Forelesningsrekka for lærere om kjønn og seksualitet (del 2)

Nå har det vært tre forelesninger til i den forelesningsrekka jeg har ansvar for: forelesningsrekke for lærere om kjønn og seksualitet. Denne er åpen for alle og i tillegg legges forelesningene ut på nett: Nettside for forelesningsrekka.

De tre første forelesningene i rekka hadde jeg selv, mens de tre neste ble holdt av gode kolleger fra HiOA - henholdsvis fra KRLE-, samfunnsfags- og naturfagsperspektiv: KRLE (ved Beate Børresen), samfunnsfag (ved Siv Eie) og naturfag (ved Torfinn Ørmen):





Forelesningsrekka fortsetter sannsynligvis i vårsemesteret med flere forelesninger, litt avhengig av hvilke ønsker som dukker opp.

(Forelesningsrekka finansieres av Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning (GFU) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).)

Hurra! Kvaliteten på forskningen min økte!

En måte å måle kvalitet på FoU (forskning og utviklingsarbeid) er ved såkalt "impact factor". Altså: hvor mange refererer til forskningen? Derfor er jeg alltid glad når jeg får epostvarsel om at noen har referert til en av mine artikler - for det betyr at kvaliteten på artikkelen har økt et hakk.

Her om dagen fikk jeg for eksempel en epost fra Google Scholar om at min eminente artikkel "Teachers' conceptions of history of mathematics" var blitt referert til av tyrkiske Suphi Önder Bütüner i artikkelen "Impact of Using History of Mathematics on Students’ Mathematics Success: A Meta-Analysis Study". Det er koselig med referanser, og spesielt når det en sjelden gang verken er meg selv eller en kollega som refererer. (Selv om jeg har en mistanke om at forfatteren og jeg kan ha en felles bekjent.)

Så hvilke av mine visdomsord er det som Bütüner har tatt seg til hjertet i denne artikkelen? Jo, dette er jo (som tittelen antyder) en meta-analyse, og - for å gjøre en kort historie kort - viser det seg at Bütüner har lest min artikkel og konkludert med at den handler om matematikkhistorie, men at den ikke i særlig grad handler om elev og deres mestring av faget. Artikkelen nevnes derfor i en liste over tematisk relevante artikler som ikke handler om det Bütüner er opptatt av her. Altså artikler som ikke brukes i analysen.

Men kvaliteten på min artikkel er ikke desto mindre noe bedre enn for en uke siden. Andre ganger har jeg opplevd å bli referert til, men så se at forskerne har trukket noe ut av min artikkel som jeg virkelig ikke kan forstå de har dekning for. Altså har kvaliteten på artikkelen (målt i impact factor) økt, selv om det tydeligvis er umulig å forstå hva jeg prøver å få fram i artikkelen.

La meg til slutt understreke at det faktum at "impact factor" er en temmelig frynsete måte å måle vitenskapelig kvalitet på, ikke innebærer at jeg mener at tellekantsystemet vi i dag har (med publikasjonspoeng i et sinnrikt system) er bedre. (Alt dette har jeg jo også skrevet om før...)

Pestalozziseminar om seksualundervisning for lærere - med 15 land representert

Jeg er sliten, men oppstemt. Deltakerne fra et Pestalozziseminar om seksualundervisning har nettopp reist til hotellet sitt, og seminaret er over. Bare avskjedsmiddagen er igjen.

Det har vært tre hektiske dager. Vi har sett mengder av ulike metodeidéer i praksis, vi har hørt foredrag, hatt diskusjoner og gjort forsøk på å forstå hverandres kontekst. Når deltakerlista har deltakere fra femten europeiske land, inkludert Georgia, Tyrkia, Romania, Sverige og Norge, er det klart at mangfoldet er stort, også når det gjelder mulighetsrommet for seksualundervisning. I noen land kjemper lærere for å få lov til å undervise om homofili, i Norge diskuterer vi hvordan vi kan komme vekk fra "toleransepedagogikken" og få innført normkritikken.

Arrangørene av Pestalozziseminaret var

• Skeiv ungdom
• IGLYO
• LLH
• Wergelandssenteret
• Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, HiOA (representert ved undertegnede)

Seminaret ble åpnet med hilsener fra prorektor Morten Irgens ved HiOA og  Helsedirektoratets Lennart Lock. SIU (som sammen med Europarådet finanisierer Pestalozziseminarene) var også innom den første dagen. Legendariske Svein Skeid ga oss en guidet tur i Oslo som vil bli husket.

Jeg skal ikke spekulere i hva deltakerne fikk ut av seminaret - det finnes evalueringer for slikt. Men jeg kan starte på tankegangen om hva jeg selv fikk ut av å være med på å arrangere det. Her er noen ting:

• Jeg har lært mye om ulike måter å legge opp gruppeaktiviteter på for diskusjon om begreper og normer.
• Jeg har lært en del om ulike kontekster rundt om i Europa.
• Jeg har fått mange kontakter for framtida som kan "utnyttes" i HiOAs mangfoldsarbeid framover på dette området. De norske samarbeidspartnerne vil sikkert være spesielt nyttige.
• Jeg har fått oppdatert selvtilliten min på LHBT-området - en viktig del av det å delta på slike ting er at man får en fornyet sjekk på om det man holder på med er foreldet eller fortsatt har noe for seg. Jeg har ikke oppdaget noe som har gjort meg spesielt flau over mine bidrag i forelesningsrekka for lærere om kjønn og seksualitet, for eksempel.
• Jeg har forstått hva jeg skal svare hvis en lærerstudent spør for eksempel "Hva skal jeg gjøre hvis en elev roper "Homofili er en sykdom!" Mitt første svar vil fra nå av være spørsmålet "Hvordan er kommunikasjonsreglene i ditt klasserom?" Det er viktig at en lærer har tatt seg tida til å innføre noen samværsregler/kommunikasjonsregler sammen med sine elever, og hvis det grunnarbeidet er gjort, er dette noe å vise tilbake til når det oppstår slike utsagn. Hvis man ikke har gjort det grunnarbeidet, står man samtidig på litt tynnere bakke når man skal gripe inn i spesifikke ting.
• Jeg har lært en hel del om å planlegge et slikt europeisk seminar. Jeg har vært med på å planlegge flere konferanser, men det er nytt for meg å planlegge et så integrert opplegg hvor de ulike delene bygger på hverandre, utfyller hverandre og trekker inn ulike arbeidsmetoder, samtidig som de skal gjennomføres av ulike mennesker.

Og så er jeg rett og slett blitt skikkelig glad i en del folk. Deltakerne, naturligvis, men her vil jeg nevne Skeiv Ungdom-leder Eirik, IGLYO-representant Euan (gratulerer med dagen!), tidligere IGLYO-kar George, Wergelands-Claudia og Pestalozzi-Guðrún. Og flere andre. En kul gjeng.

Altså: å arrangere et internasjonalt seminar ga mersmak. Vi får se hva det neste blir. Akkurat nå blir ihvertfall det neste å komme meg på avskjedsmiddagen.

Forelesningsrekke for lærere om kjønn og seksualitet

Denne høsten har jeg ansvar for en forelesningsrekke for lærere om kjønn og seksualitet. Denne er åpen for alle og i tillegg legges forelesningene ut på nett: Nettside for forelesningsrekka.

De tre første forelesningene i rekka hadde jeg selv, mens de tre neste blir holdt av gode kolleger fra HiOA - henholdsvis fra KRLE-, samfunnsfags- og naturfagsperspektiv: KRLE (ved Beate Børresen) 8. oktober, samfunnsfag (ved Siv Eie) 22. oktober og naturfag (ved Torfinn Ørmen) 29. oktober. Alt foregår i Pilestredet 48, rom S141 fra kl. 1630.

Den første forelesningen handlet om kjønnsmangfold (det vil si ikke minst om trans, cis og sånt):


Den andre forelesningen handlet om seksuelt mangfold (blant annet homo, hetero, bi, skeiv osv):


Den tredje forelesningen handlet om inkluderende undervisning:


Forelesningsrekka fortsetter sannsynligvis i vårsemesteret med flere forelesninger, litt avhengig av hvilke ønsker som dukker opp.

(Forelesningsrekka finansieres av Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning (GFU) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).)

Høringskonferanse om Ludvigsenutvalget

Torsdag 17. september var jeg på høringskonferanse om Ludvigsenutvalget. Jeg har fortsatt ikke lest hele rapporten, men har fått med meg at den går inn for dybdelæring, men også at den gjennom de ulike delene av rapporten går inn for styrking av nær sagt alt som allerede er en del av skolen. Samtidig har Djupedalsutvalget tatt til orde for mer vekt på for eksempel normkritikk. Så jeg var spent på om jeg fikk mer forståelse for hvilke grep Ludvigsenvalget foreslår for å nedprioritere noe. I mitt referat vil jeg prøve å prioritere eventuelle signaler om noe sånt.

Det var Sten Ludvigsen selv som presenterte innholdet i utvalgets rapport, etter at statssekretær Birgitte Jordahl hadde ønsket velkommen (og - slik jeg tolket det - la forholdsvis stor vekt på at dette bare er én av veldig mange prosesser som foregår parallelt).

Ludvigsen la vekt på fagfornyelse og at fagfornyelsen ikke bør starte i de enkelte fagene men i de fire fagområdene utvalget har konstruert - dette for å få større arbeidsdeling mellom fagene. (Matematikk har utvalget plassert sammen med naturfag og tekniske fag, ikke for eksempel med praktiske og estetiske fag. Så man ser øyeblikkelig at inndelingen gir utfordringer.) Han mente også at ansvaret for digital kompetanse bør plasseres tydeligere i enkelte fag.

Fagfornyelsen må legge vekt på byggesteinene i fagene og det bør bli langt færre mål. Men alle de fire kompetanseområdene må inn i fagene. Han la også vekt på at matematikk må sterkere inn i naturfag og samfunnsfag, i tråd med utviklingen i vitenskapene som ligger til grunn for skolefagene.

Etter Ludvigsen var det tre innspill fra utvalgte personer: Risnes (NHO), Karseth (UiO) og Barstad (HBV). NHO valgte font 8 i en av Oslo Plazas største saler, og hadde dermed noe problemer med å formidle sitt budskap. Imidlertid fikk jeg med meg at de la vekt på yrkesfagene (herunder praktiske og estetiske fag, men med mer vekt på arbeidslivet), realfag, entreprenørskap og språk- og kulturkunnskap. UiO la stor vekt på kobling mellom fagenes læreplaner og generell del, og også at de ulike komponentene i fagplanene bør revurderes (for eksempel formål for fag). De mente også at innholdskomponentene bør være sentrale i planene, ikke at kompetanse skal være overordnet. HBV la blant annet vekt på at holdninger og det sosiale trekkes inn, og kritiserte kvalifikasjonsrammeverket. Videre ble det lagt vekt på at både strukturreform og lærerutdanningsreform er utfordringer for lærerutdanningssektoren, som må håndteres parallelt med eventuelle resultater av Ludvigsenutvalget.

I gruppediskusjonen etter disse innleggene var det i min gruppe vekt på alt som ikke ligger i dagens fag - utvalget nevner bare fagspesifikk kompetanse i de eksisterende fagene. Mediefag var et eksempel, men vi kunne nevnt andre områder, som digital kompetanse, seksualitet... Det er et dilemma her - når fagene satser mer på dybdelæring og sine sentrale byggesteiner, vil da de kompetansene som går på tvers av fag lide under det? Vil for eksempel arbeid med seksualitet anses som en sentral byggestein i RLE slik at det fortsatt er med der, eller vil det falle mellom alle stoler?

Vi problematiserte også det med Ludvigsenutvalgets individualisering av læring, med stor vekt på selvregulert læring og individuelle valg av hva man skal ha dybdelæring i.

Etter lunsj (Plaza er ikke spesielt gode på logistikk, forresten) var språk og naturfag i fokus. Først Fremmedspråksenteret ved Nybøle. Han la vekt på tverrfaglighet mellom faggruppene og mellom språkfagene. Han mente at språkfagene har en vei å gå for å bruke samme begrepsapparat i alle språkfag. Han sa dessuten noen ord om tilknytningen mellom teknologi og språk - hvor revolusjonerende ny teknologi er for folks læring og bruk av språk. Dette illustrerer problemene med de fire noe tilfeldig sammensatte fagområdene Ludvigsenutvalget forfekter, siden teknologi er plassert sammen med matematikk og naturfag. (Tegnspråk tror jeg for øvrig ble utelatt i Nybøles presentasjon.)

Deretter snakket Skolelaboratoriets Eggen. Han la vekt på naturfaget som allmenndannende for naturopplevelse og -forståelse og for samfunnsbevissthet. Faget er også et kunnskapsgrunnlag for videre studier, arbeids- og hverdagsliv. Han ønsket seg (som alle andre) flere timer i faget og mindre omfang på faget. Han mente videre at det er mye å ta tak i når det gjelder progresjon, også ulike fag sett i sammenheng. Og han pekte på at studiepoeng ikke er ensbetydende med kompetanse. Man kan ha høyere kompetanse gjennom videregående skole enn andre har gjennom lærerutdanningsstudiepoeng (skjønt neppe i fagdidaktikk).

I gruppearbeidet etter disse innleggene snakket vi videre om fagområdene. Hvordan få til samarbeidene internt i og på tvers av fagområdene? Naturfag bør jo samarbeide med samfunnsfag om miljøtemaer, for eksempel (og samfunnsfag med matematikk om mye). Det å få til den gode kommunikasjonen mellom fagene er en utfordring - uten at man havner i den grøfta hvor fagene ikke får tid til å være seg selv med sine egne språk og logikker.

Så var det en runde i plenum. Det ble en del problematisering rundt det med fagfornyelse. Språkfagene ser for eksempel for seg at en del mål om kultur og historie kan gå ut fra språkfagene og tas i samfunnsfag. (Men betyr det da at andre fags fagtekster kan komme inn isteden - for noe skal vel språkfagenes tekster handle om? Kanskje språkfagene kan ha mange (enda flere) tekster om seksualitet slik at det temaet kan tas ut av samfunnsfag?) Det ble også problematisert om det egentlig er læreplanene som må endres, eller om ikke det meste kan gjøres med nåværende læreplaner. Vi klarer i dag ikke å utnytte det handlingsrommet vi allerede har.

Så var det en runde med kortere kommentarer. Først Lund fra Kongsberg kommune, som mente Ludvigsenutvalget hadde litt for stor tro på læreplanenes rolle. Læreplanene må settes ut i livet av lærere med varierende kompetanse, og som også styres av eksamen. Hvis det er vanskelig å lage gode kompetansemål i læreplanen, er det også vanskelig for lærerne lokalt. Mange lærere ønsker klarere planer og å samarbeide om å sette disse ut i livet, heller enn å bruke planleggingstida for å tolke planene. Han mente også at skoler og kommuner bør ha styringen på utviklingsprosjekter, for det fungerer ikke alltid at UH-sektoren har dette. (Men det er vel også sant at det ikke alltid fungerer når skolene selv har styringen.)

Hansen fra Elevorganisasjonen la vekt på demokratisk kompetanse. Skolen på institusjon må være demokratisk anlagt, mente han. Elevene må være med på å bestemme på alle nivå. Han mente at elevene er klar for framtidas skole, men at lærerne ikke er det. Paulsen i Norsk Lektorlag mente at fagfornyelse er viktig og er enig med utvalget i å styrke det aller meste. Men hun tok til orde for at elevene skal ha noe å leve for, ikke bare å lære av. Kompetansebegrepet til Ludvigsenutvalget er for sterkt knyttet til ting som kan gjøres - helst her og nå.

Finborud i Skolenes landsforbund tror at den skolepolitiske debatten nå vil snu og handle mer om innholdet i skolen. Hun mener at skolen har fokusert for mye på det som er målbart. Hun var også ivrig på å styrke de praktisk-estetiske fagene, også av hensyn til det faget hun kaller "matte". Hun ønsker seg kurs for lærere i å praktisere varierte undervisningsmetoder, og ga uttrykk for at hun ikke tror det er det i kurs i "matte". (Her var det, som leseren forstår, mye jeg kunne hengt meg opp i...)

Handal i Utdanningsforbundet var ganske fornøyd med rapporten og var enig i at den har påvirket den skolepolitiske debatten. Men han la vekt på at lærerprofesjonen må ha en viktig rolle i å bestemme retningen til skolen. Det sentrale er å ha en åpen og bred debatt, og den kan starte nå. Han problematiserte samtidig om det skillet vi har mellom sosial og emosjonell kompetanse på den ene siden og den faglige kompetansen på den andre siden bør reduseres, slik Ludvigsenutvalget foreslår. Svaret er ikke opplagt. Barlindhaug i KS støttet et bredt kompetansebegrep og at ikke alt som teller kan telles. Han snakket om digital kompetanse ganske generelt. Og han snakket om at den gode skolen må skapes i lokalsamfunnet.

Hva er min konklusjon etter denne dagen? For det første er min magefølelse at Ludvigsenutvalget ikke kommer til å få politisk gjennomslag. Jeg er nok også enig med de kommentarene gjennom dagen som gikk på at det allerede er handlingsrom og ryggdekning i læreplanverket for å satse på de kompetansene som også Ludvigsenutvalget målbærer. De mer konkrete tiltakene - fag som har færre mål, basert på byggesteinene i fagene - har jeg ikke så stor tro på. Det er naturligvis fint at man prøver å stramme opp læreplanene med noen års mellomrom, men man oppdager jo gjerne at det elevene skal kunne er så mangfoldig at det vanligvis ligger noen barn i badevannet man kaster ut. Alt som er i skolen er argumentert inn tidligere, og folk er ikke så fryktelig mye dårligere til å argumentere ting inn nå enn før. Frykten er jo nettopp at det som ligger mellom fagene vil forsvinne hvis man spisser fagene for mye. En mild reform med noen justeringer av læreplaner kan være på sin plass, noen større reform tror jeg ikke det blir i inneværende Stortingsperiode. Men jeg kan jo ta feil.

Etter at jeg hadde formulert det siste avsnittet avsluttet statssekretæren dagen med å si at høringskonferansen hadde vist at det er store diskusjoner i sektoren og at vi ikke er modne for å ha en stor reform basert på Ludvigsenutvalgets anbefalinger nå. Jeg tolker dette som et svært klart signal om at Ludvigsenutvalgets rapport kommer til å bli plassert trygt i en skuff ganske snart. Det skal bare arrangeres en høringskonferanse til (i Trondheim) og en høring først.

Paneldebatt om arbeid med kjønnsnormer

I dag har jeg deltatt i en paneldebatt i Pride House. Som vanlig når jeg deltar i paneler kan de andre i panelet (og publikum) stort sett mer enn meg, men jeg regner med at jeg har noen perspektiver som er grunnen til at jeg likevel inviteres med. Her er et slags sammendrag av hva jeg bidro med i dagens debatt - om arbeid med kjønnsnormer i skole, barnehage og samfunn for øvrig. Jeg klarer rimeligvis ikke oppsummere de andre deltakernes bidrag, men kanskje de gjør det selv?

Det er nok et stort spekter i skolen når det gjelder arbeid med normer. Uansett om det er kjønn, kulturelle forskjeller eller seksualitet, for eksempel, finnes det flere ulike måter som lærere, barnehagelærere, foreldre og så videre kan forholde seg på:

Den første, og kanskje vanligste, måten er å være helt ukritisk til de eksisterende normene. Jeg elsker "Sangbok for jenter" og "Sangbok for gutter" som kom ut i fjor - fordi de er et så tydelige og ytterliggående eksempel på kjønning av alt mulig. Selv i diskusjonen om de bøkene var det jo stemmer som sa at "det er så håpløst humørløst å fjerne kjønnsforskjellene". Det finnes helt sikkert mange som tenker at det er viktig å lære guttene å bli menn og å lære jentene å bli kvinner.

En annen strategien er å "behandle alle likt". "På vår skole har vi ingen fordommer, vi behandler alle likt." Det kan være fint å behandle alle likt - hvis man får det til - men det overser det faktum at barn og unge forholder seg til kjønnsnormer og andre fordommer på alle andre arenaer de er. Å nøye seg med "å behandle alle likt" gjør neppe så mye med de underliggende normene og fordommene.

Den andre strategien suppleres ganske ofte av en tredje: som er å spre faktainformasjon. Kunnskap er viktig i møte med fordommer og uhensiktsmessige normer. Men vi vet jo også at av og til bli dette i praksis at heterofile skal lære om homofile, CIS-folk skal lære om transpersoner, hvite skal lære om somaliere. Jeg tror mye velment kunnskapsformidling i skolene skjer på majoritetens premisser. Som det også ble sagt på Skeiv Ungdoms seminar tidligere i dag: dette blir ofte toleransepedagogikk, hvor majoriteten skal tolerere minoriteten - og dermed gir majoriteten makt og gjør minoriteten avhengige av majoritetens aksept.

En fjerde strategi som stadig oftere trekkes fram (men som jo har vært der lenge), er å tematisere og konfrontere normene - altså den normkritiske pedagogikken. Djupedalutvalget tar i sin utredning til orde for dette som metode for å bedre det psykososiale miljøet i skolen - og vi har også hørt om det tidligere i Pride House i dag. Dette forutsetter både høy bevissthet og det kan bety at man må utfordre normer som både elever, kolleger, ledelse og foreldre har.

I tillegg jobber man mye i skolen med mobbing, griper inn mot skjellsord og så videre. Dette er arbeid som skjer (eller ihvertfall bør skje) kontinuerlig, og dermed er avhengig av den læreren som er på stedet der og da.

Hvordan jobber lærerutdanningene ved HiOA med dette? Jeg tror ikke det finnes noe helhetlig svar på det i øyeblikket. Det er ikke slik at vi har et "normkritisk perspektiv" som gjennomsyrer utdanningene - selv om vi snakket om normkritikk på forrige fakultetsstyremøte. Men det er flere initiativer for å utarbeide læringsressurser innen seksualitet og kjønn og sikre at alle lærerstudenter hos oss får et visst minimum av det. Ut over det er det i undervisningen i det enkelte fag og hos den enkelte faglærer det eventuelt skjer bra ting - i tillegg til at vi har gode gjesteforelesninger ganske ofte - blant annet fra Rosa kompetanse. Vi er med på å arrangere konferanser og seminarer - for eksempel Pestalozziseminar om seksualundervisning til høsten.

Og så må jeg få nevne et dilemma. Jeg ønsker å redusere tokjønnsmodellens grep på oss og snakke mindre om gutter og jenter som grupper. Men det er - statistisk sett - enorme forskjeller på gutter og jenter i skole-Norge som vi er nødt til å jobbe godt med, for eksempel knyttet til oppførsel i barnehager, prestasjoner i grunnskolen, frafall i videregående skole, søkning til høyere utdanning. Vi klarer for eksempel ikke å finne noe enkelt svar på hvorfor det er større frafall blant menn enn blant kvinner i lærerutdanningene. Så vi er fortsatt opptatt av bokser hvor folk krysser av "mann", "kvinne" eller "annet svar" og å lage statistikker og analyser basert på det. Men enhver diskusjon om hvorfor jenter og gutter - statistisk sett - opptrer ulikt, risikerer jo å ende opp i årsaksforklaringer basert på kjønnenes egenskaper.

Noen vil helt sikkert si at lærerutdanningen ikke gjør nok. Og da kan jeg godt gå rett i selvforsvar: Det normkritiske perspektivet er ikke i øyeblikket prioritert av våre "eiere". Vi har svært detaljerte nasjonale retningslinjer for lærerutdanningene, og der er kjønn og seksualitet lite tematisert. Og selv om Djupedalsutvalgets rapport var lovende, må jeg jo nevne at det nå nettopp ble lagt fram en utredning fra et annet utvalg - Ludvigsenutvalget (om framtidas skole) - som vil styrke matematikk, problemløsning, bærekraftig utvikling, det flerkulturelle, språkfag, praktiske og estetiske fag og naturfagene, for å nevne noe. Lærerutdanningene er under et konstant press for å styrke veldig mye.

Hvordan vet vi om det å jobbe normkritisk i skolen har den ønskede effekten? Regjeringen har nettopp brukt hundrevis av millioner på å tilsette flere lærere på småtrinnet, og bruker 50 millioner på forskning hva effektene av ekstra lærere er. Tilsvarende kan man godt utpeke noen "pilotskoler" knyttet til det med normkritisk pedagogikk, og bevilge noen millioner til følgeforskning. Men det forutsetter at man virkelig ønsker prøve det ut, og ikke bare vil sette det i en milelang punktliste over ting skolen (og lærerutdanningen) bør bli bedre på.

Hva prioriterer Ludvigsenutvalget?

Onde tunger (Aftenposten) mener at Ludvigsenutvalget i for liten grad prioriterer - at de i for stor grad går i den vanlige fella når man snakker om skole: at man ramser opp en mengde ting som bør styrkes og sukrer det med at man bør prioritere tydeligere, men uten at man gjør det tydelig hva man bør nedprioritere.

Jeg har ikke hatt tid til å lese utvalgets rapport (det blir kanskje sommerlektyre?), men noen raske søk på nøkkelord kan det jo være morsomt å gjøre:
Hva ønsker utvalget å "styrke"?

• "Utvalget anbefaler at matematikk styrkes i skolen" (s. 9) - nevnes flere steder
• "styrke sammenhengen mellom de ulike delene av læreplanverket" (s. 44)
• "styrke kritisk tenkning og problemløsning i alle fag" (s. 49)
• "bærekraftig utvikling bør styrkes i læreplanverket" (s. 50)
• "kompetanse knyttet til det å leve i et flerkulturelt samfunn bør styrkes" (s. 50)
• "språkfag må styrkes i skolen" (s. 52)
• "Målet med fagutviklingen må være styrkede praktiske og estetiske fag" (s. 53)
• "styrke folkehelseperspektivet" (s. 53)
• "styrke naturfagene" (s. 54)
• "styrke mål for elevenes sosiale og emosjonelle læring og utvikling" (s. 67)

Hva ønsker de å "svekke"?

• Ingenting.

(Jeg tar gjerne imot tips om andre søk på ord som gir interessante innblikk...)

Om dette er useriøst fra min side? Ja, litt, naturligvis må rapporten leses. Men det er samtidig en generell trend at det er svært lett å komme med påstander om hva som bør styrkes i skolen - og å få støtte for det - langt vanskeligere er det å peke på noe som bør nedprioriteres uten å bli lynsjet for det.