På Khrono kan man nå lese mitt innlegg "Hva gjorde lærerutdanningen i 2013?" Dette var en fiks (og vill) idé: kan jeg skrive et innlegg som klarer å vise noe av bredden hos GFU uten å bli dørgende kjedelig og oppramsende? Hver enkelt får vurdere om det var vellykket.
I arbeidet med dette innlegget så jeg blant annet på tall som viser at vårt institutt - som altså bare er ett av fire institutter (riktignok det største) på ett av fire fakulteter ved HiOA - har flere undervisnings- og forskningstilsatte enn flere høgskoler. Med over 130 tilsatte har vi et svært solid fagmiljø innen skole og lærerutdanning, med ekspertise innen alle skolefag og innen de fleste problemstillinger skolen måtte ha.
Bakgrunnen for innlegget var delvis en del etterlysninger om "Hva mener lærerutdanningen om dette?" - som om lærerutdanningen har fastlagte meninger om det meste som foregår i norsk skole. Det har vi nok ikke - og som studieleder med personalansvar for mellom en fjerdedel og en tredjedel av GFUs ansatte har jeg heller ikke inngående kjennskap til hele bredden i fagkompetanse på instituttet. Men nettopp derfor var det litt morsomt å lage et slikt innlegg, for å synliggjøre litt av bredden.
Men jeg har vært litt usikker på om det var lurt. Det er spesielt to ting jeg har vært bekymret for: I innlegget nevnes en del ansatte ved navn, mens en del andre ikke nevnes i det hele tatt. De som er nevnt er relativt tilfeldig utvalgt, og alle forstår vel at det ikke går an å skrive et slikt innlegg hvor alle drøyt 130 ansatte nevnes. Konklusjonen ble at hvis ingen kan nevnes uten at alle nevnes, vil vi aldri få trukket fram noe av det vi gjør.
Den andre bekymringen er beslektet med den første: jeg nevner i innlegget stort og smått, hulter til bulter. Fireårige prosjekter er i innlegget beskrevet side om side med småinnlegg som kanskje bare har vært et biprodukt av noe helt annet. Innlegget kan virke ufaglig i at det ikke trekker fram noe og sier at "dette er stort og flott". Igjen er jeg pragmatiker: en mer faglig forankret utvelgelse ville ha krevd et flerfaglig sakkyndig utvalg til å skrive innlegget, og det ville dermed aldri ha blitt skrevet.
Så mitt motto er i denne sammenhengen: det er bedre å trekke fram folk for ofte enn for sjelden. Hvis vi som ledelse er flinke til å trekke fram ting folk gjør til stadighet, vil alle bli nevnt fra tid til annen, og alle kan senke skuldrene og være stolte av hverandre.
Så får vi se om det kommer flere slike oppsummeringer i årene som kommer...
(PS: Min tittel var "Hva gjorde GFU i 2013?" Skuffende nok har nok ikke omverdenen noe varmt og godt forhold til hva "GFU" står for (Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning), så den nye tittelen slår nok bedre. Men ulempen er at den er mer upresis - HiOA har jo lærerutdanninger på andre institutter enn vårt.)
mandag 27. januar 2014
mandag 20. januar 2014
Dannelseskonferanse del 2 #dannelse #hioa
Andre del av dannelseskonferansen begynte med HiOAs pianist Svein Amund Skara. (Les om første del i et annet innlegg.) Deretter var det klart for Arne Johan Vetlesen, som hadde fått tildelt tittelen «Dannelse med fokus på profesjonsdannelse». Han startet med å si at han var usikker på konstellasjonen «dannelse» og «profesjonsdannelse». Er profesjonene en egnet arena for dannelse? Det mente han var langt fra selvfølgelig (og her går han altså rett i strupen på kunnskapsministeren, men uten å nevne det). Han pekte – med Aristoteles – på hvordan nye situasjoner alltid må møtes med åpenhet og mulighet for improvisasjon. I mange profesjoner er dette under press, og han trakk inn New Public Management i den sammenhengen. Varslere som mener noe er galt, blir ofte møtt med hersketeknikker, og det viser seg at det ikke er denne type autonomi man ønsker hos sine arbeidstakere.
Det er altså et stort spørsmål om profesjonene ivaretar det kritiske som er en viktig del av dannelsen, hvis jeg tolker Vetlesen riktig. Det er jo et godt poeng – og truslene om avskjed for Sandefjordlærerne som ikke vil vurdere elevene sine med karakterliknende avkrysninger illustrerer jo poenget godt. Det kan godt være at utdanningsinstitusjonene må bidra med flere kritiske perspektiver enn profesjonsutøverne får lov til å bidra med i hverdagen sin.
Vetlesen mente at vi også må forberede oss på å få ungdomskull som ikke med rimelighet kan forvente at de vil få det bedre enn generasjonene før dem – materielt sett – og at dette også vil prege hverdagen til oss som profesjonsutdannere og studenter. Profesjonene må bli motkulturer, mente han.
Så var det Norsk Studentorganisasjons Tuva Aune Wettland sin tur, hun hadde valgt tittelen «Danning lizzom». Hun mente at folk ikke lenger anser seg som særlig voksne når de er ferdig med artium og begynner på utdanningene sine. Hun pekte på likheten mellom ordene forelder og foreleser – dagens 19-åringer trenger mer oppfølging enn før. Hun hadde tre konkrete forslag til tiltak:
(Et lite hjertesukk fra meg som lærerutdanner: i grunnskolelærerutdanningene kan vi ikke leke oss med 5 studiepoengskurs, vi har ikke lov med eksamener på mindre enn 15 studiepoeng. Så et slikt femstudiepoengs etikkemne må inngå i andre eksamener. Hos oss er etikken inne i de andre fagene, men ikke noe eget emne. Sånn er det å være detaljstyrt ovenfra.)
Så var det klart for paneldebatt, med Audgunn Oltedal som ordstyrer, og med Høyres Kristin Vinje, LUIs fakultetsstyreleder Loveleen Rihel Brenna og Hedvig Skonhoft Johannessen og Lars Gule, begge fra HiOA. Kristin Vinje fikk utfordringen om å si hva som kjennetegner profesjonsutøvere som har dannelse. Hun trakk fram evnen til å diskutere kompliserte spørsmål uten at det blir for polarisert – debatten om legers reservasjonsrett brukte hun som eksempel. Hedvig Skonhoft Johannessen mente at dannelse var sammenhengen mellom hånd og ånd. Dannelsen i det praktiske arbeidet er hennes hovedanliggende. Hun nevnte saken (som jeg nevner lenger opp i innlegget) fra Sandefjord om lærerne som kan bli sagt opp fordi de ikke vurderer elevene karakterliknende. Loveleen Brenna trakk rimeligvis fram mangfold, og at mangfold vil påvirke alle deler av utdanningen. Lars Gule mente at det motsatte av å være dannet profesjonsutøver er å være fagidiot – at man bare ser faget sitt isolert og ikke ser sammenhengene. (Dette er jo i retning av den faren kunnskapsministeren pekte på – at man tror at det motsatte av danning er høy faglighet.) Han mente også at dannelse handlet om hensynsfullhet.
Oltedal spurte om det var noen områder ledelsen ved institusjonene burde skjerpe seg på. Johannessen skulle ønsket seg mindre målstyring og mer vekt på bærekraft og miljø. Studentene trenger mer etikk. Vinje ville utfordre institusjonene til å utfordre studentene til å øve på å sette seg inn i andre menneskers situasjon og deres tankegang og meninger. Det er slik du lærer deg å ta hensyn til andre også. Brenna savnet fokus på hva mangfoldsledelse innebærer, hva betyr mangfold av kompetanser og hvordan bruke det slik at det blir lønnsomt. (Fra lærerhverdagen: nei, det er ikke slik at heterogene grupper automatisk fungerer godt – det skal spesielle grep til for å få det til. Dette må læres.)
Gule pekte på at innledningene gjennom dagen har vært på et overordnet nivå, og mener at det er sånn det bør være. Dannelse handler om å trekke overordnede prinsipper og idealer ned i praksis, og dette kan ikke kuttes opp og gjøres om til regler. Dette må utvikles gjennom erfaring, men kan ikke formaliseres. Det er vanskelig å tenke seg at man kan lære folk skjønn gjennom et pensum. Men vi trenger instrumenter som kan hjelpe studentene til å utvikle evne til å tenke. Alle studieplaner bør revideres slik at en del elementer blir integrert i fagene. Også faghistorie er interessant – å lære ydmykhet av å se alt det gale profesjonen har gjort gjennom tidene.
Johannessen pekte på at mange allerede jobber med dette i undervisningen sin, og mener at det bør settes av tid til å arbeide mer med grenseflaten mellom høgskolen og praksis. Hun viste til en definisjon av danning som grenseflaten mellom mennesker og kultur. Ikke alle utdanninger gir i dag etikkundervisning, pekte Oltedal på – bør det endres? Vinje var ikke så sikker på det, men mente at alle utdanninger må ha med noe om å utvikle kritisk tenkning.
Det beste med paneldebatten var at det faktisk liknet på en paneldebatt – slike paneldebatter har lett for å degenerere til (ofte lange) enkeltstående innlegg som ikke forholder seg til hverandre. Ordstyreren brukte elementer fra tidligere innlegg til å utfordre paneldebattantene slik at dette fungerte forholdsvis godt. Brenna pekte på at dannelse er godt forankret i styringsdokumentene, men er usikker på hvordan det er i praksis. Hun var ikke så opptatt av kurs i etikk, men mener at det må være diskusjoner om etikk i alle fag.
Per Fugelli holdt det siste innlegget for dagen, og det var et innlegg fullt av sitatvennlige setninger som nok også gjør seg best hvis man ser det selv heller enn å lese mitt referat. Han satte i gang med Platon, Aquinas, Aristoteles og «mot er alle dyders mor». «Hvorfor er det universitetene som blir stengt først» når myndighetene vil ta styringen, spurte han, og viste til at det nettopp har med troen på å dele friheten å gjøre. (I våre dager er det vel for så vidt Facebook som stenges først, men poenget forstås likevel.) I oljens tid trenger vi mot for å danne profesjonsutøvere som kan stå imot de økte forventninger. Vi trenger mot for å bruke makroskopet og ikke bare mikroskopet, å se helheter og ikke bare detaljer. «Mot er det grunnstoff sjelen må ha for å være i live.»
«The question is not to be or not to be, but to belong» sier Proust til Shakespeare. Vi lever av berøring, og å komme nær hverandre krever mot. Mot er avgjørende både for det personlige livet, forskningslivet, arbeidslivet og samfunnslivet.
Mottoet «Utdanning og forskning gir kunnskap og vekst» fikk hard medfart under konferansen. (Jeg vet ikke hvem det er som har det mottoet, men det hang visst ved talerstolen et sted.) Fugelli ville bytte den ut med en formulering om at «her skal vi gi dere retten og motet til å finne deres egen sannhet». Og han stilte spørsmål ved om det er for mye bestillingsforskning og -tenkning og for lite fri forskning og tenkning i våre dager.
Så kritiserte han tittelen for konferansen – er det slik at vi stenger dannelsen inne «i rasjonalitetens jernbur» når vi skriver «utdanning for morgendagens arbeidsliv». (Jeg vil på min side si at konferansetittelen er et høyst velkomment forsøk på å spisse debatten en anelse, så man ikke snakker om alle aspekter ved dannelse på en gang…) Han kritiserte NHO for å snakke om «utdanningsstrømmene» som om studentene var amøber som viljeløst flyter bevisstløst rundt i strømmer.
Til slutt brukte han 22. juli og det at FrP «marsjerte» inn i regjeringskontorene som to tegn på norsk rasisme – og der mistet han meg. Det er retorisk godt som alt annet han sier, men det minnet meg om at nytelsen over god retorikk kan bidra til at man stenger av sin kritiske sans en smule. Det skjedde ihvertfall med meg under dette innlegget - det skulle et skikkelig retorisk overfall til for at jeg kom meg ut av den retoriske fortryllelsen. Det kreves sannsynligvis mer danning enn jeg har for å høre et såpass godt innlegg, retorisk sett, uten å la seg dras med til foredragsholderens noe tvilsomme konklusjoner.
Av alle innleggene i løpet av dagen var nok dette det innlegget som var lengst unna å gi svar på hva vi konkret kan gjøre for å arbeide med dannelse i våre utdanninger. Men det var nok heller ikke ment å gi slike svar.
Konferansen ble avsluttet av Ole Petter Ottersen, som er styreleder i UHR. Han inviterte Per Fugelli til UiOs åpning (hvis jeg forsto ham rett) for å gjenta foredraget der. Han brukte stikkord som «de ni muser» og «helhet», og siterte Elie Wiesel på at «Indifference is the most insidious danger of all». Og han viste til begrepet «halvdannet», hvor man bare forholder seg til en liten del av verden. (Og som så ofte når jeg blogger om konferanser, blir de siste innleggene de svakest refererte. Det handler ikke om dannelse, bare om undertegnedes konsentrasjonsevne.)
Så hva er konklusjonen min etter en dag med dannelseskonferanse - ble det bare nok en del hvor ymse flinke personer forteller om ulike aspekter ved dannelse, eller ble det noe litt spissere enn det? For det første festet jeg meg ved kunnskapsministerens understreking av at dannelse i profesjonsutdannelser naturligvis henger sammen med profesjonene. Av det slutter jeg at et generelt "dannelseskurs" (av typen ex.phil. som jeg hadde da jeg gikk på Blindern) ikke er løsningen. Og jeg merket meg Vetlesens påpekning av at det ikke nødvendigvis er slik at den gode, profesjonelle dannelse har god grobunn i profesjonene - tvert imot kan det hende at den regelrett blir undertrykket der. Så ut fra disse to konkluderer jeg med at dannelseselementene i utdanningene må knyttes til profesjonene, men at det vi ikke kan være sikre på at vi får drahjelp fra profesjonene i arbeidet - det vil være situasjonsbetinget. Fra Josefsson husker jeg historien om læreren Berit, som jo ikke minst kan sies å handle om at en lærer må kunne stå opp mot sine kolleger - og at det er en viktig del av dannelsen å ha mot til det. Dette var også sentralt i Sæthers innlegg - at det gode skjønn er noe som må utvikles. Mot var jo også selve ledetråden i Fugellis innlegg. Altså: dannelse i profesjonsutdannelsene handler ikke minst om å gi studentene faglige kunnskaper, empati og det gode skjønn til å se hva som er gode løsninger i den enkelte situasjon, og mot til å stå for disse løsningene i møte med skjemaer og fasttømrede handlingsmønstre.
Og dette gjør vi forsåvidt allerede - men kan sikkert gjøre det enda bedre hvis vi ser planene - og handlingene - våre i dette perspektivet.
Det er altså et stort spørsmål om profesjonene ivaretar det kritiske som er en viktig del av dannelsen, hvis jeg tolker Vetlesen riktig. Det er jo et godt poeng – og truslene om avskjed for Sandefjordlærerne som ikke vil vurdere elevene sine med karakterliknende avkrysninger illustrerer jo poenget godt. Det kan godt være at utdanningsinstitusjonene må bidra med flere kritiske perspektiver enn profesjonsutøverne får lov til å bidra med i hverdagen sin.
Vetlesen mente at vi også må forberede oss på å få ungdomskull som ikke med rimelighet kan forvente at de vil få det bedre enn generasjonene før dem – materielt sett – og at dette også vil prege hverdagen til oss som profesjonsutdannere og studenter. Profesjonene må bli motkulturer, mente han.
Så var det Norsk Studentorganisasjons Tuva Aune Wettland sin tur, hun hadde valgt tittelen «Danning lizzom». Hun mente at folk ikke lenger anser seg som særlig voksne når de er ferdig med artium og begynner på utdanningene sine. Hun pekte på likheten mellom ordene forelder og foreleser – dagens 19-åringer trenger mer oppfølging enn før. Hun hadde tre konkrete forslag til tiltak:
- etikk bør være obligatorisk emne på høgskolene, for eksempel et 5 studiepoengskurs.
- digital danning og nettvett er et annet tema som bør være inne i utdanningene – og hun tok et mikrokurs for salen om personverninnstillinger på Facebook. Hun mener at det ikke er holdbart at ansatte i UH-sektoren lar være å forholde seg til Facebook og Twitter.
- og så må vi ikke være så redde for å være for å være litt «forelder». Foreleserne på høgskolen må faktisk protestere mot studenter som bruker Facebook til ikkefaglige ting i timene, for eksempel.
(Et lite hjertesukk fra meg som lærerutdanner: i grunnskolelærerutdanningene kan vi ikke leke oss med 5 studiepoengskurs, vi har ikke lov med eksamener på mindre enn 15 studiepoeng. Så et slikt femstudiepoengs etikkemne må inngå i andre eksamener. Hos oss er etikken inne i de andre fagene, men ikke noe eget emne. Sånn er det å være detaljstyrt ovenfra.)
Så var det klart for paneldebatt, med Audgunn Oltedal som ordstyrer, og med Høyres Kristin Vinje, LUIs fakultetsstyreleder Loveleen Rihel Brenna og Hedvig Skonhoft Johannessen og Lars Gule, begge fra HiOA. Kristin Vinje fikk utfordringen om å si hva som kjennetegner profesjonsutøvere som har dannelse. Hun trakk fram evnen til å diskutere kompliserte spørsmål uten at det blir for polarisert – debatten om legers reservasjonsrett brukte hun som eksempel. Hedvig Skonhoft Johannessen mente at dannelse var sammenhengen mellom hånd og ånd. Dannelsen i det praktiske arbeidet er hennes hovedanliggende. Hun nevnte saken (som jeg nevner lenger opp i innlegget) fra Sandefjord om lærerne som kan bli sagt opp fordi de ikke vurderer elevene karakterliknende. Loveleen Brenna trakk rimeligvis fram mangfold, og at mangfold vil påvirke alle deler av utdanningen. Lars Gule mente at det motsatte av å være dannet profesjonsutøver er å være fagidiot – at man bare ser faget sitt isolert og ikke ser sammenhengene. (Dette er jo i retning av den faren kunnskapsministeren pekte på – at man tror at det motsatte av danning er høy faglighet.) Han mente også at dannelse handlet om hensynsfullhet.
Oltedal spurte om det var noen områder ledelsen ved institusjonene burde skjerpe seg på. Johannessen skulle ønsket seg mindre målstyring og mer vekt på bærekraft og miljø. Studentene trenger mer etikk. Vinje ville utfordre institusjonene til å utfordre studentene til å øve på å sette seg inn i andre menneskers situasjon og deres tankegang og meninger. Det er slik du lærer deg å ta hensyn til andre også. Brenna savnet fokus på hva mangfoldsledelse innebærer, hva betyr mangfold av kompetanser og hvordan bruke det slik at det blir lønnsomt. (Fra lærerhverdagen: nei, det er ikke slik at heterogene grupper automatisk fungerer godt – det skal spesielle grep til for å få det til. Dette må læres.)
Gule pekte på at innledningene gjennom dagen har vært på et overordnet nivå, og mener at det er sånn det bør være. Dannelse handler om å trekke overordnede prinsipper og idealer ned i praksis, og dette kan ikke kuttes opp og gjøres om til regler. Dette må utvikles gjennom erfaring, men kan ikke formaliseres. Det er vanskelig å tenke seg at man kan lære folk skjønn gjennom et pensum. Men vi trenger instrumenter som kan hjelpe studentene til å utvikle evne til å tenke. Alle studieplaner bør revideres slik at en del elementer blir integrert i fagene. Også faghistorie er interessant – å lære ydmykhet av å se alt det gale profesjonen har gjort gjennom tidene.
Johannessen pekte på at mange allerede jobber med dette i undervisningen sin, og mener at det bør settes av tid til å arbeide mer med grenseflaten mellom høgskolen og praksis. Hun viste til en definisjon av danning som grenseflaten mellom mennesker og kultur. Ikke alle utdanninger gir i dag etikkundervisning, pekte Oltedal på – bør det endres? Vinje var ikke så sikker på det, men mente at alle utdanninger må ha med noe om å utvikle kritisk tenkning.
Det beste med paneldebatten var at det faktisk liknet på en paneldebatt – slike paneldebatter har lett for å degenerere til (ofte lange) enkeltstående innlegg som ikke forholder seg til hverandre. Ordstyreren brukte elementer fra tidligere innlegg til å utfordre paneldebattantene slik at dette fungerte forholdsvis godt. Brenna pekte på at dannelse er godt forankret i styringsdokumentene, men er usikker på hvordan det er i praksis. Hun var ikke så opptatt av kurs i etikk, men mener at det må være diskusjoner om etikk i alle fag.
Per Fugelli holdt det siste innlegget for dagen, og det var et innlegg fullt av sitatvennlige setninger som nok også gjør seg best hvis man ser det selv heller enn å lese mitt referat. Han satte i gang med Platon, Aquinas, Aristoteles og «mot er alle dyders mor». «Hvorfor er det universitetene som blir stengt først» når myndighetene vil ta styringen, spurte han, og viste til at det nettopp har med troen på å dele friheten å gjøre. (I våre dager er det vel for så vidt Facebook som stenges først, men poenget forstås likevel.) I oljens tid trenger vi mot for å danne profesjonsutøvere som kan stå imot de økte forventninger. Vi trenger mot for å bruke makroskopet og ikke bare mikroskopet, å se helheter og ikke bare detaljer. «Mot er det grunnstoff sjelen må ha for å være i live.»
«The question is not to be or not to be, but to belong» sier Proust til Shakespeare. Vi lever av berøring, og å komme nær hverandre krever mot. Mot er avgjørende både for det personlige livet, forskningslivet, arbeidslivet og samfunnslivet.
Mottoet «Utdanning og forskning gir kunnskap og vekst» fikk hard medfart under konferansen. (Jeg vet ikke hvem det er som har det mottoet, men det hang visst ved talerstolen et sted.) Fugelli ville bytte den ut med en formulering om at «her skal vi gi dere retten og motet til å finne deres egen sannhet». Og han stilte spørsmål ved om det er for mye bestillingsforskning og -tenkning og for lite fri forskning og tenkning i våre dager.
Så kritiserte han tittelen for konferansen – er det slik at vi stenger dannelsen inne «i rasjonalitetens jernbur» når vi skriver «utdanning for morgendagens arbeidsliv». (Jeg vil på min side si at konferansetittelen er et høyst velkomment forsøk på å spisse debatten en anelse, så man ikke snakker om alle aspekter ved dannelse på en gang…) Han kritiserte NHO for å snakke om «utdanningsstrømmene» som om studentene var amøber som viljeløst flyter bevisstløst rundt i strømmer.
Til slutt brukte han 22. juli og det at FrP «marsjerte» inn i regjeringskontorene som to tegn på norsk rasisme – og der mistet han meg. Det er retorisk godt som alt annet han sier, men det minnet meg om at nytelsen over god retorikk kan bidra til at man stenger av sin kritiske sans en smule. Det skjedde ihvertfall med meg under dette innlegget - det skulle et skikkelig retorisk overfall til for at jeg kom meg ut av den retoriske fortryllelsen. Det kreves sannsynligvis mer danning enn jeg har for å høre et såpass godt innlegg, retorisk sett, uten å la seg dras med til foredragsholderens noe tvilsomme konklusjoner.
Av alle innleggene i løpet av dagen var nok dette det innlegget som var lengst unna å gi svar på hva vi konkret kan gjøre for å arbeide med dannelse i våre utdanninger. Men det var nok heller ikke ment å gi slike svar.
Konferansen ble avsluttet av Ole Petter Ottersen, som er styreleder i UHR. Han inviterte Per Fugelli til UiOs åpning (hvis jeg forsto ham rett) for å gjenta foredraget der. Han brukte stikkord som «de ni muser» og «helhet», og siterte Elie Wiesel på at «Indifference is the most insidious danger of all». Og han viste til begrepet «halvdannet», hvor man bare forholder seg til en liten del av verden. (Og som så ofte når jeg blogger om konferanser, blir de siste innleggene de svakest refererte. Det handler ikke om dannelse, bare om undertegnedes konsentrasjonsevne.)
Så hva er konklusjonen min etter en dag med dannelseskonferanse - ble det bare nok en del hvor ymse flinke personer forteller om ulike aspekter ved dannelse, eller ble det noe litt spissere enn det? For det første festet jeg meg ved kunnskapsministerens understreking av at dannelse i profesjonsutdannelser naturligvis henger sammen med profesjonene. Av det slutter jeg at et generelt "dannelseskurs" (av typen ex.phil. som jeg hadde da jeg gikk på Blindern) ikke er løsningen. Og jeg merket meg Vetlesens påpekning av at det ikke nødvendigvis er slik at den gode, profesjonelle dannelse har god grobunn i profesjonene - tvert imot kan det hende at den regelrett blir undertrykket der. Så ut fra disse to konkluderer jeg med at dannelseselementene i utdanningene må knyttes til profesjonene, men at det vi ikke kan være sikre på at vi får drahjelp fra profesjonene i arbeidet - det vil være situasjonsbetinget. Fra Josefsson husker jeg historien om læreren Berit, som jo ikke minst kan sies å handle om at en lærer må kunne stå opp mot sine kolleger - og at det er en viktig del av dannelsen å ha mot til det. Dette var også sentralt i Sæthers innlegg - at det gode skjønn er noe som må utvikles. Mot var jo også selve ledetråden i Fugellis innlegg. Altså: dannelse i profesjonsutdannelsene handler ikke minst om å gi studentene faglige kunnskaper, empati og det gode skjønn til å se hva som er gode løsninger i den enkelte situasjon, og mot til å stå for disse løsningene i møte med skjemaer og fasttømrede handlingsmønstre.
Og dette gjør vi forsåvidt allerede - men kan sikkert gjøre det enda bedre hvis vi ser planene - og handlingene - våre i dette perspektivet.
Dannelseskonferanse del 1 #dannelse #hioa
Som jeg blogget om alt for ei drøy uke siden; dagen i dag var en dag i dannelsens tegn. Ut fra tidligere dannelsesdiskusjoner jeg har deltatt på, signaliserte jeg vel en viss skepsis: det har lett for å bli interessante innlegg fra ulike ståsteder, uten at det er noen tendens til å nærme seg en felles forståelse av hva dannelse betyr for oss - eller enda mer konkret: hva vi skal velge ut som viktige dannelseselementer som vi må sikre at studentene våre møter i utdanningene. Programmet for dagen kunne tyde på at denne konferansen ville bli mer av det samme - en rekke forholdsvis korte innlegg fra flinke folk, med en lynkort paneldebatt mot slutten.
Etter oppstarten med Valkyrien Allstars ønsket HiOA-rektor Kari Toverud Jensen velkommen. Hun knyttet an til grunnlovsjubileet, men også til de nye utfordringene vi har med digital dannelse, som gir nye utfordringer i møtepunktet mellom ytringsfrihet og personvernm for eksempel. Rektor presiserte hva målet med konferansen er: å bevisstgjøre oss om våre utfordringer og hva dannelse kan være inn i våre utdanninger.
Ingela Josefsson fra Stockholms dramatiska högskola la vekt på selvstendig tenkning. Hun fortalte om et eksempel på en lærer, Berit, som kommer til en spesialskole og mistenker at et av de fysisk handikappede barnene der ikke samtidig var psykisk handikappet slik som han var kategorisert om. Barnet er i dag poet og lever et meningsfullt liv etter at Berit fikk kjempet gjennom sitt syn på eleven. Dette viser læreres betydning, og spørsmålet om hva det var Berit kunne som ingen av de andre lærerne kunne - og hvordan kan man lære dette? Josefssons svar er at høyere utdanning i stor grad handler om å kategorisere verden, mens Berits kompetanse var å se det unike barnet. Hun legger vekt på å ta utgangspunkt i fortellingen - en subjektiv fortelling om noe selvopplevd. I utdanningen bør den selvopplevde fortellingen utsettes for kritisk granskning fra medstudenter og veiledere. Og til slutt kommer den teoretiske refleksjonen, hvor hensikten er å fordype forståelsen av det man har opplevd.
Hun trakk fram filosofen Hans Larsson og vekten på intuisjonen, videre nevnte hun kort Sokrates og Aristoteles. Sitatene hun hadde om sammenheng mellom tanke og følelse var gode, men jeg fikk ikke notert dem.
Formiddagens høydepunkt var innlegget fra kunnskapsminister Isaksen. Han startet utenfor manus med å stille spørsmål ved hvordan intuisjonen kan overleve et kryssforhør a la Sokrates. Og deretter gikk han rett til sakens kjerne: Dannelse er et bredt begrep, og ikke alle deler av dannlsen er like viktig for utdanningene - han siterte Bjørneboe på "dannelse med og uten piano". Han viste til "taus kunnskap" - hvorfor blir ikke Isaksens lammecarrè like god som Hellstrøms når Isaksen bruker Hellstrøms oppskrift? Hans poeng var at avgjørende deler av dannelsen også er "taus", og nedfeller seg i normer og verdier i et fellesskap. Man tilegner seg dannelse ved å tre inn i et fellesskap. Dannelse i profesjonene må bety å tre inn i et profesjonsfellesskap og samtidig reflektere om fellesskapet. Det er derfor feil å se et skille mellom teori og dannelse på den ene siden og praksis og ferdigheter på den andre siden. Derfor er det også helt avgjørende at utdanningene er praksisnære. Dannelse er ikke noe ferniss man danderer over det andre, mene er i hjertet av det å ha en profesjonsutdanning.
Den dannelsen som våre utdanninger skal gi, kan ikke defineres likt for alle. Dannelsesbegrepet vil variere. En viktig del vil uansett være det å tenke kritisk og selvstendig om eget fag, som også forutsetter å være tett på praksis. Klidekritikk og faglig nysgjerrighet er viktige elementer. Skal man bruke teori i praksis, må man også lære å bruke teori i praksis. Et reflektert forhold til profesjonens rolle i samfunnet er også viktig.
Nøkkelen til dannelsesarbeid er at institusjoner selv arbeider med dette, basert på sine tradisjoner og verdier. Men studentene må få være aktive og tenke selv. Det er ingen motsetning mellom hard kunnskap og dannelse. Det er for eksempel ingen motsetning mellom mer matematikk og dannelse. Forståelse for hvordan samfunnet fungerer vil ikke bli dårligere av å forstå teori. Grunnleggende ferdigheter er også et viktig grunnlag for dannelse. Og dannelse er en viktig del av alle profesjoner og yrker, og har en like viktig plass på yrkesfag som for høgskoler og universiteter - for også rørleggere har behov for dannelse og har sin egen profesjonsetikk.
Dette ble en litt stikkordspreget gjengivelse av noen poenger fra hans innlegg, som egentlig fortjener at du kikker på det selv - det varte et knapt kvarter og ligger vel på nett.
Erling Dokk Holm hadde en artig tittel: "Dannelse - der fremmede møter hverandre". Han snakket ut fra sin tolkning av en bok av Albert Camus og han snakket om kaffebarer, hvor vi kan være sammen med andre og føle oss som del av et fellesskap uten å være nødt til å snakke med dem. Han trakk fram kaffens store rolle i dannelsen, blant annet gjennom kaffehus hvor folk kunne være sammen og diskutere temaer uten å bli fulle. Å håndtere skillet mellom privat og offentlig er en del av dannelsen, kanskje. "Dannelse trengs for å unngå å falle ned i gjørmen av det private." sa han, uten at jeg vet helt hvem han siterte. Han hadde viste også til godbiter som "Dannelse er å vite hva som er passe avstand" og begrepet "civil inattention".
Men innlegget var vel først og fremst humoristisk ment, og stort sett vellykket, selv om homoparodien hans og utfallene mot Kjeller ikke var av høydepunktene.
Det kan legges til (nå er jeg ute av referatmodus og mener ting selv) at skillet mellom det private og det offentlige er blitt utydeligere de siste årene, og at det krever en annen bevissthet. Sosiale medier er et eksempel på en fantastisk ny kommunikasjonsform som på mange og interessante måter sprenger den gamle privat-offentlig-dikotomien, med fascinerende nye dilemmaer som resultat.
Oddrun Sæter tok utgangspunkt i konflikt mellom "skjema" og "skjønn". Hun snakket om forskning hun gjorde på 90-tallet om bydelspolitiet i Konnerud og Fjell i Drammen, hvor hun i Konnerud opplevde at barnevernet hadde "satt taushetsplikten litt til side" for å få til et godt samarbeid og løse problemer på lavt nivå. Selv om dette muliggjorde et godt samarbeid mellom barnevern og politi, ble det negativt mottatt av sentralt hold i politiet, som snakket om en "muntlighetskultur" i bydelspolitiet. I konflikter mellom innvandrergrupper på Fjell ble det arrangert møter mellom disse og med en imam. De kalte dette å sette rettsreglene "litt til side" for å løse konflikter.
Kloke fagpersoner hadde funnet løsninger i som var ulike i de to bydelene - og begge steder var skjønnet på kant med "skjemaene". Dette viser viktigheten av at profesjonsutøverne har utviklet et godt skjønn - men forsåvidt også viktigheten av å kunne lover og regler.
Spesielt dette om forholdet mellom relaterte yrkesgrupper synes jeg er ekstra interessant, og det er på tide at vi får på plass møter mellom grunnskolelærerstudenter og for eksempel barnevernstudenter, barnehagelærerstudenter og helsesøsterstudenter i løpet av utdannelsen. HiOA har jo gode muligheter for å få til noe sånt, og vi er i gang med å knytte kontakter for å få til.
Så var det lunsj. Logistikken rundt lunsj er forsåvidt er et område det må jobbes mer med i dette bygget - etter en del minutter i kø uten engang å ha nådd fram til trappa opp fra kjelleren til første etasje (lunsjen var i andre etasje), bestemte jeg meg for å droppe den påspanderte lunsjen og heller gå til et annet bygg og spise matpakka mi. Som for øvrig var utmerket og ga meg fred og ro til å skrive ferdig dette blogginnlegget...
Og i samme slengen bestemte jeg meg for å følge resten av dagen fra egen PC - det er mer sutalaust, og gir samtidig mulighet til mer uproblematisk multitasking.
Etter oppstarten med Valkyrien Allstars ønsket HiOA-rektor Kari Toverud Jensen velkommen. Hun knyttet an til grunnlovsjubileet, men også til de nye utfordringene vi har med digital dannelse, som gir nye utfordringer i møtepunktet mellom ytringsfrihet og personvernm for eksempel. Rektor presiserte hva målet med konferansen er: å bevisstgjøre oss om våre utfordringer og hva dannelse kan være inn i våre utdanninger.
Ingela Josefsson fra Stockholms dramatiska högskola la vekt på selvstendig tenkning. Hun fortalte om et eksempel på en lærer, Berit, som kommer til en spesialskole og mistenker at et av de fysisk handikappede barnene der ikke samtidig var psykisk handikappet slik som han var kategorisert om. Barnet er i dag poet og lever et meningsfullt liv etter at Berit fikk kjempet gjennom sitt syn på eleven. Dette viser læreres betydning, og spørsmålet om hva det var Berit kunne som ingen av de andre lærerne kunne - og hvordan kan man lære dette? Josefssons svar er at høyere utdanning i stor grad handler om å kategorisere verden, mens Berits kompetanse var å se det unike barnet. Hun legger vekt på å ta utgangspunkt i fortellingen - en subjektiv fortelling om noe selvopplevd. I utdanningen bør den selvopplevde fortellingen utsettes for kritisk granskning fra medstudenter og veiledere. Og til slutt kommer den teoretiske refleksjonen, hvor hensikten er å fordype forståelsen av det man har opplevd.
Hun trakk fram filosofen Hans Larsson og vekten på intuisjonen, videre nevnte hun kort Sokrates og Aristoteles. Sitatene hun hadde om sammenheng mellom tanke og følelse var gode, men jeg fikk ikke notert dem.
Formiddagens høydepunkt var innlegget fra kunnskapsminister Isaksen. Han startet utenfor manus med å stille spørsmål ved hvordan intuisjonen kan overleve et kryssforhør a la Sokrates. Og deretter gikk han rett til sakens kjerne: Dannelse er et bredt begrep, og ikke alle deler av dannlsen er like viktig for utdanningene - han siterte Bjørneboe på "dannelse med og uten piano". Han viste til "taus kunnskap" - hvorfor blir ikke Isaksens lammecarrè like god som Hellstrøms når Isaksen bruker Hellstrøms oppskrift? Hans poeng var at avgjørende deler av dannelsen også er "taus", og nedfeller seg i normer og verdier i et fellesskap. Man tilegner seg dannelse ved å tre inn i et fellesskap. Dannelse i profesjonene må bety å tre inn i et profesjonsfellesskap og samtidig reflektere om fellesskapet. Det er derfor feil å se et skille mellom teori og dannelse på den ene siden og praksis og ferdigheter på den andre siden. Derfor er det også helt avgjørende at utdanningene er praksisnære. Dannelse er ikke noe ferniss man danderer over det andre, mene er i hjertet av det å ha en profesjonsutdanning.
Den dannelsen som våre utdanninger skal gi, kan ikke defineres likt for alle. Dannelsesbegrepet vil variere. En viktig del vil uansett være det å tenke kritisk og selvstendig om eget fag, som også forutsetter å være tett på praksis. Klidekritikk og faglig nysgjerrighet er viktige elementer. Skal man bruke teori i praksis, må man også lære å bruke teori i praksis. Et reflektert forhold til profesjonens rolle i samfunnet er også viktig.
Nøkkelen til dannelsesarbeid er at institusjoner selv arbeider med dette, basert på sine tradisjoner og verdier. Men studentene må få være aktive og tenke selv. Det er ingen motsetning mellom hard kunnskap og dannelse. Det er for eksempel ingen motsetning mellom mer matematikk og dannelse. Forståelse for hvordan samfunnet fungerer vil ikke bli dårligere av å forstå teori. Grunnleggende ferdigheter er også et viktig grunnlag for dannelse. Og dannelse er en viktig del av alle profesjoner og yrker, og har en like viktig plass på yrkesfag som for høgskoler og universiteter - for også rørleggere har behov for dannelse og har sin egen profesjonsetikk.
Dette ble en litt stikkordspreget gjengivelse av noen poenger fra hans innlegg, som egentlig fortjener at du kikker på det selv - det varte et knapt kvarter og ligger vel på nett.
Erling Dokk Holm hadde en artig tittel: "Dannelse - der fremmede møter hverandre". Han snakket ut fra sin tolkning av en bok av Albert Camus og han snakket om kaffebarer, hvor vi kan være sammen med andre og føle oss som del av et fellesskap uten å være nødt til å snakke med dem. Han trakk fram kaffens store rolle i dannelsen, blant annet gjennom kaffehus hvor folk kunne være sammen og diskutere temaer uten å bli fulle. Å håndtere skillet mellom privat og offentlig er en del av dannelsen, kanskje. "Dannelse trengs for å unngå å falle ned i gjørmen av det private." sa han, uten at jeg vet helt hvem han siterte. Han hadde viste også til godbiter som "Dannelse er å vite hva som er passe avstand" og begrepet "civil inattention".
Men innlegget var vel først og fremst humoristisk ment, og stort sett vellykket, selv om homoparodien hans og utfallene mot Kjeller ikke var av høydepunktene.
Det kan legges til (nå er jeg ute av referatmodus og mener ting selv) at skillet mellom det private og det offentlige er blitt utydeligere de siste årene, og at det krever en annen bevissthet. Sosiale medier er et eksempel på en fantastisk ny kommunikasjonsform som på mange og interessante måter sprenger den gamle privat-offentlig-dikotomien, med fascinerende nye dilemmaer som resultat.
Oddrun Sæter tok utgangspunkt i konflikt mellom "skjema" og "skjønn". Hun snakket om forskning hun gjorde på 90-tallet om bydelspolitiet i Konnerud og Fjell i Drammen, hvor hun i Konnerud opplevde at barnevernet hadde "satt taushetsplikten litt til side" for å få til et godt samarbeid og løse problemer på lavt nivå. Selv om dette muliggjorde et godt samarbeid mellom barnevern og politi, ble det negativt mottatt av sentralt hold i politiet, som snakket om en "muntlighetskultur" i bydelspolitiet. I konflikter mellom innvandrergrupper på Fjell ble det arrangert møter mellom disse og med en imam. De kalte dette å sette rettsreglene "litt til side" for å løse konflikter.
Kloke fagpersoner hadde funnet løsninger i som var ulike i de to bydelene - og begge steder var skjønnet på kant med "skjemaene". Dette viser viktigheten av at profesjonsutøverne har utviklet et godt skjønn - men forsåvidt også viktigheten av å kunne lover og regler.
Spesielt dette om forholdet mellom relaterte yrkesgrupper synes jeg er ekstra interessant, og det er på tide at vi får på plass møter mellom grunnskolelærerstudenter og for eksempel barnevernstudenter, barnehagelærerstudenter og helsesøsterstudenter i løpet av utdannelsen. HiOA har jo gode muligheter for å få til noe sånt, og vi er i gang med å knytte kontakter for å få til.
Så var det lunsj. Logistikken rundt lunsj er forsåvidt er et område det må jobbes mer med i dette bygget - etter en del minutter i kø uten engang å ha nådd fram til trappa opp fra kjelleren til første etasje (lunsjen var i andre etasje), bestemte jeg meg for å droppe den påspanderte lunsjen og heller gå til et annet bygg og spise matpakka mi. Som for øvrig var utmerket og ga meg fred og ro til å skrive ferdig dette blogginnlegget...
Og i samme slengen bestemte jeg meg for å følge resten av dagen fra egen PC - det er mer sutalaust, og gir samtidig mulighet til mer uproblematisk multitasking.
torsdag 16. januar 2014
Kritisk evaluering av tellekantsystemet
Det gir ikke mye mening å telle FoU (forskning og utviklingsarbeid). De fleste som har publisert litt selv kan se det uten å se ut over egen nesetipp. Jeg vet for eksempel at det av og til er litt vilkårlig om jeg publiserer resultatene mine i en eller to artikler, men poenguttellingen blir den dobbelte hvis jeg deler det opp. Andre ganger er det vilkårlig om jeg velger en poenggivende publiseringskanal eller ikke. Og ikke minst: blant de poenggivende artiklene mine er det noen jeg ofte får ros for og andre som - etter responsen å dømme - aldri er blitt lest etter at de ble publisert.
Og ser jeg ut over egen nesetipp, ser jeg at andre publiserer artikler som er overlegne mine i dybde og innsikter, men som gir de samme 0,7 poeng. Systemet for telling av FoU er irriterende og intetsigende. Men er det også direkte skadelig?
Jeg valgte å tilbringe formiddagen 16. januar hos HiOAs nabo Litteraturhuset, hvor en evaluering av det norske tellekantsystemet ble lagt fram.
Evalueringen tyder på at tellekantsystemet har ført til økt antall publikasjoner, men ikke økt kvaliteten eller "impact" for norsk forskning. Den peker også på at tellekantsystemet ikke behandler alle fagfeller likt, noen er bedre stilt enn andre. Språklig melder de om "en vis forskydning væk fra norsk som publiceringssprog" innen enkelte fagområder. Nomineringssystemet har lav legitimitet blant FoU-ere og ledere i sektoren.
Jeg er sjokkert over at evalueringen viser stor bruk av indikatorene ved kvalifisering til stillinger. I sektoren bruker vi jo sakkyndige utvalg i stor stil, og da er det meningen at utvalgene skal foreta en kvalitetsvurdering selv, ikke telle publiseringspoeng. Det er pinlig for norsk akademia at tellekantsystemet brukes i slike sammenhenger.
På side 97-98 i rapporten er det en del tekst som kunne vært skrevet direkte til fakultetsstyret vårt, som senere i måneden skal vedta et nytt system for tildeling av FoU-tid. Evalueringen advarer mot mulige negative følger av å bruke tellekantsystemet på individnivå, og ikke minst tendensen til å overfokusere på tellekantpoengene selv om man verbalt signaliserer ønske om å legge vekt også på andre ting. Og ikke minst er skjevhetene i indikatorene problematiske på individnivå.
Og ser jeg ut over egen nesetipp, ser jeg at andre publiserer artikler som er overlegne mine i dybde og innsikter, men som gir de samme 0,7 poeng. Systemet for telling av FoU er irriterende og intetsigende. Men er det også direkte skadelig?
Jeg valgte å tilbringe formiddagen 16. januar hos HiOAs nabo Litteraturhuset, hvor en evaluering av det norske tellekantsystemet ble lagt fram.
Evalueringen tyder på at tellekantsystemet har ført til økt antall publikasjoner, men ikke økt kvaliteten eller "impact" for norsk forskning. Den peker også på at tellekantsystemet ikke behandler alle fagfeller likt, noen er bedre stilt enn andre. Språklig melder de om "en vis forskydning væk fra norsk som publiceringssprog" innen enkelte fagområder. Nomineringssystemet har lav legitimitet blant FoU-ere og ledere i sektoren.
Jeg er sjokkert over at evalueringen viser stor bruk av indikatorene ved kvalifisering til stillinger. I sektoren bruker vi jo sakkyndige utvalg i stor stil, og da er det meningen at utvalgene skal foreta en kvalitetsvurdering selv, ikke telle publiseringspoeng. Det er pinlig for norsk akademia at tellekantsystemet brukes i slike sammenhenger.
På side 97-98 i rapporten er det en del tekst som kunne vært skrevet direkte til fakultetsstyret vårt, som senere i måneden skal vedta et nytt system for tildeling av FoU-tid. Evalueringen advarer mot mulige negative følger av å bruke tellekantsystemet på individnivå, og ikke minst tendensen til å overfokusere på tellekantpoengene selv om man verbalt signaliserer ønske om å legge vekt også på andre ting. Og ikke minst er skjevhetene i indikatorene problematiske på individnivå.
tirsdag 14. januar 2014
Internasjonalisering av forskning og utdanning
HiOA/LUI arrangerte 20. januar seminar om internasjonalisering av forskning og utdanning, med særlig vekt på Uganda og Sør-Afrika. Min vane tro blogger jeg noen inntrykk fra seminaret - selv om jeg som vanlig sikkert ikke klarer å yte rettferdighet til de som snakket. Men et slags inntrykk kan det jo gi.
Elisabeth Flaata og student Nina Brohjem presenterte sine erfaringer med utveksling til Uganda. Blant erfaringer som ble trukket fram var det å være en minoritet og det å klare seg med lite - for eksempel i kunst og håndverk-undervisning. Pedagogikken de opplevde var puggepreget. De oppsummerte med at læringsutbyttet er stort, ikke minst knyttet til å få nye perspektiver på ting. Student Erik Johansson supplerte, og fortalte blant annet om et nytt syn på hva det er å være rik og hva det er å være fattig.
Ellen Carm og Tone Horntvedt fortalte om sin forskning om yrkesfaglærerutdanningenes utveksling til Kyambogo-universitetet. Interessant er det å merke seg at utveksling må planlegges i enda bedre tid for mange YFL-studenter enn for GFU-studenter, fordi de ofte er eldre og har familier som må tas hensyn til i planleggingen. Når det gjelder studentenes utbytte rapporterer de om både faglig læringsutbytte og personlig vekst.
Mitt kjennskap til Uganda er først og fremst knyttet til at jeg har fulgt menneskerettighetssituasjonen der gjennom noen år, og da i særdeleshet det som angår Anti-Homosexuality Bill. På dette møtet ble ikke menneskerettighetssituasjonen der tematisert, men det vil naturligvis være et tema framover, især hvis loven trer i kraft.
Etter pause flyttet fokuset seg over til Sør-Afrika. Sissel Tove Olsen og Anikke Hagen la fram erfaringer fra fire år med studentutvekslung av grunnskole- og førskolelærerstudenter til Sør-Afrika. Sissel Tove beskrev hvordan forskningssamarbeid med Sør-Afrika gjennom 1990-årene har vært en basis for senere studentutveksling. Hun beskrev også prosjektet "Teacher Well-Being" (2009-2013) som var basert på innsikten i at lærere i Sør-Afrika opplever å få lite støtte og å bli kontrollert mye. Prosjektet har gradvis vokst, og både barnehagelærerutdanningen og til og med Universitetet i Tromsø er nå med i samarbeidet. Studentene får økt bevissthet blant annet om egen kompetanse og egne verdier.
Sorayah Nair problematiserte temaet diversitet. Hun understreket at vi ofte sier at mangfold er positivt, men at vi i praksis ofte skjuler områder hvor vi selv er annerledes enn andre. Samfunnet oppleves ikke så glad i mangfold i praksis som i teorien. Hun nevnte hvordan mye forskning historisk sett er gjort på hvite, unge menn, uten at dette er problematisert eller i det hele tatt nevnt i forskningen.
Så fortalte Rashida Jardien om arbeidet med å endre skolekulturen ved en skole i Cape Town ved hjelp av "Teacher Well Being"-metodologien. Hun er rektor ved en barneskole, Lourier Primary School, som hun tok over i 2012 etter at den hadde vært uten ledelse i noen år. Skolen ligger i et område med 70 prosent arbeidsledighet, fattigdom, stor kriminalitet osv. Lærerne var demotiverte. Elevene kom inn på skolen uten å være vant til å le. Hennes jobb var å endre hele skolekulturen. Hun nevnte latterterapi, diskusjoner i personalet, workshops for lærere, markeringer av "små suksesser", motiverende sitater på starten av dagen, osv. som eksempler på tiltak for å endre stemningen på skolen og i omgivelsene.
Til slutt fortalte Ingrid Lestrade om hvorfor det er viktig å motta norske studenter, sett i sammenheng med POP (Paths Out of Poverty). I området hun jobber (et vindistrikt) er blant annet alkoholisme et problem, etter at arbeiderne i apartheidtida fikk vin istedenfor penger som lønn. Når folkegrupper gjennom mange, mange årer blitt behandlet bare som arbeidskraft og ikke som mennesker, skal det mye til for å endre det. Barna kommer til barnehagen mandag morgen og har ikke fått mer å spise i helgen enn en liten pose potetgull. Barnehagen fungerer som et sikkert sted hvor barna ikke blir utsatt for vold. 4,5 millioner barn i Sør-Afrika "eksisterer" ikke - de er ikke registrert og har ikke fødselsattester. Dette gir dem store problemer når de blir voksne. Barna smiler ikke, og de har heller ingen drømmer - deres planer for framtiden er at en hvit jordeier skal fortelle dem hva de skal gjøre. (Hvilket minner om Skovsmose nyttige begrep "elevers forgrunn".) De norske studentene kommer til et prosjekt som fortsatt utvikles, og hvor deres ideer, innsats og smil gjør en forskjell.
Det var altså et interessant seminar. Det er alltid en tankevekker å se hvordan fattige barn kan ha det i andre land. Når jeg kom på kontoret igjen etter og leste i VG at "Flere tusen protesterer: Boikotter Statoil etter ny kaffekopp" fikk begrepet "i-lands-problem" et innhold. Det er åpenbart at våre studenter som snart setter kursen for Uganda og Sør-Afrika har mye lærdom å se fram til.
søndag 12. januar 2014
Hva er dannelse?
Jeg har meldt meg på HiOAs og UHRs Dannelseskonferanse 20. januar. Da vil jeg kanskje forstå mer om hva dannelse er.
Nåvel, det er naturligvis ikke det at jeg ikke har noen idé om hva dannelse kan være. Dannelse er noe annet enn den lettere meningsløse overklassekunnskapen av typen "Hvilken gaffel skal man bruke først?" (I våre dager er det vel viktigere å beherske spisepinner, for øvrig.) Problemet er bare at dannelse er et svært fleksibelt begrep, som har en tendens til å omfavne alt som den som til enhver tid har ordet setter høyest her i verden. Det ser vi også i invitasjonen til konferansen, hvor det skrives vagt om vårt ansvar for å "utdanne profesjonsutøvere som ser sitt virke i en større sammenheng enn kun den faglige" - og dette er forhåpentligvis ikke ment slik at dannelse ikke også er en del av det faglige.
I lærerutdanningssammenheng har diskusjoner om dannelse lett for å preges kraftig av hvem som diskuterer. Folk som er glade i norskfaget mener nok at det fortsatt er en del av dannelsen å kunne føre en meningsfull samtale om "Vildanden" eller "Tørk aldri tårer uten hansker", RLE-fansen vil mene at det er en sentral del av dannelsen å kunne omgås og interagere med folk av ulike religioner og livssyn på en fredelig og innsiktsfull måte. Samfunnsfagsfolk vil kanskje si at det å få skikkelig forståelse for demokrati og for grunnlaget for vår statsskikk er en umistelig del av læreres dannelse, mens IKT-miljøet har tatt begrepet "digital dannelse" i bruk - blant annet handler det om å forholde seg på en opplyst måte når man møter et hav av (digitalt lagret) informasjon (og desinformasjon). Og som matematiker vil jeg naturligvis peke på at man trenger ganske god innsikt i sannsynlighet og sannsynlighetsregning for å kunne forholde seg til strømmen av meningsmålinger og andre undersøkelser på en reflektert måte. I tillegg til at det er viktig at det kreative, det undrende og det estetiske er sterkt framme i utdanningen, slik det er i matematikkfaget.
Og vi har alle rett - alle fagene i lærerutdanningen er med på å gi studentene dannelse. Og det er en utfordring at det bare er pedagogikk og elevkunnskap (PEL) som er obligatorisk fag i både 1-7- og 5-10-utdanningen. Så det er et hav av dannelseselementer som bare deler av kullene får en del av, og vi skulle alle ønsket at elementer fra våre fag ble løftet ut og opphevet til kompetanse alle burde ha - eller aller helst: at vårt fag ble gjort obligatorisk for alle.
Overklassebriter pleide å reise på dannelsesreise til Frankrike og Italia. Roma og Venezia var essensielle stoppesteder. Tidenes beste film ("A Room with a View", naturligvis) forteller om at en slik dannelsesreise (til Firenze) kunne gi et noe annet resultat enn det var tenkt. Uansett - dersom vi skal se på lærerutdanningen som en dannelsesreise for studentene våre - hvilke stoppesteder er det som er helt nødvendige, uavhengig av fagvalg og studentenes egne preferanser? Jeg er slett ikke sikker på om konferansen 20. januar bringer meg nærmere svaret. Men hvis den gjør det, er det en vel anvendt dag.
Nåvel, det er naturligvis ikke det at jeg ikke har noen idé om hva dannelse kan være. Dannelse er noe annet enn den lettere meningsløse overklassekunnskapen av typen "Hvilken gaffel skal man bruke først?" (I våre dager er det vel viktigere å beherske spisepinner, for øvrig.) Problemet er bare at dannelse er et svært fleksibelt begrep, som har en tendens til å omfavne alt som den som til enhver tid har ordet setter høyest her i verden. Det ser vi også i invitasjonen til konferansen, hvor det skrives vagt om vårt ansvar for å "utdanne profesjonsutøvere som ser sitt virke i en større sammenheng enn kun den faglige" - og dette er forhåpentligvis ikke ment slik at dannelse ikke også er en del av det faglige.
I lærerutdanningssammenheng har diskusjoner om dannelse lett for å preges kraftig av hvem som diskuterer. Folk som er glade i norskfaget mener nok at det fortsatt er en del av dannelsen å kunne føre en meningsfull samtale om "Vildanden" eller "Tørk aldri tårer uten hansker", RLE-fansen vil mene at det er en sentral del av dannelsen å kunne omgås og interagere med folk av ulike religioner og livssyn på en fredelig og innsiktsfull måte. Samfunnsfagsfolk vil kanskje si at det å få skikkelig forståelse for demokrati og for grunnlaget for vår statsskikk er en umistelig del av læreres dannelse, mens IKT-miljøet har tatt begrepet "digital dannelse" i bruk - blant annet handler det om å forholde seg på en opplyst måte når man møter et hav av (digitalt lagret) informasjon (og desinformasjon). Og som matematiker vil jeg naturligvis peke på at man trenger ganske god innsikt i sannsynlighet og sannsynlighetsregning for å kunne forholde seg til strømmen av meningsmålinger og andre undersøkelser på en reflektert måte. I tillegg til at det er viktig at det kreative, det undrende og det estetiske er sterkt framme i utdanningen, slik det er i matematikkfaget.
Og vi har alle rett - alle fagene i lærerutdanningen er med på å gi studentene dannelse. Og det er en utfordring at det bare er pedagogikk og elevkunnskap (PEL) som er obligatorisk fag i både 1-7- og 5-10-utdanningen. Så det er et hav av dannelseselementer som bare deler av kullene får en del av, og vi skulle alle ønsket at elementer fra våre fag ble løftet ut og opphevet til kompetanse alle burde ha - eller aller helst: at vårt fag ble gjort obligatorisk for alle.
Overklassebriter pleide å reise på dannelsesreise til Frankrike og Italia. Roma og Venezia var essensielle stoppesteder. Tidenes beste film ("A Room with a View", naturligvis) forteller om at en slik dannelsesreise (til Firenze) kunne gi et noe annet resultat enn det var tenkt. Uansett - dersom vi skal se på lærerutdanningen som en dannelsesreise for studentene våre - hvilke stoppesteder er det som er helt nødvendige, uavhengig av fagvalg og studentenes egne preferanser? Jeg er slett ikke sikker på om konferansen 20. januar bringer meg nærmere svaret. Men hvis den gjør det, er det en vel anvendt dag.
torsdag 9. januar 2014
Hvilke fag får grunnskolelærerstudentene kompetanse i?
Jeg har tidligere blogget om "Hvem skal utdanne Mat og helse-lærerne? Dette innlegget var basert på enkelte tall fra en gjennomgang av studiepoengproduksjonen i grunnskolelærerutdanningene i studieåret 2012/13. Nå har jeg skrevet en rapport om dette, som dannet grunnlag for mitt innlegg på instituttets juleseminar i desember, og som nå er tilgjengelig i Fagarkivet. Jeg vil tro at denne rapporten har interesse for mange som er interesserte i grunnskolelærerutdanning.
Noen av hovedkonklusjonene:
Noen av hovedkonklusjonene:
- De fire praktisk-estetiske fagene (kroppsøving, kunst og håndverk, musikk og mat og helse) står for omkring 9 prosent av studiepoengene. Pedagogikk og elevkunnskap, norsk og matematikk står samlet for ca. 67 prosent av studiepoengene.
- Religion, livssyn og etikk (RLE) og de praktisk-estetiske fagene har mindre vekt i GLU enn timefordelingen i grunnskolen skulle tilsi.
- Mens Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) står for 15 % av studiepoengproduksjonen i GLU generelt, står de for 20 prosent av de nasjonale studiepoengene i engelsk, 25 prosent av de nasjonale studiepoengene i kroppsøving og hele 33 prosent av de nasjonale studiepoengene i musikk.
- De store institusjonene (HiOA, HiB og HiST) klarer å opprettholde god fagbredde i GLU, mens fagbredden er mer problematisk ved en del av de mindre institusjonene.
- Sett i forhold til allmennlærerutdanningen er det samfunnsfag, naturfag og engelsk som er de store «vinnerne», mens RLE, matematikk og norsk er de store «taperne».
Referanse:
Smestad, Bjørn (2014): Hvilke fag får GLU-studentene kompetanse i? En analyse av grunnskolelærerstudentenes studiepoengproduksjon 2012/13. Høgskolen i Oslo og Akershus.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
