søndag 19. juli 2020

8 flights i året (var 30)

I fjor hadde jeg et innlegg her om at jeg på et år (juli 2018-juni 2019) hadde om lag 30 flights, hvorav 22 flights med jobben. Jeg bestemte meg for å skjerpe meg. Hvordan har det gått?

Joda, takk for at du spør, det har gått riktig bra. I året som har gått (juli 2019-juni 2020) har jeg tatt åtte flights, og klimautslippene med fly har jeg redusert med 75 prosent. Det kan oppsummeres raskt: jeg har tatt fly fra Volda til Oslo fire ganger, og så har jeg vært en tur på Kreta (med mellomlanding i Frankfurt begge veier). Alle andre reiser har vært med tog (og/eller buss).

Det jeg bestemte meg for i fjor var altså:

1. Å ta mer buss og tog til Volda (og andre nærliggende steder).

I året som har gått har jeg ikke tatt noen flyturer til Volda, faktisk. Men jeg har flydd tilbake fra Volda fire ganger. Årsaken er at jeg har vært ferdig i Volda tirsdag ettermiddag og hatt viktige ting å gjøre i Oslo onsdag morgen, og da er fly eneste alternativ. (Siden jeg også liker å sove natta før jeg skal gjøre viktige ting...) Uten korona ville det ha blitt et par flyturer til, for et par av turene ble erstattet av Zoom.

Jeg har heller ikke fløyet til/fra Bergen dette året. De fleste møtene mine der har vært tatt på Zoom, og så har jeg tatt nattog noen ganger.








2. Å være veldig kritisk til hvilke konferanser jeg prioriterer.

Nå har jo det meste av konferanser blitt avlyst eller utsatt på grunn av korona, men det er ihvertfall sant at jeg slo fra meg konferanser i Macao og Shanghai (som er i konferanserekker som jeg normalt reiser på) og isteden hadde planer om konferanser i Oslo (ja, to faktisk) og Ørebro.

3. Ta en del møter på Skype.

Det har blitt lite Skype, men mye Zoom. Vi ser vel nå at en del korte møter går helt greit på Zoom, ihvertfall skal det mye til at ei reise på tvers av landet betaler seg (når man tar i betrakning pengene og tida som går med - og CO2-utslippet) for korte møter.

4. Kjøpe klimakvoter.

Ja, jeg har kjøpt en del klimakvoter. Mye mer enn det jeg har av egne utslipp. Og det må jo være et mål å være på minussida.

Konklusjon

Konklusjonen må vel være at det har gått veldig greit å være noe mer klimavennlig. Jeg hadde et par uker ferie i februar hvor jeg egentlig hadde lyst på Gran Canaria, men hvor jeg ombestemte meg og heller reiste til Berlin siden det var en filmfestival der på den tida, og det gikk greit å reise dit med tog. Kretaturen unner jeg meg jo altså, og møtene der ville blitt noe helt annet på Zoom, det er helt sikkert.

Så målet for kommende år må være å fortsette med å bruke fly sjelden. Jeg redder ikke verden på denne måten, men jeg bidrar ihvertfall i litt mindre grad til undergangen.

torsdag 16. januar 2020

Oslo-Volda på tre måter


Hvordan kommer man seg fra Oslo til Volda raskt, sutalaust og klimavennlig? Jeg vet ikke, men jeg har testet tre:
1) tog til Åndalsnes, buss til Volda
2) buss Oslo-Volda
3) tog til Gardermoen, fly til Hovden, taxi til Volda.

Beskrivelsen blir basert på mine opplevelser, og ut fra disse områdene i
a) Tidsbruk (også med tanke på jobbemuligheter)
b) Klimavirkning
c) Pris
d) Sutalaushet

a) Tidsbruk:
1) Denne uka brukte jeg 10,5 timer fra døra hjemme til døra på hotellrommet i Volda. Jeg fikk til å jobbe (lese artikler) i til sammen nesten 5 timer - det meste av dette på toget. Så netto reisetid uten jobbutbytte er ca. 5,5 timer. (stort sett brukt til lydbøker!)
2) Med buss bruker jeg litt over 10,5 timer fra dør til dør. Selve bussturen tar 9,5 timer. Jeg er litt mer redd for bilsyke på buss og klarer ikke jobbe så mye, la oss si 3 timer. Da blir netto reisetid 7,5 timer.
3) Med fly bruker jeg ca. 4 timer fra dør til dør på en god dag. Da regner jeg inn en del tid å gå på på Oslo S (men det har jeg gjort i de andre alternativene også). Jeg jobber minst et par av disse timene. Så netto reisetid er ca. 2 timer. Men jeg har også opplevd at flyet ikke klarer å lande på Hovden og må gå til Ålesund, eller at flyet blir kansellert og jeg får ei natt på Gardermoen. Da blir det lett 5-10 timer ekstra reisetid.

b) Klimavirkning
Flyet slipper ut cirka 64 kg CO2 per person ifølge reisebyrået mitt. Bussen bruker kanskje 14 kg. Kombinasjonen el-tog, dieseltog og buss gir nok noe mindre CO2-utslipp enn buss alene.

c) Pris
Priseksempler fra min erfaring.
1) Denne uka kostet toget 299 og bussen 318, ialt 617 kr.
2) Bussen koster drøyt 500 kr.
3) Det koster ofte rundt 2500 kr med tog, fly og taxi/buss. Av og til får man flybilletten ned i 700 kroner, og da kan man jo komme ned i tusenlappen til sammen.

d) Sutalaushet
Jeg HATER sikkerhetskontroller på flyplasser. For øvrig er turen med fly helt grei den, når flyet lander der det skal. Sjokoladebit får man også. Men de to andre alternativene er også uten bekymringer - ting korresponderer. Tog er nok mest behagelig, både på buss og fly sitter man trangt, flyet kan jo riste en del og bussen har en lei tendens til å svinge i et forsøk på å følge veien. (Og erfaringen så langt er at sjansen for å komme fram sånn omtrent når man skal, er minst med fly. For de som er litt lite glade i å fly, kan det dessuten være bekymringsfullt med beskjeder av typen "Vi skal gjøre ett forsøk til på å lande her på Hovden, og ellers går vi videre til Ålesund og prøver om det er mulig å lande der.")

Konklusjon: Jeg tror nok jeg foretrekker tog til Åndalsnes framfor buss hele veien, av klima- og bekvemmelighetshensyn. Flyet vil jeg prøve å unngå hvis jeg har tid nok. 

(Denne bloggposten handler om Oslo-Volda fordi jeg stort sett ikke har tid til annet enn fly tilbake til Oslo. Når jeg er ferdig i Volda på ettermiddagen, skal jobbe i Oslo morgenen etter og trenger søvn i mellomtida, er fly eneste alternativ. Jeg har riktignok ikke prøvd nattbussen, og det vil jeg heller ikke prøve før det en gang passer sånn at jeg godt kan være trøtt dagen etter.)

søndag 29. desember 2019

En årsoppsummering - for 2019

2019 går over i historien, og det slo meg at jeg i 2018 startet en tradisjon med å oppsummere jobbåret som er gått. Jeg har forsåvidt uansett en ambisjon om å blogge mer om hva jeg holder på med, så her går jeg i gang:

TEQ21 har preget året for meg. Det er heldigvis ikke en skummel diagnose, men et NFR-støttet prosjekt som jeg er sentral i. Jeg leder en arbeidspakke (med kollega Harald Jarning) som skal gjøre en systematisk review om "teachers' transdisciplinary competence", med eksempelområdene læreres digitale kompetanse, læreres mangfoldskompetanse og læreres FoU-kompetanse. Dette er ekstremt arbeidskrevende, men også lærerikt. Samtidig leder jeg en arbeidspakke (sammen med Monica Johannesen) som skal ha ansvar for formidling og forankring. Som vanlig i slike prosjektet, tilpasser ikke resten av arbeidsplanen seg de nye oppgavene sånn uten videre, så det har vært et travelt år.

På den annen side sitter jeg ikke lenger i universitetsstyret. Det slo meg at jeg hadde sittet 12 år i strekk i denne typen styrer, så det er godt å slippe det. Også styrevervet var veldig lærerikt (og så godt betalt det var!) men også krevende. Noe av det siste vi gjorde var heldigvis å gjeninnføre fakultetsstyrene - jeg mener jo fortsatt at det var en feil av det forrige styret å fjerne disse. Argumentasjonen har jeg kommet med i Khrono.

Men la meg heretter i dette innlegget være mer strukturert, og skrive om undervisning, formidling og FoU hver for seg.


Undervisning
Høydepunktet på undervisningsfronten var vel for første gang å få lov til å undervise et kurs om matematikkens historie på masternivå. Kurset går i Volda, og gikk etter det jeg forstår riktig bra. Det var Hilde Opsal og jeg som delte på undervisningen. Som alle undervisere vet, så fordyper man seg i et stoff på en helt annen måte når man skal undervise det (og skal kunne svare på spørsmål fra studenter) enn hvis man bare leser det selv og kan slå opp i bøkene hvis man trenger det et sted. I vårsemesteret 2020 går kurset for andre gang.

Når jeg først er inne på Volda: våren 2019 var vel også første gang jeg holdt et innlegg om akademisk skriving for kolleger - denne gang på et skriveseminar jeg var med på å arrangere ved Høgskulen i Volda. Det også tror jeg gikk helt fint.

Ellers har jeg for andre gang vært emneansvarlig for Vitenskapsteori og metode for cirka hundre studenter. Dette var siste gang kurset gikk i denne formen, fra høsten 2020 er det et sted mellom 300 og 400 studenter på det samme kurset...

Og så har jeg naturligvis hatt gleden av å veilede masteroppgaver også i 2019. Hver masteroppgave er jo en spennende reise. (Det skal bli spennende hvordan den reisa blir i framtida hvis ryktene om at rektor vil kutte ressursene til veiledning per masteroppgave, stemmer.)


Formidling
Tall og tanke 2 har i løpet av året kommet på svensk, og sannelig jobber vi nå med ei tilleggsbok til Tall og tanke-bøkene. Dette er tidkrevende (og artig!) arbeid som ingen får se noe resultat av før i 2020.

Noe av det mest nervepirrende jeg gjør i jobben min - ganske sjelden, riktignok - er å bli intervjuet på direktesendt radio. 25. februar var jeg i morgensendingen til Østlandssendingen og snakket om at det er en myte at noen ikke har hjerne for matematikk. Jeg tror det ble et bra intervju, men jeg vet aldri helt hvorfor jeg vil meg selv så vondt...

Ellers trives jeg fortsatt godt i redaksjonen til Tangenten, men ser at jeg ikke har skrevet et ord i Tangenten i 2019. Jeg lover ikke at det gjentar seg i 2020.


Forskning og utviklingsarbeid
I tillegg til TEQ21 (som jeg startet innlegget med), så jobber jeg jo med en rekke andre prosjekter. Sammen med Aina Fossum og FAFO er vi i ferd med å sluttføre det treårige prosjektet som evaluerer matematikkeksamen i tiendeklasse i Norge. Sluttrapporten kommer i januar 2020. Aina og jeg har store planer om å fortsette å være interessert i matematikkeksamen også i årene framover. Vi hadde da også et innlegg på CERME i Utrecht om norske regning-/matematikkeksamener og hva de kan si om utviklingen i matematikkfaget.

Som varslet i fjorårets oppsummering har jeg vært med på å jobbe fram en kvantitativ artikkel basert på TIMSS-data, som ble presentert på en konferanse i København før sommeren. Vi får se om det blir noe mer ut av det i løpet av 2020.

Jeg er også ivrig i gang med to forskningsprosjekter knyttet til New Maths, sammen med min gode kollega Hilde Opsal i Volda. Her tar vi sikte på å presentere på diverse konferanser i 2020. Det er gøy.

Og som om ikke det er nok, så håper jeg å skrive ei bok knyttet til matematikkhistorie i løpet av de nærmeste årene. Jeg hadde et par uker på Kreta i høst hvor jeg endelig kom skikkelig i gang med skrivingen, godt hjulpet av noen møter med kollega og ledende ekspert på feltet, Costas Tzanakis. Så jeg har stort håp om at selv om det gikk nesten ti år fra disposisjonen var klar til det første kapitlet var ganske ferdig, skal det ikke gå ti år til før den er i bokhandlene.

Noko meir?
På vårparten tok jeg et PhD-kurs i kvantitativ metode og mixed methods ved Høgskolen i Molde. Dette var dels fordi det var gode kolleger i Volda som også skulle ta kurset, og dels fordi det er greit å ha noen studiepoeng å slå i bordet med i et emne som jeg ellers er ganske selvlært på (bortsett fra en del vekttall fra UiO på tidlig 1990-tall. Pensumet på kurset var ganske lærerikt.

Og så har jeg representert UHR i ei arbeidsgruppe Udir har hatt med partene i arbeidslivet om Fagfornyelsen. Dette har vært både hyggelig og interessant. Nå som fokuset dreier seg mer mot videregående skole, har jeg fått avløsning fra og med neste møte.

Som i fjor har jeg ambisjoner om å si nei til ting litt oftere. Jeg tror det trengs for å bli mindre overarbeidet. Samtidig har jeg nok innsett at jeg må se på forskningen også som en hobby, og ikke tenke at jeg bare skal gjøre det jeg får tid til i løpet av vanlig arbeidstid. Men jeg må jobbe litt mindre i 2020 enn i 2019.

Et annet forsett som har dukket opp i løpet av året er å fly mindre. I høst har jeg vært ganske flink, med unntak av turen til Kreta. Det har blitt flere nattogturer til og fra Bergen og en busstur til Volda. I 2020 skal jeg følge opp dette. Jeg dropper ICME i Shanghai og HPM i Macao (begge er konferanser jeg har deltatt på konsekvent siden 2000), og skal isteden på to konferanser i Oslo og en i Ørebro. I januar skal jeg prøve meg på kombinasjonen tog og buss til Volda, og når jeg skal et par uker til Berlin i februar skal jeg ta tog begge veier. Jeg har ingen grunn til å ha god samvittighet - gjennom livet har jeg reist to ganger jorda rundt og en masse turer til andre kontinenter i tillegg til de to turene - men alt hjelper.

Dermed var 2019 utkvittert. Jeg er klar for et nytt år. Godt nytt år, kjære leser! (Jeg henvender meg da til den imaginære leseren som orker å lese helt hit...)

søndag 10. november 2019

Rosa kompetanse-seminar 2019: Skeiv historie


Så var det endelig tid for Rosa kompetanses årlige nettverksseminar igjen, også denne gangen i Tønsberg. Årets konferanse ble åpnet av avdelingsleder Synne Hall Arnøy og initiativtaker Hanne Børke-Fykse, med presentasjon av hva Rosa kompetanse er og hvor det startet. Hanne snakket om den grunnleggende tanken om å gjøre profesjonsutøvere i stand til å gjøre en bedre jobb for at folk kan leve et liv i pakt med hvem de er. Selve startfasen i Rosa kompetanse er jo i grunn noe av en lærebok i mangfoldstenkning: det handlet om å samle ressurspersoner med ulike kompetanser, fordi det er den samlede kompetansen som er nødvendig, og da holder det ikke å samle folk rundt seg som er helt like en selv. Fra starten i 2005-6 med fokus på helse og med en person på prosjektmidler, er det i dag rundt 10 personer knyttet til ymse ulike tiltak (for eksempel skole, barnehage, justis...) Hele tiden har arbeidet vært forankret i styringsgrupper med solid faglig nivå. (For meg, som faktisk av har vært med helt fra starten - det vil si første gang Hanne samlet en gjeng ressurspersoner på Refsnes gods til idémyldring, er det jo artig å huske på hvordan prosessen har vært.)

Som vanlig må jeg ha med en "disclaimer" om at jeg noterer det jeg oppfatter som forfatternes budskap, men det må tas med noen klyper salt, for det er basert på det jeg oppfatter og det jeg rekker å få med meg. Det du synes er interessant, bør du naturligvis sjekke ved andre kilder. Hvis det virker som noen har sagt noe dumt eller lite gjennomtenkt, skyldes det sannsynligvis at mine notater er for unyanserte. (En tilleggsdisclaimer: jeg bruker stort sett etternavn på foredragsholderne, men for enkelte av dem jeg kjenner aller best føles det så unaturlig at jeg bruker fornavn...)


Det første foredraget var av UiBs Tone Hellesund, og hun snakket om "Fortiden er et fremmed land - Skeiv historie som overraskelsenes historie". Hun tok utgangspunkt i at hun i 1985 skrev ei særoppgave om homofili. Dette var 13 år etter avkriminaliseringen og to år etter at man begynte å snakke om sykdommen som etter hvert ble kalt AIDS. Så sent som for fem år siden var hun initiativtaker til Skeivt arkiv, og før det var det i liten grad oppmerksomhet om å ta vare på skeivt materiale. Det var snarere tvert om: det ble sett på som litt skamfullt og mindre bevaringsverdig. Hun presenterte hva Skeivt arkiv i dag legger vekt på. Overskridelser av normer for kjønn og seksualitet er en sentral del av kulturhistorien som alle har måttet forholde seg til på en eller annen måte. Og historien viser at mangfold alltid har vært der og blitt håndtert på ulike måter. Hellesund understreket at vår historieskriving må være basert på fakta, og vi må tolke historien også ut fra sin egen kontekst.

Eilert Sundt rapporterte i sin tid om at sedelighetstilstanden var forskrekkelig. Loven (Christian den fjerdes norske lov) forbød "Omgjengelse mot naturen", men dette var en veldig vid formulering som kan tolkes til å inkludere blant annet oralsex, analsex, sex med dyr, onani... Det forekom svært få saker i Norge om sodomi, og vi kjenner ingen norske dommer som ga dødsstraff, mens det var mange saker om sex med dyr. Det Eliert Sundt imidlertid reagerte på, var barn født utenfor ekteskap, som jo ikke i det hele tatt er dekket av paragrafen om "omgjengelse mot naturen". Dette viser vel at man kan ha ulike syn på hva som er problematisk seksualitet. Selve begrepet seksualitet, og tanken om at seksuelle handlinger kan oppfattes i lys av noe som kalles seksualitet, kom senere, og Hellesund beskrev (med utgangspunkt i Foucault) hvordan tanken om seksualitet har utviklet seg. Hun snakket også om Ken Plummer, som arbeider med hvordan de fortellingene vi forteller konstruerer hvem vi er, og at seksualitetsfortellinger er blitt en viktig del av identitetene våre i dag. Derfor er det viktig å samle på samfunnets fortellinger gjennom tidene, som verktøy til å forstå.


Neste post på programmet var Hanne Marie Frostlid og Siri Sunde med tittelen "Kirken og kjærligheten". Jeg husker jo selv godt "Siri Sunde-saken", hvor jo to sentrale pionerer i norsk moderne historie, Siri Sunde og Rosemarie Köhn, var sentrale. (I 1999 gjeninnsatte Rosemarie Köhn Siri Sunde som prest etter at Sunde inngikk partnerskap.) De startet med dagens situasjon: i dag lever kirken med to syn på "homofilispørsmålet", med et mindretall som for eksempel ikke ønsker at homofile bør få gifte seg. Det er fortsatt tillatt å diskriminere homofile i kirken.

De startet med en historisk gjennomgang: I 1954 kom biskopenes uttalelse om at homoseksualitet er "en verdensfare av dimensjoner". Til tross for biskopenes motstand ble straffelovens §213 (omsider) opphevet i 1972. I 1976 ble Åpen Kirkegruppe stiftet i Oslo, og allerede i 1977 mente bispemøtet at "homofile har det samme menneskeverd som ethvert menneske", noe som til tross for sin nedlatende tone var et kraftig framskritt fra 1954. I 1995 stemte Kirkemøtet mot å anerkjenne partnerskap. På 90-tallet ble homofilispørsmålet en stor symbolsak i kirken. Fra 2007 anerkjente kirken at det var to ulike syn. Den nye ekteskapsloven fra 2009 medførte en ny runde med diskusjon, og i 2017 ble ny vigselsliturgi vedtatt av Kirkemøtet. I 2018 oppnevnte Kirkerådet et LHBT-utvalg for kompetanseheving blant ansatte i kirken.

Siri Sunde fortalte mer detaljert om prosessen rundt henne, og hvordan det på et tidspunkt kom et kompromiss hvor noen biskoper gikk med på å gå mot homofilt samliv (som de var for) mot at andre gikk med på å gå mot at homofile kunne nektes nattverd (som de var for å nekte). Dette kompromisset ble brutt ved at prester i Bergen fortsatte å nekte homofile nattverd. Til slutt endte Rosemarie Köhn som kjent med å legge sitt eget syn på kristendommen og kjærligheten til grunn, og la Sunde fortsette som prest, til tross for et stort press fra andre biskoper. (Det må være helt absurd å oppleve at ens kjærlighetsforhold blir en "sak" som opptar hele landet, som diskuteres på kirkemøter og blant biskoper, på TV og i radio. Jeg synes det var et privilegie å få høre Sunde selv fortelle om saken - både i foredraget og på tomannshånd senere under seminaret.)

Hanne Marie Frostlid fortalte om sin historie. Allerede som åpent lesbisk leder for Buskerud KrFU opplevde hun at hennes seksualitet ble en "sak". I 2015 opplevde hun at biskopen (Midtømme) ville nekte å ordinere henne til prest - men måtte gå tilbake på det. Til slutt takket Frostlid nei til den aktuelle stillingen, delvis ut fra hets hun fikk. Hun jobbet som vikar andre steder, og ved et tilfelle ble hun angrepet og slått i ansiktet i sakristiet, og ved en annen anledning ble hun utsatt for overgrep av en mann som tok kontakt med henne i hennes rolle som prest. Hun har senere jobbet som sjømannsprest.

Hennes historie gjør det vanskelig for henne å godta at man skal ha "to syn" i Kirken. Hun ønsker at Kirken skal gi en unnskyldning for behandlingen homofile har vært utsatt for. (For meg som ateist er det naturligvis vanskelig å forstå at homofile og lesbiske ønsker å være medlemmer av en organisasjon som gjennom århundrer (og fram til denne dag) systematisk har motarbeidet deres rettigheter og menneskeverd. Imidlertid er det ikke vanskelig å forstå at når troen på en gud er en stor del av livet, er det verdt en kamp å prøve å bevege kirka til å handle litt mer i tråd med det den guden man tror på står for. Frostlids historie minner om at det fortsatt er lang vei å gå.)


Etter lunsj var jeg på parallellsesjon med Halvor Frihagen om "Kink i et historisk perspektiv". Han presiserte først at han er jurist og ikke historiker, men det er få som skriver om kink-historie, og dermed må han si noe om det. Han startet med sin definisjon av kink: BDSM eller fetisjisme. (Fetisjisme knyttet han nok primært knyttet til ting: lakk, lær, sportstøy... - og dermed er det ganske mye som andre vil oppfatte som kink som faller utenfor, som antall sexpartnere, nakenhet, ekshibisjonisme, you name it. Men det er nå greit nok.)

Han viste tråder tilbake i historien; til et bilde fra en etruskisk grav i Tarquinia ca. 490 fvt, som ser ut til å være av BDSM-sex (ifølge Astri Karine Lundgren, som var i publikum, var det et bilde av to menn som har sex med og pisker en annen (yngre) mann). Men vi vet lite om hvor vanlig kink var tidligere. I Gulatingsloven fra 900 var det bestemmelser om for eksempel utroskap (som ga den som var bedratt lov til å drepe den skyldige), men Frihagen nevnte ikke noe om kink i den sammenheng. I Sættargjærden fra 1277 ble det bestemt at kirken skulle ha domsmyndighet under lovbrudd mot kirkens regler - og kirken hadde naturligvis et hav av regler knyttet til sex - og kink var ikke noe som passet godt inn i dette. Christian Vs norske lov (1687) hadde regel om "Baal og Brand" for "Omgængelse, som er imod Naturen", men hadde ingen konkrete regler om kink.

I en bok fra omkring 1660 ("A dialogue between a married lady and a maid) fortelles om gleden ved å piske hverandre, og i "Fanny Hill" om lag 100 år senere, dukker pisking opp igjen. Så, i 1791, kom Justine av de Sade på banen, hvor sadisme (men uten samtykke) kom til. Det er verdt å merke at denne litteraturen kom om lag samtidig med at mange av de store romanene kom. Leopold von Sacher-Masoch skrev i romanen Venus im Pelz om tenning på kvinner i pels.

I jussen er det lite kink å finne. Spannersaken på 1990-tallet i London er interessant - Menneskerettsdomstolen i Strasbourg bestemte at medlemslandene hadde rett til å dømme folk for samtykkebasert sex. Så i 2005 kom en sak mellom den belgiske staten og K.A. og A.D., som var en BDSM-sak, hvor EMD snudde og mente at samtykkebasert sex ikke kunne straffes. I norsk juss handler sakene i retten primært om hvorvidt samtykke er gitt og hvorvidt det er trukket tilbake. Man kan samtykke til å "bli utsatt for" forholdsvis grov "vold" etter norsk lov.

BDSM-subkulturene oppsto på 40-tallet i USA, og Tom of Finlands visuelle uttrykk ble etter hvert en viktig del av denne subkulturen (se den gode filmen Tom of Finland (med Jakob Oftebro i en av rollene) for å lære mer om ham). Etter hvert kom subkulturen også til Europa, især Berlin, Hamburg og Amsterdam. Fra 1984 kom Folsom Street Fair i San Francisco, en gatefestival med nakenhet, ekshibisjonisme og betydelige mengder lær og BDSM-elementer. Den fikk en avlegger i Berlin lenge etter. SLM Norge ble etablert i 1976 og nedlagt i 1986. SLM Oslo etablert i 1988. Svein Skeid var en sentral person for å fjerne diagnosen for sadomasochisme. Diagnosen er nå fjernet.

Frihagen fortalte også at lærbevegelsen ser ut til å være på vei ned - blant annet sportsutstyr er i ferd med å ta over plassen. Også nakenhet er kanskje mer vanlig, og Chemsex er det kanskje også mer av i Norge enn før. Men det er veldig lite forskning på kinks historie.

I spørsmålene etterpå ble det spørsmål om Satyricon (som var mye tidligere) kan regnes som kink - om poly bør regnes som kink. Det kom også spørsmål om når kink kan regnes som en legning. Frihagen svarte at det kunne være et snakk om at hvis kinken ble så avgjørende for den enkelte at det ble en viktig del av seksualiteten, så er det snakk om en legning. Det kom også spørsmål om 50 Shades, og om dette har vært viktig for toleransen for BDSM. Frihagen understreket at dette er omdiskutert i miljøet, fordi 50 Shades tar lett på det med samtykke og dermed gir et feil inntrykk av BDSM. Hvorfor er kink så tabubelagt? ble det også spurt om. Frihagen svarte at mye av kink er "ekstra" normbrytende, og i tillegg lattervekkende for mange. Det gjør det lite fristende å snakke om det med folk som ikke selv tar del i det. Han ble også spurt om hvordan politiets kunnskaper og holdninger er. Frihagen fortalte at det er vanskelig å få domfellelser knyttet til vold i BDSM-sammenheng. Dette handler ofte om at samtykket blir trukket tilbake, og det er da vanskelig å bevise at samtykket er blitt trukket tilbake.


Neste foredrag var "Sex og seksualitet i Romerriket", med Astri Karine Lundgren. Hun skrev en masteroppgave i arkeologi om mannlig seksualitet og prostitusjon i Pompeii. Gjennom fem år på arkeologstudiet er det ikke en eneste forelesning eller tekst som har med seksualitet å gjøre, så denne masteroppgaven var ikke helt alminnelig. Hun snakket litt om kristendommen som kontrast til antikkens levemåter, om "menneskeverd" som knyttet opp mot blant annet sosial status og biologisk kjønn og om seksuell legning som en moderne sortering. Antikken hadde sorteringen aktiv og passiv. (Lundgren foretrakk forresten å snakke om sammekjønnslig relasjoner heller enn homoseksualitet. Hennes argumentasjon var at romerne selv ikke hadde noe ord for homoseksualitet. Jeg for min del tenker at de da kanskje heller ikke hadde ordet "sammekjønnslig relasjon" heller, så det blir vel litt smak og behag hva man bruker. Uansett må man av og til bruke moderne begreper på noe som har skjedd i fortida, hvis de i fortida selv ikke hadde noe begrep som vi kan bruke for å beskrive det.)

Seksuell omgang mellom menn med lik sosial status var tabu. Det var heller ikke lov for menn å ha sex med andre frie menns koner, og ikke lov å ha sex med slaver så de ble skadet på en måte som reduserte deres verdi. Men det var ikke noe problem at rike menn hadde sex med både kvinner og menn i andre samfunnslag. Unge menn hadde den passive rollen, mektige menn kunne aldri la seg penetrere.

Så gikk hun inn og så nærmere på en samfunnsgruppe vi ikke hører så mye om: de frigitte - altså de som har gått fra å være eid av noen til å bli selvstendige individer. Frigitte blir skildret som vulgære og seksuelt utagerende i litteraturen, og dette kan nok skyldes at det ble tatt for gitt at de hadde vært innblandet i mye slags sex i sin tid som slaver. På den annen side sto de frigitte friere til selv å ha seksuelle relasjoner som andre ikke hadde.

Nederst i samfunnet var slavene, som ikke var sett på som individer men som handelsvare. Slavene var seksuelt sett fritt vilt, og kunne benyttes slik eieren ønsket. Dersom slaven fikk barn med sin eier, ble barnet selv slave. Kvinnelige slaveeiere kunne imidlertid ikke benytte seg av sine mannlige slaver på den samme måten.

De mannlige prostituerte i Pompeii holdt ikke til i bordellet, men på gjestgiverier, konditorier og butikker. Både mannlige og kvinnelige prostituserte ble solgt på disse stedene og hadde dessuten en høy skatt. Hun gikk ikke så mye inn på livene til disse menneskene, men det kan vel hende at det er mer å finne i masteroppgaven.


Til slutt på mandagen (og da ser jeg bort fra middag, quiz og så videre) var det et "historisk panel" med Anbjørg Ohnstad, Anne Kyong Sook Øfsti, Haakon Aars, Mari Bjørkman og Stein Wolff Frydenlund, moderert av Fri-leder Ingvild Endestad. Paneldeltakerne ble først bedt om å trekke fram den hendelsen de syntes var viktigst i homohistorien. De trakk fram lovendringene (avkriminalisering, partnerskap og ekteskap, lov om endring av juridisk kjønn) og avdiagnostiseringen på den gode siden, og HIV-epidemien på den vonde og negative siden.

Panelet ble utfordret til å si en viktig hendelse fra eget liv. Øfsti fortalte om da hun var heterofilt gift og forelsket seg i ei gift kvinne - saken kom for retten for skilsmisse ved dom. I 1987. Haakon fortalte om da han ble spurt om å være helsedelegat i Palestina, og det var folk i Røde Kors-systemet som mente at det ikke var mulig. Saken ble løst da Astrid Nøkleby-Heiberg tok en telefon til Fati Arafat i palestinsk Røde Halvmåne. Frydenlund fortalte om da han sto i manntallet som Stein og med en K bak for kvinne. Han klaget og fikk medhold i at manntallene som var lagt ut måtte rettes opp. Anbjørg fortalte om partnerskapsinngåelsen i 1993 (etter å ha vært sammen siden 1975). Hun ble overrasket over at dette ble tatt imot med applaus på hennes arbeidsplass. Mari fortalte om da en pasient fortalte at hun (pasienten) var lesbisk, og Mari opplevde at hun var så usikker på hva hun skulle si at hun ikke kommenterte det og bare gikk videre i konsultasjonen.

Øfsti kommenterte hvordan idealet om kjernefamilien (og parnormen) fortsatt står sterkt, samtidig som folk i praksis lever ekstremt variert. Det er et paradoks at vi har tatt så mange frihetskamper for å kunne leve sånn vi vil, men samtidig streber etter det samme idealet. Anbjørg spurte om vi har overtatt heteronormen i så stor grad at det gjør at åpenheten for andre måter å leve på er blitt enda mindre enn den var for eksempel på 70-tallet.

De diskuterte litt hvorfor de sosiale arenaene for godt voksne homofile (som kvelder på Kampen Omsorg) er så kjønnsdelt. Øfsti mente at identitetsbyggingen som homofil bidro til at man valgte hver sine miljøer. Mari kommenterte at mange av kvinnene identifiserte seg med kvinnekampen, slik at kampen om like rettigheter for kvinner var en del av det hele - noe som bidro til segregeringen.  (For meg virker det forsåvidt ikke så rart at når man den gang laget sosialiseringsarenaer, så var det naturlig at de var kjønnsdelt, for det var ikke så mange andre sjekkearenaer, så man ønsket at de arenaene man laget skulle ha godt med muligheter for å sjekke opp folk av samme kjønn.)


Tirsdagen startet med Mathias Holst som presenterte hvordan Rosa kompetanse arbeidsliv arbeider. Her snakket han om og viste mange av de grepene han bruker i foredragene for å treffe forsamilingen. (Det er et vanlig og fint innslag på Rosa kompetanse-seminarene å gi eksempler på hvordan tiltakenes foredrag arter seg. Jeg lar være å referere fra dette.)


Hasti Hamidi og Helga Eggebø snakket om "Diskriminering og sosial ekskludering av skeive med innvandrerbakgrunn". Eggebø snakket om en undersøkelse i tråd med Crenshaws begrep interseksjonalitet. Undersøkelsen hadde 251 spørreskjema og 41 intervjuer med LHBTI-personer med innvandrerbakgrunn (SSB-def.) Gruppa opplever både rasisme og etnisk diskriminering og homonegativisme og transfobi. Rasismen og diskrimineringen ble opplevd både i skolen, på boligmarkedet og på arbeidsmarkedet. Et flertall i utvalget har opplevd å bli utsatt for dette. En del har også opplevd rasisme på skeive utesteder - her opplevde de fleste skeive miljøer som inkluderende, men flere (21 %) opplevde de skeive miljøene ekskluderende enn det er som opplever studie- og arbeidsmiljø og ekskluderende. Dette er trøblete, siden det er viktig å bli inkludert i skeive miljøer. (En sa: "Dersom vi var velkomne i de hvite skeive miljøene, så kunne vi tatt oss råd til å bli avvist av minoritetsmiljøene. Men du kan ikke risikere å bli avvist begge steder.")

Mange hadde opplevd mye homofobi og transfobi i landet de kom fra, og mange opplevde det også problematisk på asylmottak. Halvparten har blitt utsatt for negativ oppmerksomhet på grunn av homofobi og transfobi. (Noe av grunnen til at andelen her er noe mindre enn andelen som har opplevd rasisme, kan vel sikkert være at det er en viss mulighet for å holde seg skjult i visse sammenhenger, mens det er vanskelig å skjule seg hvis man er i situasjoner hvor det er fare for rasisme.)

Dette foredraget var nyttig for meg - i mitt foredrag om kjønn og seksualitet snakker jeg om interseksjonalitet og sånt, og her får jeg oppdaterte data og sitater som jeg kan bruke så jeg er up to date.

Hamidi startet med å si at antirasister anklages for å lete etter rasisme med lupe, men hun understreket at rasisme finner henne overalt. Hun er opptatt av å se på rasisme som et system. Hun og familien opplevde trakassering og sjikane i Trøgstad da hun var et barn. Hun gikk inn i begrepet "fremmedkulturell", som opprinnelig ble brukt av rasister og innvandrermotstandere, mens det i dag brukes av journalister, også om norskfødte. Hun ga eksempler på hvordan hennes familie og mange andre blir nektet tjenester på grunnlag av deres bakgrunn eller hudfarge.


I parallellsesjonene valgte jeg Marianne Støle-Nilsens innlegg om "Helhetlig seksualitetsundervisning og utvikling". (Det var litt artig at hun skulle snakke her, siden jeg for et par måneder siden leste masteroppgaven hennes i forberedelse til at jeg skulle forelese om kjønn og seksualitet.) Hun startet med å vise UNESCOs oppdaterte definisjon av helhetlig seksualitetsundervisning (fra 2018). Videre viste hun til sin inndeling (fra masteroppgaven) av ulike tilnærminger til seksualitetsundervisning: helsetilnærming, kriminalitetstilnærming, kjønn- og mangfoldstilnærming og danningstilnærmingen (som inkluderer de tre andre). Så ga hun en historisk gjennomgang av seksualitetsundervisningens historie, bygget delvis på boka "Seksualitet i skolen" av Røthing og Svendsen. Ut over det la hun vekt på at Kunnskapsløftet (2006, med reviderte planer i 2013) ble et faktisk løft for seksualitet og kjønn, med konkrete mål i mange fag. (Her kan jeg naturligvis vise til min egen artikkel om hvordan lærebøkene faktisk håndterte dette.)

Hun snakket om fagfornyelsen (som i skrivende stund fortsatt ikke har kommet i endelig versjon fra departementet). Der har man jo Folkehelse og livsmestring som et av tre tverrfaglige temaer. Hun fortalte at hun deltok i den tverrfaglige gruppen i fagfornyelsen, men den gruppa ble i november (2018) plutselig oppløst. Likevel er målene (i de foreløpige utkastene) noe bedre enn i Kunnskapsløftet. Hun gikk gjennom forslagene slik de foreligger nå. Her var det mange poenger å ta tak i, for eksempel mente hun at det fortsatt er et problemfokus og lite vekt på positiv seksualitetsundervisning. Hun avsluttet med å påpeke at seksualitetsundervisning må ivaretas i lærerutdanningen, kurs og videreutdanning, samtidig som lærere, skoleledelse, skoleeier og nasjonalt nivå må ta sine deler av ansvaret. Ikke minst må skolen selv ta eierskap til seksualitetsundervisningen sin, og sørge for at de ulike lærerne, helsesøstre og eksterne aktører vet hva hverandre gjør og hva den enkeltes ansvar er.


Etter lunsj hørte jeg på "Forargerligt og Uteerligt Forhold", et foredrag av Tonje Louise Skjoldhammer om "rettslig regulering av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet". Foredraget hadde utgangspunkt i masteroppgaven hennes. Et brev fra sogneprest Caspar Hansen i Rødøy på Helgeland til sorenskriver Hansen på Helgeland om Simonette Vold, ga startskuddet for en rettssak som er en av to saker som hun skriver om i masteroppgaven. Saken endte i høyesterett, og er en av bare to saker om sex mellom kvinner som har vært i Høyesterett. Vold ble dømt i Høyesterett i 1847. I rettssalen var et av de sentrale temaene om det kvinnene hadde gjort, faktisk var "omgjængelse", som er ordlyden i Christian Vs norske lov.

Saken viser for eksempel at ryktene om Simonette gikk helt fra 1809, og fram til hun altså ble anmeldt på 1840-tallet. I rettspapirene spekuleres det i at hun ikke var skapt helt som andre, og dessuten at hun fant attrå i kvinner istedenfor menn. Det gikk også rykter om at hun hadde en "løsfyr" (noe vi ville kalt dildo) kledd med fløyel. Slik gir papirene en innsikt i hvordan folk på 1840-tallet prøvde å sette ord på likekjønnsseksualitet - og hvordan man nok så for seg at sex forutsatte et mannlig kjønnsorgan eller kopi av dette. Kvinnene påsto at de ikke hadde brukt "løsfyr", men kun "dasket fladkunt", og det var tvilsomt om man kunne dømme noen for "omgjængelse" hvis det ikke hadde skjedd noen penetrasjon.

Hun gikk i noe detalj i distriktslegens uttalelser i sakens anledning, som måtte uttale seg om det som hadde skjedd kunne anses som å tilfredsstille kjønnsdriften - noe som fogden hadde lagt til grunn var nødvendig for å kunne regnes som omgjængelse. Igjen er dette et interessant innblikk i hvordan synet på kvinnelig seksualitet kunne arte seg.

Høyesterett kom fram til at det kvinnene hadde gjort ikke kunne anses som omgjengelse, men at det ville være for ille om så usedelig oppførsel som skapte så mye skandale, ikke skulle straffes. De brukte dermed det som ble kalt "lov etter analogi", som ble brukt når handlinger ikke var rammet av de faktiske lovene, men kunne anses som analog til det. Dermed ble kvinnene dømt for "forargeligt, uteerligt forhold". Dette var altså et lovbrudd som høyesterettdommerne fant på der og da, og straffen ble satt av dommerne: 1 år tukthus for Simonette og 15 dager på vann og brød for de to andre. Simonette var 68 år gammel da hun ble dømt, og levde videre til hun var 94 år gammel.

Den andre saken hun så på var fra 1854. Disse kvinnene ble frikjent i Høyesterett, med henvisning også til denne dommen. I 1889 ble det presisert i loven at det var menn som hadde sex med menn som var omfattet av paragrafen.


I foredraget "Skeive diagnoser - en kritisk historiefortelling" snakket Silje-Håvard Bolstad om. Bolstad starter snart som universitetslektor ved sexologistudiet ved Universitetet i Agder. Diagnosemanualen er en oversikt over alle diagnoser, og kan sammenliknes med Bibelen og Norges Lover. Skeive har vært å finne i alle tre, men heldigvis revideres både diagnosemanualen og Norges Lover. I USA holder de seg med en egen diagnosemanual. En diagnose kan være et stempel eller en nøkkel, og vil virke ulikt i ulike situasjoner.

Bolstad fortalte om historien og startet med Psychopatia Sexualis (1896), hvor homofili ble sett som en degenerasjon. Evolusjonsteorien ble brukt til å hevde at seksualitet har som formål å lage barn, og at andre former for sex er unaturlig og sykt. På Gaustad var onani en ikke uvanlig årsak til innleggelse, ifølge deres statistikk. Magnus Hirschfeldt var kanskje den første som tydelig så forskjellen på trans og homofili. På 1960-tallet kom Christine Jørgensen-saken, som fikk transpersoner inn i nyhetsbildet. Transvestitisme kom inn i diagnosemanualene på 1960- og 1970-tallet. På 1970-tallet var det også en diskusjon om hva en psykisk lidelse er, og man kom i USA fram til at det ikke holder at noe bryter normer, det må også være en subjektiv lidelse for den det gjelder. Dette ble gjenstand for en avstemning, og 58 % stemte for denne konklusjonen, og det førte til at homoseksualitet ble fjernet som diagnose i USAs diagnosemanual. Dette skjedde i 1977, mens den ikke ble fjernet før i 1990 i den internasjonale manualen.

Men parallelt med dette, blomstret diagnosene knyttet til trans. De siste tiårene har imidlertid transpersoner blitt mer synlige og kampen mot diagnosene knyttet til trans har vokst i styrke. I 2013 kom DSM5 i USA, hvor begrepet kjønnsdysfori ble innført (et subjektivt ubehag). 

ICD-11 kom fra WHO for bare noen måneder siden. Da ble kjønnsidentitet flyttet ut av kapitlet for psykiske lidelser i den internasjonale manualen og inn i et kapittel knyttet til seksuell helse. Nå brukes kjønnsinkongruens (manglende samsvar mellom tildelt kjønn og opplevd kjønn), men altså ikke som en psykisk lidelse. Grunnen til at diagnosen fortsatt finnes, er at den trengs for å sikre tilbud om kjønnsbekreftende behandling. Men det nye kapitlet gjør at dette flyttes ut fra psykiatrien og blir liggende mellom psykiatrien og somatikken, og da blir det interessant hvem som skal håndtere dette.

I dag er transvestisme fortsatt en diagnose i USA, mens det ikke er en diagnose i WHO-systemet. (Helbredelse av transvestisme krever altså bare en flybillett ut av USA.)

Bolstad avsluttet med å vise ei nettside som er verdt å kikke på: ictalents.org. Her beskrives mangfold som talenter, ikke som diagnoser. I tillegg ble forsamlingen utfordret til å plassere seg selv i et kartesisk koordinatsystem hvor x-aksen gikk fra 0% til 100% kvinne og y-aksen fra 0% til 100% mann. Denne måten å se på kjønn på, tar på alvor at noen ikke føler seg som verken mann eller kvinne, mens andre føler seg som fullt ut mann og fullt ut kvinne samtidig. (Jeg krysset vel av på 80% mann og 0% kvinne, men koordinatsystemet "begs the question" om hva man legger i "mann" og "kvinne", noe som naturligvis er et fint spørsmål å diskutere. Jeg vil tro at det er mange som oppfatter seg som 100% mann og 0% kvinne som er helt uenige om hva det vil si å være mann og hva det vil si å være kvinne...)


Årets seminar ble avsluttet med "Den rosa veien videre". Det var Inge Alexander Gjestvang og Marthe Øvrum som her oppsummerte seminaret og bragte framtida inn i seminaret. (Jeg noterte ikke fra oppsummeringen.)


Jeg gleder meg allerede til neste års seminar. Jeg lærer alltid mye gjennom to dager på Rosa kompetanses seminarer, samtidig som jeg møter fabelaktige folk som jeg er veldig glad for å bli kjent med. Noe av lærdommen tar jeg med rett inn i jobben, annen lærdom tar jeg rett inn inn i livet for øvrig - som allmenndannelse...

torsdag 10. oktober 2019

NORNESK-seminar: Er systematiske kunnskapsoppsummeringer nyttig på alle fagområder?


Jeg tilbrakte deler av torsdag 10. oktober på seminar om systematiske kunnskapsoppsummeringer arrangert av NORNESK (nornesk.no). Dette er et relevant tema fordi jeg selv holder på med 2-4 systematiske kunnskapsoppsummeringer akkurat nå, litt avhengig av hvordan man teller: 1-3 som en del av et NFR-prosjekt og en som et eget lite prosjekt. (La meg si med det samme at kjært barn har mange navn samtidig som det som inkluderes i begrepet systematiske kunnskapsoppsummeringer er veldig bredt. Det er alt fra statistiske metastudier, via oversikter som skal gi en status om "hva er forsket på?" til prosjekter hvor det er begrepsfesting som er poenget, og hvor poenget er å få et mest mulig perspektivrikt grunnlag for en slik begrepsfesting. Og en masse annet. Fellesnevneren er at man bruker tidligere forskning som er innsamlet på en systematisk måte.)

La meg også komme med min standard-disclaimer: Det som kommer nedenfor er naturligvis forsøk på å gjengi det jeg oppfattet at folk sa. Skal man finne ut det de selv mener at de sa, må man naturligvis bruke andre kilder enn meg.

Seminaret startet med en samtale mellom John-Arne Røttingen, direktør for Norges Forskningsråd og Gro Jamtvedt, dekan ved OsloMet - storbyuniversitetet. De snakket om historien til feltet, og et av poengene er at systematiske kunnskapsoppsummeringer startet som noe man gjorde for å sette FoU-funn ut i livet, mens det i dag har sterkere og sterkere rolle i selve forskningen. Tidligere var det ikke akseptert at man hadde en systematisk kunnskapsoppsummering som del av en doktorgrad, sa Røttingen, mens det i dag heldigvis har endret seg. Røttingen la også vekt på at det trengs en balanse. Hvis man har 70 primærstudier og 11 kunnskapsoppsummeringer på et område, burde man sannsynligvis heller ha gjort flere primærstudier enn å gjøre nok en kunnskapsoppsummering.

Etter innledningen var det en paneldebatt. Kirsti Malterud presiserte at systematiske kunnskapsoversikter ikke er en universalnøkkel men en spesialnøkkel. Tone Kvernbekk understreket at en kunnskapsoppsummering må kunne være noe mer enn en oppsummering. Malene W. Gundersen understreket at man ikke behøver å legge sammen 1 og 1 og få 2, av og til gir to ulike artikler ulike perspektiver som til sammen gir noe nytt. Men det er viktig at man har en bred forståelse av kunnskapsoppsummeringer. Rigmor Berg vektla at kunnskapsoppsummeringer har fått et "dårlig rykte" ved at misforståelser av hva som er mulig og ikke mulig har gitt noen oppsummeringer som ikke har oppfylt forventningene. (Dette blir vel på samme måte som forskning generelt - at det finnes for eksempel intervjustudier som ikke sier oss noe spesielt interessant, betyr ikke at intervjustudier ikke kan være nyttig på det området hvis det gjøres på en tjenlig måte.) Gundersen stilte også spørsmål om hva som er bakgrunnen for den enkelte kunnskapsoversikt - er det trykket på å publisere eller er det et genuint forskningsønske? Røttingen understreket at oppsummeringer kan være ut fra et ønske om å lage en syntese eller snarere å få fram et mangfold av opplevelser, for eksempel. (Her er jeg jo usikker på hvordan folk tolker begrepet "oppsummering" - i matematikken er jo summen et resultat etter at man har slått sammen noe, og mangfoldet er ikke så synlig når man har (opp)summert...)

Kirsti Malterud understreket samtidig at det gjøres kunnskapsoppsummeringer hvor konteksten - for eksempel organiseringen av helsevesenet - er så ulik at man ikke kan overføre resultater. Hun sa også at synteser kan gjøres både av kvantitativ og kvalitativ forskning. Hun lurte på om hun har en annen forståelse av ordet syntese enn Røttingen, og det kom det vel fram at hun hadde. Kvernbekk understreket at kunnskapsoppsummeringer på utdanningsfeltet ikke vil kunne gi læreren svaret "Hva skal jeg gjøre med mine elever?" Læreren har et kontekstbundet spørsmål mens kunnskapsoppsummeringene er mer generelle. (Uten at det betyr at lærere ikke kan gjøre seg nytte av kunnskapsoppsummeringer i sine vurderinger, naturligvis...)

Øyvind Pålshaugen kommenterte ordene kunnskapsoppsummeringer og kunnskapsoversikter. Man kan ikke oppsummere en melodi (men kan man gi oversikt, spør jeg?) Kvernbekk gikk tilbake til syntesediskusjonen, og foreslo at det handler mer om å "bygge forståelse" eller bygge teori (med teori i betydningen underbygd kunnskap).

Dette er for øvrig kanskje den best fungerende paneldebatten jeg noen gang har vært vitne til - og jeg har bevitnet veldig mange slike...

Rigmor Berg hadde så et kort innlegg om "Ulike typer av systematiske kunnskapsoppsummeringer og deres berettigelse". Hun startet med historikk, blant annet om statistiske metoder for å syntetisere litteratur innen astronomi på 1600-tallet, og første metaanalyse om tyfoidvaksine i 1904. Hun viste et deilig tre med kanskje 30 ulike begreper som dekker kunnskapsoppsummeringer, som overlapper i varierende grad. Grant&Booth hadde i 2009 ei liste med 14 reviewtyper, andre har hatt andre antall og forholdsvis lite overlapp i navn på kategoriene. Tricco et al 2016: en serie på fem artikler, hvor den første var en scoping review av "emerging knowledge synthesis methods" og identifiserte 25 typer av slike. (Det er jo noe herlig med systematiske kunnskapsoppsummeringer av former for systematiske kunnskapsoppsummeringer. Jeg håper det blir gjort flere slike, slik at det snart blir mulig å gjøre en systematisk kunnskapsoppsummering av de forskjellige systematiske kunnskapsoppsummeringene av former for systematiske kunnskapsoppsummeringer. Dette var min idé - ikke stjel den. Bortsett fra at det var litt det Berg gjorde.)

Enkel som jeg er, tenker jeg at det aller viktigste da ikke er å finne den "riktige" termen blant disse kanskje hundrevis av mulige termene, men å beskrive tydelig hva vi gjør og hva målet er.

Spørsmål til gruppesamtale: Finnes det et hierarki av systematiske kunnskapsoppsummeringer? Hvordan ser det i så fall ut? Spørsmålet førte til en fin diskusjon på "min" gruppe, blant annet om hvilke hierarkier vi synes vi oppfatter at folk mener det er, og også hierarkier i kvaliteten på arbeidet som er gjort. I diskusjonen i plenum ble det veldig tydelig at det var mange ulike forståelser av spørsmålet. Men det kom jo også fram at noen miljøer holder metaanalyser høyt (høyest?). Og så er det jo et spørsmål om "rapid review" har lavere status enn "slow review". I diskusjonen kom det også fram at man bør være mer transparent på hvorfor man har valgt å gjøre den type review man har valgt - altfor ofte står det "Vi har valgt å gjøre en..." uten noen begrunnelse.

Et spørsmål i salen var hvordan man sammenstiller studier hvor det er brukt ulike intervensjoner og målt effekt på ulike måter. Igjen er naturligvis svaret "It depends", men det er jo mulig å gjøre metaanalyser hvor man ser på om type intervensjon henger sammen med effektstørrelse, for eksempel. Gro Jamtvedt nevnte at man ofte havner i et spørsmål om du er en splitter eller en lumper - altså om du foretrekker å slå ting sammen eller å splitte det. (PS: På et kurs i kvantitativ metode i Roma lærte jeg at standardsvaret på alle metodiske spørsmål er "it depends". Det finnes alltid ulike måter å få til noe metodisk, som har hver sine fordeler og ulemper - gitt at man har begrensninger knyttet til penger, tid osv.) Pålshaugen nevnte blant annet at det med overføring av kunnskap ofte ikke berøres i kunnskapsoppsummeringer - hvordan få kunnskapen til å bære over til den andre siden?

Neste post på programmet var hvor og hvordan systematiske kunnskapsoppsummeringer kan brukes, og her var det Elaine Munthe som innledet. EPPI-senteret har skrevet at forskning kan brukes direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst, til å informere eller til å støtte avgjørelser - og det er også et tidsaspekt om forskningen er der når man skal bruke den. Munthe spurte: hva vet vi egentlig om hvordan kunnskapsoppsummeringer blir brukt?

Hun snakket også om formidling - er den for awareness, for understanding eller for action? Og skal brukerne ha tilgang til forskningen, skal de i tillegg ha veiledning/støtte, eller skal de faktisk være involvert i forskningen?

Diskusjonsspørsmålet i denne delen var "Hva skal til for at kunnskapsoppsummeringer blir nyttige (på ulike måter) - hvordan når vi ut? Prosesser? Strukturer? Synteser?"

Dette var litt vanskelig å diskutere i vår gruppe, siden de kunnskapsoppsummeringene vi holder på med, ikke retter seg direkte mot et profesjonsfelt slik Munthes innledning la opp til. Men det er jo uansett en utfordring å ha klarhet i hva målgruppa kan ha nytte av. I diskusjonen i plenum var det noen som stilte spørsmål om det var forskerens ansvar å sørge for at profesjonen bruker den kunnskapen forskeren produserer. Det ble også spurt om UH-sektoren utdanner profesjonsutøvere som vil holde seg oppdatert på forskning. (Dette tenker jeg vel varierer ganske mye fra utdanning til utdanning. Legene som utdannes er forhåpentligvis ganske gode til å oppdatere seg, tilsvarende vil forhåpentligvis grunnskolelærerne med mastergrad fortsette å holde seg oppdatert på utdanningsforskning. Kortere utdanninger vil sannsynligvis - men ikke nødvendigvis - ha mer problemer med det. Og så vil det jo i neste omgang handle om tilrettelegging på arbeidsplassen for å holde seg oppdatert, og for eksempel det å sørge for solide fagmiljøer - slik for eksempel utredningen av domstolstrukturen har tatt til orde for - er viktig.)

Det siste dialogtemaet var "Om behovet og nytten av et norsk nettverk for systematiske kunnskapsoppsummeringer". Her var det UiAs Thomas Westergren som innledet om det NORNESK foreløpig har som visjon og mål. Her var spørsmålet til gruppene: "Ikke spør hva NORNESK kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for NORNESK". Vi snakket om behovet for publikasjoner på norsk, behovet for å erobre begrepet fra medisin. Vi kan ha behov for et sånt nettverk, men vi trenger definitivt ikke et nettverk som har et for snevert begrep. Vi snakket også om at dette feltet gjør at bibliotekarenes kompetanse blir mer synlig, blant annet som medforfattere.

I oppsummeringen ble det blant annet sagt at det kunne vært nyttig med oversikter over ressurspersoner innen systematiske kunnskapsoppsummeringer og statistikere som er gode på metaanalyser. Fra bibliotekarenes side ble det lagt vekt på at arbeidsgiverne måtte se behovet for å sette av arbeidstid til dette arbeidet og til kompetanseheving. Det ble også spurt hvordan forskerutdanninger og bibliotekarutdanninger forbereder for dette.

Til slutt var det en oppsummering og tanker om veien videre. Et viktig poeng var at det er hva en kunnskapsoppsummering skal brukes til som skal bestemme hva slags oppsummering man bør gjøre - det er viktigere enn det å finne det riktige navnet i en eller annen oversikt over typer. Når det gjelder veien videre, ble det presentert planer om en årlig konferanse med et årsmøte i nettverket. 

Alt i alt var det en nyttig og interessant seminardag, og jeg endte vel opp med en enda klarere oppfatning av at de som tenker at de har en krystallklar forståelse av hva de ulike begrepene betyr på dette området, de har ikke satt seg nok inn i litteraturen på området...