For tida jobber jeg litt med temaet "den grunnleggende ferdigheten å regne i norsk", og det har ført til noen ekstra faglige diskusjoner med kolleger fra norsk. Sånt er alltid interessant.
I en pause på et seminar nylig begynte vi å diskutere begrepet "minste felles multiplum". I dagligtalen brukes dette ofte om en liten, felles kjerne av enighet eller likhet. Da tenker man nok minste felles multiplum som noe som er mindre enn de to opprinnelige størrelsene. Matematisk sett betyr begrepet nettopp det ordene hver for seg skulle tilsi: det minste tallet som er et felles multiplum av begge de opprinnelige tallene.
Naturligvis har ikke matematikere definisjonsmakt over dagligtalen, og det er neppe til å komme fra at ord i dagligtalen av og til får nærmest den motsatte betydning av den opprinnelige. Men for å unngå unødvendig forvirring for elevene, bør ihvertfall lærerne være klar over hvilke ulike definisjoner som brukes.
Jeg kom på dette da jeg så Martin Ystenes' blogginnlegg om kvantesprang. I dagligtalen brukes ordet kvantesprang om noe veldig stort og imponerende, mens den fysiske betydningen er det minste sprang som er tenkelig. Når Odd Roger Enoksen sier at regjeringen har gjort et kvantesprang på området fornybar energi, kan noen hver lure på hvilken betydning han legger i ordet.
Hvilket minner meg om følgende dialog:
A: Takk for hjelpen.
B: Det var da det minste jeg kunne gjøre.
A: Ja, det var igrunnen det.
søndag 20. september 2009
torsdag 17. september 2009
Hvor mange lærerutdanninger skal nedlegges?
Det foregår en spennende prosess for tiden når det gjelder lærerutdanningene. I stortingsmeldinga om lærerutdanning som kom i vår ble det signalisert at allmennlærerutdanningen skal splittes i to utdanninger, én rettet mot 1-7. klasse og én rettet mot 5-10. klasse. Samtidig ble det bestemt at studentene skal få mer valgfrihet når det gjelder hvilke fag de skal velge, spesielt på 5-10-utdanningen.
Alle som kjenner lærerutdanningene i Norge forstår at dette kan føre til nedleggelse av mange lærerutdanninger rundt om i landet. Det er mange høyskoler som har slitt med rekrutteringen til lærerutdanningene sine, og har undervist kull på 50 studenter og nedover. Det sier seg selv at det skal bli vanskelig å ha så lite søkergrunnlag hvis disse skal spre seg på to nye utdanninger, og dessuten ha større valgfrihet og dermed også spre seg på flere fag enn de har gjort.
Jeg mener at konsekvensene på middels lang sikt (for eksempel 10 år) er at noen fylker vil miste sine lærerutdanninger. Det er Det er også et spørsmål om alle høyskoler tåler å tape lærerutdanningene sine.
Det er naturligvis et spørsmål om dette er positivt eller negativt, og det er et politisk spørsmål. Faglig sett kan det være en fordel å få litt større fagmiljøer, distriktspolitisk sett er det en fordel å få ha høyskoler mange steder. Rekrutteringsmessig er det litt vanskelig å si - noen vil sikkert la være å søke hvis de må reise langt for å ta utdanningen, mens andre kanskje lokkes av et bredt fagtilbud.
Det blir en spennende tid rundt om på høyskolene.
Alle som kjenner lærerutdanningene i Norge forstår at dette kan føre til nedleggelse av mange lærerutdanninger rundt om i landet. Det er mange høyskoler som har slitt med rekrutteringen til lærerutdanningene sine, og har undervist kull på 50 studenter og nedover. Det sier seg selv at det skal bli vanskelig å ha så lite søkergrunnlag hvis disse skal spre seg på to nye utdanninger, og dessuten ha større valgfrihet og dermed også spre seg på flere fag enn de har gjort.
Jeg mener at konsekvensene på middels lang sikt (for eksempel 10 år) er at noen fylker vil miste sine lærerutdanninger. Det er Det er også et spørsmål om alle høyskoler tåler å tape lærerutdanningene sine.
Det er naturligvis et spørsmål om dette er positivt eller negativt, og det er et politisk spørsmål. Faglig sett kan det være en fordel å få litt større fagmiljøer, distriktspolitisk sett er det en fordel å få ha høyskoler mange steder. Rekrutteringsmessig er det litt vanskelig å si - noen vil sikkert la være å søke hvis de må reise langt for å ta utdanningen, mens andre kanskje lokkes av et bredt fagtilbud.
Det blir en spennende tid rundt om på høyskolene.
tirsdag 1. september 2009
Statusrapport for eleviki
Arbeidet med eleviki - lærerutdanningswikien, går videre. Når jeg av og til skriver statusrapporter her, er det blant annet fordi det er et like greit sted som å gjøre det i en skjult logg.
Så langt består wikien av 593 artikler (inkludert de automatisk genererte). Av disse er det to som ikke er skrevet av meg.
Jeg har ikke startet noen storstilt "reklame" for wikien enda. Ovenfor årets studenter er det kun lagt ut en lenke i Fronter, og det er nevnt såvidt i undervisningen til en av klassene. Wikien har hatt 471 besøk siste måned, med 2,61 sidevisninger pr besøk. Sist uke: 253 besøk. 75% av besøkene kommer fra Google.
De mest leste artiklene den siste måneden er Tesselering, Addisjon og Gradskive.
(Statistikken kommer fra Google Analytics.)
Jeg jobber jevnt og trutt med å legge inn mer i wikien, og blant annet prøver jeg å legge inn innhold som passer med det jeg holder på med i undervisningen. Så får jeg håpe både besøket og bidragene utenfra øker på framover.
Så langt består wikien av 593 artikler (inkludert de automatisk genererte). Av disse er det to som ikke er skrevet av meg.
Jeg har ikke startet noen storstilt "reklame" for wikien enda. Ovenfor årets studenter er det kun lagt ut en lenke i Fronter, og det er nevnt såvidt i undervisningen til en av klassene. Wikien har hatt 471 besøk siste måned, med 2,61 sidevisninger pr besøk. Sist uke: 253 besøk. 75% av besøkene kommer fra Google.
De mest leste artiklene den siste måneden er Tesselering, Addisjon og Gradskive.
(Statistikken kommer fra Google Analytics.)
Jeg jobber jevnt og trutt med å legge inn mer i wikien, og blant annet prøver jeg å legge inn innhold som passer med det jeg holder på med i undervisningen. Så får jeg håpe både besøket og bidragene utenfra øker på framover.
mandag 31. august 2009
Jobb og privatliv i sosiale medier (versjon 1)
Dette innlegget omhandler temaer som jeg nok kommer til å fortsette å tenke på. Derfor vil jeg veldig gjerne ha kommentarer og innspill.
Bruk av sosiale medier reiser noen spørsmål som ikke fantes i nøyaktig samme form for ti år siden. For eksempel:
- Hva svarer jeg når jeg på Facebook får en venneforespørsel fra en av mine studenter?
- Kan jeg stille faglige jobbspørsmål fra den samme Twitterkontoen som jeg bruker privat?
Jeg har to viktige hensyn å ta:
- Jeg vil ikke bruke jobben og jobbkontakter til å fremme private synspunkter som ikke kan belegges faglig
- Jeg vil utnytte sosiale medier også i jobbsammenheng, der det er nyttig.
Rent umiddelbart kan det virke som det enkleste er å prøve å ha et skarpt skille. For eksempel har jeg skilt mellom private og jobbrelaterte blogger. (Bjørn på norsk er en privat blogg som for tida brukes mye til politikk, mens Lærerutdanneren Bjørn er en jobblogg.)
Dette hjelper et stykke på vei, ihvertfall for egen del. Jeg klarer selv å holde orden på når jeg er i møte med kunnskapsministeren i jobbsammenheng og når jeg kritiserer ham på politisk grunnlag i min private blogg...
Med andre personer er det mer uklart - og uhensiktsmessig å skille like klart. Jeg kommuniserer en del med LLH-lederen, dels privat som LLH-medlem og dels jobbmessig som lærerutdanner. Jeg bruker jobbtid til å jobbe med homotematikk og bruker privat tid på ting som jeg like gjerne kunne ha fått lønn for. Dette er ikke særlig problematisk, siden målsettingen i begge tilfeller er den samme - å styrke læreres kompetanse.
Om andre klarer å skille, er jo dessuten uansett et spørsmål. Det "beste" eksemplet er da Nina Karin Monsen begynte å trekke mine studenter inn i en diskusjon vi hadde om felles ekteskapslov.
Og så er det Facebook og Twitter. Så langt har jeg prøvd å tviholde på at dette er "private" arenaer, hvor jeg kan være polemisk, politisk, personlig og av og til usaklig. Men jeg ser jo stadig flere eksempler på at Facebook og Twitter kan brukes også i jobbsammenheng. Når jeg utforsker slike muligheter, må jeg da justere den private bruken samtidig? Og er "private Bjørn" villig til det for at "jobb-Bjørn" skal få bruke dem til jobbting?
På den annen side: Jeg holder ikke Facebook så "ren" at jeg ikke er venner med kolleger. Jeg ser jo også at det kan være problematisk - det er sikkert ikke alle kolleger som har glede av å lese om mine private synspunkter, samtidig som de kanskje ikke vil fjerne meg som "venn". Heldigvis finnes det mange innstillinger som gjør at de da kan velge å ikke få oppdateringer fra meg.
Spørsmålene gjelder ikke bare meg, naturligvis. Andre må vel gjøre liknende vurderinger. Jeg ser at Frank Rossavik bruker Twitter aktivt - er han da privatperson, Morgenbladetredaktør eller begge deler? Bård Vegar Solhjell blander privat musikksmak inn i sine politiske utsagn.
Jeg blir også alltid fristet til å trekke paralleller til tida før internett. Kunne man da ringe en kollega og spørre om hjelp til noe privat, eller ringe en venn og be om tips til noe i jobbsammenheng? Ja, naturligvis kunne man det - i noen grad. Kunne man dele ut løpesedler på torget selv om man risikerte å treffe kolleger der? Ja, naturligvis. Men internett gjør det mye mer omseggripende og åpenlyst. (Og parallellene er ikke alltid så enkle å finne. Hvis jeg er "venn" med en kollega på Facebook - blir da det å polemisere for et politisk parti på Facebook parallelt til å dele ut løpesedler til kollegaen på jobben?)
Inntil videre er mine svar på de to innledende spørsmålene:
- Jeg svarer nei til studenter som vil bli "venn" på Facebook. Jeg ønsker å beholde en viss "profesjonell distanse" til studenter som jeg skal ha opp til eksamen. Jeg ønsker dessuten å kunne sjekke Facebook på fredagskvelden uten å få spørsmål fra studenter akkurat der. (På samme måte er jeg faktisk så "gammeldags" at jeg prøver å oppfordre folk på jobben til å sende mail, ikke ringe på mobiltelefonen - det også for at jeg kan velge når jeg forholder meg til jobben.)
- Jeg fortsetter med å utforske bruk av Twitter og Facebook i jobbsammenheng, men innser at jeg må følge med på utviklingen og vurdere å opprette egne kontoer for jobbruk.
(Innspill ønskes, som sagt!)
Bruk av sosiale medier reiser noen spørsmål som ikke fantes i nøyaktig samme form for ti år siden. For eksempel:
- Hva svarer jeg når jeg på Facebook får en venneforespørsel fra en av mine studenter?
- Kan jeg stille faglige jobbspørsmål fra den samme Twitterkontoen som jeg bruker privat?
Jeg har to viktige hensyn å ta:
- Jeg vil ikke bruke jobben og jobbkontakter til å fremme private synspunkter som ikke kan belegges faglig
- Jeg vil utnytte sosiale medier også i jobbsammenheng, der det er nyttig.
Rent umiddelbart kan det virke som det enkleste er å prøve å ha et skarpt skille. For eksempel har jeg skilt mellom private og jobbrelaterte blogger. (Bjørn på norsk er en privat blogg som for tida brukes mye til politikk, mens Lærerutdanneren Bjørn er en jobblogg.)
Dette hjelper et stykke på vei, ihvertfall for egen del. Jeg klarer selv å holde orden på når jeg er i møte med kunnskapsministeren i jobbsammenheng og når jeg kritiserer ham på politisk grunnlag i min private blogg...
Med andre personer er det mer uklart - og uhensiktsmessig å skille like klart. Jeg kommuniserer en del med LLH-lederen, dels privat som LLH-medlem og dels jobbmessig som lærerutdanner. Jeg bruker jobbtid til å jobbe med homotematikk og bruker privat tid på ting som jeg like gjerne kunne ha fått lønn for. Dette er ikke særlig problematisk, siden målsettingen i begge tilfeller er den samme - å styrke læreres kompetanse.
Om andre klarer å skille, er jo dessuten uansett et spørsmål. Det "beste" eksemplet er da Nina Karin Monsen begynte å trekke mine studenter inn i en diskusjon vi hadde om felles ekteskapslov.
Og så er det Facebook og Twitter. Så langt har jeg prøvd å tviholde på at dette er "private" arenaer, hvor jeg kan være polemisk, politisk, personlig og av og til usaklig. Men jeg ser jo stadig flere eksempler på at Facebook og Twitter kan brukes også i jobbsammenheng. Når jeg utforsker slike muligheter, må jeg da justere den private bruken samtidig? Og er "private Bjørn" villig til det for at "jobb-Bjørn" skal få bruke dem til jobbting?
På den annen side: Jeg holder ikke Facebook så "ren" at jeg ikke er venner med kolleger. Jeg ser jo også at det kan være problematisk - det er sikkert ikke alle kolleger som har glede av å lese om mine private synspunkter, samtidig som de kanskje ikke vil fjerne meg som "venn". Heldigvis finnes det mange innstillinger som gjør at de da kan velge å ikke få oppdateringer fra meg.
Spørsmålene gjelder ikke bare meg, naturligvis. Andre må vel gjøre liknende vurderinger. Jeg ser at Frank Rossavik bruker Twitter aktivt - er han da privatperson, Morgenbladetredaktør eller begge deler? Bård Vegar Solhjell blander privat musikksmak inn i sine politiske utsagn.
Jeg blir også alltid fristet til å trekke paralleller til tida før internett. Kunne man da ringe en kollega og spørre om hjelp til noe privat, eller ringe en venn og be om tips til noe i jobbsammenheng? Ja, naturligvis kunne man det - i noen grad. Kunne man dele ut løpesedler på torget selv om man risikerte å treffe kolleger der? Ja, naturligvis. Men internett gjør det mye mer omseggripende og åpenlyst. (Og parallellene er ikke alltid så enkle å finne. Hvis jeg er "venn" med en kollega på Facebook - blir da det å polemisere for et politisk parti på Facebook parallelt til å dele ut løpesedler til kollegaen på jobben?)
Inntil videre er mine svar på de to innledende spørsmålene:
- Jeg svarer nei til studenter som vil bli "venn" på Facebook. Jeg ønsker å beholde en viss "profesjonell distanse" til studenter som jeg skal ha opp til eksamen. Jeg ønsker dessuten å kunne sjekke Facebook på fredagskvelden uten å få spørsmål fra studenter akkurat der. (På samme måte er jeg faktisk så "gammeldags" at jeg prøver å oppfordre folk på jobben til å sende mail, ikke ringe på mobiltelefonen - det også for at jeg kan velge når jeg forholder meg til jobben.)
- Jeg fortsetter med å utforske bruk av Twitter og Facebook i jobbsammenheng, men innser at jeg må følge med på utviklingen og vurdere å opprette egne kontoer for jobbruk.
(Innspill ønskes, som sagt!)
lørdag 29. august 2009
Homofili ved HiO
Blikk intervjuer HiO-rektor Sissel Østberg i forbindelse med at homofile ble spesielt nevnt i rektorens velkomsttale til de nye studentene.
"Dette var en tale til nye studenter, og det er viktig å være inkluderende fra første stund. Dessuten forekommer det at homofile og lesbiske sliter med egen identitet, også på høyskolenivå," sier Østberg til Blikk.
Det er også hyggelig at hun i intervjuet nevner FHiOHL (Foreningen for HiOs homser og lesber): "Det at vi har en aktiv skeiv gruppe ved skolen, signaliserer at studenter som er homofile kan føle seg velkommen hos oss."
I FHiOHL arbeider vi blant annet med å få kunnskap om homofili sterkere inn i profesjonsutdanningene våre.
"Dette var en tale til nye studenter, og det er viktig å være inkluderende fra første stund. Dessuten forekommer det at homofile og lesbiske sliter med egen identitet, også på høyskolenivå," sier Østberg til Blikk.
Det er også hyggelig at hun i intervjuet nevner FHiOHL (Foreningen for HiOs homser og lesber): "Det at vi har en aktiv skeiv gruppe ved skolen, signaliserer at studenter som er homofile kan føle seg velkommen hos oss."
I FHiOHL arbeider vi blant annet med å få kunnskap om homofili sterkere inn i profesjonsutdanningene våre.
mandag 24. august 2009
Livet bak kateteret
Egil Børre Johnsen har skrevet boka "Livet bak kateteret" (Cappelen). Den handler om hvordan lærere portretteres i skjønnlitteraturen - ikke bare norsk skjønnlitteratur, men på andre europeiske språk også.
Selv planlegger jeg å lese boka for å finne skjønnlitterære "illustrasjoner" til egen undervisning, men det finnes sikkert mange andre grunner til å lese den også...
Jeg satser på å komme tilbake med en omtale når jeg har lest den...
Selv planlegger jeg å lese boka for å finne skjønnlitterære "illustrasjoner" til egen undervisning, men det finnes sikkert mange andre grunner til å lese den også...
Jeg satser på å komme tilbake med en omtale når jeg har lest den...
søndag 16. august 2009
Årsakene til matematikkangst
En av fire voksne har "matteangst", skriver VG. Og Bård Vegar Solhjell sier at "Vi skal sette ned en arbeidsgruppe som skal se nærmere på hvordan matematikkfaget undervises, hvordan undervisningsmateriellet og lærerkompetansen er, og om det kan være behov for mer koblinger til praktiske eksempler."
Dette er nesten rart. Disse spørsmålene - og tilliggende spørsmål - er jo selve kjernen i forskningsområdet matematikkdidaktikk, som er stort både i Norge og i resten av verden. Man kan stusse litt over hva denne arbeidsgruppa vil finne ut som ikke alt er kjent.
La meg svare stikkordsmessig på Solhjells spørsmål:
1. Matematikkfaget undervises veldig forskjellig i forskjellige klasserom, men mange underviser det fortsatt på en tradisjonell måte hvor læreren viser fram en metode og elevene deretter skal bruke den på mange, mange oppgaver. Elevene får også slike oppgaver som lekser, men lekser følges sjelden opp senere, ifølge TIMSS-undersøkelsen. For eksempel. At det er for lite av oppsummeringer som oppfordrer elevene til å reflektere over hva de har lært, er et annet eksempel.
2. Lærerkompetansen er betenkelig - noe sånt som halvparten av alle matematikklærere på barnetrinnet mangler matematikk i sin lærerutdanning. Det innebærer at de underviser på grunnlag av det de selv har lært på skolen, og ikke har særlig kjennskap til noe av det forskningen har vist om matematikkundervisning.
3. Mer kobling til praktiske eksempler? Jo, gjerne det - og dette har blant annet Freudenthalinstituttet jobbet mye med. Men det er bare ett eksempel på hva man bør gjøre mer av. Men min kjepphest er at man trenger matematikklærere med kompetanse som selv kan vurdere hva som er nødvendig å gjøre i sin klasse, og som har tid til å diskutere slike problemstillinger med sine kolleger. Kompetanse og tid er sentrale stikkord.
Ikke minst er tilpasset opplæring viktig. Dyktige lærere som i fellesskap kan finne fram til måter å jobbe med tilpasset undervisning på sin skole er en måte å komme dit. Lærere som ikke har tid til annet enn å løpe fra time til time og innimellom har møter om organiseringen av neste ukes timeplan, vil lett tvinges til å undervise på et nivå som bare passer "elevene i midten", hvilket gjør at den nederste fjerdedelen får matematikkangst og den øverste fjerdedelen kjeder seg...
Oj, det er mye å si om dette temaet...
Dette er nesten rart. Disse spørsmålene - og tilliggende spørsmål - er jo selve kjernen i forskningsområdet matematikkdidaktikk, som er stort både i Norge og i resten av verden. Man kan stusse litt over hva denne arbeidsgruppa vil finne ut som ikke alt er kjent.
La meg svare stikkordsmessig på Solhjells spørsmål:
1. Matematikkfaget undervises veldig forskjellig i forskjellige klasserom, men mange underviser det fortsatt på en tradisjonell måte hvor læreren viser fram en metode og elevene deretter skal bruke den på mange, mange oppgaver. Elevene får også slike oppgaver som lekser, men lekser følges sjelden opp senere, ifølge TIMSS-undersøkelsen. For eksempel. At det er for lite av oppsummeringer som oppfordrer elevene til å reflektere over hva de har lært, er et annet eksempel.
2. Lærerkompetansen er betenkelig - noe sånt som halvparten av alle matematikklærere på barnetrinnet mangler matematikk i sin lærerutdanning. Det innebærer at de underviser på grunnlag av det de selv har lært på skolen, og ikke har særlig kjennskap til noe av det forskningen har vist om matematikkundervisning.
3. Mer kobling til praktiske eksempler? Jo, gjerne det - og dette har blant annet Freudenthalinstituttet jobbet mye med. Men det er bare ett eksempel på hva man bør gjøre mer av. Men min kjepphest er at man trenger matematikklærere med kompetanse som selv kan vurdere hva som er nødvendig å gjøre i sin klasse, og som har tid til å diskutere slike problemstillinger med sine kolleger. Kompetanse og tid er sentrale stikkord.
Ikke minst er tilpasset opplæring viktig. Dyktige lærere som i fellesskap kan finne fram til måter å jobbe med tilpasset undervisning på sin skole er en måte å komme dit. Lærere som ikke har tid til annet enn å løpe fra time til time og innimellom har møter om organiseringen av neste ukes timeplan, vil lett tvinges til å undervise på et nivå som bare passer "elevene i midten", hvilket gjør at den nederste fjerdedelen får matematikkangst og den øverste fjerdedelen kjeder seg...
Oj, det er mye å si om dette temaet...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
