Kampen mot PISA-skolen

Kompetansesentret for seniorer (ved HiOA) inviterte i dag til seminar med tittelen «Kampen om skolen – En systemkritikk av skolen i dag». Hovedinnleder var Simon Malkenes, som nettopp har kommet ut med boka «Bak fasaden i Oslo-skolen». Andre innledere var Kristin Ask fra Oslo Katedralskole, og vår egen (og UiOs) Svein Sjøberg. 

Overraskende nok var alle tre i hovedsak ganske enige – arrangørene hadde altså ikke satt sammen en trio med kontrasterende syn på dagens skole. For meg betydde det at jeg selv (i mitt stille sinn) prøvde å supplere med motargumentene, og dette blogginnlegget er et resultat av det. Det er altså ikke et tradisjonelt referat hvor jeg prøver å gjengi innledernes syn, men mer et forsøk på å strukturere mine egne tanker i ettertid. 

En hovedutfordring for meg er at «systemkritikken» av skolen er ganske sammensatt. Den inneholder kritikk av tester (primært PISA) som sådan, den inneholder kritikk av synet på norsk skole som myndighetene forfekter (basert på PISA), den inneholder kritikk av de konkrete skolepolitiske tiltakene som iverksettes på grunnlag av dette synet og den inneholder kritikk av livet i klasserommet i dagens skole som konsekvens av tiltakene. Deler av kritikken mener jeg blir altfor unyansert og andre deler av kritikken er jeg helt enig i. Her skal jeg prøve å skille mellom dem.

Først: Kritikken av tester, og da primært PISA

En del av kritikken handler om bruk av tester i seg selv – er det i det hele tatt mulig å måle læring? Eller – hvis læring kan måles - er den læringen som er mulig å måle, egentlig interessant? Og konkret: måler PISA interessante ting, og er rangeringene PISA kommer med meningsfulle? Her havner mange av kritikerne på svaret «nei» på alle spørsmål.

Jeg er uenig. Jeg mener at lese- og regnekunstene er blant de viktigste gavene skolen kan gi elevene, og at det er høyst interessant om elevene klarer å lese og regne. Jeg har tillit til at de internasjonale forskergruppene som har laget PISA har laget tester som sier interessante ting om dette, og jeg har selv som matematikkdidaktiker funnet det interessant å studere hvordan norske elever svarer på enkelte matematikkoppgaver i TIMSS. Funnene om at norske elever har store problemer med algebra sammenliknet med mange andre, er interessante å diskutere. 

Imidlertid: de internasjonale rangeringene er de minst interessante delene av PISA-rapportene. Og selv om lesing og regning er viktig, må vi naturligvis være klar over at det er veldig mye annet i skolen som er like viktig, og som ikke kan testes på samme måte. Så PISA og alle andre undersøkelser må brukes forsiktig.

Dernest: Kritikken av virkelighetsbeskrivelsen basert på PISA

PISA har blitt brukt til å beskrive Norge som «skoletaper», selv om vi skårer helt middels godt på PISA-testene. De internasjonale rangeringene gis en langt større påvirkningskraft enn det er grunnlag for. Mediene virker i denne sammenhengen fordummende, og politikerne henger seg på. Ingen partier kan skryte av å ha vært nøkterne i denne sammenhengen – norsk skolepolitikk preges av utpreget konsensus. PISA-retorikken om viktigheten av PISA-testene for å forutse vår framtidige økonomiske vekst, kjøpes av alle.

Her er jeg enig i mye. Norsk skole er gjennomgående god. Men jeg mener samtidig at tester som PISA har gitt en økt oppmerksomhet om for eksempel det å lære å lese. Jeg ergrer meg over at jeg ikke finner tilbake til det avisutklippet hvor noen lærere på en skole forklarer den store framgangen i leseferdigheter hos elevene med at «nå har de begynt å fokusere på lesing». Jeg mener at alle skoler – helt uavhengig av PISA – må fokusere på lesing på småtrinnet. Blant mye annet. Og at hvis elevene ikke lærer å lese, er det et kjempeproblem som må tas tak i.

Det manes av og til fram et bilde av at før var skolen en oase av lek og menneskelig vekst, og at disse kvalitetene først ble oversett da PISA kom og deretter undergravet i jakten på bedre PISA-resultater. Men jeg savner overbevisende argumentasjon for at det faktisk er sånn – hva var egentlig disse kvalitetene som PISA ikke måler men som mange mener fantes i skolen før, og hvordan vet vi at de faktisk var der?

For det tredje: Kritikken av skolepolitikken

Så kommer vi til politikken, og her begynner det å bli komplisert. Noen kritiserer det de kaller «nyliberalisme», hvor det er privatskoler, fritt skolevalg og penger som følger eleven. Andre kritiserer målstyringen, hvor skolene setter seg mål for elevene og lager tiltak for å nå målene. Atter andre kritiserer selve «personalpolitikken» i skolen, hvor man har lederkontrakter, lederevalueringer og prestasjonslønn – også dette basert på målene. Rektorer som ikke «lykkes», fjernes.

Jeg skrev i 1999 en tekst i Dagbladet med tittelen «Resultatlønn for lærere», hvor jeg forsøksvis latterliggjorde ideen om å gi lærere lønn ut fra noen få, målbare resultater. Teksten synes jeg fortsatt står seg godt og jeg står ved den. Skolens mål er for kompliserte til å oppsummeres i noen få resultatindikatorer, og skolens resultater viser seg ikke for alvor før elevene har levd sine liv. Her er jeg enig i kritikken, og mener også at prestasjonslønn for rektorer er et bomskudd. Privatskoler, fritt skolevalg og penger som følger eleven synes jeg nok ikke i samme grad er relevant for denne diskusjonen.

Men så må jeg legge til at skolepolitikken jo er så mye mer enn dette. Når staten er med på å finansiere etter- og videreutdanning for tusenvis av lærere, er det jo ikke kurs i å rette seg etter nasjonale prøver lærerne får – de får forskningsbasert utdanning som skal gjøre dem i stand til å gjøre de gode valgene på egen hånd. Jeg synes ikke skolepolitikken som helhet ensidig prøver å gjøre lærerne til funksjonærer som gjør som de blir fortalt.

For det fjerde: Kritikken av hva som skjer i den enkelte skole

Så, endelig, kommer vi helt ned på den enkelte skole. Her skjer det mye rart. Det fortelles om «skolevandringer» hvor rektor går rundt i klasserommene, og istedenfor å gi meningsfulle innspill til læreren om det hen ser, kommenterer hen bare om timens mål er skrevet opp på tavla eller ikke. Det fortelles om lærere som får tilsendt standardmaler for timen, hvor tre minutter skal brukes på å fortelle om timens mål og 22 minutter skal brukes til dette og hint. Det fortelles om at det utvikles skjemaer for tilbakemeldinger til foreldre hvor lærerne bare kan krysse av, for å «sikre en viss standard». Men det gjør at man ikke lenger forsikrer foreldrene om at læreren faktisk kjenner eleven og har sett elevens lure smil eller iherdige innsats. Det fortelles om skoler hvor man øver på nasjonale prøver året før prøvene kommer. Lærere som ikke presterer, blir definert som et problem, lærere som ikke innordner seg, blir utdefinert – de slutter ikke opp om skolens mål.

Her kommer man inn på selve menneskesynet i skolen – elevene blir objekter som er til for å nå skolens mål. Men på motsatt side blir elevene også opphøyet til dommere: brukerundersøkelser blir fasit for hvordan skolen fungerer, og lærere må tilpasse seg «kundene». Og her dukker «evidensbasert undervisning» opp – troen på at man kan finne ut metoder som «fungerer» for å nå målene, og så skal alle følge disse metodene: tiltak og metoder sentralstyres og undervisningen standardiseres.

Dette er skrekkelige eksempler, og jeg tviler ikke på at de er reelle. En del av dette er helt misforstått detaljstyring. Vi trenger autonome lærere, og det er det vi forsøker å utdanne våre studenter til å bli. For tiden leser jeg en del av det Gert Biesta har skrevet, og han har gode begreper for mye av dette.

Men dette er heldigvis ikke et generelt dekkende bilde av norsk skole anno 2014. Det er ikke slik jeg kjenner Ammerud skole som jeg sitter i driftsstyret til (skjønt jeg tar imot korreksjoner på dette hvis jeg tar feil), og det er ikke hverdagen i de fleste klasserommene jeg har hatt gleden av å besøke de siste årene. I kampen mot PISA-retorikkens svartmaling risikerer man å gå til den andre ytterligheten – å kritisere den norske skolen for å være langt mer målfokusert, ensporet og umenneskelig enn den virkelig er. For i det enkelte klasserom står det fortsatt høyst oppegående, engasjerte og menneskekjære lærere som gjør det beste for elevene – om enn av og til på tross av forsøk på detaljstyring ovenfra. Og på landets tusenvis av skoler er det svært ulike rektorer som i svært ulik grad lar resultatene fra nasjonale prøver prege skolehverdagen.

Oppsummerende

Skal jeg oppsummere kort, vil jeg si at PISA og andre tester gir mye interessant informasjon, men vi må utvikle en nøkternhet i omgangen med dem som vi som samfunn foreløpig mangler. Vi må styre unna de verste utslagene av PISA-hysteriet, men ikke være redd for å følge med på om elevene våre lærer å lese og regne, for det trenger de også. Vi må reagere når skolen styres på en uforstandig måte, men anerkjenne at store deler av den norske skolepolitikken for tida faktisk handler om å gjøre lærerne enda mer kompetente og dermed potensielt enda mer autonome enn tidligere tiders lærere. Og på den enkelte skole må vi – som alltid – være på vakt for troen på standardløsninger som skal passe for alle, og vi må være på vakt mot overdrevent resultatfokus på skole- og klassenivå. Elever og klasser er forskjellige, og i tillegg er testresultatene ikke alt.

Ah – det var godt å få sagt det, selv om jeg ikke var i stand til å si det under seminaret…