Rosa Kompetanse-seminar 2014

Jeg vil ikke være den fyren som slenger innom bare deler av konferanser fordi jeg liksom er for travel og "important" til å være med på det hele. Men denne gang hadde jeg klart å legge et møte med "mine" praksislærere den første dagen av seminaret, og dette var et møte som jeg ikke kunne droppe (jeg var til og med "stand-in" for et par kolleger i løpet av møtet). Dermed gikk jeg glipp av den første dagen av årets Rosa kompetanse-seminar - jeg rakk bare quiz'en etter middagen. (Laget mitt vant, naturligvis, skjønt uten at jeg bidro det aller minste...)

Altså kan jeg gå rett i gang med å referere fra dag 2. Første post var Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad, med temaet "Hvordan imøtekomme de uvanliges ønsker og behov?" Transtematikk er i vinden for tiden, blant annet på grunn av serien "Født i feil kropp". De pekte på at deltakerne i den serien er veldig avklarte, de mest entydige tilfellene. I helsevesenet møter man folk som er mye mindre entydige og mange som er mer usikre. De pekte også på at de vil vekk fra problem- og sykdom-retorikken - det er derfor tittelen handler om ønsker og behov. (De fikk et råd en gang om "Never ask about religion and culture. Ask about wishes and needs." Alle mennesker har ønsker og behov, uavhengig av bakgrunn, og det går fint an å starte der.)

3-5 prosent av alle barn uttrykker kjønn på "uvanlig" vis. Omkring 80 prosent av disse vokser opp til å bli skeive - homofile eller "transgifted". Men 80 prosent trenger ingen form for behandling.

Det er ganske typisk at kjønnsrollene blir strammere når man kommer på skolen, og verst blir det på ungdomsskolen. Barnas ønsker og behov er stort sett å kle seg og te seg slik de har lyst. Det er sanksjonene barna møter som har skadevirkninger på sikt. Motgiften er kjærlighet og aksept. Og barn trenger at noen jobber med de nettverkene som "forstyrres" av dem. Barna trenger ingen diagnose. (Men bakgrunnen for å ha en diagnose er at da kan legene få penger for å engasjere seg.) Det er vanskelig å overbevise et barn om at "det er ikke noe galt med deg men vi skal til time hos en lege på Rikshospitalet". Barn bør få hjelp der de er. Esben Esther gikk så i detalj om hvordan har går fram for å "behandle" omgivelsene til barnet.

De kom også inn på ordbruk. Når vi kun har pronomenene han og hun, taler vi til kjønnsorganene og ikke til menneskene. Flere land innfører nå et tredje kjønn, og da er det naturlig at det gjenspeiles i språket.

Så var det parallellsesjoner, og jeg valgte å høre på Joel Baum fra Gender Spectrum i California. Han skal for øvrig snakke til våre studenter i morgen (onsdag). Tittelen her var "Gender Inclusive Schools", og var en oppfølging av et foredrag jeg gikk glipp av dagen før. Han er selv opprinnelig naturfaglærer, men la vekt på at lærere ikke bare har ansvar for å lære elevene fagkunnskap. En forutsetning for å lære er at elevene er trygge. Han fortalte om en praksislærer som fortalte ham at jobb nummer en var å sende elevene hjem "in one piece".

Et sitat fra Adrienne Rich: "When someone with the authority of a teacher describes the world and tou are not in it, there is a moment of psychic disequilibrium, as if you looked into a mirror and saw nothing." "Gender inclusive schools" er skoler hvor alle elevene ser seg selv. Noen underliggende antakelser for gender inclusive schools: alle elever påvirkes av kjønnsbaserte skjevheter, og elever som skiller seg ut er utsatt for diskriminering og trakassering. Arbeid med kjønnsinklusivitet er arbeid med skoleklima. Kjønn angår alle og er et flott utgangspunkt for å diskutere andre typer forskjeller/spektra.

Så ble Baum mer konkret og viste fram hvordan han jobber med skoler. Gender Spectrum har fireinngangsporter: det personlige, det strukturelle, det interpersonlige og det instruksjonelle. Dette kan man lese mer om i konferansemappa - eller på Gender Spectrums hjemmeside for de som ikke var på konferansen...

Et utgangspunkt er å diskutere folks egne erfaringer med kjønn og hvilket vokabular man har. Nesten alle - uansett hvor avslappet forhold til temaet de måtte ha - oppdager at det er ting de ikke har tenkt på.

Det er utviklet en Gender Inclusiveness Assessment - fin start for å se hva skolen trenger å jobbe med.kanskje jeg bør fylle ut et slikt skjema for instituttet mitt og se hvordan vi "skårer"? Et eksempel: IT-systemer som "avslører" juridisk kjønn til elever/studenter som har motsatt kjønn (på HiOA er det for eksempel slik at det skal være personregisterets kjønn som står i Felles Studentregister (FS), så folk som har feil kjønn i personregisteret kan ikke få riktig kjønn i FS heller.). Han snakket også om registreringsskjemaer hvor elever opplever at deres kjønn blir tatt på alvor. Man kan ikke levere disse bare til de man er i tvil om - og alle lærer av å møte slike skjemaer.

Han oppfordret også til ikke å dele elevene inn etter kjønn - del inn etter hva som helst annet, odde eller partallsfødselsdag etc. I USA er det ganske vanlig at alle elever tildeles et tall, og så kan man lett dele klassa i to ved å be oddetallene gå sammen, for eksempel. Eller alle tall opp til 12, og så videre.

Han hadde i tillegg masse eksempler på å undervise basert på dyreriket, historien, litteraturen osv, men igjen er det nok bedre å kikke på hjemmesiden.

Norman Andersen snakket så om levekår blant bifile. Han startet med å nevne at det er litt "gammeldags" å snakke om bifile (som knyttes til to kjønn), men det har sine metodiske fordeler. Det han her fortalte om var en spørreundersøkelse blant LHB-personer og en holdningsundersøkelse. Holdningsundersøkelsen viser negativitet til bifile, spesielt blant menn og spesielt til bifile menn. Men det har vært en kraftig bedring de siste fem årene. Mange påstår at de ikke har kontakt med bifile. (Og det slår meg at jeg stort sett ikke vet om folk rundt meg er bifile - det gjelder også i LLH-sammenheng.)

Bifile kvinner og menn har singel- og samlivsstatus som heterofile. Hva betyr dette?

Bifile kvinner har mer fysisk og psykisk funksjonsnedsettelse og flere har sykemelding enn heterofile. Det er også flere bifile som har selvmordstanker og gjennomsnittlig har bifile lavere livstilfredshet. Men bifile er mindre utsatt for diskriminering i arbeidslivet enn homofile. Men dette kan i stor grad skyldes at langt færre bifile er åpne.

I arbeidet med undersøkelsen var de fleste bifile de fikk svar fra under 30 år. Kan dette skyldes at holdninger til homofile var enda verre før, slik at folk som fant seg en partner foretrakk å definere seg som enten homofile eller heterofile?

Uansett er det interessant å få egne tall for bifile, en gruppe som har en ganske så annerledes situasjon enn heterofile og homofile.


Til slutt takket LLH-leder Bård Nylund for konferansen og vi satte kursen mot Oslo, litt mer kunnskapsrike om kjønn enn før vi dro...