Kritisk evaluering av tellekantsystemet

Det gir ikke mye mening å telle FoU (forskning og utviklingsarbeid). De fleste som har publisert litt selv kan se det uten å se ut over egen nesetipp. Jeg vet for eksempel at det av og til er litt vilkårlig om jeg publiserer resultatene mine i en eller to artikler, men poenguttellingen blir den dobbelte hvis jeg deler det opp. Andre ganger er det vilkårlig om jeg velger en poenggivende publiseringskanal eller ikke. Og ikke minst: blant de poenggivende artiklene mine er det noen jeg ofte får ros for og andre som - etter responsen å dømme - aldri er blitt lest etter at de ble publisert.

Og ser jeg ut over egen nesetipp, ser jeg at andre publiserer artikler som er overlegne mine i dybde og innsikter, men som gir de samme 0,7 poeng. Systemet for telling av FoU er irriterende og intetsigende. Men er det også direkte skadelig?

Jeg valgte å tilbringe formiddagen 16. januar hos HiOAs nabo Litteraturhuset, hvor en evaluering av det norske tellekantsystemet ble lagt fram.

Evalueringen tyder på at tellekantsystemet har ført til økt antall publikasjoner, men ikke økt kvaliteten eller "impact" for norsk forskning. Den peker også på at tellekantsystemet ikke behandler alle fagfeller likt, noen er bedre stilt enn andre. Språklig melder de om "en vis forskydning væk fra norsk som publiceringssprog" innen enkelte fagområder. Nomineringssystemet har lav legitimitet blant FoU-ere og ledere i sektoren.

Jeg er sjokkert over at evalueringen viser stor bruk av indikatorene ved kvalifisering til stillinger. I sektoren bruker vi jo sakkyndige utvalg i stor stil, og da er det meningen at utvalgene skal foreta en kvalitetsvurdering selv, ikke telle publiseringspoeng. Det er pinlig for norsk akademia at tellekantsystemet brukes i slike sammenhenger.

På side 97-98 i rapporten er det en del tekst som kunne vært skrevet direkte til fakultetsstyret vårt, som senere i måneden skal vedta et nytt system for tildeling av FoU-tid. Evalueringen advarer mot mulige negative følger av å bruke tellekantsystemet på individnivå, og ikke minst tendensen til å overfokusere på tellekantpoengene selv om man verbalt signaliserer ønske om å legge vekt også på andre ting. Og ikke minst er skjevhetene i indikatorene problematiske på individnivå.