtykket blir trukket tilbake, og det er da vanskelig å bevise at samtykket er blitt trukket tilbake.

Neste foredrag var "Sex og seksualitet i Romerriket", med Astri Karine Lundgren. Hun skrev en masteroppgave i arkeologi om mannlig seksualitet og prostitusjon i Pompeii. Gjennom fem år på arkeologstudiet er det ikke en eneste forelesning eller tekst som har med seksualitet å gjøre, så denne masteroppgaven var ikke helt alminnelig. Hun snakket litt om kristendommen som kontrast til antikkens levemåter, om "menneskeverd" som knyttet opp mot blant annet sosial status og biologisk kjønn og om seksuell legning som en moderne sortering. Antikken hadde sorteringen aktiv og passiv. (Lundgren foretrakk forresten å snakke om sammekjønnslig relasjoner heller enn homoseksualitet. Hennes argumentasjon var at romerne selv ikke hadde noe ord for homoseksualitet. Jeg for min del tenker at de da kanskje heller ikke hadde ordet "sammekjønnslig relasjon" heller, så det blir vel litt smak og behag hva man bruker. Uansett må man av og til bruke moderne begreper på noe som har skjedd i fortida, hvis de i fortida selv ikke hadde noe begrep som vi kan bruke for å beskrive det.)

Seksuell omgang mellom menn med lik sosial status var tabu. Det var heller ikke lov for menn å ha sex med andre frie menns koner, og ikke lov å ha sex med slaver så de ble skadet på en måte som reduserte deres verdi. Men det var ikke noe problem at rike menn hadde sex med både kvinner og menn i andre samfunnslag. Unge menn hadde den passive rollen, mektige menn kunne aldri la seg penetrere.

Så gikk hun inn og så nærmere på en samfunnsgruppe vi ikke hører så mye om: de frigitte - altså de som har gått fra å være eid av noen til å bli selvstendige individer. Frigitte blir skildret som vulgære og seksuelt utagerende i litteraturen, og dette kan nok skyldes at det ble tatt for gitt at de hadde vært innblandet i mye slags sex i sin tid som slaver. På den annen side sto de frigitte friere til selv å ha seksuelle relasjoner som andre ikke hadde.

Nederst i samfunnet var slavene, som ikke var sett på som individer men som handelsvare. Slavene var seksuelt sett fritt vilt, og kunne benyttes slik eieren ønsket. Dersom slaven fikk barn med sin eier, ble barnet selv slave. Kvinnelige slaveeiere kunne imidlertid ikke benytte seg av sine mannlige slaver på den samme måten.

De mannlige prostituerte i Pompeii holdt ikke til i bordellet, men på gjestgiverier, konditorier og butikker. Både mannlige og kvinnelige prostituserte ble solgt på disse stedene og hadde dessuten en høy skatt. Hun gikk ikke så mye inn på livene til disse menneskene, men det kan vel hende at det er mer å finne i masteroppgaven.

Til slutt på mandagen (og da ser jeg bort fra middag, quiz og så videre) var det et "historisk panel" med Anbjørg Ohnstad, Anne Kyong Sook Øfsti, Haakon Aars, Mari Bjørkman og Stein Wolff Frydenlund, moderert av Fri-leder Ingvild Endestad. Paneldeltakerne ble først bedt om å trekke fram den hendelsen de syntes var viktigst i homohistorien. De trakk fram lovendringene (avkriminalisering, partnerskap og ekteskap, lov om endring av juridisk kjønn) og avdiagnostiseringen på den gode siden, og HIV-epidemien på den vonde og negative siden.

Panelet ble utfordret til å si en viktig hendelse fra eget liv. Øfsti fortalte om da hun var heterofilt gift og forelsket seg i ei gift kvinne - saken kom for retten for skilsmisse ved dom. I 1987. Haakon fortalte om da han ble spurt om å være helsedelegat i Palestina, og det var folk i Røde Kors-systemet som mente at det ikke var mulig. Saken ble løst da Astrid Nøkleby-Heiberg tok en telefon til Fati Arafat i palestinsk Røde Halvmåne. Frydenlund fortalte om da han sto i manntallet som Stein og med en K bak for kvinne. Han klaget og fikk medhold i at manntallene som var lagt ut måtte rettes opp. Anbjørg fortalte om partnerskapsinngåelsen i 1993 (etter å ha vært sammen siden 1975). Hun ble overrasket over at dette ble tatt imot med applaus på hennes arbeidsplass. Mari fortalte om da en pasient fortalte at hun (pasienten) var lesbisk, og Mari opplevde at hun var så usikker på hva hun skulle si at hun ikke kommenterte det og bare gikk videre i konsultasjonen.

Øfsti kommenterte hvordan idealet om kjernefamilien (og parnormen) fortsatt står sterkt, samtidig som folk i praksis lever ekstremt variert. Det er et paradoks at vi har tatt så mange frihetskamper for å kunne leve sånn vi vil, men samtidig streber etter det samme idealet. Anbjørg spurte om vi har overtatt heteronormen i så stor grad at det gjør at åpenheten for andre måter å leve på er blitt enda mindre enn den var for eksempel på 70-tallet.

De diskuterte litt hvorfor de sosiale arenaene for godt voksne homofile (som kvelder på Kampen Omsorg) er så kjønnsdelt. Øfsti mente at identitetsbyggingen som homofil bidro til at man valgte hver sine miljøer. Mari kommenterte at mange av kvinnene identifiserte seg med kvinnekampen, slik at kampen om like rettigheter for kvinner var en del av det hele - noe som bidro til segregeringen.  (For meg virker det forsåvidt ikke så rart at når man den gang laget sosialiseringsarenaer, så var det naturlig at de var kjønnsdelt, for det var ikke så mange andre sjekkearenaer, så man ønsket at de arenaene man laget skulle ha godt med muligheter for å sjekke opp folk av samme kjønn.)

Tirsdagen startet med Mathias Holst som presenterte hvordan Rosa kompetanse arbeidsliv arbeider. Her snakket han om og viste mange av de grepene han bruker i foredragene for å treffe forsamilingen. (Det er et vanlig og fint innslag på Rosa kompetanse-seminarene å gi eksempler på hvordan tiltakenes foredrag arter seg. Jeg lar være å referere fra dette.)

Hasti Hamidi og Helga Eggebø snakket om "Diskriminering og sosial ekskludering av skeive med innvandrerbakgrunn". Eggebø snakket om en undersøkelse i tråd med Crenshaws begrep interseksjonalitet. Undersøkelsen hadde 251 spørreskjema og 41 intervjuer med LHBTI-personer med innvandrerbakgrunn (SSB-def.) Gruppa opplever både rasisme og etnisk diskriminering og homonegativisme og transfobi. Rasismen og diskrimineringen ble opplevd både i skolen, på boligmarkedet og på arbeidsmarkedet. Et flertall i utvalget har opplevd å bli utsatt for dette. En del har også opplevd rasisme på skeive utesteder - her opplevde de fleste skeive miljøer som inkluderende, men flere (21 %) opplevde de skeive miljøene ekskluderende enn det er som opplever studie- og arbeidsmiljø og ekskluderende. Dette er trøblete, siden det er viktig å bli inkludert i skeive miljøer. (En sa: "Dersom vi var velkomne i de hvite skeive miljøene, så kunne vi tatt oss råd til å bli avvist av minoritetsmiljøene. Men du kan ikke risikere å bli avvist begge steder.")

Mange hadde opplevd mye homofobi og transfobi i landet de kom fra, og mange opplevde det også problematisk på asylmottak. Halvparten har blitt utsatt for negativ oppmerksomhet på grunn av homofobi og transfobi. (Noe av grunnen til at andelen her er noe mindre enn andelen som har opplevd rasisme, kan vel sikkert være at det er en viss mulighet for å holde seg skjult i visse sammenhenger, mens det er vanskelig å skjule seg hvis man er i situasjoner hvor det er fare for rasisme.)

Dette foredraget var nyttig for meg - i mitt foredrag om kjønn og seksualitet snakker jeg om interseksjonalitet og sånt, og her får jeg oppdaterte data og sitater som jeg kan bruke så jeg er up to date.

Hamidi startet med å si at antirasister anklages for å lete etter rasisme med lupe, men hun understreket at rasisme finner henne overalt. Hun er opptatt av å se på rasisme som et system. Hun og familien opplevde trakassering og sjikane i Trøgstad da hun var et barn. Hun gikk inn i begrepet "fremmedkulturell", som opprinnelig ble brukt av rasister og innvandrermotstandere, mens det i dag brukes av journalister, også om norskfødte. Hun ga eksempler på hvordan hennes familie og mange andre blir nektet tjenester på grunnlag av deres bakgrunn eller hudfarge.

I parallellsesjonene valgte jeg Marianne Støle-Nilsens innlegg om "Helhetlig seksualitetsundervisning og utvikling". (Det var litt artig at hun skulle snakke her, siden jeg for et par måneder siden leste masteroppgaven hennes i forberedelse til at jeg skulle forelese om kjønn og seksualitet.) Hun startet med å vise UNESCOs oppdaterte definisjon av helhetlig seksualitetsundervisning (fra 2018). Videre viste hun til sin inndeling (fra masteroppgaven) av ulike tilnærminger til seksualitetsundervisning: helsetilnærming, kriminalitetstilnærming, kjønn- og mangfoldstilnærming og danningstilnærmingen (som inkluderer de tre andre). Så ga hun en historisk gjennomgang av seksualitetsundervisningens historie, bygget delvis på boka "Seksualitet i skolen" av Røthing og Svendsen. Ut over det la hun vekt på at Kunnskapsløftet (2006, med reviderte planer i 2013) ble et faktisk løft for seksualitet og kjønn, med konkrete mål i mange fag. (Her kan jeg naturligvis vise til min egen artikkel om hvordan lærebøkene faktisk håndterte dette.)

Hun snakket om fagfornyelsen (som i skrivende stund fortsatt ikke har kommet i endelig versjon fra departementet). Der har man jo Folkehelse og livsmestring som et av tre tverrfaglige temaer. Hun fortalte at hun deltok i den tverrfaglige gruppen i fagfornyelsen, men den gruppa ble i november (2018) plutselig oppløst. Likevel er målene (i de foreløpige utkastene) noe bedre enn i Kunnskapsløftet. Hun gikk gjennom forslagene slik de foreligger nå. Her var det mange poenger å ta tak i, for eksempel mente hun at det fortsatt er et problemfokus og lite vekt på positiv seksualitetsundervisning. Hun avsluttet med å påpeke at seksualitetsundervisning må ivaretas i lærerutdanningen, kurs og videreutdanning, samtidig som lærere, skoleledelse, skoleeier og nasjonalt nivå må ta sine deler av ansvaret. Ikke minst må skolen selv ta eierskap til seksualitetsundervisningen sin, og sørge for at de ulike lærerne, helsesøstre og eksterne aktører vet hva hverandre gjør og hva den enkeltes ansvar er.

Etter lunsj hørte jeg på "Forargerligt og Uteerligt Forhold", et foredrag av Tonje Louise Skjoldhammer om "rettslig regulering av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet". Foredraget hadde utgangspunkt i masteroppgaven hennes. Et brev fra sogneprest Caspar Hansen i Rødøy på Helgeland til sorenskriver Hansen på Helgeland om Simonette Vold, ga startskuddet for en rettssak som er en av to saker som hun skriver om i masteroppgaven. Saken endte i høyesterett, og er en av bare to saker om sex mellom kvinner som har vært i Høyesterett. Vold ble dømt i Høyesterett i 1847. I rettssalen var et av de sentrale temaene om det kvinnene hadde gjort, faktisk var "omgjængelse", som er ordlyden i Christian Vs norske lov.

Saken viser for eksempel at ryktene om Simonette gikk helt fra 1809, og fram til hun altså ble anmeldt på 1840-tallet. I rettspapirene spekuleres det i at hun ikke var skapt helt som andre, og dessuten at hun fant attrå i kvinner istedenfor menn. Det gikk også rykter om at hun hadde en "løsfyr" (noe vi ville kalt dildo) kledd med fløyel. Slik gir papirene en innsikt i hvordan folk på 1840-tallet prøvde å sette ord på likekjønnsseksualitet - og hvordan man nok så for seg at sex forutsatte et mannlig kjønnsorgan eller kopi av dette. Kvinnene påsto at de ikke hadde brukt "løsfyr", men kun "dasket fladkunt", og det var tvilsomt om man kunne dømme noen for "omgjængelse" hvis det ikke hadde skjedd noen penetrasjon.

Hun gikk i noe detalj i distriktslegens uttalelser i sakens anledning, som måtte uttale seg om det som hadde skjedd kunne anses som å tilfredsstille kjønnsdriften - noe som fogden hadde lagt til grunn var nødvendig for å kunne regnes som omgjængelse. Igjen er dette et interessant innblikk i hvordan synet på kvinnelig seksualitet kunne arte seg.

Høyesterett kom fram til at det kvinnene hadde gjort ikke kunne anses som omgjengelse, men at det ville være for ille om så usedelig oppførsel som skapte så mye skandale, ikke skulle straffes. De brukte dermed det som ble kalt "lov etter analogi", som ble brukt når handlinger ikke var rammet av de faktiske lovene, men kunne anses som analog til det. Dermed ble kvinnene dømt for "forargeligt, uteerligt forhold". Dette var altså et lovbrudd som høyesterettdommerne fant på der og da, og straffen ble satt av dommerne: 1 år tukthus for Simonette og 15 dager på vann og brød for de to andre. Simonette var 68 år gammel da hun ble dømt, og levde videre til hun var 94 år gammel.

Den andre saken hun så på var fra 1854. Disse kvinnene ble frikjent i Høyesterett, med henvisning også til denne dommen. I 1889 ble det presisert i loven at det var menn som hadde sex med menn som var omfattet av paragrafen.

I foredraget "Skeive diagnoser - en kritisk historiefortelling" snakket Silje-Håvard Bolstad om. Bolstad starter snart som universitetslektor ved sexologistudiet ved Universitetet i Agder. Diagnosemanualen er en oversikt over alle diagnoser, og kan sammenliknes med Bibelen og Norges Lover. Skeive har vært å finne i alle tre, men heldigvis revideres både diagnosemanualen og Norges Lover. I USA holder de seg med en egen diagnosemanual. En diagnose kan være et stempel eller en nøkkel, og vil virke ulikt i ulike situasjoner.

Bolstad fortalte om historien og startet med Psychopatia Sexualis (1896), hvor homofili ble sett som en degenerasjon. Evolusjonsteorien ble brukt til å hevde at seksualitet har som formål å lage barn, og at andre former for sex er unaturlig og sykt. På Gaustad var onani en ikke uvanlig årsak til innleggelse, ifølge deres statistikk. Magnus Hirschfeldt var kanskje den første som tydelig så forskjellen på trans og homofili. På 1960-tallet kom Christine Jørgensen-saken, som fikk transpersoner inn i nyhetsbildet. Transvestitisme kom inn i diagnosemanualene på 1960- og 1970-tallet. På 1970-tallet var det også en diskusjon om hva en psykisk lidelse er, og man kom i USA fram til at det ikke holder at noe bryter normer, det må også være en subjektiv lidelse for den det gjelder. Dette ble gjenstand for en avstemning, og 58 % stemte for denne konklusjonen, og det førte til at homoseksualitet ble fjernet som diagnose i USAs diagnosemanual. Dette skjedde i 1977, mens den ikke ble fjernet før i 1990 i den internasjonale manualen.

Men parallelt med dette, blomstret diagnosene knyttet til trans. De siste tiårene har imidlertid transpersoner blitt mer synlige og kampen mot diagnosene knyttet til trans har vokst i styrke. I 2013 kom DSM5 i USA, hvor begrepet kjønnsdysfori ble innført (et subjektivt ubehag). 

ICD-11 kom fra WHO for bare noen måneder siden. Da ble kjønnsidentitet flyttet ut av kapitlet for psykiske lidelser i den internasjonale manualen og inn i et kapittel knyttet til seksuell helse. Nå brukes kjønnsinkongruens (manglende samsvar mellom tildelt kjønn og opplevd kjønn), men altså ikke som en psykisk lidelse. Grunnen til at diagnosen fortsatt finnes, er at den trengs for å sikre tilbud om kjønnsbekreftende behandling. Men det nye kapitlet gjør at dette flyttes ut fra psykiatrien og blir liggende mellom psykiatrien og somatikken, og da blir det interessant hvem som skal håndtere dette.

I dag er transvestisme fortsatt en diagnose i USA, mens det ikke er en diagnose i WHO-systemet. (Helbredelse av transvestisme krever altså bare en flybillett ut av USA.)

Bolstad avsluttet med å vise ei nettside som er verdt å kikke på: ictalents.org. Her beskrives mangfold som talenter, ikke som diagnoser. I tillegg ble forsamlingen utfordret til å plassere seg selv i et kartesisk koordinatsystem hvor x-aksen gikk fra 0% til 100% kvinne og y-aksen fra 0% til 100% mann. Denne måten å se på kjønn på, tar på alvor at noen ikke føler seg som verken mann eller kvinne, mens andre føler seg som fullt ut mann og fullt ut kvinne samtidig. (Jeg krysset vel av på 80% mann og 0% kvinne, men koordinatsystemet "begs the question" om hva man legger i "mann" og "kvinne", noe som naturligvis er et fint spørsmål å diskutere. Jeg vil tro at det er mange som oppfatter seg som 100% mann og 0% kvinne som er helt uenige om hva det vil si å være mann og hva det vil si å være kvinne...)

Årets seminar ble avsluttet med "Den rosa veien videre". Det var Inge Alexander Gjestvang og Marthe Øvrum som her oppsummerte seminaret og bragte framtida inn i seminaret. (Jeg noterte ikke fra oppsummeringen.)

Jeg gleder meg allerede til neste års seminar. Jeg lærer alltid mye gjennom to dager på Rosa kompetanses seminarer, samtidig som jeg møter fabelaktige folk som jeg er veldig glad for å bli kjent med. Noe av lærdommen tar jeg med rett inn i jobben, annen lærdom tar jeg rett inn inn i livet for øvrig - som allmenndannelse...